Den hellige Viktorinus av Diospolis og seks ledsagere (d. 284)

De hellige Viktor, Nikeforos, Claudian, Dioscorus, Serapion og Papias

Den hellige Viktorinus (Victorinus) ble født en gang på 200-tallet i Korint i Hellas. Han fremheves for sin store fromhet. Sammen med seks ledsagere som også var borgere av Korint, de hellige Viktor (Victor), Nikeforos (Nicephorus, Nikoforos), Claudian (Claudius), Dioscorus (Diodorus), Serapion og Papias, ble han arrestert i sin hjemby på grunn av sin kristne tro. Det var i 249 under keiser Decius (249-51), og etter å ha bekjent sin tro for prokonsul Tertius og ha gjennomgått diverse pinsler, ble de forvist eller trakk seg tilbake til Egypt.

Også der ble de kastet i fengsel, sannsynligvis i Diospolis i Theben den 25. februar 284, i forfølgelsene under keiser Numerian (283-85). Deretter ble de brutalt torturert og drept på ulike måter av stattholderen Tertius (latinerne skriver Sabinus).

Viktorinus og Viktor med tilnavnet ninivitten ble drept før de andre, og deres martyrium er det eiendommeligste og grusomste. De ble stengt inne i hule, perforerte eikestokker slik at bare hodet stakk ut. Deretter ble de i lang tid stukket med kniver gjennom hullene i stokkene. Deretter ble Viktorinus lagt i en ny marmormorter som var laget til dette formålet, og deretter begynte bødlene å mose i stykker føttene og beina, mens de for hvert slag sa at det var opp til ham å unnslippe døden, bare han ville gi avkall på denne nye guden. Prefekten ble rasende over hans utholdenhet, så til slutt beordret han at Viktorinus’ hode skulle knuses i småbiter. Synet av denne mishandlingen bare styrket de andres standhaftighet, stikk i strid med hva prefekten hadde håpet.

Da tyrannen truet Viktor, med tilnavnet ninivitten, med samme død som Viktorinus, gjorde det bare at han ønsket å dø så fort som mulig, og Viktor pekte på morteren og sa: «I den er frelsen og den sanne lykke forberedt for meg». Han ble straks kastet i morteren og slått i hjel. Nikeforos, den tredje martyren, var utålmodig av all ventingen, så han hoppet frivillig opp i den blodige morteren. Dommeren ble rasende over hans dristighet og ga ordre til at ikke bare en, men mange bødler straks skulle gå løs på ham og knuse ham. Han beordret at den fjerde, Claudian, skulle hakkes i biter og at hans blodige lemmer skulle kastes for føttene på dem som ennå levde. Han døde etter at hans føtter, hender, armer, legger og lår var hogd av.

Nå når fire av de syv var drept, prøvde guvernøren å få de tre siste til å ta til fornuften og avsverge sin tro. De svarte: «Vi vil heller be om at du utsetter oss for en enda verre behandling. Vi vil aldri svikte den troskap vi skylder Gud eller fornekte Jesus Kristus, vår Frelser». Da ga den rasende tyrannen ordre om at Dioscorus skulle brennes levende, Serapion skulle halshogges og Papias skulle druknes.

Deres minnedag er 25. februar og deres navn står i Martyrologium Romanum. I den greske Menaea og keiser Basilios Porfyrogennetos’ menologium (helgenkalender) ærer dem den 21. januar, som er dagen for deres bekjennelse i Korint, men ellers minnes de ortodokse dem den 30. januar. Andre minnedager som nevnes. er 31. januar, 20. februar, 1. februar og 5. april, mens armenerne feirer dem den 9. februar.