Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Den hellige Wulfric (Wolfric, Wolfeius) ble født på 900-tallet i England. Han skal ha gjenoppbygd klosteret St. Benedikt i Holme (St Benet Hulme) nær Horning i Norfolk.

Den eneste bevarte beretningen om Holmes opprinnelse finner vi i en anonym østanglisk krønike fra 1300-tallet som går under navnet John Brompton (Chronicon Joannis Bromton). Ifølge Brompton ble en eremitt ved navn Suneman ledet av en engel og slo seg rundt 820 ned på den sand- og grusøya som var kjent som Cowholm og Calvescroft midt i sumpene nær Horning hvor elvene Bure og Thurne flyter sammen. Der bygde han et kapell til ære for St. Benedikt. Han ønsket velkommen andre eremitter som søkte å leve et liv i bot, og den lokale herskeren Horn, som Horning antas å ha fått sitt navn etter, ga dem det omliggende landet hvor de levde i mer enn femti år. Men rundt 870 massakrerte danskene dem og ødela bosetningen deres.

Den fromme Wulfric skal ha gjenoppbygd kirken rundt 960. Han samlet syv ledsagere rundt seg og styrte denne religiøse kommuniteten i seksti år inntil kong Knut den Stores dager (1018-35). Wulfric vant kongens gunst da han bodde i nærliggende Horning. Kong Knut utstyrte rundt 1020 kommuniteten med sin eiendom i Horning og sine landsbyer i Ludham og Neatishead og stadfestet sin gave i Winchester, mens Knuts embetsmann Maynard, som hadde bakvasket Wulfric og hans ledsagere, fikk nakken brukket ved guddommelig inngripen. Brompton konkluderer: «Og slik grunnla kong Knut St. Benedict's hvis munker hadde blitt introdusert av Wulfric». Klosteret ble kjent som St Benet-at-Holm (St. Benet-at-Holme).

Elementer av denne beretningen var imidlertid kjent i Holme på et tidligere tidspunkt. John de Oxnead, en munk i Holme som skrev på slutten av 1200-tallet (Chronica Johannis de Oxenedes), oppsummerer kort den delen av fortellingen som angår kong Knuts gave til Wulfric i Winchester, mens Holmes såkalte «Tidlige historie» knytter Wulfric til innføringen av den monastiske drakten som benediktinere (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Holme.

Kong Knuts gavmilde eksempel ble fulgt av mange saksiske adelsmenn og velstående borgere, blant dem jarl Ralf II av East Anglia, «the Staller», og Edric, kongens rormann. Andre tidlige velgjørere inkluderer den enda mer berømte Ealdgyth Swan-neck eller Edith Swanneshals, konkubine til kong Harold II Godvinsson (1066). Klosterets privilegier og besittelser ble betydelig utvidet i 1046 av den hellige kong Edvard Bekjenneren (1042-66).

Jarl Harold Godvinsson grep makten i et statskupp da kong Edvard døde i januar 1066, og senere samme år beseiret og drepte han den norske kong Harald Hardråde (1015-66). Ved den normanniske invasjonen enda senere i 1066 satte Harold abbed Ælfwold (1064-89) som ansvarlig for å forsvare kysten mot invasjon. Da den normanniske kong Vilhelm I Erobreren (1066-87) beseiret og drepte kong Harold i slaget ved Hastings, flyktet Ælfwold til Danmark, og klosterets eiendommer ble grafset til seg av de omkringboende landeierne. Klosteret ble omgitt av en befestet mur i 1327.

St. Benet's var det eneste religiøse huset som ikke ble stengt av kong Henrik VIII (1509-57) under oppløsningen av klostrene. I stedet slo han klosteret sammen med bispedømmet Norwich, og derfor har den anglikanske biskopen av Norwich forblitt abbed av St. Benet's til denne dag. Bygningene fikk imidlertid lov til å forfalle, og klosteret ble forlatt rundt 1545.

En notis skrevet av William Worcestre (ca 1415-85) ved hans besøk i klosteret i 1479 sier at «den hellige Wolfeius, dette klosterets første eremitt» fantes på listen over dem som ble minnet den 9. desember. Wulfric må derfor ha dødd en 9. desember rundt 1020. Brompton og krønikene i Holme fremstiller ham ikke som eremitt, men som grunnlegger og jordeier, en hellig velgjører som etablerte klosteret der sent på 900-tallet og innførte munkedrakten.1


1
Hovedkilde for biografien: Tom Licence, 'Suneman and Wulfric: two forgotten saints of St. Benedict's Abbey at Holme in Norfolk', i Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 361-72