Den hellige Wulfhilda (Wulfhildis) ble født ca 940 i Wilton. Nesten alt vi vet om henne, har vi fra Goscelin, som skrev hennes biografi i Barking mindre enn seksti år etter hennes død. Hun vokste opp i klosteret i Wilton. Mens hun var novise, ønsket kong Edgar å gifte seg med henne, men hun ville heller være nonne. Da allierte Edgar seg med hennes tante Wenfleda, abbedisse i Wherwell, som med bedragerske hensikter inviterte Wulfhilda til sitt kloster for å bli hennes etterfølger. Men da hun ankom, fant hun at kongen ventet på henne sammen med sin medskyldige, hennes tante. Men Wulfhilda klarte å unnslippe gjennom avløpsrørene, til tross for hun var voktet av anstandsdamer inne og vakter utenfor.
Edgar forfulgte henne til Wilton og grep henne i klosteret, men hun rev seg løs fra hans grep og tok tilflukt i kirken blant altere og relikvier. Etter dette ga Edgar avkall på henne og ga henne klosteret Barking. Han la klosteret i Horton i Dorset og flere kirker i byer i Wessex under det, og tok Wulfhildas kusine Wulftrudis som elskerinne i stedet.
Hennes styre i Barking var verken fredelig eller begivenhetsløst. En gang mangfoldiggjorde hun mirakuløst drikkevarene da hun hadde besøk av Edgar, den hellige Ethelwold og en marinedelegasjon fra Sandwich. Men senere ble hun kastet ut fra Barking, etter at noen av hennes nonner la intriger med Edgars andre kone Ælfthryth. Wulfhilda trakk seg da tilbake til Horton og ble der i tjue år. Ca 993 ble hun gjeninnsatt i Barking, og i sju år var hun abbedisse i både Horton og Barking.
Wulfhilda døde den 9. september ca 1000 i Barking. Hennes translasjon fant sted den 2. september ca 1030 sammen med de hellige Hildelid og Ethelburga.
Hennes hovedfest var 9. september. Den og translasjonsfesten ble feiret i Barking, kulten var lokal. I tillegg var det fester der den 7. mars og 23. september.