Den hellige Wulmar (Vulmar, Volmar, Vilmarus, Vilmer, Ulmar, Ulmer, Wulmer, lat: Vulmarus) ble født på 600-tallet nær Boulogne i Picardie i Nord-Frankrike. Han giftet seg med Osterhildam, men ble med makt separert fra henne. Det er ikke klart hvorfor, det kan være at hun allerede var gift og at hennes første mann overtalte retten til å forlange at hun vendte tilbake. Wulmar ble da legbror hos benediktinerne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Hautmont i Hainault (Hennegau). Her arbeidet han med å passe kveget og samle brensel for klosteret. Han utmerket seg med et fremragende bønneliv.
Senere ble han presteviet og han fikk tillatelse til å leve alene i en eremitasje (eneboerhytte) nær Mount Cassel i noen år. Deretter grunnla han klosteret Samer (Salviniacum) (eller en forvanskning av Saint-Vulmer) på sin fars eiendom i Picardie nær Boulogne og Calais, senere kalt Saint-Vulmaire etter ham. Han ble selv klosterets første abbed. Dette klosteret eksisterte helt til Den franske revolusjon. Han grunnla også kvinneklosteret i Wierre-aux-Bois i Picardie, et par kilometer fra sitt eget. Den angelsaksiske kongen Caedwalla av Wessex (685-88) kom forbi i 688 på sin reise til Roma for å bli døpt, og ga da penger til grunnleggelsen av klosteret.
Wulmar døde den 20. juli 689 (ca 700? ca 710?). Han ble tilskrevet mange mirakler mens han levde, og disse fortsatte ved hans grav. Hans relikvier ble overført til Boulogne, og derfra ble deler av dem i 944 overført til klosteret St. Peter på Mont-Blandin i Gent i Belgia. Der ble de til nesten alle ble ødelagt i reformasjonen på 1500-tallet. Hans minnedag er 20. juli og hans navn står i Martyrologium Romanum, hvor han beskrives som en mann av vidunderlig hellighet. I kunsten fremstilles han som munk eller abbed, eller som eneboer i et hult tre. Han kan hogge ved, og ofte bringer en bonde ham brød. Han avbildes også sammen med en hind.