Kardinal, italiensk, tidligere i den romerske kurie som statssekretær (1979-1991)
Født: Agostino Casaroli ble født den 24. november 1914 i Castel San Giovanni ved Piacenza i Nord-Italia som sønn av en skredder. Familien sto Kirken nær; to onkler var prester, en ble biskop av Sarsina og den andre ble rektor for presteseminaret i Piacenza. Agostino fikk sin første utdannelse i Piacenza, og flyttet i 1936 til Roma for å studere kirkerett ved Lateranuniversitetet. Deretter studerte han ved det pavelige kirkeakademiet, som utdannet det pavelige diplomatiske korps.
Prest: Han ble presteviet i 1937 og begynte sin karriere i Vatikanet i krigsåret 1940 som medarbeider i Det pavelige Statssekretariats arkiv. Helt fra starten var han engasjert i den avdelingen som tok seg av de såkalte ekstraordinære spørsmål, det vil si forbindelsene til de ulike regjeringer.
I 1961 utnevnte den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) ham til undersekretær for Kongregasjonen for ekstraordinære spørsmål, og han dro nesten umiddelbart til Wien for å lede Den hellige Stols delegasjon til FNs konferanse om diplomatiske spørsmål. I 1963 var han tilbake i Wien som Vatikanets representant på FNs konferanse om konsulære spørsmål. Etter undertegningen av avtalen ble han i Wien og begynte for første gang som vatikansk forhandler på oppdrag av pave Johannes XXIII å knytte kontakter til regjeringene i Praha og Budapest.
Han snakket allerede spansk, fransk, tysk, engelsk og portugisisk, og nå lærte han seg også språkene i Øst-Europa. I 1964 utarbeidet han den første «Modus Vivendi-avtalen» med Ungarn, og i 1966 utformet han en overenskomst med Jugoslavia. I august 1970 ble han invitert til Jugoslavia for å markere opprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom Beograd og Den hellige Stol. Dessuten førte han forhandlinger med Polen om Vatikanets anerkjennelse av Oder-Neiße-grensen.
Biskop: Under pave Paul VI (1963-78) ble Casaroli i 1967 bispeviet og utnevnt til sekretær for Statssekretariatets seksjon for relasjonene med statene, populært kjent som Vatikanets «utenriksminister», et begrep som ikke brukes av Vatikanet selv. I dette embetet ble han kalt «Den vatikanske østpolitikkens far», og han lyktes i å overtale pave Paul til å gå bort fra politikken under Pius XII, som hadde nektet alle former for samarbeid med kommunistland. I forhandlinger med de kommunistiske regimene i Øst- og Sentral-Europa forsøkte Casaroli å sikre Kirkens overlevelse under diktaturets betingelser. Dommen fra mange forfulgte undergrunnsprester var at den diskrete diplomaten fra Vatikanet gikk for langt da han snakket med undertrykkerne og inngikk avtaler med dem.
Casaroli ble en nedrustningsekspert av første rang i en tid da rustningskappløpet var styrt av «terrorbalansen», og angsten for en atomkrig var konkret. Gjennom sin årelange medvirkning ved Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (KSSE) sørget han for at religionsfrihet ble internasjonalt anerkjent og forankret i grunnlovene til de 34 medlemsstatene i KSSE som undertegnet sluttdokumentet i Helsinki i august 1975. Casaroli undertegnet avtalen på Vatikanets vegne. Han var den eneste av underskriverne som fortsatt var i sitt embete 15 år senere på det sikkerhetstoppmøtet i Paris som markerte slutten på den kalde krigen.
Etter at kardinal Jean Villot døde, utnevnte pave Johannes Paul II et halvt år etter sitt valg, den 28. april 1979, erkebiskop Casaroli til pro-statssekretær og pro-prefekt for Rådet for Kirkens alminnelige anliggender.
Kardinal: Den 30. juni 1979 ble han kreert til kardinal i pavens første konsistorium. Som pavens «nestkommanderende» sto han i de neste 11 år i offentlighetens søkelys. Samme år overtok han administrasjonen av Vatikanstaten.
Den polske paven gjorde for en stor del østpolitikken til sin hovedsak, men Casaroli spilte til tross for sin forfremmelse til kardinalstatssekretær bare en underordnet rolle. Mange kommentatorer snakket den gang om et brudd mellom kardinalens «myke», kompromissvillige linje og den nye pavens «harde» linje med mer aktiv motstand mot kommunismen, som til slutt bidro avgjørende til østblokkens undergang.
De besøkene som kardinal Casaroli med fingerspitzgefühl organiserte i Vatikanet, er gått inn i historien. Et eksempel er Sovjetunionens president Podgornys besøk hos pave Paul VI den 30. januar 1967. Bildene gikk verden rundt fra Casarolis historiske møte med president Mikhail Gorbatsjov i Moskva den 13. juni 1988 i anledning den kirkelige tusenårsfeiringen. Der ble grunnlaget lagt for Gorbatsjovs første historiske møte med pave Johannes Paul II i Vatikanet i desember 1989. De første kontaktene til det daværende Sovjetunionen, hvor forbindelsene lenge hadde ligget på is, knyttet kardinalen allerede 1971, da han reiste til Moskva til undertegningen av avtalen om ikkespredning av atomvåpen.
Da denne arkitekten bak Vatikanets østpolitikk nådde aldersgrensen på 75 år i november 1989, midt under det dramatiske høydepunktet for omveltningene i Øst-Europa, leverte han sin avskjedssøknad. Men paven ba ham om å fortsette i embetet i enda ett år, og dermed fikk kardinal Casaroli oppleve som statssekretær hvordan det ene etter det andre av de kommunistiske regimene brøt sammen, og Kirken igjen kunne tre ut fra illegalitetens skygger.
Da Casaroli gikk av den 30. november 1990, ble det arbeidet han alene hadde gjort, delt mellom to stillinger, en for innenlandske og en for utenlandske spørsmål. Kardinalen nøt sitt vel fortjente otium i en bolig i Vatikanet. Her var han ganske enkelt «pater Agostino». Til det siste viet han seg en oppgave som var lite kjent i utlandet, ved at han i over femti år (siden 1943) engasjerte seg gjennom Gabelli-instituttet for unge innsatte i fengsler og mentalt tilbakestående barn i Italia. Hans siste større offentlige opptreden var i november 1997, da han holdt et foredrag i Vatikanet til 100-årsminnet om pave Paul VIs fødsel som fikk mye oppmerksomhet. Der minnet han igjen om den kalde krigens tid, da den kommunistiske blokk virket som en «uovervinnelig og evigvarende koloss».
Død: Agostino Casaroli døde tidlig på morgenen tirsdag den 9. juni 1998, 83 år gammel. Han hadde da vært innlagt på et romersk sykehus i en uke på grunn av en infeksjon som satte inn etter at han hadde hatt hjerte- og pusteproblemer. Kardinalens legeme ble oppbevart i abbessiner-kirken Santo Stefano i Vatikanet til rekviem-messen i St. Peterskirken fredag den 12. juni.