Kardinalbiskop, den romerske kurie. Prefekt for Bispekongregasjonen (2010- ), president for Den pavelige kommisjonen for Latin-Amerika (2010- )
Født: Marc Ouellet ble født torsdag den 8. juni 1944 i Lamotte i Abitibi i bispedømmet Amos i den franskspråklige provinsen Québec i Canada, en liten by med rundt 500 innbyggere. Han var den tredje av åtte barn av skoledirektøren Pierre Ouellet og hans hustru Graziella Michaud og fikk ved dåpen navnene Joseph Armand Marc, men ble kalt Marc. Som barn var han glad i å lese bøker, spille ishockey, gikk på jakt og fisketurer og hjalp det stedlige brannvesenet med å bekjempe skogbranner.
Beslutningen om å bli prest tok han etter at han som syttenåring brakk beinet i en ishockeykamp og i rekonvalesenttiden leste den hellige Teresa av Lisieux’ «En sjels beretning» (L'histoire d'une âme). Han fikk sin utdannelse ved Collège de Berthier (1958-59), École Normale i Amos (1959-64) (to år med filosofi), universitetet i Laval (bachelor-graden i pedagogikk i 1964) og Grand Séminaire i Montréal (1964-68), hvor han avsluttet med lisensiatgraden i teologi i 1968.
Prest: Han ble presteviet den 25. mai 1968 i sitt hjemsogn for bispedømmet Amos av Gaston Hains, titularbiskop av Belesana og koadjutor-biskop med etterfølgelsesrett av Amos. Deretter var han fra 1968 til 1970 kapellan i sognet Saint-Sauveur de Val d’Or i Abitibi. Deretter var han fra 1970 til 1971 professor i filosofi ved presteseminaret i Bogotá i Colombia, som da ble drevet av kongregasjonen sulpisianerne (Societas Presbyterorum a Sancto Sulpicio – PSS). I 1972 trådte han selv inn i sulpisianernes kanadiske provins. Han fortsatte studiene i Innsbruck i Østerrike og deretter i Roma, hvor han i 1974 tok lisensiatgraden i filosofi ved det pavelige universitet St. Thomas Aquinas («Angelicum»).
Deretter var han professor ved presteseminaret i Manizales i Colombia fra 1974 til 1976 og professor ved Grand Séminaire i Montréal fra 1976 til 1978. Deretter dro han igjen til Roma for videre studier ved Det pavelige universitetet Gregoriana, hvor han avsluttet i 1983 med doktorgraden i dogmatisk teologi. Han snakker fransk, engelsk, tysk, italiensk, portugisisk og spansk.
Etter sin doktorgrad var han professor ved presteseminaret i Cali (1983-84), rektor for presteseminaret i Manizales fra 1984 til 1989, rektor for og professor ved Grand Séminaire i Montréal (1990-94) og fra 1994 til 1996 var han rektor ved seminaret Saint Joseph i Edmonton i Alberta i Canada og professor ved Newman Theological College. Han var fra 1996 til 2002 professor i dogmatisk teologi ved «Instituttet Johannes Paul II for studier av ekteskap og familie» ved det pavelige Lateran-universitetet i Roma. Han var medlem av redaksjonen for den nordamerikanske utgaven av tidsskriftet Rivista Internazionale Communio fra 1990. Han var rådgiver for Kleruskongregasjonen fra 1995 til 2000.
Biskop: Han ble den 3. mars 2001 utnevnt av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) til titularbiskop av Acropolis (Agropoli) og til sekretær for Rådet for fremme av kristen enhet under den tyske kardinal Walter Kasper. Han ble bispeviet den 19. mars 2001 i Peterskirken i Roma av pave Johannes Paul II, assistert av kardinalene Angelo Sodano, statssekretær, og Giovanni Battista Re, prefekt for Bispekongregasjonen. Hans bispemotto er Ut unum sint («Må de alle være ett») (Joh 17,21).
Han ble den 15. november 2002 utnevnt til metropolitterkebiskop av primassetet Québec i Canada. Han tok erkebispedømmet kanonisk i besittelse den 26. januar 2003. Han mottok palliet fra pave Johannes Paul II i Peterskirken den 29. juni 2003. Ouellet er en mann som har personlig kjennskap til hvordan det er å være en trofast katolikk når ens familie og samfunn er i beste fall uinteressert og ofte fiendtlig innstilt til Kirken. Selv noen av erkebiskopens søsken er ikke lenger praktiserende. Québec var en gang inderlig katolsk og ble av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) kalt «det mest katolske landet i verden». Provinsen har fortsatt et nominelt katolsk flertall, men den er i virkeligheten mer antikirkelig og sekulær enn noen annen del av landet, og utallige målinger viser en holdning til livsspørsmål og seksualitet, ekteskap og kristen moral og etikk som er stikk i strid med katolsk lære. I 1960 gikk nitti prosent av katolikkene i kirken, mens i dag er tallet nede i seks prosent.
Ouellet er en stor tilhenger av teologen Hans Urs von Balthasar og han er tilhenger av å vende tilbake til eukaristisk tilbedelse og gregoriansk sang. Han motsatte seg den foreslåtte praktisen med generalabsolusjon som ble fremmet av liberale prester og katolske aktivister, og til Kirkens kritikere slo han fast at det katolske hierarkiet aldri ville la seg presse av det politiske establishmentet. Han beskrev «ekteskap» mellom personer av samme kjønn som «en stor krise, ikke bare en moralsk krise, men en antropologisk krise. Vi vet ikke hva det betyr å være et menneske lenger». Han beskrives ellers som vennlig, ydmyk og fleksibel.
Ouellet møtte også utfordringene som fulgte av misbruksskandalene, som var spesielt intense i Canada. Han var åpen og angerfull overfor ofre, og mange av dem fortalte om hans overveldende menneskelighet, men han nektet å la kritikerne utnytte denne avskyeligheten til en pisk de ville slå hele Kirken med. Dette ble han naturligvis kritisert for.
Kardinal: Han ble kreert til kardinalprest i pave Johannes Paul IIs niende konsistorium den 21. oktober 2003, da han mottok den røde biretten og titularkirken Santa Maria in Traspontina. Han ble den 24. november 2003 utnevnt av paven til medlem av Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen og konsultor for Den pavelige kommisjonen for Latin-Amerika. Han deltok i konklavet den 18. og 19. april 2005 som valgte pave Benedikt XVI (2005-13). Han deltok på den ellevte ordinære bispesynoden i Vatikanet i oktober 2005 etter pavelig utnevnelse. Han ble den 3. februar 2007 utnevnt til medlem av Kardinalrådet for studiet av Den hellige stols organisatoriske og økonomiske problemer. Han deltok på den femte generalkonferansen for de Latinamerikanske biskopene (CELAM) i mai 2007 i Aparecida i Brasil. Han deltok på den tolvte ordinære bispesynoden i Vatikanet i oktober 2008 som generalrelator. Han ble den 22. oktober 2008 valgt til medlem av rådet i bispesynodens generalsekretariat.
Han ble den 30. juni 2010 utnevnt til prefekt for Bispekongregasjonen i Vatikanet og president for Den pavelige kommisjonen for Latin-Amerika. Han overtok etter kardinal Giovanni Battista Re, som samtidig fikk innvilget sin avskjedssøknad av aldersgrunner, 76 år gammel. Han gikk av som erkebiskop av Québec den 30. juni 2010, men var apostolisk administrator inntil han tok opp embetet som prefekt for Bispekongregasjonen. Den 22. februar 2011 ble biskop Gérald Cyprien Lacroix ISPX utnevnt av pave Benedikt XVI til ny erkebiskop av Québec og dermed kanadisk primas etter å ha fungert som bispedømmeadministrator under sedisvakansen, valgt av konsultorkollegiet i Québec. Ouellet var pavelig spesialutsending til feiringen av 400-årsjubileet for dåpen av Grand Chief Henri Membertou av urfolket Mikmaq, som fant sted på Chapel Island i Nova Scotia i bispedømmet Antigonish i Canada den 1. august 2010. Den 16. oktober 2010 utnevnte pave Benedikt XVI Ouellet til medlem av Troslærekongregasjonen i Vatikanet. Den 7. mars 2012 utnevnte paven ham til medlem av Østkirkekongregasjonen for en periode av fem år. Han var pavelig spesialutsending til åpningsfeiringen av valfarten til Sacra Tunica i katedralen i Trier i Tyskland den 13. april 2012. Han ble den 7. mars 2012 utnevnt til medlem av Østkirkekongregasjonen. Han var pavelig legat til feiringen av den femtiende internasjonale eukaristiske kongress i Dublin i Irland fra 10. til 17. juni 2012.
Kardinal Ouellet levde i Roma opp til sitt ry for å være en som grep fatt i misbruksskandalene. Under misbrukskonferansen på universitetet Gregoriana i Roma for ett år siden ledet han en messe med en spesiell forsoningsgest: Syv misbruksofre og gjerningsmenn deltok, og misbrukerne ba om unnskyldning for sine forbrytelser. Under den eukaristiske verdenskongressen i juni 2012 i Dublin førte Ouellet lange personlige samtaler med irske misbruksofre. Ved den anledningen sa han Kirken i de siste tiårene har erfart «hvor mye lidelse og fortvilelse dette misbruket har tilføyd tusenvis av ofre». Han bekjente også «at svaret fra mange kirkelige myndigheter på disse forbrytelsene ofte var utilstrekkelige og ineffektive, til tross for klare anvisninger i kirkeretten».
Konklavet i mars 2013: Ouellet sto på de aller fleste listene over papabili som ble publisert i de travle ukene mellom pavens annonsering av sin avgang den 11. februar og konklavets åpning den 12. mars. Han synes å være en ideell kandidat, en dypt from mann, språkmektig og bereist og med erfaring både fra kurien og fra administrasjonen av et stort erkebispedømme. Hans intellekt, temperament, erfaring, teologi, personlig varme og offentlig styrke trekker i samme retning. Han er verken europeisk eller amerikansk (i betydningen fra USA), men kan få støtte fra begge disse leirene som en bro mellom den første og den tredje verden. Han beskrev i 2011 tanken på å bli pave som «et mareritt», men det illustrerer kanskje hans ydmykhet mer enn noe annet. Sammen med kardinal Angelo Scola av Milano er han kanskje den som er nærmest pave Benedikt i temperament og bakgrunn, noe som både kan være en fordel og en ulempe i det neste pavevalget. Som Scola har Ouellet lenge hatt bånd til kretsen rundt tidsskriftet Communio, hvor en av medgrunnleggerne var den unge Joseph Ratzinger i årene etter Andre Vatikankonsil (1962-65).
Som veteranen blant Vatikan-journalistene Andrea Tornielli minner leserne av La Stampa om, er en måte å bedømme hvor seriøs en pavekandidat kan være, er ved å se hvor mye hvisking, rykter og karakterdrap denne person utsettes for. Etter den standarden alene burde man trolig ta kardinal Marc Ouellet svært seriøst. I Roma har observatører minnet om at Ouellet noen ganger overveldes av følelser og bryter ut i gråt i kinkige øyeblikk, med den ikke akkurat subtile antydningen at han kanskje ikke er sterk nok til å lede. Andre minner om en pinlig episode fra 2003, sa Ouellets yngre bror Paul, en kunstner og tidligere lærer, sa seg skyldig i seksuelle krenkelser mot to tenåringsjenter. Marc Ouellet har aldri snakket offentlig om hendelsen.
Ved pave Frans’ omorganisering av kongregasjonenes medlemmer i november/desember 2013 ble kardinal Ouellet stadfestet som medlem av Utdanningskongregasjonen (30. november).
Den 26. juni 2018 økte pave Frans antall kardinalbiskoper fra de nåværende seks til ti. I tillegg til de seks kardinalbiskopene med titularseter fra de tradisjonelle syv «suburbikariske» bispedømmene innenfor en radius av seksti kilometer fra Roma, forfremmet paven kardinalene Pietro Parolin, Leonardo Sandri, Marc Ouellet og Fernando Filoni til kardinalbiskoper. De likestilles med de øvrige av denne rang, men de beholder sine titularkirker som kardinalbiskoper.
Neste konklave: Han fylte 80 år den 3. juni 2024 og mistet dermed stemmeretten i pavevalg.
Kilder: Salvador Miranda, Kathpress, NCR, vatican.va, catholic-pages.com, catholic-hierarchy.org, Catholic Herald: The men who could be pope, 5 March 2013, John L. Allen jr: Papabile of the Day, Feb. 26, 2013, Kathpress: Persönlichkeiten des Konklaves, 4.3.2013 – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 18. oktober 2010 - Oppdatert: 1. januar 2019