Oversatt til norsk av p. Lindie Landmark
Den hellige fars budskap til den 45. verdensbønnedagen for kall 13. april 2008
Kjære brødre og søstre,
1. Jeg har valgt temaet: Kall til å tjene Kirkens misjonsarbeid til bønnedagen for kall. Den vil bli feiret den 13. april 2008. Den oppstandne Jesus befalte sine disipler: "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." (Matt. 28:19-20). Kirken misjonerer som helhet og gjennom hver enkelt av sine medlemmer. Gjennom dåps- og fermingssakramentene er enhver kristen kalt til å vitne om og forkynne evangeliet. Misjonsaspektet er nært og spesielt knyttet til prestekallet. I sin pakt med Israel har Gud gitt enkelte menn oppdraget med å være profeter og prester. I sitt navn har han kalt dem og sendt dem ut til folkeslagene. Han gjorde det f. eks. med Moses. Gud sa til ham: "Gå av sted! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt. Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet." (2. Mos 3: 10,12). Det samme skjedde med profetene.
2. Løftene som er gitt til våre fedre, ble oppfylt i Kristus Jesus. Om dette sier Det annet Vatikankonsil: "Derfor kom Sønnen. Han var sendt av Faderen, som utvalgte oss i ham før verden ble til, og på forhånd utpekte oss til å bli adoptert som Hans barn, fordi det behaget Ham å sammenfatte alt til ett i Sønnen (jf. Ef. 1,4-5 & 10). Og for å oppfylle Faderens vilje innviet Kristus himmelriket på jorden, han åpenbarte Faderens mysterier for oss og fullførte ved sin lydighet forløsningsverket" (Den dogmatiske konstitusjon, Lumen Gentium, 3). I begynnelsen av sitt offentlige liv og da han talte i Galilea, valgte han noen disipler til dette messianske oppdrag. De skulle være hans nærmeste medarbeidere. Da han f. eks. mangfoldiggjorde brødene og da han sa til sine disipler: "dere skal gi dem mat" (Matt. 14:16), oppmuntret han dem til å engasjere seg i det menneskene trengte. Han ville fø dem så de ikke sultet, men han ville også åpenbare den mat "som består og gir evig liv" (Joh. 6:27). Han fikk medlidenhet med menneskene, for da han kom til byer og landsbyer, fant han dem trette og hjelpeløse, "som sauer uten hyrde" (Matt 9:36). Fylt av medlidenhet oppfordret han sine disipler: "Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans." (Matt 9:38). Han sendte derfor de første tolv med nøyaktig veiledning til "Israels fortapte får". Dersom vi stopper opp og mediterer over dette avsnitt i Matteusevangeliet som vanligvis blir kalt "misjonsbefalingen", kan vi merke oss alle de aspekter som karakteriserer en kristen menighets misjonsaktivitet, en menighet som trofast vil følge Jesu eksempel og lære. Å svare på Herrens kall betyr å med klokhet og enkelhet møte alle farer og forfølgelser, for "En disippel står ikke over sin mester, en tjener ikke over sin herre." (Matt. 10:24). Ved å ha blitt ett med sin mester, er disiplene ikke lenger de samme, da de forkynner det himmelske rike. Det er Jesus selv som handler i dem: "Den som tar imot dere, tar imot meg; og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg." (Matt. 10:40). De er sanne vitner, som "utrustet med kraft fra det høye" (Luk 24:49) forkynner "omvendelse og tilgivelse for alle folkeslag" (Luk 24:47).
3. De tolv er blitt kalt apostler, ettersom de er sendt av Herren og kalt til å gå i verden, for som vitner til Kristi død og oppstandelse forkynne evangeliet. Paulus skriver til de kristne i Korint at "vi" - dvs. apostlene - "forkynner en korsfestet Kristus." (1. Kor 1:23).
Apostlenes gjerninger gir også andre disipler en viktig rolle. Deres misjonskall springer ut fra forhold styrt av forsynet. Det kunne noen ganger være smertefulle forhold, som da de ble drevet ut av eget land fordi de var Jesu disipler (jfr. Apg. 8:14). Den Hellige Ånd lar disse prøvelsene forvandles til en hendelse fylt av nåde, og på grunn av den forkynnes Herrens navn for alle, for andre folkeslag, og den kristne menighet vokste i utstrekning. Som Lukas beskriver det i Apostlenes gjerninger, er det menn og kvinner som "har våget livet for vår Herre Jesu Kristi navn" (Apg 15:26). Den første av dem er uten tvil Paulus fra Tarsus, som Herren selv kalte til å bli en sann apostel. Fortellingen om Paulus, tidenes største misjonær, viser oss på mange måter hva som knytter kall og misjon sammen. Anklaget av sine motstandere for ikke å ha rett til sitt apostolat, viser han gjentatte ganger til det kall han fikk direkte fra Herren. (jfr. Rom. 1:1; Gal. 1:11-12,
15-17).
4. Både i begynnelsen og senere er det alltid "Kristi kjærlighet" som driver apostlene (jfr. 2. Kor 5:14). I løpet av århundrene er utallige misjonærer blitt veiledet av Den Hellige Ånd, og som Kirkens trofaste tjenere har de gått i de første disiplers fotspor. Det annet Vatikankonsil understreker: "Selv om enhver av Kristi disipler for sin del har plikt til å utbre troen, kaller Kristus likevel bestandig - ut av disippelskaren - dem til seg som han selv ønsker til å være hos seg, og han sender dem ut for å forkynne for folkeslag" (jfr. Mk. 3,13 ff) (Ad Gentes, 23). Kristi kjærlighet må formidles til brødrene gjennom eksempler og ord, og med livet som innsats. Min ærede forgjenger Johannes Paul II skrev: "Misjonærenes spesielle kall "for hele livet" er fortsatt gyldig: "det er modellen for Kirkens oppdrag, som til alle tider har behov for en radikal og total selvutgivelse, for nye og dristige anstrengelser" (Encyklika Redemptoris Missio, 66).
5. Blant dem som trofast tjener evangeliet, er prestene på en særlig måte kalt til å forkynne Guds Ord og til å forvalte sakramentene, særlig eukaristien og botens sakrament, forpliktet til å hjelpe de svake, de syke, de lidende, de fattige og de som er utsatt for prøvelser i de deler av verden hvor det er mange som til tider ikke har hatt mulighet til virkelig å møte Jesus Kristus. Det er misjonærene som for første gang forkynner Kristi forløsende kjærlighet for dem. Av statistikken fremgår det at antall døpte øker hvert år, takket være disse presters pastorale arbeid. De har fullstendig viet sitt liv til sine brødres frelse. En spesiell takk må i denne sammenheng rettes "til de fidei donum-prester, som trofast og sjenerøst arbeider for å bygge opp det kristne fellesskap ved å forkynne Guds Ord og ved å bryte Livets Brød. De bruker all sin energi i tjeneste for Kirkens misjon. La oss takke Gud for alle de prester som har lidd og til og med gitt sitt liv for å tjene Kristus. De har gitt et rørende vitnesbyrd som kan inspirere mange til å følge Kristus og gi sitt liv for andre. Slik finner de det sanne liv" (Den apostoliske formaning Sacramentum Caritatis, 26).
6. Det har alltid vært mange menn og kvinner i Kirken som, inspirert av Den Hellige Ånd, på en radikal måte velger å leve etter evangeliet ved å avlegge løfte om fattigdom, kyskhet og lydighet. Disse menn og kvinner, fra utallige organisasjoner med kontemplativt og aktivt liv, har den "største andel i verdens evangelisering" (Dekretet Ad Gentes, 40). Med sin uavlatelige bønn, både i og utenfor menigheten, taler det kontemplative livs prester, munker og nonner uopphørlig og radikalt menneskehetens sak. Utadrettede kongregasjoner gir med sine kjærlighetsgjerninger et levende vitnesbyrd om Guds kjærlighet og barmhjertighet. Guds tjener Paul V sa om disse vår tids disipler: "Takket være sin innvielse, er de i høyeste grad villige og fri til å forlate alt for å forkynne evangeliet verden over. De tar ofte nye initiativ, og deres apostolat peker seg ofte ut ved en originalitet og en genialitet som fremkaller beundring. De er sjenerøse: Ofte er de å finne på utposter i misjonsmarken og satser helse og liv. Kirken skylder dem i sannhet meget" (Den apostoliske formaning Evangelii Nuntiandi, 69).
7. For at Kirken skal kunne fortsette med det oppdrag som er dem betrodd av Kristus, og for at det aldri skal være mangel på forkynnere av evangeliet, som verden trenger så sårt, må de kristne menighetene stadig gi trosopplæring til både barn og voksne. Det er viktig at det i den troende opprettholdes en følelse av forpliktelse for misjonsansvaret og en følelse av solidaritet med verdens folkeslag. Troens gave kaller alle kristne til et samarbeid for evangeliseringen. Denne bevissthet må opprettholdes med prekener, katekese og gjennom liturgien og bønn. Den må vokse ved det å alltid ønske andre velkommen, ved å vise barmhjertighet og åndelig støtte. Videre må den følges av refleksjon og dømmekraft og en pastoral planlegging der omsorgen for kall må spille en vesentlig rolle.
8. Det er bare på åndelig mark som er gitt god næring at preste- og ordenskall kan vokse. De kristne menigheter som fullt ut lever den misjonerende dimensjon i Kirkens mysterium, vil aldri bli beheftet med en innadvendt livsanskuelse. Misjonen, som er et vitnesbyrd om den guddommelige kjærlighet, vil bli spesielt virksom når den deles i fellesskap, "for at verden skal tro" (Joh. 17:21). Kirken ber hver dag Den Hellige Ånd om kallets gave. Samlet om Jomfru Maria, Apostlenes Dronning, slik som de gjorde i begynnelsen, lærer Kirken av henne hvordan hun skal be om en rik høst av nye disipler som lever troen og kjærligheten som er forutsetningen for misjon.
9. Jeg betror disse refleksjoner til alle Kirkens menigheter, slik at de kan gjøre dem til sine og derved hente inspirasjon til bønn. Idet jeg oppmuntrer alle som arbeider i tro og sjenerøsitet i kallets tjeneste, sender jeg fra hjertet min apostoliske velsignelse til alle lærere, kateketer og til alle - særlig til unge mennesker som er underveis til en avklaring om sitt kall.
Vatikanet, den 3. desember 2007
Benedikt XVI