Pave Benedikt XVIs brev til Kinas katolikker

Av p. Claes Tande

Paven har skrevet et skjellsettende brev til Folkerepublikkens Kinas katolikker. Brevet er kanskje det viktigste initiativ fra Romas side overfor kinesiske katolikker på mange tiår; det er ganske omfattende og tar for seg de fleste aspekter ved de troendes situasjon i landet.

Her er noen punkter:

• Det strider mot katolsk lære om Kirken at regjeringsorganer som Rådet for Religiøse Anliggender, gjennom sin avdeling "Den kinesiske katolske patriotiske forening" (KKPF) har styringen med Kirkens liv. Viktige deler av KKPFs fremme av "de tre autonomier" strider også mot katolsk teologi. Kirken er prinsipielt universell selv om den også nedfeller seg i nasjonale former.
• Ingen bispevielser uten pavelig mandat: Kirken må selv styre hvem som skal bli dens biskoper.
• Alle biskoper i de regimeavhengige strukturer som har innhentet pavelig legitimering må være åpne om det og opptre deretter slik at de troende kan ha sikkerhet for at de står på Kirkens grunn.
• Biskopene som virker utenfor de statsregistrerte strukturer (undergrunnsbiskopene) inviteres til å samarbeide og koncelebrere med de av den "åpne" kirkes biskoper som har innhentet pavelig legitimering.
• Vatikanet innser nytten av en reorganisering av bispedømmene i Kina, og er beredt til å samarbeide også med statlige myndigheter om dette.
• Katolikkene fra det åpne (statsregistrerte) kirkemiljø og fra undergrunnsmiljøet må gjøre sitt ytterste for å virkeliggjøre enheten blant seg, selv om fortiden har forårsaket skepsis og bitterhet. Spenninger og skiller innen Kirken viser behovet for tilgivelse og forsoning. Selv urettmessige (illegitime) men gyldig ordinerte biskoper som ikke har bedt om pavelig legitimering forvalter sakramentene gyldig, og det er ikke galt av trofaste katolikker som ikke har noe alternativ om å be dem f. eks. om fermingens sakrament og delta på deres og deres presters messer.
• Kinas katolikker må modig leve sin kristenplikt både som byggende samfunnsborgere og som forkynnere av Kristi evangelium. Selv om meget ved Kinas senere utvikling er imponerende og prisverdig, er det også en tendens til materialisme og hedonisme, og den sprer seg over hele landet. Katolikkene må leve og forsvare det kristne familieideal.
• Ekstraordinære pavelige bemyndigelser gitt Kinas prester og biskoper fra 1980-tallet og fremover blir nå trukket tilbake og erstattes dels av bestemmelser som fremgår av pavebrevet, dels av universalkirkens vanlige ordninger.
• Strukturene for biskopenes samarbeid og for legfolkets medansvarlighet må etableres eller rettes slik at de passer med Kirkens bestemmelser: Kirkeprovinser, bispekonferanse, sognenes menighetsråd og finansråd.

For å forstå mere av brevet, er det nyttig å skissere bakgrunnsbildet. De tre vanligste spørsmål vi hører om Kirken i Kina er: Er det én eller to katolske kirker der? Hvor mange katolikker er det i Folkerepublikken? Blir katolikker fremdeles forfulgt?

Bakgrunn

Katolsk kirke i Yunnan-provinsen i Kina.

Folkerepublikken Kina gjennomgår en rivende utvikling på de fleste områder: Det gjør også kirkene der. Da Mao Zedong utropte den nye kommuniststaten den 1. oktober 1949 var ca. 3,7 millioner av befolkningen katolikker, og ca. 700.000 tilhørte forskjellige protestantiske trossamfunn. Mao satte snart i gang en brutal kristenforfølgelse. Få år etter hans død i 1976 så det allikevel ut til at antallet kristne hadde økt noe. Dette er gjetninger, men det er bred enighet om dem. Etter at de verste forfølgelser var over, har kristendommen i Midtens Rike opplevd en vekst uten historisk sidestykke i noe land. Antallet katolikker er i alle fall tredoblet, sannsynligvis mer. Men protestantenes vekst har vært fenomenal. Selv om man ikke skal feste lit til de mest heseblesende overslag, er det nok flere titalls millioner protestanter av alle avskygninger i landet.

På Den katolske kirkes område er situasjonen, trass i den markante veksten, likevel nokså vanskelig. Dels skyldes det at det tidvis og særlig i visse landsdeler fremdeles utøves press, diskriminering og brutalitet mot katolikker som ikke vil innordne seg under kommuniststatens religionspolitikk. Den politikken innbærer blant annet at man ikke kan ha "innblanding" fra "Vatikanet" (skjønt det nå er tillatt å følge Annet Vatikankonsil med messe på folkespråket, og å nevne paven under messene og å ha generelt velvillige følelser overfor Peters etterfølger), og at kommunistpartiets dertil nedsatte organer har en avgjørende hånd med på kirkestyret, ikke minst ved utnevnelsen av biskoper. Staten vil slett ikke ha biskoper som kan bli for utfordrende i forhold til Partiets sosiale og politiske visjoner og kontroll.

Denne statlige kontrollsyke har sine røtter i kommunistisk ideologi, og den var under maoismen motivert av mer enn ønsket om kontroll. Man ville svekke all religion, og så ved manipulasjoner og/eller maktbruk påskynde dens undergang. Når og hvordan "proletariatets diktatur" skulle få endelig has på "overtroen" som hemmet realsosialismens endelige gjennombrudd, var bare et spørsmål om tid og taktiske valg. Frem til 1966 var taktikken ikke almen tilintetgjørelse, selv om kirkene spilte svært meget martyrblod. "Den kinesiske patriotiske katolske forening" (KPKF), en partidirigert størrelse, ble opprettet på 1950-tallet for å skape en pro-kommunistisk ensrettet, og forøvrig sterkt svekket, kirke. Noen få overlevende biskoper som ikke satt i fengsel begynte å samarbeide med KPKF, og de bispeviet flere titalls regimevennlige prester til de bispedømmer som KPKF fant å ville beholde. Det var først under kulturrevolusjonen (fra 1966) at den aller mest brutale linje ble generelt gjeldende, også de samarbeidende KPKF-kirkefolk ble forfulgt, og etter få år antok makthaverne at kristendommen nå lå med brukket rygg.

Med Deng Xiaoping endret religionspolitikken seg. Kommunistpartiet holdt riktignok fast ved sin visjon om et samfunn uten religion, men aktivismen for å nå dette mål var stort sett beskjeden. Nå gjaldt det kontroll. Kirkefolk ble løslatt fra fangeleirene, og mange konfiskerte kirkebygg ble gitt tilbake. Det ble mulig å bygge nye kirker og opprette presteseminarer og andre kirkelige institusjoner. Søsterordenene (men ikke presteordenene) kunne gjenoppstå på betingelse av at de ikke understilte seg noen utenlandsk ordensledelse. "Den kinesiske patriotiske katolske forening" ble gjenopprettet, og etter at det ikke lenger ble krevd av bispekandidater å avlegge en slags antiromersk ed, lot et større antall seg utnevne på statens premisser og uten pavens mandat. Samtidig begynte pavelojale løslatte biskoper, med Romas tillatelse, å utnevne og ordinere biskoper. Slik vokste det igjen frem et splittet episkopat med noen tilknyttet det som nå gjerne kalles "den åpne kirke", og andre som virket i "undergrunnskirken". Myndighetene kunne gå svært hardhendt tilverks mot Roma-tro kirkefolk og troende, og man kan dessverre ikke si at forfølgelsenes tid er over for dem. Minst fire biskoper er fengslet, mange prester likeså, kirker og kapeller rives, og pilegrimsferder forstyrres.

Samtidig har nesten alle de kirkerettslig ulovlig utnevnte biskoper hatt diskret kontakt med Roma, og de fleste av dem, ca. 85% av de ca. 60 biskoper, er nå anerkjent av Paven. Det ble også vanlig at lokalt utpekte og partigodkjente kandidater underhånden innhentet grønt lys fra Roma før de lot seg bispevie. Det er ca. 40 undergrunnsbiskoper, de fleste svært gamle, og det er i mange men ikke alle tilfeller et godt forhold mellom de to bispegruppene.

To grupper er bare en grovinndeling. Det er i dag fem kategorier katolske biskoper i Folkerepublikken Kina:

1. Undergrunnsbiskoper: De er anerkjent av Paven, men - med noen få unntak - ikke av regjeringen.
2. Illegitime biskoper i den åpne kirke: De er anerkjent av den kinesiske regjering, men ikke av Paven.
3. Legitimerte biskoper i den åpne kirke: De er anerkjent av regjeringen og ble bispeviet uten pavelig mandat, men har senere henvendt seg til Roma og er blitt anerkjent. De fleste «åpne» biskoper faller i denne eller neste kategori.
4. Legitime biskoper i den åpne kirke: Dette er biskoper som i løpet av det siste tiåret er blitt bispeviet med regjeringens tilslutning/tilskyndelse, men før deres ordinasjon søkte de og ble gitt Pavens tillatelse.
5. Biskopene av Hongkong og Macao: Både erkebiskopen og hjelpebiskopen i Hongkong og biskopen av Macao er utnevnt av Paven og ikke etter Beijings prosedyrer.

Kirken er ennå ikke herre i eget hus. Det skyldes særlig at "Den kinesiske katolske patriotiske forening" har styringen med det meste. KKPF er et byråkrati på anslagsvis 30.000 personer, noen av dem gammelkommunister formet av maoismen. En normalisering av de kirkelige forhold vil langt på vei gjøre disse funksjonærer og deres mektige ledere arbeidsløse. Det er dem som mener at det nå stort sett er på KKPF-nivå at det strittes imot en normalisering; høyere opp i stats- og partiapparatet har man etter sigende en mer pragmatisk holdning.

Samfunnsspørsmål

Løfteavleggelse i Shenyang i Nord-Kina. Søstre fra ordenen Marias uplettede hjerte.

Noe Paven går inn på, er at Kinas katolikker må leve sin kristenplikt både som byggende samfunnsborgere og som forkynnere av Kristi evangelium. Han skriver i sitt brev at «den nye evangelisering krever at Evangeliet forkynnes til det moderne menneske med en klar målsetning om om at slik korset under det første kristne årtusen ble plantet i Europa, og under det annet på det amerikanske kontinent og i Afrika, slik håper vi at en stor troens innhøsting vil finne sted under det tredje årtusen i det vidstrakte og pulserende asiatiske kontinent.»

Konkret om hvilke almenne samfunnsproblemer som Kina står overfor, berører han ved å henvise til materialismen og hedonismen som følger i velferdsøkningens fotspor. Han går ikke dypere i detalj. Men andre kirkefolk, ikke minst i Kina selv, har blinket ut enkelte viktige problemer på det samfunnsmoralske område.

• Krenkelser av det ufødte menneskets livsrett. Befolkningspolitikken (ett barn pr familie i byene, to på landsbygda) fører til enorme aborttall i Kina. Den leder også til en stor kjønnsmessig ubalanse, på grunn av utbredt kjønnsseleksjon ved hjelp av abort eller spebarnsdrap, ettersom Kina er blant de kulturer som tradisjonelt har satt mer pris på gutter enn på jenter. Det er store mørketall av spebarnsdrap og selektiv forsømmelse av syke jentebabyer for at de skal bukke under Kinas nasjonale statistiske byrå meldte i mars 2007 at av landets befolkning (1.314.480.000) ved utgangen av 2006 var fordelingen mannlig 51,5 prosent, kvinnelig 48,5 prosent. Skjevheten var enda mer dramatisk blant de nyfødte: 119,25 gutter pr. 100 piker. (Gjennomsnittet for industrialiserte land er et sted mellom 104 til 107 nyfødte gutter pr. 100 piker.) Denne høyteknologiske abort- og seleksjonsvirksomhet (ultralyd spiller en viktig rolle) er ikke bare et absolutt moralsk onde i de aktuelle millioner av enkelttilfeller; de er kulturundergravende og kulturforrående på en måte man ennå ikke aner omfanget av.
• Korrupsjonen har i deler av Kina nådd et epidemisk omfang. Dette er en syndens struktur som brer seg inn i alle samfunnets porer; det får følger i politikken, forretningslivet, og i de private sfærer.
• Sammenbruddet av «barnlig pietet/xiào»: Som en biskop i Shanghai skrev i et fastehyrdebrev er det skjedd et alvorlig sammenbrudd av den tradisjonelle og dypt kulturelt forankrede respekt og omsorg som den konfucianskpregede kinesiske kultur fremmet overfor foreldre. I et samfunn med stor geografisk og sosial mobilitet, og lave antall barn og barnebarn pr familie som jager alt intensere etter materielle goder, og nærmest ikke-eksisterende offentlige ordninger for eldreomsorg, får sammenbruddet av «barnlig pietet» hjerteskjærende og forrående konsekvenser.

Dette og mange andre spørsmål er opplagte oppgaver for en friere og mer frimodig katolsk minoritet å gripe fatt i, til hele det kinesiske samfunns beste.

Hva nå?

Resultatene av Pavens brev er foreløpig uvisst. Det er to hovedfaktorer.

Den mest avgjørende er hvordan Pavens brev vil innvirke på statens, kommunistpartiets, og det sentrale og regionale religionsbyråkratiets holding til Kirken.

De offisielle reaksjoner fra Beijing har så langt vært avmålte, men ikke avvisende. Man kan kanskje karakterisere de knappe reaksjoner som milde eller tenksomme. Man uttaler at man lenge har vært åpen for en normalisering med «Vatikanet» (her holder man hårdnakket på at Roma i diplomatisk forstand skal betraktes som en slags nasjonal størrelse), men tilføyer - som vanlig - at dette betinger at Vatikanet bryter sine diplomatiske forbindelser med Taiwan og ikke «blander seg inn» i Kinas indre (inklusive indre religiøse) anliggender.

Mens disse kravene tidligere var kommunistenes måte å si nei på, er ikke dette lenger nødvendigvis slik. I Beijing er man også klar over at Den Hellige Stols apostoliske pronuntius i Kina umiddelbart etter utropelsen av Folkerepublikken Kina ønsket kontakt med den nye regjering med tanke på å tilordne nuntiaturet Folkerepublikken i stedet for Republikken Kina. Det var Mao selv som forpurret dette, satte nuntien i husarrest, og senere utviste ham. Man er også klare over at Roma ikke har hatt noen nuntius utnevnt eller stasjonert i Taipei, nettopp med tanke på en nedskalering. Man har en lavere diplomat, men det har Roma også hatt i Hongkong. Man vet at Roma er, slik en ledende kuriekardinal sa det for mange år siden, rede til å legge ned stasjonen i Taipei og flytte til Beijing «ikke i morgen, men ennå i ettermiddag» dersom Beijing ønsket å gjenoppta forbindelser.

Det viktigere kravet er «ikkeinnblanding», for det handler om bispeutnevnelsene, og i virkeligheten har nok regjeringen innsett at det «statskirkesystem» som de tenker seg innebærer at Den katolske kirke nektes å være tro mot sin identitet. En religionsfrihet som tillater den katolske kirke kun på den betingelse at den i vesentlige stykker opphører å være autentisk katolsk i sine ordninger, er selvsagt ikke ordentlig religionsfrihet. Det er også i strid med internasjonale konvensjoner som Kina har undertegnet. Her vil en pragmatisk religionspolitikk i Beijing kanskje kunne nøye seg med en variant av det som har gjeldt i enkelte andre land, nemlig at Roma hadde det avgjørende ord men at regjeringen kunne komme med innsigelser.

Hvordan det vil gå med bispeutnevnelser, vil de nærmeste måneder begynne å gi et svar på. I juli valgte man i Beijing en ny biskop på «gamlemåten»: Prester, søstre og legfolk valgte mellom fire kandidater, og stemte overveldende for den prest som regjeringen hadde bedt dem om å velge. Ettersom Roma allerede har signalisert sin tilfredshet, ligger det til rette for at en «underhåndshenvendelse» utløser det pavelige mandat som trenges. Dermed ville denne biskop kunne havne i den ovennevnte kategori 4. I det sørkinesiske bispedømmet Guizhou bispevies i september en annen som har både Romas og regimets velsignelse. Og det er en rekke andre bispedømmer som representerer lignende korsveier: Shanghai, der den «åpne» biskop og den alzheimerrammede «undergrunnsbiskopen», begge oldinger på 91 og 89, ble enige om en fremtidig etterfølger, vedkommende er blitt ordinert til hjelpebiskop med både Romas og Beijings tillatelse, og hans overtakelse vil komme før eller siden. I Guangzhou godkjente både regimet og Vatikanet en bispekandidat for mange måneder siden, det er kommet forlydender om «problemer» i etterkant: Uansett om dette vil ende med en bispevielse eller ikke, kan det kaste lys over den kurs regjeringen vil slå inn på.

De før nevnte senere arrestasjoner i enkelte prefekturer og provinser er også en utfordring. Her er det blant kirkelige sinologer to skoler: Noen mener at det for det meste er rent lokale initiativer som sentralregjeringen ikke hae noe med og som følgelig ikke sier så meget om nasjonal religionspolitikk. Andre mener at disse stadige kontroll- og forfølgelsestiltak i enkelte områder ikke ville kunne ha fortsatt i så mange år som de har uten at sentralmaktene enten aktivt tilskynder til det eller bevisst godkjenner det. Gitt den internasjonale oppsikt som arrestasjoner og konfiskeringer vekker og nærheten til åpningen av De olympiske sommerleker 2008 gjør at Beijing er særlig opptatt av sitt internasjonale omdømme, er det kanskje mest sannsynlig at sentralregjeringen i det minste finner de lokale kontrolltiltak mot «uregistrerte» religiøse grupper som viktige nok til at de må tolereres.

Den andre faktoren er hvor meget brevet vil påskylde den allerede pågående og langt fremskredne indrekatolske forsoning, mellom de katolikker som klart holdt fast ved lojaliteten til Peters etterfølger og avviste samarbeid med det kommunistiske samfunn, og de katolikker som i alle fall tidligere støttet bruddet med Roma og holdt seg inne med staten. Det er så langt kommet en rekke lovende tilbakemeldinger som tyder på at brevet bærer gode frukter blant katolikker.

Vi får vente og håpe, og be for Kirken i Kina.