Apostolisk brev

gitt i form av en «motu proprio»
av pave Frans

Ad theologiam promovendam

ved hvilket nye statutter for Det pavelige teologiske akademi blir approbert

1. For å fremme teologi i fremtiden kan man ikke begrense seg til å gjenta abstrakte formler og mønstre fra fortiden. Kallet til å tolke tidsånden profetisk og stake ut nye veier for fremtiden i lys av åpenbaringen, gjør at teologien må konfrontere dyptgripende kulturelle endringer med en bevissthet om at: «I dag lever vi ikke bare i en forandringenes epoke, men i en epokeforandring» (tale til den romerske kurien, 21. desember 2019).

2. Det pavelige teologiske akademi, som ble grunnlagt på begynnelsen av 1700-tallet under min forgjenger, Klemens XI, og kanonisk etablert med det apostoliske brevet Inscrutabili den 23. april 1718, har gjennom sin århundrelange eksistens hele tiden tatt hensyn til behovet for å sette teologien i Kirkens og verdens tjeneste. Akademiet har endret sin struktur og utvidet sine mål når det har vært nødvendig: Fra å være et sted for teologisk utdannelse av geistlige i en kontekst der andre institusjoner var mangelfulle og utilstrekkelige for dette formålet, til å bli en gruppe lærde som gransker og utforsker teologiske emner av spesiell relevans. Oppdateringen av statuttene, ønsket av mine forgjengere, har markert og fremmet denne prosessen. Man tenker på statuttene som ble godkjent av Gregor XVI den 26. august 1838 og de som ble godkjent av Johannes Paul II med det apostoliske brevet Inter munera Academiarum den 28. januar 1999.

3. Etter nesten fem tiår er tiden inne for å revidere disse bestemmelser, for å gjøre dem bedre tilpasset det oppdraget som vår tid pålegger teologien. Til en synodal, misjonerende og «utadrettet» kirke må det korrespondere en «utadrettet» teologi. Som jeg skrev i mitt brev til kansleren ved det katolske universitetet i Argentina, med henvendelse til professorer og teologistudenter: «Ikke nøy dere med en skrivebordsteologi. La yttergrensene være åsted for deres refleksjon. [...] Også gode teologer, i likhet med gode hyrder, lukter av folket og gatene, og med sin refleksjon helbreder de menneskenes sår med olje og vin.» Åpenhet for verden, for mennesket i sin konkrete eksistensielle situasjon med sine problemer, sår, utfordringer og potensial, kan imidlertid ikke reduseres til en «taktisk» holdning, der man utenfra tilpasser et allerede utkrystallisert innhold til nye situasjoner. Det bør heller oppfordre teologien til en epistemologisk og metodologisk nytenkning, slik det antydes i innledningen til den apostoliske konstitusjonen Veritatis gaudium.

4. Den teologiske refleksjonen er derfor kalt til et vendepunkt, til et paradigmeskifte, til en «modig kulturrevolusjon» (encyklikaen Laudato si’, 114). Dette innebærer først og fremst en forpliktelse til å være en grunnleggende kontekstuell teologi, som er i stand til å lese og tolke evangeliet i lys av de forholdene menn og kvinner lever under til daglig. Dette må gjøres i ulike geografiske, sosiale og kulturelle miljøer, med inkarnasjonen av det evige Logos som mønster, og må gå inn i et folks kultur, verdensbilde og religiøse tradisjoner. Med dette som utgangspunkt kan teologien ikke annet enn å utvikle seg til en dialogkultur med møter mellom ulike tradisjoner og kunnskapsfelt, mellom ulike kristne konfesjoner og ulike religioner i et åpent møte med alle, både troende og ikke-troende. Behovet for dialog er faktisk iboende i mennesket og i hele skaperverket, og det er teologiens særlige oppgave å oppdage «det trinitariske avtrykket som gjør kosmos vi lever i til ‘et nett av relasjoner’ der ‘det er ethvert levende vesens egenart å søke mot noe annet’» (den apostoliske konstitusjon Veritatis gaudium, innledning, 4a).

5. Denne relasjonelle dimensjonen preger og definerer teologiens status fra et epistemisk synspunkt. Teologien er ikke kalt til å lukke seg inne i en selvreferensialitet som fører til isolasjon og ubetydelighet, men til å se seg selv som en del av et nett av relasjoner, først og fremst med andre disipliner og andre kunnskapsfelt. Dette er tilnærmingen til transdisiplinaritet, det vil si tverrfaglighet i sterk forstand, til forskjell fra flerfaglighet, forstått som tverrfaglighet i svak forstand. Sistnevnte fremmer riktignok en bedre forståelse av studieobjektet ved å betrakte det fra flere synsvinkler, men disse forblir likevel komplementære og adskilte. Transdisiplinaritet bør i stedet forstås som «en sammenstilling og gjæring av all kunnskap innenfor rommet av lys og liv som tilbys av visdommen som utgår fra Guds åpenbaring» (den apostoliske konstitusjon Veritatis gaudium, innledning, 4c). Av dette oppstår det en krevende oppgave for teologien, nemlig å ta i bruk nye kategorier utarbeidet av andre kunnskapsfelt for å trenge inn i og kommunisere troens sannheter og formidle Jesu lære på dagens språk, med originalitet og kritisk bevissthet.

6. Dialogen med andre kunnskapsfelt forutsetter helt klart en dialog innenfor Kirkens fellesskap og bevissthet om den grunnleggende synodale og fellesskapsorienterte dimensjonen ved å drive teologi: Teologen kan ikke unngå å leve ut brorskap og fellesskap i første person, i evangeliseringens tjeneste og for å nå alles hjerter. Som jeg sa til teologene i min tale til medlemmene av Den internasjonale teologiske kommisjon den 24. november 2022: «Kirkens synodalitet forplikter teologene til å drive teologi på en synodal måte, ved å fremme evnen til å lytte, gå i dialog, skjelne og integrere mangfoldet av behov og bidrag.» Derfor er det viktig at det finnes steder, også institusjonelle, der man kan leve ut og erfare teologisk kollegialitet og brorskap.

7. Til slutt må den nødvendige oppmerksomheten rundt teologiens vitenskapelige status ikke tilsløre dens visdomsdimensjon, som allerede Thomas Aquinas uttrykte klart (jf. Summa theologiae I, q. 1, a. 6). Den salige Antonio Rosmini betraktet derfor teologien som et sublimt uttrykk for «intellektuell nestekjærlighet», samtidig som han oppfordret til at den kritiske fornuften i all kunnskap må være rettet mot visdommens idé. Visdommens idé holder sannhet og nestekjærlighet sammen i en «solid sirkel», slik at det er umulig å kjenne sannheten uten å praktisere nestekjærlighet: «fordi den ene er i den andre og ingen av dem finnes utenfor den andre. Dermed har den som har denne sannheten, med seg nestekjærligheten som oppfyller den, og den som har denne nestekjærligheten, har oppfylt sannheten» (jf. Om forfatterens studier, nr. 100–111). Den vitenskapelige fornuft må utvide sine grenser i retning av visdommen for ikke å bli dehumanisert og utarmet. På denne måten kan teologien bidra til den aktuelle debatten om å «tenke tanken på nytt». Den kan vise seg som en sann kritisk kunnskap i den grad den er en visdomskunnskap, ikke abstrakt og ideologisk, men åndelig, utviklet på knærne i bønn og tilbedelse; en transcendent kunnskap som samtidig er lydhør for folkets stemme og dermed en «folkelig» teologi, som barmhjertig tar tak i menneskehetens og skaperverkets åpne sår, og som i foldene av menneskehetens historie profeterer håpet om en endelig oppfyllelse.

8. Dette er det pastorale «stempel» som teologien som helhet, og ikke bare i sin egen sfære, må anta: Uten å sette teori og praksis opp mot hverandre, oppfordres den teologiske refleksjonen til å utvikle seg med en induktiv metode som tar utgangspunkt i de ulike kontekstene og konkrete situasjonene som mennesker befinner seg i. Den lar seg utfordre av virkeligheten, slik at den blir i stand til å skjelne «tidens tegn» i forkynnelsen av frelseshandlingen til Guds agape, formidlet i Jesus Kristus. Derfor bør man fremfor alt prioritere kunnskap om folks allmenne fornuft, som faktisk er et teologisk sted hvor det bor så mange gudsbilder som ofte ikke samsvarer med Guds kristne ansikt, som bare og alltid er kjærlighet. Teologien tjener evangelisering av Kirken og formidling av troen, slik at troen blir kultur, det vil si Guds folks vise etos, et tilbud om menneskelig og humaniserende skjønnhet for alle.

9. Med dette fornyede teologiske oppdraget fremfor seg er Det pavelige teologiske akademi kalt til å utvikle, med kontinuerlig fokus på den teologiske refleksjons vitenskapelighet, en tverrfaglig dialog med annen vitenskapelig, filosofisk, humanistisk og kunstnerisk kunnskap, med troende og ikke-troende, med menn og kvinner fra ulike kristne konfesjoner og ulike religioner. Dette kan skje ved å skape et akademisk fellesskap som deler tro og studier, som veves sammen i et nettverk av relasjoner med andre dannelses-, utdannings- og kulturinstitusjoner, og som med originalitet og fantasi kan trenge inn i de eksistensielle områdene hvor kunnskap, profesjoner og kristne fellesskap utvikles.

10. Takket være de nye statuttene vil Det pavelige teologiske akademi lettere kunne forfølge de mål som vår tid krever. Ved å hilse velkommen de stemmene som ble rettet mot meg for å approbere disse nye normene, og ved å gi min tilslutning til dem, ønsker jeg at dette fornemme lærestedet skal vokse i kvalitet. Derfor approberer jeg, i kraft av dette apostoliske brev og varig, statuttene for Det pavelige teologiske akademi, rettmessig utarbeidet og nylig revidert, og jeg gir dem kraft ved den apostoliske approbasjon.

Alt jeg har bestemt ved dette apostoliske brevet gitt motu proprio, forordner jeg skal ha fast og varig verdi, idet intet som helst motstridende står i veien for dette. 

Gitt i Roma, ved Sankt Peter, den 1. november 2023, på allehelgensdag, i det ellevte år av pontifikatet.

Frans

Katolsk.no's uoffisielle oversettelse