Svar på felleserklæringen

Den katolske kirkes svar på felleserklæringen mellom Den katolske kirke og Det lutherske Verdensforbund om rettferdiggjørelseslæren (25. juni 1998)

Dette er en uoffisiell oversettelse til norsk. Den originale versjon på italiensk, og offisielle oversettelser til engelsk, fransk og tysk, finnes også tilgjengelig på Internet.

Erklæring

«Felleserklæringen mellom Den katolske kirke og Det lutherske Verdensforbund om rettferdiggjørelseslæren» («Felleserklæringen») representerer et bemerkelsesverdig fremskritt for dialogpartnernes felles forståelse og tilnærming til hverandre; den viser at det er tallrike konvergenspunkter mellom den katolske og den lutherske posisjon i et spørsmål som har vært så omstridt i århundrer. Man kan med sikkerhet si at man har nådd frem til en høy grad av enighet både hva angår tilnærming til spørsmålet, og til vurdering av det.1 Det er riktig som det sies at det foreligger «en samstemmighet i lærens grunnleggende sannheter».2

Den katolske kirke er imidlertid av den oppfatning at vi ennå ikke kan tale om en samstemmighet som er så vidtrekkende at den eliminerer enhver forskjell mellom katolikkers og lutheraneres foreståelse av rettferdiggjørelsen. Felleserklæringen refererer selv til visse av disse forskjellene. Faktisk er standpunktene fremdeles divergerende på noen punkter. På grunnlag av den overensstemmelse som allerede foreligger under mange aspekter, vil Den katolske kirke bidra til at de fortsatt bestående divergenser overvinnes, ved i det følgende å fremlegge en rekke punkter, ordnet etter viktighet, som fremdeles utgjør et hinder mot enighet mellom Den katolske Kirke og Det lutherske Verdensforbund om alle grunnleggende sannheter vedrørende rettferdiggjørelsen. Den katolske kirke håper at de følgende henvisninger måtte spore til en fortsatt granskning av disse spørsmål i den samme broderlige ånd som i den senere tid har kjennetegnet dialogen mellom Den katolske kirke og Det lutherske Verdensforbund.

Presiseringer

1. De største vanskelighetene som forhindrer at man kan tale om en fullstendig samstemmighet mellom partene om temaet Rettferdiggjørelsen, befinner seg i avsnitt 4.4 Den rettferdiggjorte som synder (nr. 28-30). Selv etter å tatt hensyn til de i og for seg legitime forskjeller som skyldes forskjellige teologiske tilnærmingsmåter til troens innhold, er for den katolske side allerede overskriften noe som utløser perpleksitet. I følge katolsk lære blir nemlig alt det som virkelig er synd tatt bort ved dåpen, og derfor er det intet hos de som er blitt født på ny som er hatefullt for Gud.3 Derav følger at den konkupisens [concupiscentia] som forblir hos den døpte, ikke egentlig er synd. Derfor er formelen «zugleich Gerechter und Sünder» [både rettferdiggjort og synder], slik den forklares i begynnelsen av nr. 29 («Er ist ganz gerecht, weil Gott ihm durch Wort und Sakrament seine Sünde vergibt ... In Blick auf sich selbst aber erkennt er ... dass er zugleich ganz Sünder bleibt, dass die Sünde in ihm wohnt ..», norsk: «Hun eller han er helt rettferdiggjort, fordi Gud tilgir henne eller ham deres synder gjennom ord og sakrament ... Når hun eller han ser på seg selv ... må de imidlertid erkjenne at ... synden (fortsatt) lever i ham eller henne»), uakseptabel for katolikkene. Dette utsagn fremstår nemlig som uforenlig med den fornyelse og helliggjørelse av det indre menneske som Tridentinerkonsilet taler om.4 Uttrykket Gottwidrigkeit (motstand mot Guds vilje) som brukes i nr. 28-30, forstås på forskjellig måte av katolikker og lutheranere, og blir dermed tvetydig. På samme måte kan det for en katolikk ligge en tvetydighet i følgende setning i nr. 22, « ... rechnet ihm Gott seine Sünde nicht an und wirkt in ihm tätige Liebe durch den Heiligen Geist» (norsk: tilregner ikke Gud dem deres synd, og Gud skaper en virksom kjærlighet i dem ved Den Hellige Ånd), fordi menneskets indre forvandling ikke kommer klart til uttrykk. Derfor, av alle disse grunner, forblir det vanskelig å se, av fremstillingens nåværende utforming gitt i Felleserklæringen, hvordan vi kan si at denne lære om «simul iustus et peccator» ikke berøres av fordømmelsene (anathemata) i de tridentinske dekreter om arvesynden og rettferdiggjørelsen.

2. En annen vanskelighet finnes i Felleserklæringens nr. 18, det det fremstår en klar forskjell mellom katolikker og lutheranere i den betydning rettferdiggjørelseslæren tilregnes som kriterium for Kirkens liv og praksis. Mens denne lære har inntatt en helt enestående betydning for lutheranere, må budskapet om rettferdiggjørelsen for Den katolske kirke - i henhold til Skriften og bevitnet allerede fra kirkefedrenes rid - innordnes organisk i den fundamentale regula fideis kriterium, det vil si bekjennelsen av den éne Gud i tre personer, kristologisk sentrert og rotfestet i den levende Kirke og i dens sakramenter.

3. Som det heter i Felleserklæringens nr. 17, deler katolikker og lutheranere den felles overbevisning at det nye liv kommer takket være den guddommelige barmhjertighet, og ikke fra våre egne fortjenester. Det må imidlertid minnes om at denne guddommelige barmhjertighet - som det fremgår av 2 Kor 5,17 - bevirker en ny skapning, og slik setter mennesket istand til å gi sitt svar til Guds gave, til å samarbeide med nåden. I denne forbindelse registrerer Den katolske kirke med tilfredsstillelse at Felleserklæringens nr. 21, i overensstemmelse med kan. 4 i Tridentinerkonsilets dekret om rettferdiggjørelsen (DS 1554), sier at mennesket er i stand til å avvise nåden. Men det måtte også bli sagt at denne frihet til å avvise korresponderer med en ny evne til å tilslutte seg den guddommelige vilje, en evne som man med rette kunne betegne som «cooperatio» (medvirkning). Denne nye evne som er skjenket ved nyskapelsen, tillater ikke bruken av uttrykket «mere passive» (nr. 21). At denne nye evne har gavekarakter, uttrykker det tridentinske dekrets femte kapittel, når det sier: «ita ut tangente Deo cor hominis per Spiritus Sancti illuminationem, neque homo ipse nihil omnino agat, inspirationem illam recipiens, quippe qui illam et abicere potest, neque tamen sine gratia Dei movere se ad iustitiam coram illo libera sua voluntate possit» [«Når altså Gud berører menneskets hjerte ved Den Hellige Ånds opplysning, er mennesket selv verken slik at det, når det mottar denne inspirasjon, gjør overhodet intet - for det kunne jo også avvise den; heller ikke er mennesket i stand til av egen fri vilje, uten Guds nåde, å bevege seg selv til rettferd for Hans åsyn.»]

I realiteten fastholdes også fra luthersk side, i nr. 21, det fulle personlige engasjement i troen («sein volles personales Beteiligtsein im Glauben»). Det trenges dog en klargjøring av hvordan dette engasjement kan forenes med mottagelsen av rettferdiggjørelsen «mere passive», for at man skal kunne fastslå mer nøyaktig graden av overensstemmelse med den katolske lære. Hva da gjelder den avsluttende setning i nr. 24: «Gottes Gnadengabe in der Rechtfertigung bleibt unabhängig von menschlicher Mitwirkung» [norsk versjon: «nådens gave i rettferdiggjørelsen forblir uavhengig av menneskelig medvirkning»], så må det forstås på den måte at Guds nådegaver ikke er avhengige av menneskets medvirkning, men ikke forstås slik at rettferdiggjørelsen kan finne sted uten menneskets medvirkning. På analog måte må setningen i nr. 19, hvoretter menneskets frihet er «keine Freiheit auf sein Heil hin» [«er ingen frihet i forhold til frelsen»], kunne la seg knytte til utsagnet om at mennesket ikke er i stand til å nå frem til frelsen ved egen kraft.

Den katolske kirke mener videre at den rettferdiggjortes gode gjerninger alltid er frukt av nåden. Men på samme tid og uten å ta noe som helst bort fra det totale guddommelige initiativ,5 er de frukter av det rettferdiggjorte og det inderlig forvandlede menneske. Man kan dermed si at det evige liv på samme tid både er nåde og lønn - gitt av Gud for gode gjerninger og fortjenester.6 Denne lære er en konsekvens av menneskets indre forvandling som det var tale om i nr. 1 av denne erklæring. Disse presiseringer hjelper til å gripe det som fra det katolske ståsted er den rette forståelse av avsnitt 4.7 (nr. 37-39) om de rettferdiggjortes gode gjerninger.

4. Ved fortsettelsen av dette studium vil det være nødvendig å behandle også botens sakrament, som nevnes i nr. 30 i Felleserklæringen. For ved dette sakrament kan, som Tridentinerkonsilet formulerer det,7 synderen rettferdiggjøres på nytt (rursus iustificari): Det innebærer muligheten å gjenvinne den tapte rettferdighet ved dette sakrament, som er forskjellig fra dåpen.8 Ikke alle disse aspekter blir det tilstrekkelig henvist til i nevnte nr. 30.

5. Disse betraktninger har til hensikt å presisere Den katolske kirkes lære på de punkter der man ikke har nådd frem til en fullstendig overensstemmelse, og å komplettere enkelte av de avsnitt som fremstiller den katolske lære, slik at man klarere kan se hvilken grad av konsensus man er nådd frem til. Graden av enighet er høy, men den tillater oss ennå ikke å fastslå at alle de forskjeller som skiller katolikker og lutheranere vedrørende rettferdiggjørelsen kun er spørsmål knyttet til vektlegging eller språkbruk. Noen av forskjellene berører innholdsmessige aspekter, og derfor er ikke alle, i motsetning til det som hevdes i nr. 40, gjensidig forenlige overfor hverandre [norsk versjon av Felleserklæringen: «åpne i forhold til hverandre»].

Selv om det skulle være riktig med hensyn til de sannheter som man har nådd frem til samstemmighet om, at fordømmelsene fra Tridentinerkonsilet ikke lenger skulle treffe, må derimot divergensene på andre punkter bli overvunnet før vi kan erklære, slik det gjøres generisk i nr. 41, at disse punkter ikke lenger treffes av Tridentinerkonsilets fordømmelser. Det gjelder først og fremst læren om «simul iustus et peccator» (jfr. nr. 1 ovenfor).

6. Til slutt må det under representativitetssynsvinkel vises til at de begge parter som har utarbeidet denne Felleserklæring har forskjelligartet karakter. Den katolske kirke anerkjenner den store anstrengelse som Det lutherske Verdensforbund har gjort, ved synodale konsultasjoner, for å nå frem til en «magnus consensus», for slik å gi en i sannhet kirkelig verdi til sin underskrift. Det gjenstår likevel spørsmålet om den faktiske autoritet en slik synodal konsensus har og vil ha i dag og også i fremtiden, i det lutherske felleskaps liv og lære.

Perspektiver for det fremtidige arbeid

7. Den katolske kirke ønsker å bekrefte sitt håp om at dette viktige steg frem mot enighet om rettferdiggjørelseslæren må bli fulgt av videre studier som vil muliggjøre en tilfredsstillende avklaring av de divergenser som fremdeles består. Det ville være særlig ønskelig med en dypere refleksjon over det bibelske fundament som er fellesgrunnlaget for rettferdiggjørelseslæren, både for katolikker og lutheranere. Denne refleksjon burde utvides til å omfatte Det nye Testament i sin helhet, og ikke de paulinske skrifter alene. For selv det er tilfelle at den hl. Paulus er den nytestamentlige forfatter som har hatt mest å si om dette tema, og at dette innebærer en viss preferensiell oppmerksomhet, mangler det ikke substansielle referanser til dette tema i de øvrige nytestamentlige skrifter. Til de forskjellige måter som Paulus beskriver menneskets nye tilstand, og som nevnes i Felleserklæringen, kunne vi legge til kategoriene sønnekår og arvekår (Gal 4,4-7; Rom 8,14-17). En vurdering av alle disse elementer vil bli til stor hjelp for den gjensides forståelse og vil gjøre det mulig å løse de divergenser som fremdeles består i rettferdiggjørelseslæren.

8. Til slutt: Det bør være et felles anliggende for lutheranere og katolikker å finne et språk som kan gjøre rettferdiggjørelseslæren mer forståelig også for vår tids kvinner og menn. De fundamentale sannheter om frelsen gitt av Kristus og mottatt ved troen, om nådens forrang fremfor ethvert menneskelig initiativ, og Den Hellige Ånds gave som setter oss i stand til å leve i henhold til vår tilstand som Guds barn, og så videre, er vesentlige aspekter ved det kristne budskap som burde opplyse troende til alle tider.

Dette notat, som utgjør det offisielle katolske svar på Felleserklæringens tekst, er blitt forberedt i samstemmighet mellom Kongregasjonen for Troslæren og Det pavelige råd for fremme av kristen enhet. Det er undertegnet av presidenten av nevnte pavelige råd [kardinal Edward I. Cassidy], som er direkte ansvarlig instans for den økumeniske dialog.

25. juni 1998, Det pavelige råd for fremme av kristen enhet.

Fotnoter

1: Jfr. «Felleserklæringen», nr. 4: «ein hohes Mass an gemeinsamer Ausrichtung und gemeinsamen Urteil».
2: Jfr. «Felleserklæringen», nr. 5: «einen Konsens in Grundwahrheiten der Rechtfertigungslehre» (jfr. n. 13; 40; 43).
3: Jfr. Tridentinerkonsilet, Dekretet om arvesynden (Denzinger-Schönmetzer 1515).
4: Jfr. Tridentinerkonsilet, Dekretet om rettferdiggjørelsen, kap. 8: «... iustificato ... quae non est solum peccatorum remissio, sed et sanctificatio et renovatio interioris hominis» (DS 1528), jfr. også kan. 11 (DS 1561).
5: Jfr. Tridentinerkonsilet, Dekretet om rettferdiggjørelsen, kap. 16 (DS 1546), som viser til Joh 15,5, vinstokken og grenene.
6: Jfr. ibid.,DS 1545, og kan. 26 (DS 1576).
7: Jfr. ibid., kap. 14 (jfr. DS 1542).
8: Jfr. ibid., kan. 29 (DS 1579); Dekretet om botens sakrament, kap. 2 (DS 1671); kan. 2 (DS 1702).