Kapittel I: Din brors blod roper til meg fra jorden
Vår tids trusler mot menneskelivet
Ved roten til volden mot livet
"Kain for løs på sin bror Abel og slo ham i hjel" (1. Mos. 4,8)
7 "For det er ikke Gud som har skapt døden, og han gleder seg ikke over de levendes undergang. Gud skapte alle ting for at de skulle vare ved... Gud skapte mennesket til udødelighet, til et bilde av sitt eget evige vesen gjorde han det. Men djevelen unte oss ikke dette, og ved ham kom døden inn i verden. De som holder seg til ham, får lære døden å kjenne" (Visd. 1,13-14, 2,23-24).
Livets Evangelium, som første gang ble forkynt da Gud skapte mennesket i sitt bilde og ville gi det del i det fullkomne liv (kfr. 1. Mos. 2,7, Visd. 9,2-3), blir motsagt av dødens smertefulle erfaring som kaster en skygge av meningsløshet over menneskets eksistens. Døden kom inn i verden som et resultat av djevelens misunnelse (kfr. 1. Mos. 3,1.4-5) og ved våre første foreldres synd (kfr. 1. Mos. 2,17, 3,17-19). Døden kom inn på en voldelig måte ved at Abel ble drept av sin bror Kain: "Og mens de var der ute, for Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel" (1. Mos. 4,8).
Det første drap fremstilles i enkel klarhet over en side i 1. Mosebok; en side som har universell gyldighet og som ubønnhørlig og nedbrytende gjenfortelles daglig i menneskenes historie.
La oss sammen lese denne bibelske fortellingen som til tross for sin arkaiske struktur og radikale enkelhet, har mye å lære oss.
"Abel ble sauegjeter, Kain ble jordbruker. Da det var gått en tid, hendte det at Kain bar frem for Herren et offer av markens grøde. Abel bar også frem offer; han gav av de førstefødte lammene i saueflokken sin og av fettet på dem. Herren så med velvilje på Abel og hans offergave, men Kain og hans gave enset han ikke. Da ble Kain brennende harm og stirret ned for seg. Herren sa til Kain: "Hvorfor er du harm, og hvorfor stirrer du ned for deg? Hvordan er det? Har du godt i sinne, kan du løfte blikket. Men har du ikke godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Den vil ha makt over deg, men du skal være herre over den."
Siden sa Kain til sin bror Abel: "Kom så går vi ut på marken!" Og mens de var der ute, for Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel. Da sa Herren til Kain: "Hvor er din bror Abel?" Han svarte: "Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?" Da sa Herren: "Hva er det du har gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden! Nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet munnen og tok imot din brors blod fra din hånd! Når du dyrker marken, skal den ikke mer gi deg grøde. Hjemløs og fredløs skal du være på jorden." Da sa Kain til Herren: "Min straff er så stor at jeg ikke kan bære den. Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må gjemme meg for deg. Jeg blir hjemløs og fredløs på jorden, og den som finner meg, kommer til å slå meg i hjel." Men Herren sa til ham: "Nei! Slår noen Kain i hjel, skal det hevnes syv ganger." Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham. Så dro Kain bort fra Herren og slo seg ned i landet Nod, øst for Eden" (1. Mos. 4,2-16).
8 Kain ble "brennende harm" og "stirret ned for seg" fordi "Herren så med velvilje på Abel og hans offergave". Den bibelske teksten sier ingenting om hvorfor Gud foretrekker Abels offer fremfor Kains. Den viser imidlertid tydelig at selv om Gud foretrekker Abels gave, så avbryter han ikke dialogen med Kain. Han formaner ham, minner ham på den frihet han har i møte med det onde: mennesket er på ingen måte forutbestemt til å gjøre det onde. Som Adam lar mennesket seg riktignok friste av syndens ondskapsfullhet som ligger rede som et vilt dyr til å smette inn i menneskets hjerte. Men Kain er fri overfor synden. Han kan og må overvinne den: "Den vil ha makt over deg, men du skal være herre over den." (1. Mos. 4,7)
Misunnelse og harme vinner over Herrens advarsel, og Kain går til angrep på sin egen bror og dreper ham. Som vi leser i Den katolske kirkes katekisme: "Skriften viser i fortellingen om Kains drap på sin bror Abel at sinne og begjærlighet er tilstede i mennesket helt fra begynnelsen av som følge av den opprinnelige synd. Mennesket ble en fiende for sin like."10
Bror dreper bror. Som det første brodermord er ethvert mord en krenkelse av det "åndelige" slektskap som forener menneskeheten i en stor familie11, der alle er like i et fundamentalt henseende: den samme personlige verdighet. Ikke sjelden krenkes også slektskapet av "kjøtt og blod", for eksempel når trusler mot livet utvikler seg i forholdet mellom foreldre og barn; hvor abort eller, i en enda videre familie- og slektssammenheng, eutanasi blir støttet eller praktisert.
Roten til ethvert voldelig angrep mot ens neste består i å gi etter for den ondes "logikk", den som "har vært en morder fra begynnelsen av" (Joh. 8,44). Som apostelen Johannes minner oss om: "For dette er det budskap dere har hørt fra begynnelsen av: At vi skal elske hverandre, og ikke ligne Kain, som var et barn av den Onde og som drepte sin bror" (1.Joh. 3,11-12). Brodermordet som fant sted ved historiens morgen, er et trist vitnesbyrd om hvordan ondskapen sprer seg i et utrolig tempo: menneskets opprør mot Gud i det jordiske paradis følges av menneskers dødelige kamp mot hverandre.
Etter drapet griper Gud inn for å hevne den døde. Når Gud spør om Abels skjebne, viser Kain ingen anger og ber ikke om unnskyldning, men svarer arrogant: "Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?" (1. Mos. 4,9). "Jeg vet ikke": Kain prøver å skjule forbrytelsen med en løgn. Dette var og er fremdeles tilfellet når ulike ideologier prøver å rettferdiggjøre og tilsløre de mest opprørende forbrytelser mot mennesker. "Skal jeg vokte min bror?": Kain vil ikke tenke på broren og nekter å akseptere det ansvar vi har for hverandre. Der er en slående parallell til vår tids tendens i retning av ikke å ville akseptere ansvaret for ens brødre og søstre. Symptomene er mangelen på solidaritet med samfunnets svakeste medlemmer - eldre, syke, innvandrere, barn - og den likegyldighet som ofte forekommer i relasjonene mellom verdens folk selv når det er tale om grunnleggende verdier som det å overleve, frihet og fred.
9 Men Gud kan ikke la en forbrytelse gå ustraffet: den jord hvor blodet er utøst, krever at Guds rettferdighet skal skje (kfr. 1. Mos. 37,26, Jes. 26,21, Esek. 24,7-8).
Fra disse tekstene henter Kirken begrepet om "synder som roper til himmelen etter rettferdighet", og fremst blant dem er direkte og overlagt drap.12 For det jødiske folk som for mange andre av antikkens mennesker, er blod kilden til liv. "For blodet er livet" (5. Mos. 12,23), og livet, og da i særdeleshet menneskelivet, tilhører Gud og ham alene: av denne grunn vil enhver som går til angrep på menneskets liv, på en måte angripe Gud.
Kain blir forbannet av Gud og også av jorden som nekter ham sine frukter (kfr. 1. Mos. 4,11-12). Han blir straffet: han kommer til å leve i ødemarken og ørkenen. Drap medfører dyptgående endringer i menneskets omgivelser. Fra å være "Edens have" (1. Mos. 2,15), stedet med overflod av alt, harmoniske menneskelige relasjoner og vennskap med Gud, blir jorden "landet Nod" (1. Mos. 4,16), et sted preget av knapphet, ensomhet og adskillelse fra Gud. Kain vil bli "hjemløs og fredløs på jorden" (1. Mos. 4,14): usikkerhet og rastløshet vil følge ham for alltid.
Men Gud som er nådig og barmhjertig selv når han straffer, han "satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham" (1. Mos. 4,15). Han gav ham et spesielt tegn, ikke for å utlevere ham til andres hat, men for å beskytte og forsvare ham mot dem som ønsket å drepe ham, om så var som hevn for drapet på Abel. Selv ikke en morder taper sin personlige verdighet, Gud selv garanterer for den. Og akkurat her kommer det paradoksale mysterium til syne som ligger i Guds nådige og barmhjertige rettferdighet. Som den hellige Ambrosius skriver: "Når bror dreper bror, som er den verste av alle forbrytelser, skjer det at fra samme øyeblikk innskytelsen om forbrytelsen kommer, trer den guddommelige barmhjertighets lov i kraft. For hvis straffen umiddelbart hadde rammet den skyldige, ville menneskene som utøver rettferdighet ikke vise seg milde eller langmodige, men øyeblikkelig ha straffet den skyldige ... Gud drev Kain bort fra sitt ansikt, og, som han var forkastet av sine foreldre, levde han som i landsforvisning langt borte fra sitt hjemland fordi han var gått over fra menneskelig godhet til ville dyrs grusomhet. Men Gud vil aldri hevne mord med mord, han vil ikke synderens død, men at han omvender seg." 13
Når livets verdi formørkes
"Hva er det du har gjort?" (1. Mos. 4,10)
10 Herren sa til Kain: "Hva er det du har gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden!" (1. Mos. 4,10) Blod utgytt av mennesker fortsetter å rope ut på stadig nye og ulike måter.
Herrens spørsmål: "Hva er det du har gjort?" kan Kain ikke rømme fra, og dette spørsmål rettes også til mennesker av i dag for å få dem til å forstå rekkevidden og alvoret i de angrep mot livet som fortsatt preger menneskenes historie. Spørsmålet stilles for å få dem til å oppdage hva som forårsaker angrepene og hva som understøtter dem, og for å få dem til å granske seriøst hvilke konsekvenser disse angrepene har for menneskenes liv og eksistens.
Noen trusler kommer fra naturen selv, men de forverres ved at mennesker som sitter med ansvar, viser likegyldighet eller manglende vilje til å forbedre situasjonen. Andre er resultat av vold, hat og motstridende interesser som igjen kan føre folk til voldshandlinger som mord, krig, massakre og folkemord.
Og hvordan kan vi unngå å tenke på de millioner av mennesker, særlig barn, som er tvunget ut i sult, fattigdom og feilernæring, fordi jordens ressurser ikke er rettferdig fordelt? Og hva med den vold krigen medfører, og ikke bare krig, men den skandaløse våpenhandelen som bidrar til de mange væpnede konflikter? Hva med den død som spres ved en uansvarlig omgang med jordens ressurser og som forrykker den økologiske balanse? Hva med spredningen av narkotika, eller fremme av visse former for seksuell aktivitet som ved siden av å være moralsk uakseptable, også innebærer at liv settes i fare? Det er umulig å liste opp de tallrike trusler mot menneskelivet slik de fremstår i dag både eksplisitt og i det skjulte.
11 Her skal vi konsentrere oss om en annen kategori angrep, nemlig de som rettes mot livet i dets begynnelse og ved dets avslutning. Dette er angrep som kjennetegnes av helt nye trekk i forhold til tidligere og som reiser problemer av særlig alvorlig karakter: nemlig ved at disse angrepene i den kollektive bevissthet gradvis mister karakteren av å være "forbrytelser" og paradoksalt nok blir ansett for å la seg rettferdiggjøre i "rettighetenes" navn, og det i en slik grad at stater forventes å legalisere dem og gjøre dem tilgjengelige som frie helsetjenester. Dette er angrep som retter seg mot livet når det er på sitt svakeste og mest utsatte. Mindre alvorlig blir det ikke når man vet at disse angrepene finner sted innen og med medvirkning av familien - familien som i sin natur nettopp er kalt til å være "livets helligdom".
Hvordan har det kunnet bli slik? Mange forskjellige faktorer har spilt inn. Dypest sett dreier det seg om en kulturkrise som avføder en skeptisisme som gjennomsyrer selve grunnlaget for viten og etikk, som gjør det stadig vanskeligere å fatte meningen med mennesket, dets rettigheter og plikter. I tillegg kommer så flere eksistensielle og mellommenneskelige vanskeligheter som forsterkes i et sammensatt og uoversiktlig samfunn, hvor enkeltpersoner, par og familier ofte overlates til seg selv med problemene. Der er tilfeller av akutt fattigdom, angst og frustrasjon, og hvor kampen for å overleve medfører uutholdelige smerter og vold - ofte rettet mot kvinner, noe som gjør valget om å ville forsvare og fremme livet så krevende at det somme tider fører til heroisme.
Alt dette forklarer, ihvertfall til en viss grad, hvordan livets verdi forringes selv om ens overbevisning fortsatt holder livet for hellig og ukrenkelig. Det kan man konstatere ved det faktum at overgrep mot livet i dets tidligste og siste stadier omtales i en medisinsk språkbruk som "ufarliggjør" ugjerningen og bidrar til å ta oppmerksomheten bort fra den kjensgjerning at det er et menneskes rett til liv som står på spill.
12 Faktisk er det slik, at mens en del av vår tids moralske usikkerhet og forvirring kan forklares med mangfoldige og alvorlige sosiale problemer som i sin tur kan redusere enkeltpersoners subjektive ansvar, så befinner vi oss også konfrontert med en enda mer omfattende realitet som kan beskrives som en syndens struktur. Denne realitet kjennetegnes ved at det vokser frem en kultur som fornekter solidariteten og i mange henseender fremstår som en "dødskultur". Denne kulturen fremmes aktivt ved mektige kulturelle, økonomiske og politiske tendenser som representerer et utilitaristisk syn på samfunnet. Fra denne synsvinkel kan det være berettiget å tale om de mektiges krig mot de svake: liv som krever større omsorg, mer kjærlighet og hjelp, blir ansett for å være unyttig eller belastende, og søkes fornektet på en eller annen måte. Et menneske som på grunn av sykdom, handicap, eller helt enkelt ved sitt blotte nærvær, setter mer favorisertes velvære eller livsstil på prøve, har en tendens til å bli sett på som fiender som må avverges eller fjernes. Derved gis støtet til en "sammensvergelse mot livet". Denne sammensvergelsen angår ikke bare enkeltpersoner i deres forhold til andre - det være seg enkeltindivider, familier eller grupper av mennesker, men strekker seg langt ut over disse, like til å ødelegge og fordreie forholdet mellom folk og stater på verdensplan.
13 For å lette spredningen av abort satses det store summer på utforskning av medikamenter som gjør det mulig å drepe fosteret i mors liv uten medisinsk assistanse. På dette punktet synes det som om vitenskapen selv er mest opptatt av å utvikle produkter som stadig enklere og mer effektivt undertrykker liv og gjør det mulig å unndra abortene enhver kontroll og ethvert sosialt ansvar.
Det blir ofte hevdet at det mest effektive middel mot abort er å gjøre prevensjon sikrere og tilgjengelig for alle.
Den katolske kirke blir følgelig ansett for å være medskyldig i de mange aborter fordi den ikke aksepterer prevensjon. Ser man nærmere på dette argumentet, kan det ikke underbygges. Det kan være at mange benytter prevensjon med tanke på å unngå å komme i en situasjon hvor man kan være fristet til å ta abort. Men snarere er det slik at de negative verdier som ligger i denne "prevensjonsmentaliteten" - som er helt forskjellig fra ansvarlig foreldreskap som leves i respekten for det ekteskapelige samlivs fulle sannhet - er slik at de faktisk bygger opp under fristelsen til å ta abort hvis et uønsket barn allikevel blir unnfanget. Faktisk er det slik at pro-abortkulturen står sterkest der hvor Kirkens syn på prevensjon blir forkastet. Fra et moralsk standpunkt er riktignok prevensjon og abort vesentlig forskjellige onder, det førstnevnte står i motsetning til seksualaktens sannhet som et særlig uttrykk for ekteskapelig kjærlighet, mens sistnevnte ødelegger livet i dets spede begynnelse; førstnevnte står i motsetning til kyskhetens dyd i ekteskapet, sistnevnte i motsetning til rettferdighetens dyd, enn videre i direkte opposisjon til Guds bud "Du skal ikke slå i hjel".
Men til tross for forskjellene i natur og moralsk alvor, er prevensjon og abort nøye forbundet som frukter av det samme tre. Det er sant at prevensjon og abort i mange tilfeller praktiseres under press av reelle vanskeligheter, som allikevel ikke fritar fra å forsøke å oppfylle Guds lov. Men i mange andre tilfeller har denne praksisen rot i en hedonistisk mentalitet som ikke er villig til å ta ansvar på seksualitetens område, og som videre impliserer et selvsentrert frihetsbegrep som ser forplantningen som et hinder for personlig utfoldelse. Livet som kunne bli resultatet av et seksuelt møte, blir istedenfor en fiende som må unngås for enhver pris, og abort blir det eneste mulige og avgjørende svar når prevensjonen slår feil.
Den nære sammenheng i mentalitet når det gjelder bruk av prevensjon og av abort blir i økende grad tydelig. Det bekreftes på alarmerende vis ved utviklingen av kjemiske produkter, spiral (IUD) og vaksiner som distribueres like enkelt som prevensjon, men som er abortive; det vil si dreper nylig unnfangede menneskeliv på dets tidligste stadium.
14 Forskjellige teknikker for kunstig befruktning som synes å stå i livets tjeneste og som ofte benyttes med denne intensjon, åpner også døren for nye trusler mot livet. Rent bortsett fra det faktum at de er moralsk uakseptable fordi de skiller forplantningen fra seksualakten14, så slår disse teknikkene ofte feil: ikke bare i forhold til befruktningen, men også med henblikk på embryoets utvikling - det risikerer å dø etter kort tid. Videre er antallet embryoer ofte større enn det som skal tilbake til kvinnens livmor, og disse tiloversblevne embryoer blir enten destruert eller benyttet i forskningsøyemed under påskudd av vitenskapelig eller medisinsk fremskritt. Her reduseres menneskelivet ganske enkelt til "biologisk materiale" som fritt kan benyttes.
Prenatal diagnostikk representerer ikke noe moralsk dilemma så sant det utføres med henblikk på å identifisere det ufødte barns eventuelle behov for behandling. Men altfor ofte gir prenatal diagnostikk anledning til å foreslå og forårsake abort. Dette er eugenisk abort som i offentligheten rettferdiggjøres på basis av en mentalitet - feilaktig ansett som "behandling" - som bare aksepterer livet på visse betingelser og fornekter det når det er begrenset i form av handicap eller sykdom.
Følger man denne logikken, når man til et punkt hvor nyfødte barn med alvorlige handicap eller sykdommer fratas den mest basale omsorg, til og med føde. Det nåtidige scenario blir mer og mer alarmerende på grunn av de forslag som iblant fremmes for å rettferdiggjøre til og med infanticid (spedbarnsdrap), idet man følger de argumentene som brukes for å rettferdiggjøre retten til abort. På denne måten går man tilbake til et barbari som man hadde håpet en gang å ha forlatt for alltid.
15 Truslene mot uhelbredelig syke og døende er ikke mindre alvorlige. I en sosial og kulturell kontekst som har stadig vanskeligere for å akseptere lidelse, blir fristelsen desto større til å løse lidelsens problem ved å fjerne det med roten, nemlig ved å fremskynde døden til et høvelig tidspunkt. Det kan være høyst ulike hensyn som fører til en slik avgjørelse, men resultatet er det samme. For den syke kan det være angst, alvorlig ubehag og desperasjon forårsaket av intens og langvarig lidelse, som blir den avgjørende faktor. Slike forhold kan true likevekten i et allerede belastet liv, både personlig og familiært, med det resultat at den syke på den ene side risikerer å føle seg overmannet av sin hjelpeløshet til tross for økt medisinsk og sosial hjelp, mens pasientens nærmeste på den annen side kan bli beveget av en forståelig om enn misforstått medlidelse. Alt dette forsterkes av et kulturelt klima som ikke ser noen mening eller verdi i lidelse, men som heller anser lidelse for å være innbegrepet av det onde, som må elimineres for enhver pris. Dette er særlig tilfellet der hvor en religiøs tankegang som kunne gitt en positiv forståelse av lidelsens mysterium, er fraværende.
Mer generelt kan man si at det i vår tid eksisterer en prometeusk holdning til livet som forleder mennesket til å tro at det kan ta spørsmålet om liv og død i egne hender, mens det som i virkeligheten skjer er at mennesket selv bukker under for en død hvor enhver utsikt til mening eller håp er borte. Vi ser et tragisk uttrykk for dette i utbredelsen av eutanasi - enten den foregår i det skjulte eller praktiseres åpenlyst og til og med legalt. Like meget som av misforstått medfølelse, kan rettferdiggjøringen av eutanasi være utilitaristisk motivert med henblikk på å unngå utgifter som ikke gir avkastning og som pålegger samfunnet tunge byrder. Følgelig blir det tilrådelig å avhende deformerte babyer, alvorlig handicappede, arbeidsudyktige, eldre - især når de ikke lenger kan klare seg selv, og terminalt syke. Vi kan heller ikke tie om mer fordekte, men ikke mindre alvorlige og reelle former for eutanasi, som for eksempel ved organtransplantasjon, når organer blir fjernet uten at man respekterer objektive og adekvate kriterier for å verifisere donators død.
16 Et annet aktuelt fenomen som også hyppig brukes for å forsvare angrep på livet, er befolkningsspørsmålet. Det ytrer seg på ulike måter i forskjellige deler av verden: i de rike og utviklede land registrerer man en merkbar nedgang i fødselsraten. I de fattige land, derimot, er fødselsraten generelt høy med en derav følgende befolkningsvekst som kan være vanskelig å bære økonomisk og sosialt, i særdeleshet der underutviklingen er stor. Stilt overfor de utfordringer overbefolkningen i de fattige land reiser, ser vi en mangel på tiltak på internasjonalt politisk nivå rettet mot seriøs familie- og sosialpolitikk, kulturell utvikling, og produksjon og rettferdig fordeling av ressurser, mens fødselsforebyggende tiltak derimot fortsetter å iverksettes.
Prevensjon, sterilisering og abort kan sikkert regnes med blant grunnene til brå nedgang i fødselstall. Det er ikke vanskelig å fristes til å benytte de samme metodene i kampen mot "befolkningseksplosjonen".
Da oldtidens Farao følte seg truet av tilveksten av Israels barn, lot han dem undergå alle former for undertrykkelse og beordret at ethvert barn av hankjønn født av en hebraisk kvinne skulle drepes (kfr. 2. Mos. 1,7-22). Ikke få av jordens makthavere oppfører seg i dag på samme måte. De føler seg også truet av den konstante befolkningsveksten, og frykter at de mest fruktbare og samtidig fattigste befolkningsgrupper representerer en trussel mot deres egne lands velstand og fred. Følgelig, heller enn å la seg konfrontere med problemene og gå inn for å løse dem med respekt for individets og familiens verdighet og hver persons ukrenkelige rett til liv, foretrekker de å fremme og pålegge folk omfattende programmer for fødselskontroll ved hvilke som helst midler. Selv den økonomiske bistand som de ville være rede til å gi, betinges av at mottakerlandet aksepterer en anti-fødselspolitikk.
17 Menneskeheten fremviser i dag et alarmerende skue når vi tar i betraktning ikke bare hvor utbredt angrepene mot livet er og hvilket tallmessig omfang de har, men også hvilken støtte de får fra en bred enighet i samfunnet, ved utbredt legalisering og med helsepersonells hjelp.
Som jeg ettertrykkelig stadfestet i Denver ved Den 8. Verdensungdomsdag: "med tiden har ikke truslene mot livet blitt svekket. De antar tvert imot stadig større proporsjoner. Det er ikke bare trusler som kommer utenfra, fra naturkreftene eller fra "Kain" som dreper "Abel"; nei, de er vitenskapelig og systematisk programmerte. Det tyvende århundre vil gå over i historien som en epoke med massive og omfattende angrep på livet, med endeløse kriger og kontinuerlig berøvelse av uskyldige liv. Falske profeter og falske lærere har hatt stor suksess".15 Bortsett fra intensjoner som kan være sterkt varierende og som til tider kanskje kan virke overbevisende - især om de presenteres i solidaritetens navn, så står vi overfor en objektiv "sammensvergelse mot livet", som også involverer internasjonale institusjoner som er opptatt av å oppmuntre og målbære kampanjer for spredning av prevensjon, sterilisering og abort. Heller ikke kan man se bort fra at massemedia ofte trekkes inn i denne virksomheten ved å gi kreditt til en kultur som ser tilgang på prevensjon, sterilisering, abort og også eutanasi som et tegn på fremskritt og en seier for friheten, mens de som inntar en reservasjonsløs holdning til fordel for livet, fremstilles som fiender av frihet og fremskritt.
