Det ufødte barns verdighet
"For du har skapt mitt indre" (Salm. 139,13)
44 Menneskelivet er på sitt mest sårbare når det kommer til verden og når det går ut av tiden for å tre inn i evigheten. Guds ord gjenkaller hyppig oppfordringen til å vise omsorg og respekt for livet, fremfor alt når det trues av sykdom og alderdom. Selv om man ikke finner noen direkte og eksplisitt oppfordring til å beskytte menneskelivet i dets begynnelse, som det ufødte liv, eller det liv som nærmer seg slutten, så kan det forklares med det faktum at selve tanken på å skade, angripe eller faktisk fornekte livet under disse omstendigheter var fullstendig fremmed for Gudsfolkets religiøse og kulturelle mentalitet.
I Det gamle testamente ble ufruktbarhet ansett for å være en forbannelse, mens tallrikt avkom ble sett på som en velsignelse: "Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn fra ham" (Salm. 127,3, kfr. Salm. 128,3-4). Til grunn for denne overbevisningen ligger også Israels bevissthet om å være paktens folk, kalt til å bli mange ifølge det løfte som ble gitt Abraham: "Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til det! Så tallrik skal ætten din bli" (1. Mos. 15,5). Men det som først og fremst teller, er vissheten om at det liv som bringes videre har sitt opphav i Gud. Dette be-kreftes gjennomgående i Bibelen når det med respekt og kjærlighet tales om unnfangelse, om barnet i morens liv, om fødsler og om den intime forbindelsen mellom livets unnfangelsesøyeblikk og Gud Skaperens handlen.
"Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg" (Jer. 1,5): hvert enkelt menneskes liv er, helt fra begynnelsen av, del av Guds plan. Selv fra dypet av sin smerte betrakter Job det mirakuløse i Guds verk idet han ble formet i sin mors liv. Her finner han grunn til tillit og tro på en guddommelig plan for livet: "Det er du som har formet og skapt meg, og så snur du om og utsletter meg! Husk, du har laget meg av leire, og så lar du meg bli til jord igjen! Du lot meg renne ut som melk og løpe sammen med ost. Du kledde meg med hud og kjøtt og vevde ben og sener i meg. Du gav meg liv og var trofast mot meg, omhyggelig vernet du min ånd" (Job 10,8-12). Salmene gir gang på gang uttrykk for undring og ærefrykt over hvordan Gud former barnet i mors liv.35
Hvordan kan noen forestille seg at et eneste øyeblikk av den vidunderlige prosessen hvor livet utfolder seg skulle kunne adskilles fra Guds vise og kjærlige omsorg, og overlates til menneskelig vilkårlighet? Mor til de syv brødrene tenkte visselig ikke slik da hun bekjente sin tro på Gud, livets kilde og garant fra unnfangelsen av og på samme tid fundamentet for håpet om et liv etter døden: "Jeg vet ikke hvordan dere ble til i mitt morsliv, og ikke var det jeg som gav dere liv og ånde. Det var ikke jeg som føyde sammen kroppens enkelte deler. Nei, det er verdens skaper som former mennesket, og som har tenkt ut hvordan alt skulle bli til. Derfor skal han i sin barmhjertighet gi dere både liv og ånde tilbake, fordi dere nå ofrer dere selv for hans lover" (2. Makk. 7,22-23).
45 Det nye testamentes åpenbaring bekrefter den ubestridelige erkjennelse av menneskelivets verdi fra begynnelsen av. Den glede og ivrige forventning som Elisabet gir uttrykk for når hun vet at hun er med barn, viser hvor høyt fruktbarheten verdsettes: "Dette er Herrens verk... (for) å slette ut det som var min skam blant folk" (Luk. 1,25). Men personens verdi fra unnfangelsen av blir enda tydeligere feiret i møtet mellom jomfru Maria og Elisabet og mellom de to barna som de er svangre med. Det er nettopp barna som åpenbarer den messianske alders komme: i deres møte blir for første gang Guds Sønns frelsende makt virksom. Som St. Ambrosius skriver: "Velsignelsene ved Marias komme og Herrens nærvær lar seg straks kjenne... Elisabet var den første til å høre ordet, men Johannes den første til å fornemme nåden. Hun hørte ifølge naturens orden; han hoppet av fryd i mors liv på grunn av mysteriet. Hun gledet seg over Marias komme; han over Herrens. Kvinnen erkjente kvinnens komme, barnet, barnets. Kvinnene taler med hverandre om nåden; barna handler ut fra den i sine mødre og beveger dem ved et dobbelt mirakel til å profetere. Barnet hoppet, moren ble fylt av Ånden. Moren var ikke fylt før sønnen, men da sønnen var fylt av den Hellige Ånd, fylte han også sin mor."36
Livet i alderdom og lidelse
"Jeg trodde, også da jeg sa: 'Jeg er ille plaget'" (Sal. 116,10)
46 Hva livet i dets avsluttende faser angår, ville det være anakronistisk å forvente at den bibelske åpenbaring eksplisitt skulle vise til aktuelle problemstillinger når det gjelder respekten for eldre og syke personer, eller eksplisitt fordømme forsøk på å fremskynde livets avslutning med vold. Bibelens kulturelle og religiøse kontekst er ikke på noen måte berørt av slike fristelser; tvert imot, i denne kontekst blir de eldres visdom og erfaring ansett for å være en uerstattelig rikdom for familie og samfunn.
Høy alder gir prestisje og omfattes med ærbødighet (kfr. 2. Makk. 6,23). Den rettferdige søker ikke å bli løst fra alderdommen og dens plager; hans bønn er tvert imot denne: "Herre, Gud, du er jo mitt håp, fra ungdommen av har jeg satt min lit til deg... Forlat meg heller ikke, Gud, når jeg blir gammel og grå. Så skal jeg tale om din mektige gjerning til hele den kommende slekt" (Sal. 71,5 & 18). Den messianske tidsalders ideal fremstilles som en tid hvor "det ikke lenger (skal) finnes... gamle som ikke når sine dagers fulle mål" (Jes. 65,20).
Men i alderdommen, hvordan skal man møte livets uomgjengelige forfall? Hvordan forholde seg til døden? Den troende vet at hans liv er i Guds hender: "Herre,... det er du som bestemmer min lodd" (Sal. 16,5), og aksepterer nødvendigheten av å dø: "Dette er hva Herren har fastsatt for alt som lever. Hvorfor skulle du avvise det som Den Høyeste har bestemt?" (Sir. 41,4). Mennesket er ikke livets herre, heller ikke dødens. I livet som i døden må mennesket overgi seg til Gud og hans kjærlighetsfulle plan; "det som Den Høyeste har bestemt".
Også under perioder med sykdom er mennesket kalt til å sette sin lit til Gud og fornye sin fundamentale tro på Den Ene som "leger all din sykdom" (kfr. Sal. 103,3). Selv når ethvert håp om helbredelse svinner hen, og mennesket utbryter: "Min dag heller, skyggen blir lang, jeg visner bort som gress" (Sal. 102,12); selv da, kan den troende leve forvisset om Guds livgivende makt. Alvorlig sykdom driver ikke denne personen ut i desperasjon og til å søke døden, men får ham til i håp å utbryte: "Jeg trodde, også da jeg sa: 'Jeg er ille plaget'" (Sal. 116,10); "Herre, min Gud, jeg ropte til deg, og du helbredet meg. Herre, fra dødsriket førte du meg opp, du gav meg liv og reddet meg fra graven" (Sal. 30,3-4).
47 Jesu sendelse og de mange helbredelser som han bevirket viser oss Guds store omsorg også for menneskets legemlige liv. Jesus, "legemets og sjelens lege"37, var sendt av Faderen for å forkynne det glade budskap for de fattige og for å lege de sønderbrutte (kfr. Luk. 4,18, Jes. 61,1). Når han senere sender disiplene sine ut i verden, gir han dem et oppdrag hvor helbredelsen av de syke går hånd i hånd med forkynnelsen av Evangeliet: "Og hvor dere kommer, skal dere forkynne at himlenes rike er nær. Helbred syke, oppvekk døde, rens spedalske, driv ut demoner" (Matt. 10,7-8, kfr. Mark. 6,13, 16,18).
For den troende er riktignok ikke det jordiske liv noe absolutt gode, i særdeleshet fordi man kan bli bedt om å oppgi livet for et høyere godes skyld. Som Jesus sier: "For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det; mens den som setter livet til for min skyld og for evangeliets skyld, han skal frelse det" (Mark. 8,35). Det nye testamente gir mange forskjellige eksempler på dette. Jesus nøler ikke med å gi seg selv som offer, og han gir frivillig sitt liv som en offergave til Faderen (kfr. Joh. 10,17) og til dem som hører ham til (Joh. 10,15). Jesu forløper, Johannes Døperens død vitner også om at den jordiske eksistens ikke er et absolutt gode; hva som er viktigere er å forbli tro mot Guds ord selv om man skulle risikere livet for det (kfr. Mark. 6,17-29). Stefanus, som mistet livet på grunn av sitt trofaste vitnesbyrd om Herrens oppstandelse, følger i Mesterens fotspor og møter dem som stener ham med bønn om tilgivelse (kfr. Ap.gj. 7,59-60). Derved blir han den første i en tallrik skare av martyrer som Kirken har æret fra dens tidligste begynnelse.
Men ingen kan egenrådig velge om man vil leve eller dø; den absolutte herre over slike avgjørelser er alene Skaperen, ved hvem "vi lever, beveger oss og er til" (Ap.gj. 17,28).
Fra Sinais lov til Åndens gave
"Alle som fastholder den skal ha liv" (Bar. 4,1)
48 Livet er bærer av sin egen sannhet og uutslettelig preget av den. Ved å akseptere Guds gave forplikter mennesket seg til å holde livet fast i denne vesentlige sannhet. Å skille seg fra sannheten er å dømme seg selv til meningsløshet og ulykkelighet. Sannsynligheten for å kunne bli en trussel mot andres eksistens er også tilstede siden grensene som garanterer respekten og forsvaret av livet i alle situasjoner er brutt ned.
Sannheten om livet er åpenbart i Guds bud. Herrens ord gir klare indikasjoner på hvilken retning livet må ta for å respektere sannheten om livet og verne om dets verdighet. Det er ikke bare det spesifikke bud "Du skal ikke slå i hjel" (2. Mos. 20,13, 5. Mos. 5,17) som sikrer vern av livet, hele Guds lov tjener til å verne om livet, fordi den åpenbarer den sannhet som gir livet dets fulle mening.
Det er derfor ikke overraskende at Guds paktslutning med sitt folk er så nært knyttet til livets perspektiv, også i dets legemlige dimensjon. I pakten fremstilles Guds bud som livets vei: "Se, i dag har jeg lagt frem for deg livet og det gode og døden og det vonde. Gjør du som jeg byr deg i dag, så du elsker Herren din Gud og går på hans veier og holder hans bud, forskrifter og dommer, da skal du leve og bli tallrik. Herren din Gud skal velsigne deg i det landet du går inn i og legger under deg" (5. Mos. 30,15-16). Det som står på spill, er ikke bare Kanaans land og Israel-folkets eksistens, men dagens og fremtidens verden og hele menneskehetens eksistens. I virkeligheten er det slik at det er absolutt umulig å opprettholde et autentisk og fullstendig liv hvis det adskilles fra det gode; og det gode på sin side er fundamentalt knyttet til Guds bud, til "livets lov" (Sir. 17,11). Det gode som må gjøres legges ikke på livet som en tyngende byrde, det gode er selve hensikten med livet, og bare ved å gjøre det kan livet nå sin bestemmelse.
Det er følgelig Loven som helhet som beskytter menneskelivet. Dette forklarer hvorfor det er så vanskelig trofast å holde budet "Du skal ikke slå i hjel" når de andre "livgivende ord" (kfr. Ap.gj. 7,38), som dette bud er forbundet med, ikke overholdes. Løsrevet fra dette perspektiv blir budet ingenting annet enn et forbud pålagt en utenfra, og ganske snart søker man dets grenser og prøver å finne formildende omstendigheter og unntak. Ikke før man åpner seg for den fulle sannhet om Gud, mennesket og historien, vil budordet "Du skal ikke slå i hjel" tre lysende frem som et gode for det enkelte menneske og menneskets relasjoner til andre. Det er i dette perspektiv vi også kan gripe den fulle sannhet i det som står skrevet i 5. Mosebok og som Jesus også gjør til sitt svar på den første fristelsen: "Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som går ut fra Herrens munn" (5. Mos. 8,3, kfr. Matt. 4,4).
Det er når vi lytter til Guds ord at vi blir i stand til å leve i verdighet og rettferd. Det er ved å overholde Guds lov at vi blir i stand til å frembringe liv og lykke: "Alle som fastholder den, skal ha liv, alle som viker fra den, skal dø" (Bar. 4,1).
49 Israels historie viser hvor vanskelig det er å forbli tro mot livets lov som Gud har skrevet inn i menneskenes hjerter, og som han gav på Sinai til paktens folk. Når folket leter etter måter å leve på som ignorerer Guds plan, kommer profetenes kraftfulle påminnelser om at Herren alene er livets egentlige kilde. Jeremia skriver: "For to onde ting har mitt folk gjort: De har gått bort fra meg, kilden med levende vann, og de har hogd seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann" (Jer. 2,13). Profetene retter en anklagende finger mot dem som viser forakt for livet og øver vold mot personens rettigheter: "De tråkker småkårsfolks hoder i støvet" (Amos 2,7); de "fylte dette stedet med blod av uskyldige" (Jer. 19,4). Og blant dem er det profeten Esekiel som hyppig anklager Jerusalem for "blodskyld" (22,2, 24,6,9), byen som "lar blodet flyte i gatene" (22,3).
Men alt mens profetene fordømmer krenkelser mot livet, er de først og fremst opptatt av å vekke håpet om et nytt livsprinsipp. Det skal fornye menneskets forhold til Gud og andre og åpne for nye og ekstraordinære muligheter når det gjelder å vinne innsikt i og virkeliggjøre de fordringer som ligger i Livets Evangelium. Dette er bare mulig takket være Guds gaver som renser og fornyer: "Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. For all urenhet som skyldes de mange avgudene, vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere" (Esek. 36,25-26, kfr. Jer. 31,33). Takket være dette "nye hjertet" kan man forstå og virkeliggjøre livets sanneste og dypeste mening: å være gave og å gi seg selv som gave. Dette er det lysende budskap om livets verdi som Herrens tjener viser oss: "Fordi han gav sitt liv til soning, skal han få etterkommere og leve lenge, og ved ham skal Herrens vilje ha fremgang. Etter all sin møye og sjelenød skal han se lys og mettes" (Jes. 53,10.11).
Loven fullbyrdes ved Jesus fra Nasarets komme, og det nye hjerte gis ved hans Ånd. Jesus fornekter ikke Loven, men han fullbyrder den (kfr. Matt. 5,17): Loven og Profetene oppsummeres i den gyldne regel om den gjensidige kjærlighet (kfr. Matt. 7,12). I Jesus blir Loven en gang for alle "evangelium", det glade budskap om Guds herredømme over verden, som bringer alt liv tilbake til dets røtter og sin opprinnelige hensikt. Den nye lov er "Åndens lov, som gir livet i Kristus Jesus" (Rom. 8,2). Og denne nye lovs grunnleggende uttrykk er Herren selv som gir sitt liv for sine venner (kfr. Joh. 15,13). Etterfølgelsen er å gi seg selv av kjærlighet til sine brødre: "Selv er vi gått over fra døden til livet; det vet vi, fordi vi elsker våre brødre" (1. Joh. 3,14). Det er frihetens, gledens og saligprisningens lov.
Livets Evangelium fullbyrdes på korsets tre
"De skal se på ham som de har gjennomboret" (Joh. 19,37)
50 Mot slutten av dette kapittelet hvor vi har meditert over det kristne budskap om livet, vil jeg gjerne gjøre et opphold med hver enkelt av dere for å betrakte den Ene som var gjennomboret og som drar alle til seg (kfr. Joh. 19,37, 12,32). Ved å betrakte korset (kfr. Luk. 23,48) vil vi oppdage hvordan Livets Evangelium fullbyrdes og åpenbares helt og fullt i dette opphøyede tre.
Langfredag tidlig om ettermiddagen "sortnet solen til, og det ble mørkt over hele landet ... Da revnet forhenget i templet tvers over" (Luk. 23,44.45). Dette symboliserer en stor kosmisk uro og en massiv konflikt mellom gode og onde krefter, mellom liv og død. I dag befinner vi oss i en dramatisk konflikt mellom "dødens kultur" og "livets kultur". Men korsets glans overskygges ikke av dette mørket; det fortsetter å skinne enda klarere, enda mer strålende, og åpenbares som historiens og det enkelte menneskelivs sentrum, mening og mål.
Jesus nagles til korset og løftes opp fra jorden. Han erfarer øyeblikk av total "maktesløshet", og hans liv synes fullstendig utlevert til motstandernes spott og bødlenes hender: han blir hånet, spottet og krenket (kfr. Mark. 15,24-36). Og likevel, midt i dette, etter at Jesus har utåndet, utbryter den romerske offiseren: "Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!" (Mark. 15,39). I den ytterste svakhet åpenbarer altså Guds Sønns identitet seg: hans ære manifesterer seg på korset!
Ved sin død kaster Jesus lys over meningen med menneskets liv og død. Før han dør, ber Jesus til Faderen, og ber om tilgivelse for sine forfølgere (kfr. Luk. 23,34), og til røveren som ber om å bli husket når han kommer i sitt rike, svarer han: "Sannelig, det lover jeg deg: Ennå i dag skal du være med meg i Paradis!" (Luk. 23,43). Og etter hans død "(ble) mange av de hellige henfarnes legemer vakt til live" (Matt. 27,52). Den frelse som Jesus bevirker er en livets og oppstandelsens gave. Under sin jordiske eksistens hadde Jesus også bragt frelse ved helbredelser og ved å gjøre det gode (kfr. Ap.gj. 10,38). Men miraklene, helbredelsene og oppvekkelsene fra de døde var tegn på en annen frelse, som består i syndenes forlatelse, det vil si befrielsen fra menneskets dypeste elendighet og opphøyelsen til Guds eget liv. På korset blir Mose mirakel da han reiste slangen i ørkenen (Joh. 3,14-15, 4. Mos. 21,8-9), fornyet og bragt til fullkommenhet.
Også i dag kan mennesker, hvis liv er truet, finne styrke i håpet om frihet og frelse ved å betrakte ham som var gjennomboret.
51 Men der er også en annen hendelse som beveger meg dypt når jeg mediterer over den. "Så snart han hadde fått eddiken, sa han: 'Det er fullbragt.' Så bøyde han sitt hode og utåndet" Joh. 19,30). Deretter stakk den romerske soldaten "et spyd i siden på ham, så blod og vann fløt ut" (Joh. 19,34).
Alt hadde med dette nådd sin fullendelse. Jesu "utånding" beskriver hans død, en død som ligner ethvert annet menneskes, men som samtidig hentyder til "Åndens gave", ved hvilken Jesus kjøper oss fri og åpner for oss et nytt liv.
Det er Guds eget liv som nå blir mennesket til del. Dette livet gis kontinuerlig til Guds barn gjennom Kirkens sakramenter, symbolisert ved vannet og blodet som strømmer ut av Kristi side. Dette liv gjør dem til den nye pakts folk. Det er fra korset, livets kilde, at "livets folk" fødes og spres.
Kontemplasjonen over korset fører oss til hendelsenes dypeste røtter. Jesus som begynte sitt offentlige virke med å si: "Her er jeg, for å gjøre din vilje" (Hebr. 10,9), var lydig mot Faderen i alle ting. Og "som han alltid hadde vist dem som var hans her i verden, hvor han hadde dem kjær, gav han dem nå det ytterste bevis på sin kjærlighet" (Joh. 13,1), idet han gav seg selv fullstendig for dem.
Han som var kommet "ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv som løsepenger for de mange" (Mark. 10,45), viser på korset kjærlighetens ytterste konsekvens: "Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner" (Joh. 15,13). Og han døde for oss mens vi enda var syndere (kfr. Rom. 5,8).
Jesus forkynner med dette at livet finner sitt sentrum, sin mening og sin fullbyrdelse når det blir gitt, når det blir gave.
På dette punkt munner vår meditasjon ut i lovprisning og takksigelse, og på samme tid oppfordres vi til å etterligne Kristus og følge i hans fotspor (kfr. 1. Pet. 2,21).
Vi er også kallet til å gi våre liv for våre brødre og søstre, og derved i sannhet å virkeliggjøre vår eksistens' mål og mening.
Vi vil være i stand til å gjøre dette på grunn av deg, Herre, som har gitt oss et eksempel og meddelt oss kraften av din Ånd. Vi vil være i stand til å gjøre dette hver dag, med deg og som deg, hvis vi er lydige mot Faderen og gjør hans vilje.
Gi derfor at vi lytter med åpne og generøse hjerter til hvert ord som går ut av Guds munn. Da skal vi lære, ikke bare å følge budet om ikke å slå i hjel, men også å ære livet, å elske og fremme det.
