V - Elementer til en arbeidets spiritualitet
24. En spesiell oppgave for kirken
Siste del av de foreliggende overveielser til temaet det menneskelige arbeid, foranlediget av 90-årsdagen for rundskrivet "Rerum novarum", vil være viet arbeidets spiritualitet i den kristne betydning av dette uttrykket. Da arbeidet i sin subjektive dimensjon alltid er en personal handling - actus personae - er følgelig hele mennesket aktivt med i det, kropp og sjel, uavhengig av om det gjelder et kroppslig eller et åndelig arbeid. Også evangeliets glade budskap gjelder det hele mennesket, og her finner vi mange ord som kaster et særlig lys over det menneskelige arbeid. Men slike ord krever en tilsvarende tilegnelse; de forlanger et indre arbeid av den menneskelige ånd under ledelse av tro, håp og kjærlighet, om de skal gi det konkrete menneskes arbeid den betydning som det har i Guds øyne og som gjør at det hører med i hans frelsesgjerning; uten at dette går ut over arbeidets verdslige struktur og forpliktelse, som beholder sine særlige betydninger.
Kirken vet det er dens plikt å uttale seg om arbeidet sett ut fra dets menneskelige verdi og den moralske sammenheng det hører hjemme i. Kirken ser dette som en viktig oppgave innenfor den tjeneste den har med å forkynne hele det glade budskap. Men dermed ser den her en særlig forpliktelse til å utforme en arbeidets spiritualitet hvor målet er å hjelpe alle mennesker til å komme Gud, Skaperen og Forløseren, nærmere gjennom sitt arbeid, medvirke i Hans frelsesplan for mennesket og verden, og i sitt liv å utdype vennskapet med Kristus, og ved troen ta levende del i Hans trefoldige, gjerning som prest, profet og som konge, slik det 2. Vatikankonsil beskriver den i så megetsigende vendinger.
25. Arbeidet som deltakelse i skaperens verk
"De troende er overbevist om at enkeltmenneskets og samfunnets aktivitet gjennom tidene - denne enorme menneskelige streben mot en stadig forbedring av livsvilkårene - i seg selv betraktet svarer til Guds hensikt. Mennesket er jo skapt i Guds bilde og har fått i oppdrag å herske over jorden og alt hva den omfatter, for å styre verden i rettferd og sannhet. Oppdraget går videre ut på at mennesket skal erkjenne Gud som alles Skaper og føre seg selv og universet tilbake til Ham. Når alle ting er blitt underordnet mennesket, vil Guds navn herliggjøres over hele jorden" (27).
Denne fundamentale sannhet er på det dypeste uttrykt i den guddommelige åpenbarings ord om at mennesket, skapt som et avbilde av Gud, i sitt arbeid tar del i Skaperens gjerning og i en viss forstand fører den videre og fullender den innenfor rammen av dets menneskelige muligheter, idet det gjør stadige fremskritt i å oppdage de skatter og verdier som hele skaperverket bærer i seg. Denne sannhet møter vi allerede i begynnelsen av Den Hellige Skrift, i Første Mosebok, der skaperverket selv blir fremstilt i form av et "arbeid" som Gud utfører i løpet av "seks dager" (28), for så å "hvile" på den syvende dag (29). Og ennå i Den Hellige Skrifts siste bok lyder den samme ærefrykt for den gjerning Gud har fullført ved sitt skapende "arbeid" når det heter: "Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige" (30) - det er den samme ærefrykt som kommer til uttrykk i Første Mosebok når den avslutter beskrivelsen av de enkelte skapelsesdager med å si: "Og Gud så at det var godt" (31).
Denne beskrivelsen av skapelsesverket som vi allerede finner i første kapitel av Første Mosebok, er samtidig i en viss forstand det første "evangelium for arbeidet"; den viser jo hva arbeidets verdighet består i; den lærer oss at mennesket i sitt arbeid skal etterligne Gud, sin Skaper, og det fordi mennesket - og bare dét - er blitt gitt det privilegium å være Gud lik. Mennesket skal hige etter å ligne Gud såvel når det utfører sitt arbeid som når det hviler ut, ettersom Gud selv ønsket å fremstille sin skapende virksomhet for menneskenes øyne i skikkelse av arbeid og hvile. Guds gjerning i verden varer uopphørlig ved, slik Kristi ord vitner om det: "Min Far arbeider til denne dag... " (32). Han arbeider med skapende kraft idet Han lar verden være til, verden som Han har skapt ut av intet ved sitt ord; Han virker med frelsesbringende kraft i menneskenes hjerter, dem Han fra begynnelsen av har villet gi "hvile" (33) hos Ham selv, "i min Fars hus" (34). Derfor krever det menneskelige arbeid også hvile - på hver "syvende dag" (35). Fremfor alt må arbeidet ikke helt og holdent bestå i en ytre innsats av menneskelige krefter; det må gi plass for et fritt rom i menneskets indre, der mennesket blir stadig mer til det som det etter Guds vilje skal være, slik at det forbereder seg til den "hvile" som Herren holder rede for sine tjenere og venner (36).
Erkjennelsen av arbeidet som deltagelse i Guds gjerning må - som konsilet lærer - også gjelde "selv de mest dagligdagse gjøremål. De menn og kvinner som arbeider for sitt eget og familiens underhold og som tjener samfunnet ved sin innsats, kan med rette mene at de utfolder Skaperens verk ved sitt virke, er til gavn for sine medmennesker og personlig bidrar til oppfyllelsen av Guds hensikt med historien" (37).
Derfor er det om å gjøre at denne kristne spiritualitet ved arbeidet blir til en alles felles eiendom. Men idag fremfor alt må arbeidets spiritualitet være preget av den modenhet som spenningene og uroen i menneskets ånd og hjerte forlanger: "De kristne skal ikke tro at de resultater som mennesket oppnår ved å utnytte sine evner og krefter, står i strid med Guds makt, og at den fornuftsbegavede skapning er Skaperens konkurrent. De skal snarere være overbevist om at menneskeslektens triumfer er et tegn på Guds storhet og en frukt av Hans vidunderlige plan. Jo større menneskenes makt blir, jo videre også deres individuelle og kollektive ansvar. Det er altså klart at det kristne budskap ikke advarer mennesket mot å bygge verden opp, ikke fører det til å forsømme medmenneskers behov, men tvertom forplikter det desto mer til å handle med disse mål for øye" (38).
Menneskets bevissthet om å ta del i skaperverket ved sitt arbeid, utgjør den dypeste grunn for henne og ham til å påta seg det i de forskjellige sammenhenger. Vi leser i konstitusjonen "Lumen gentium": "De troende bør altså anerkjenne hele skapningens indre natur, verdi og bestemmelse til Guds pris, de bør hjelpe hverandre til et helligere liv også gjennom de verdslige gjøremål, for å prege verden med Kristi ånd og føre den sikrere mot dens mål i rettferdighet, kjærlighet og fred ... den innsats de her gjør og som Kristus helliger ved sin nåde, er avgjørende for å utnytte de skapte ting til hele menneskehetens beste ved hjelp av menneskets eget arbeide, teknikkens og sivilisasjonens fremgang, i overensstemmelse med Skaperens vilje og i lyset av Guds ord" (39).
26. Kristus, en arbeidets mann
Den sannhet at mennesket gjennom arbeidet tar del i Guds, sin Skapers gjerning, har Jesus Kristus på særlig inntrengende måte satt lyset på - Jesus som mange av hans første tilhørere i Nasaret var helt overveldet over og sa om: "Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått ? ... Er ikke dette tØmmermannen" (40). Det "evangelium" han er blitt overgitt, den evige visdoms ord, har Jesus ikke bare forkynt, men fremfor alt fullført ved sin gjerning. Derfor var dette evangelium også et "arbeidets evangelium", fordi han som forkynte det, selv var en arbeidsmann, en håndverker, som Josef i Nasaret (41). Selv om vi i hans ord ikke finner noen særskilt formaning om å arbeide, og tilmed en gang et forbud imot overdreven bekymring for arbeid og underhold (42), er likevel det språk som Kristi eget liv taler, entydig: Han hører til "arbeidets verden", anerkjenner og viser aktelse for det menneskelige arbeid. Man kan endatil si: Han ser med kjærlighet på arbeidet og på de forskjellige former for arbeid; hver av dem viser ifølge ham et særlig trekk ved menneskets likhet med Gud, Skaperen og Faderen. Sa han ikke: ". . . min Far er vingårdsmannen" (43), har han ikke på forskjellige måter overtatt i sin lære den grunnleggende sannhet om arbeidet som kommer til uttrykk i hele Det gamle testamentes tradisjon, fra Første Mosebok av?
I Det gamle testamentes bøker mangler det ikke på tallrike henvisninger til det menneskelige arbeid, til menneskets forskjellige.yrker: Legen (44), apotekeren (45), kunsthåndverkeren (46), smeden (47) - man kunne idag benytte disse ordene om dagens metallarbeider og hans gjøremål -, pottemakeren (48), bonden (49), den lærde (50), sjømannen (51), bygningsarbeideren (52), musikeren (53), gjeteren (54), fiskeren (55). Velkjente er de vakre ordene om kvinnenes arbeid (56). I sine lignelser om himmelriket bruker Jesus Kristus stadig å vise til det menneskelige arbeid: Hyrden (57), vingårdsherren (58), legen (59), såmannen (60) husherren (61), tjeneren (62), forvalteren (63), fiskeren (64), kjøpmannen (65), landarbeideren (66). Han taler også om kvinnenes forskjellige arbeider (67). Han sammenligner apostolatet med det kroppsarbeidet som innhøstningsarbeidet er ens yrke (69). Han viser også til forskerens arbeid (70).
Denne Kristi lære om arbeidet som har sitt grunnlag i det eksempel hans eget liv gav gjennom årene i Nasaret, finner et særskilt tydelig ekko i apostelen Paulus' lære. Paulus roste selg av sitt yrkesarbeid - sannsynligvis var han teltmaker (71) -, og takket være dette yrket kunne han også som apostel tjene til livets opphold (72). "Vi arbeidet natt og dag, vi strevde og slet for ikke å bli til byrde for noen av dere" (73). Her har vi kilden for hans retningslinjer til temaet arbeid; de har formanende og bydende karakter: "Slike brødre pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i stillhet og tjene sitt eget brød", skriver han til tessalonikerne (74). I sammenheng med at han konstaterer at noen av dem "fører et uordentlig liv .... de passer ikke sitt arbeid" (75), sier apostelen uten betenkning: "Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise" (76). På et annet sted oppmuntrer han: "Alt dere gjør, skal dere gjøre villig, som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn" (77).
Som man ser, inntar de retningslinjer som hedningenes apostel gir for det menneskelige arbeids moral og spiritualitet en nøkkelstilling. De er en viktig utdypelse av dette store, men også gåtefulle arbeidets evangelium som vi finner i Kristi liv og lignelser, i dette som "Jesus gjorde og lærte" (78).
Opplyst av denne urkilde, har Kirken alltid forkynt dét som fant sitt moderne uttrykk i det 2.Vatikankonsils ord: "Menneskets aktivitet skal ikke bare utgå fra mennesket, men også rettes mot det. Ved sine handlinger forandrer mennesket nemlig ikke bare tingene eller samfunnet, det fullbvrder også seg selv. Det lærer mange ting, utvikler sine evner og sprenger sine egne grenser ved stadig å nå lenger og høyere. For den som forstår den riktig, er denne vekst av større verdi enn de ytre rikdommer man kan samle. Den sanne målestokk for enhver menneskelig aktivitet er derfor å være i overensstemmelse med menneskehetens sanne vel, i pakt med Guds vilje og anordninger, og å gi mennesket, både som individ og som samfunnsmedlem, muligheten for å følge og fullbyrde sitt kall i dets helhet" (79).
I lys av en slik oppfatning av det menneskelige arbeids verdier, i lys av en slik arbeidets spiritualitet, forstår vi til fulle det som vi samme sted i konsilets pastoralkonstitusjon leser til temaet om den riktige betydning av fremskrittet: "Mennesket er mer verd i kraft av hva det er, enn i kraft av hva det har. Alt det menneskene gjør for å oppnå mer rettferdighet, mer brorskap, og en mer menneskelig samfunnsordning, er likeledes mer verd enn de tekniske fremskritt. De tekniske fremskritt fremskaffer på den måte materialet til menneskets fremgang, men de strekker langt fra til for å virkeliggjøre den" (80).
Dette læreutsignet til problemet fremskrittet og utviklinsom er et så fremherskende tema i den moderne tenkning kan bare forstås som frukten av en prøvet spiritualitet i det menneskelige arbeid, og bare på grunnlag av en slik spiritualitet kan denne lære bli virkeliggjort og omsatt til konkret praksis. Det er altså denne lære og dette program som vokser frem av "arbeidets evangelium".
27. Det menneskelige arbeid i lys av Kristi kors og oppstandelse
Enda et aspekt ved det menneskelige arbeid, en av dets vesentlige dimensjoner, blir dypt gjennomtrengt av den spiritualitet som kommer fra evangeliet. Ethvert arbeid - om kroppslig eller åndelig - er uunngåelig forenet med møye og slit. Første Mosebok sier dette på en måte som gjør dypt inntrykk, idet den stiller den forbannelse som synden har bragt med seg opp imot den opprinnelige velsignelse av arbeidet som inneholdes i skapelseshemmeligheten og er forbundet med menneskets opphøyelse til å være Guds avbilde: "Jorden skal for din skyld være forbannet. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager" (81). Denne møye som arbeidet er forbundet med, kjennetegner det menneskelige livs vei på jorden og gir et forvarsel om døden: "Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt" (82). Nesten som et ekko til disse ord, lyder disse fra visdomsbøkene: "Jeg gav meg til å tenke over alt det jeg hadde gjort med mine hender, det jeg hadde strevd og slitt med" (83). Det finnes vel ikke et menneske på jorden som ikke kunne kjenne seg igjen i disse ord.
Evangeliet taler likesom sitt siste ord også om dette spørsmålet i Jesu Kristi påskehemmelighet. Der er det man må søke svaret på disse problemene som er av slik betydning for å forstå den åndelige virkelighet ved det menneskelige arbeid. Påskehemmeligheten omfatter Kristi kors, hans kjærlighet inntil døden, som apostelen stiller opp imot den ulydighet som like fra begynnelsen av lå som en svøpe over menneskets historie på jorden (84). Denne hemmelighet omfatter også Kristi opphøyelse, han som tvers igjennom døden ved sin oppstandelse vender tilbake til sine disipler i Den Hellige Ånds kraft.
Svette og møye som arbeidet i den nåværende frelsessituasjon nødvendigvis bringer med seg for menneskeheten, gir den kristne og ethvert menneske som er kalt til å følge etter Jesus, muligheten av kjærlighetsfylt å ta del i den gjerning som Kristus kom for (85). Denne frelsesgjerning ble fullbrakt gjennom lidelse og død på et kors. Idet mennesket bærer arbeidets møye i samfunn med den Herre som ble korsfestet for oss, arbeider det på sin måte sammen med Guds Sønn i menneskehetens forløsning. Mennesket viser seg som en sann Kristi disippel når det også selv dag for dag tar sitt kors på seg i det arbeid det er satt til å gjøre (86).
Kristus "gikk i døden for alle oss syndere og lærer oss ved sitt eksempel at også vi skal bære det kors som kjødet og verden lesser på dem som søker fred og rettferdighet. " Men likevel er det samtidig så at "ved sin oppstandelse ble Kristus innsatt som Herren, all makt ble gitt ham i himmelen og på jorden, og nu virker han i menneskenes hjerter ved sin Ands kraft ... (og) besjeler, renser og styrker også den uselviske vilje menneskeheten legger for dagen til å gjøre sitt liv mer menneskelig og å underkaste hele jorden dette mål" (87).
I det menneskelige arbeid finner den kristne en liten del av Kristi kors, og tar det på seg i det samme førløsersinnelag hvormed Kristus tok sitt kors på seg for oss. Takket være det lyset som trenger igjennom til oss fra Kristi oppstandelse, oppdager vi alltid i arbeidet et lysstreif av det nye liv og av de nye skatter, likesom en kunngjøring av den "nye himmel og den nye jord" (88), som nettopp gjennom arbeidets møye blir mennesket og verden til del: Gjennom slitet - og aldri uten det. Slik bekreftes på den ene side det uunngåelige ved korset i det menneskelige arbeid; på den annen side avdekkes allerede i dette kors av møye og slit et nytt gode som utgår fra arbeidet: Fra arbeidet, forstått i sin betydnings dybde og fylde - og aldri uten arbeidet.
Er dette nye godet - en frukt av det menneskelige arbeid - allerede en liten bestanddel av den "nye jord" hvor rettferdighet bor? (89) I hvilket forhold står det til Kristi oppstandelse, når det menneskelige arbeids mangfoldige møye og slit er en liten del av Kristi kors? Også på dette spørsmålet søker konsilet å gi et svar, idet det her henter sitt lys fra det åpenbarte Ords egen kilde: "Vi påminnes om at det ikke gavner mennesket noe, om det vinner hele verden, men mister seg selv (smlg. Luk 9,25). Og allikevel skal ikke vår lengsel efter den nye jord svekke, men snarere stimulere den omsorg vi har for denne jord, hvor selve legemet for den nye menneskehet utvikler seg og allerede her og nu gjenspeiler noe av den kommende verden. Det er sant at der omhyggelig skal skjelnes mellom det jordiske fremskritt og Kristi rikes vekst, men det jordiske fremskritt er ikke desto mindre av stor betydning for Guds rike i og med at det kan bidra til å bedre forholdene i menneskesamfunnet" (90).
I de overveielser vi her har fremlagt om det menneskelige arbeid, har vi forsøkt å fremheve alt det som syntes oss å være helt nødvendig for den tankegang at fremfor alt skulle "menneskeverd, brorskap og frihet" forøkes gjennom arbeidet, som frukten av det vi har "kjempet for" (91). Den kristne som hører den levende Guds Ord og forener arbeidet med bønnen, skal vite hvilken plass som tilkommer hans arbeid, ikke alene innen det jordiske fremskritt, men også ved utfoldelsen av Guds rike, som vi alle er kalt til ved Den Hellige Ånds kraft og evangeliets Ord.
Ved avslutningen av disse tanker meddeler jeg gjerne dere alle, ærede brødre, elskede sønner og døtre, den apostoliske velsignelse.
Dette dokument som jeg hadde forberedt offentliggjørelsen av til den 15. mai i år, til nittiårsdagen for rundskrivet "Rerum novarum", kunne jeg først endelig sende fra meg etter mitt sykehusopphold.
Gitt i Castel Gandolfo den 14. september, på festen for Korsets Opphøyelse, i året 1981, det tredje i mitt pontifikat,
