Forord
Den teksten som de følgende linjer danner forordet til, bærer en tittel som lett kan gi anledning til misforståelser. Talen er om et dekret (også kalt erklæring), og det å skjelne mellom en konstitusjon og et dekret er noe spesielt for det annet Vatikankonsil. En konstitusjon uttrykker Kirkens allmenngyldige lære, mens et dekret uttrykker hvordan denne lære skal bringes til anvendelse på et nærmere avgrenset område eller på de konkrete forhold i alminnelighet. Tekstene om for eksempel Kirkens natur og struktur eller om åpenbaringen er konstitusjoner, mens tekstene om legfolkets apostolat og om prestenes utdannelse er dekreter. Men den tekst som her er tale om, inntar en ganske spesiell plass blant de øvrige dekreter. For det første inneholder den et meget fyldig første kapittel om misjonens teologiske begrunnelse, hvor de øvrige dekreter innskrenker seg til å henvise til konstitusjonen om Kirken, og for det annet er denne tekst ikke henvendt til en nærmere bestemt gruppe innenfor Kirken, for eksempel biskopene, prestene eller legfolket, men til alle, fordi dens innhold angår hele Kirkens liv.
Det er nettopp det konsilet har villet uttrykke med tittelen «Om Kirkens misjonsvirksomhet». Dette uttrykk kan forstås som om misjonsvirksomheten er en virksomhetsform på linje med mange andre, som for eksempel undervisning eller liturgi. Ordet «misjon» er fra misjonsmarkene blitt farget av en viss klang av folklore og fremmedartethet som konsilet vil unngå. Derfor taler det om «activitas missionalis», dvs. en virksomhet som er resultatet av en sendelse. Allerede i konstitusjonen om Kirken (§ 17) heter det at hele Kirken er sendelse, og derfor er hele Kirken også misjonerende. Teksten om misjonene er likesom teksten om økumenikk et dekret, men i det siste tilfelle er der like så lite som i det første tale om et spesiale. Hele Kirken er og skal være misjonerende, likesom hele Kirken er og skal være økumenisk.
Den tilblivelsesprosess hvorved dette dekret er oppstått, mangler helt den dramatikk som tiltrakk seg oppmerksomheten i forbindelse med de øvrige, og likevel var denne teksten en av de vanskeligste å utforme. Det var like fra starten bestemt at konsilet skulle behandle spørsmålet angående misjonene. Et første skjema ble da også utarbeidet. Men selv om det ble omredigert ikke mindre enn syv ganger før første samling, var resultatet allikevel så dårlig at man alvorlig overveiet helt å droppe emnet. Under annen samling ble der imidlertid utarbeidet en helt ny tekst som ble utdelt til konsilfedrene, men den nådde aldri frem til drøftelse. Da konsilets sentralkommisjon i januar 1964 foretok en ny oppdeling av skjemaene etter den såkalte plan Doepfner, ble teksten redusert til fjorten korte avsnitt som konsilfedrene skulle ta stilling til uten forutgående drøftelse. Emnet kom på dagsordenen under tredje samling. Rent unntagelsesvis var Paul VI selv til stede for å innlede møtet, og han anbefalte teksten til konsilfedrenes godkjennelse. Konsilfedrene erklærte seg imidlertid ytterst utilfredse - ikke med teksten innhold, men med at et så viktig emne ikke fikk en mere inngående behandling, og den 9. november 1964 vedtok de med 1605 stemmer mot 311 at der skulle utarbeides en mere omfattende tekst. I denne tekst skulle man samtidig behandle den teologiske begrunnelse for misjonen og angi nye retningslinjer for arbeidet for å gjøre dette mere effektivt og mere tiltrekkende for nye kall. Kommisjonen tok omgående fatt på å omredigere teksten, og skjemaet ble det siste kon-silet nådde å drøfte under fjerde samling. Teksten fikk en gunstig mottagelse bortsett fra en passus om en reorganisering av den romerske kongregasjon for misjonene, den såkalte Propagandakongregasjon, som konsilfedrene ønsket omredigert. Den 7. desember 1965 ble den endelig vedtatt med 2394 ja-stemmer mot 5 nei-stemmer. Dette var det største antall ja-stemmer noen tekst fikk under hele konsilet. Den langvarige tilblivelsesprosess er kanskje grunnen til at denne tekst ble en av de beste av alle dem som ble vedtatt - ikke bare under den fjerde og siste samling, men av alle de seksten tekster konsilet overhodet vedtok.
Dekretet om misjonene, som det vanligvis kalles, fremtrer som en fortsettelse av konstitusjonen om Kirken. Dette kommer allerede til uttrykk i innledningen. I konstitusjonen defineres Kirken som «det universelle frelsessakrament» (§ 48), - men hvordan skal dette sakrament virkelig bli universelt?
Fra sendelsen til misjonene. - Dekretets 1. kapittel inneholder prinsipper angående misjonsteologien som minner ikke så lite om dem man finner i konstitusjonen om Kirken. Akkurat som der forbindes Kirkens sendelse med Treenighetens mysterium: Faderens plan (§ 2), Sønnens sendelse (§ 3) og Den Hellige Ånds sendelse (§ 4) som munner ut i Kirkens sendelse (§ 5). Derfor er hele Kirkens egentlige oppgave misjonerende (Matt. 28, 19), og derfor skal alle de enkelte ledd også være det (Ef. 4, 16).
Med dette utgangspunkt i Kirkens universelle misjon er det lykkes konsilet å gi en særlig inngående skildring av misjonene i dette ords tekniske betydning. Hele Kirkens virksomhet er i seg selv misjonerende, men ordet betegner dessuten en særlig form blant dens øvrige virksomhetsformer. Ordet misjon har hittil i Kirkens offisielle tekster fortrinnsvis vært benyttet i geografisk betydning som betegnelse for de områder som hører inn under Propagandakongregasjonen i Rom, eller i institusjonell-juridisk betydning: misjonen som oppbygningen av Kirkens synlige strukturer. Disse aspekter gjenfinner vi også her, men i et bredere perspektiv, hvor ordets forkynnelse og Kirkens oppbygning - den personale og den sosiale dimensjon - alltid knyttes tett sammen. Derved blir det mulig i teksten å gjøre rede for de utallige former misjonen kan anta like fra forkynnelsen for hedninger til arbeidet i de avkristnede landene. Dette forklarer også hvorfor misjonsvirksomheten er noe permanent i Kirken, som først kan stanse ved Kristi gjenkomst (§ 9). Også begrunnelsen for misjonens nødvendighet utdras av sendelsen - noe nytt, som vi senere skal komme nærmere inn på. Vi skal her innskrenke oss til å gjøre leseren oppmerksom på den respekt for alle menneskelige verdier - også de religiøse - som preger § 8 og 9. Den særlige vekt som her legges på Kirkens katolisitet, er en av de grunntoner det annet Vatikankonsil har anslått.
Misjonsvirksomheten. - Det første kapittel dreier seg om prinsippene for misjonen - både for Kirkens misjon i alminnelighet og for misjon i en mere spesiell betydning. I dekretets 2. kapittel skildres helt konkret de forskjellige former for misjonsarbeide - med andre ord, hvordan troens forkynnelse og Kirkens oppbygning (eller for å bruke konsilets eget uttrykk: planting) normalt foregår. Etter en innledende paragraf om hvor nødvendig og presserende denne oppgave er (§ 10), begynner konsilet å tale om det kristne vitnesbyrd, en rekkefølge som på ingen måte er tilfeldig (§11-12). Særlig vekt legges der på dets uselviske karakter. På våre skoler, hospitaler og lignende dreier det seg om å tjene og ikke om å påvirke. I de to følgende paragrafer behandles ordets forkynnelse, de enkeltes omvendelse og konvertittundervisningen, som ikke bare skal være en undervisning, men en innføring i et nytt liv (§13-14). Formålet med misjonen er imidlertid ikke bare å omvende enkeltpersoner. Den tar også sikte på å danne nye lokale kirker med eget hierarki og egne institusjoner. Blant disse gir teksten en særlig plass til kateketene og til klostrene, også de kontemplative (§15-18).
Misjonens utøvere. - Etter å ha skildret misjonsarbeidet går konsilet over til å tale om dem som utøver dette arbeide, og her finner vi den samme oppdeling som i det første kapittel: alle er misjonærer i kraft av selve deres kall som kristne, men noen er det på en særlig måte i kraft av deres embede. Alle er misjonærer: dette finner vi i kapittel 3 om den lokale kirke. Men noen er det på en særlig institusjonell måte: det finner vi i kapittel 4 om misjonærene.
I det skjema som ble forelagt konsilfedrene til drøftelse, sluttet kapittel 2 med en kort beskrivelse av den lokale kirke som misjonens mål. Det var denne passus som ble betydelig utvidet, og som til dels fikk en helt ny karakter: den lokale kirke er nemlig ikke bare frukten av misjonen, - den er også misjonens første utøver. Dette kapittel har særlig interesse for oss her i Norden, nettopp fordi der i det tales om misjonsforpliktelser også for de unge og ubemidlede kirker, selv om de stadig er avhengige av hjelp utefra. Konsilet minner dem om den plikt de selvfølgelig har til å være misjonerende i deres eget land, men samtidig minner det dem også om deres plikt til etter evne å bidra til ytremisjonen (§ 20). Konsilet legger særlig vekt på legfolkets innsats i misjonen (§ 21) og fremstiller ut fra misjonen Kirkens katolisitet, som virkeliggjøres, ved at den lokale kirke helt tilpasser seg sitt miljø (§ 22, kfr. § 9 og 20 og konstitusjonen om Kirken, § 13).
Først deretter går konsilet over til å tale om dem man kan kalle de egentlige misjonærer. I kapittel 4 beskrives med mange bibelske sitater deres kall (§ 23), og hvordan de skal bære seg ad med å besvare det (§ 24). Konsilet insisterer på at de skal ha en grundig forberedelse (§ 25-26) og anerkjenner berettigelsen og nytten av de særlige misjonsordener (§ 27). Dette kapittel kan kanskje forekomme litt for tamt og oppbyggelig, men i virkeligheten hentyder det, uten å det direkte kommer til uttrykk, til en rekke konkrete problemer og innvendinger som ikke umiddelbart kunne behandles i en konsiltekst.
Misjonsvirksomhetens organisering. - I de to siste kapitler, som dreier seg om organiseringen av misjonsarbeidet, gjenfinner man de to samme prinsipper som i kapittel 1, om enn i omvendt rekkefølge: alle kristne er misjonærer, men der er noen som er det på en særlig måte. Kapittel 5 dreier seg om misjonærene i teknisk forstand. Nøkkelordet til dette kapittel er «samarbeidet», samarbeidet mellom sentralledelsen i Rom og misjonsmarkene (konsilet trumfet i denne forbindelse gjennom prinsippet angående et øverste råd, hvor folk fra misjonsmarkene ikke bare skulle være rådgivende, men selv skulle være med og lede Propagandakongregasjonen, en reform som ble innført i praksis ved et motu proprio av 6. august 1966), samarbeidet mellom de lokale kirker, mellom de lokale kirker og misjonsordenene, mellom de forskjellige institusjoner osv. Leserens oppmerksomhet henledes her på, hva som sies i slutningen av § 30: «dessuten må biskopen ha omsorg for at den apostoliske virksomhet ikke innskrenkes til bare å gjelde de allerede omvendte, men at tvert imot en passende del av personale og materielle midler brukes til evangeliets utbredelse blant ikke-kristne.»
At ovennevnte samarbeide ikke er begrenset til misjonærene i streng forstand, men skal omfatte alle Kirkens medlemmer, kommer tydelig til uttrykk i dekretets siste kapittel. Misjonen er hele Gudsfolkets felles anliggende (§ 36). Teksten gjennomgår derfor nøye de misjonsforpliktelser som påhviler de enkelte grupper innenfor Kirken: de kristne menigheter (§ 37), biskopene (§ 38), prestene (§ 39), ordensfolkene (§ 40) og legfolket (§ 41). Og teksten slutter i den bibelske stil, som kjennetegner den hele veien gjennom, med ønsket om at «Guds herlighet på Kristi åsyn ved Den Hellige Ånd må komme til å opplyse alle» (2. Kor. 4, 6).
Man kan ikke regne med at alle lesere er så velbevandret i katolsk misjonsteologi at de er i stand til å bedømme hva teksten bringer av nytt. Det kan derfor være nyttig her å gjøre rede for to punkter, hvor denne tekst betyr et absolutt fremskritt.
Det første punkt er det grunnlag teksten angir for misjonsoppgaven (kfr. især § 7). Drivkraften i misjonsinnsatsen i det siste århundre, som bare kan sammenlignes med Kirkens første utbredelse i de eldste kristne tider, har vært overbevisningen om at alle hedninger, fordi de ikke kjente Kristus, var dømt om ikke til helvete så likevel til aldri å komme inn i Himmeriket, og det gjorde det absolutt nødvendig å gi dem mulighet for å bli frelst. Teologisk er dette naturligvis uholdbart: Kristus er død for alle mennesker, og de har alle sammen muligheten for å bli frelst. Men psykologisk sett var det av stor virkning. Nå er våre øyne åpnet for alle de verdier - menneskelige så vel som religiøse - som er å finne hos «hedningene», og konsilet selv understreker det positive i dette synspunkt. Men det er dessverre også en kjensgjerning at misjonsinnsatsen har dalt betydelig. Konsilet, som legger umåtelig vekt på «misjonene» i spesiell forstand, begrunner deres nødvendighet med den sendelse Kirken har fått av Gud. På den måte kan man plassere misjonene i kjernen av Kirkens misjon, belyse forholdet mellom indre- og ytremisjon (selv om teksten ennå ikke helt har gjort seg fri fra misjonens geografiske betydning til fordel for den sosiologiske) og realisere Kirkens katolisitet ved å gi alle de verdier som ennå står utenfor den, den plass som tilkommer dem.
Det annet punkt, hvor teksten betyr en avgjørende vending, er i forholdet mellom økumenikk og misjon. Forbindelsen mellom disse to ting er et av de avgjørende trekk i den moderne økumeniske bevegelse. Man pleier å datere dens begynnelse til den internasjonale misjonskongress i Edinburgh i 1910, hvor en anonym representant for misjonslandene talte om hvor stor en forargelse og hvor stor en hindring for evangeliets utbredelse splittelsen mellom de kristne er. Et av høydepunktene i den økumeniske bevegelses historie er den sammensmeltning som et skjedd mellom Kirkenes Verdensråd og Det internasjonale Misjonsråd på verdensmøtet i New Delhi i 1961. De katolske misjoner var - likesom flertallet av katolikkene - meget langt tilbake på dette område, men det er mulig at man i fremtiden som en parallell til talen i Edinburgh vil nevne den tale som generalen for Scheuter Misjonærene, pater O. Degrijse, den 13. oktober 1965 holdt på konsilet som representant for 90 konsilfedre fra alle fem verdensdeler. Han nevnte fire etapper i anvendelsen av dekretet om økumenikk på misjonsarbeidet: 1) å lære hverandre å kjenne og å respektere hverandre, 2) felles utnyttelse av tekniske hjelpemidler så som radio, presse og muligvis også hospitaler, skoler o.l., 3) et samarbeide på det sosiale plan i kampen mot sulten, mot rasediskriminering osv. Et slikt samarbeide skulle finne sted ikke bare på det individuelle, men også på det institusjonelle plan, og 4) den siste etappe, som skulle være en felles forkynnelse av evangeliet for de ikke-kristne. Talen gjorde et meget sterkt inntrykk både på konsilfedrene og på observatørene, og den lydhørhet den vakte har etterlatt seg tydelige spor i den endelige tekst, hvor man ikke bare beklager de hindringer splittelsen betyr for evangeliets forkynnelse (§ 6), men også oppfordrer til gjensidig respekt (§ 6), og hvor det anbefales at så vel konvertittene (§15) som de lokale prester (§16) innføres i økumenikken. Der tales i teksten direkte om et samarbeide både på det tekniske og på det kulturelle plan (§ 15, 29), og der nevnes også et felles trosvitnesbyrd om Gud og Jesus Kristus (§15, kfr. 36). Man kan rolig si at denne teksten kanskje er den mest økumenisk pregede av alle konsilets uttalelser.
Det kan ikke forbause noen at konsilfedrene tross motstand og forhalinger trumfet gjennom vedtaket av denne teksten, når man tenker på i hvor høy grad misjonsånden preget hele kirkemøtet, både i den betydning at Kirken skulle være seg sin sendelse bevisst, og i den betydning at den skulle virke åpent og utadvendt. Pave Johannes benyttet gang på gang når han talte om «sitt» konsil, apostelmøtet i Jerusalem som et bilde på det han ønsket konsilet skulle leve opp til. Og man kan si at situasjonen den gang lignet vår: Den unge apostelkirke stod overfor å skulle løsrive seg fra alle jødiske menneskelige tradisjoner for å gå ut og forkynne evangeliet for folkeslagene. Og Kirken i det 20. århundre trengte likeledes til å gjøre seg fri fra mye unødig ballast, «for at Gudsfolket, som vandrer på korsets smale vei, kan utbre Kristi rike og bane veien for hans komme» (§ 1).
V. Duclos O. P.
