Forord
ved professor Daniel Haakonsen
I Dekretet om legfolkets apostolat henvender konsilet, det vil si alle katolske biskoper, seg til hele kirken, mm først og fremst til det katolske legfolk over hele verden.
Dette usedvanlige hyrdebrev dreier seg om legmannens liv og virke i og utenfor kirken. Det gir en oversikt over et veldig felt: omtaler samfunns- og yrkesliv, familiens verdi, foreldrenes ansvar, ungdomsarbeidet, det karitative arbeid, «Katolsk aksjon», legmannsråd og annen organisert virksomhet blant katolikker.
Så lettfattelig som man kunne ønsket og håpet er den ikke blitt, denne henvendelse til de brede lag i kirken. På hvert enkelt punkt har biskopene villet vise at de støtter seg til Skriften. Derav en mengde bibelsitater som gjør det vanskelig å se de store linjer i dekretets lære. Men med god vilje lar det seg allikevel gjøre.
Dekretet byr på en vanskelighet til. Det bruker ordet «apostolat» om legfolkets innsats i kirken verden. Mange fristes å si: «Apostolat? - Det er ikke noe for meg. Jeg er ikke from nok til å kalles apostel». Og ordet kan også forlede til å tro at biskopene gjør katolsk legmannsvirksomhet til en spesialitet for de utvalgte få.
Sannheten den motsatte. Ordet «apostolat» knytter seg i denne forbindelse til en meget enkel realitet: Overalt hvor mennesker lever, gjør de sin innflytelse gjeldende. Ved sine ord og sitt eksempel, og likeledes ved det arbeid de utfører, virker de inn på mennesker samfunnsliv.
Ved sine ord og sitt eksempel, og likeledes ved det arbeid de utfører, virker de inn på mennesker og samfunnsliv. Et alminnelig menneskes liv i hjem og på arbeidsplass er apostolisk i seg selv, for det har nødvendigvis sin innflytelse, og det er i stand til å fremme Guds vilje midt i denne verden.
Det er ikke slik at noen er legmannsapostler, og dem finner man i katolske foreninger og forbund. De andre er bare legfolk. og dem finner man på kjøkken og kontor. Alle er legmannsapostler i kraft av sin dåp og konfirmasjon.
Man må fortsatt kunne mene det er et krevende navn konsilet har satt på legmannens utfoldelse i kirken og i verden. Desto viktigere er det å holde klart: Konsilet setter ikke noe skarpt skille mellom foreningsmennesker og andre, eller mellom vårt liv i verden og et liv i direkte arbeid for kirken.
Tvert imot peker dekretet om legfolkets apostolat på alminnelige troende menneskers hverdag. Det gir nok meget plass til det organiserte arbeid som har sin spesielle verdi, og forklarer hvilke former det kan ta og hvilke oppgaver det kan sette seg. Men det tar utgangspunkt i noe som er felles for alle legfolk, ja for hele «Guds folk» slik det omtales i konsilets konstitusjon om Kirken. Det som er felles, betyr mer enn alt som skiller.
Og det skille som troende mennesker ofte har skapt mellom det religiøse og det verdslige liv, ønsker konsilet å fjerne. Gud har sin plan med verden også, og menneskene skal hjelpe den frem.
