Kapittel 5: Samarbeidet
23. Legmannsapostolatet, enten det nå utøves individuelt eller i fellesskap, bør på rette måte innpasses i hele Kirkens apostolat. Tilknytningen til dem som Den Hellige Ånd har satt til å styre Guds Kirke (kfr. Ap.gj. 20, 28), er jo faktisk et av det kristne apostolats vesentlige bestanddeler. Og samarbeidet mellom de forskjellige apostoliske foretagender under hierarkiets oppsyn er ikke mindre nødvendig.
Under alle former for apostolat i Kirken skal man verdsette hverandre i respekt for de enkeltes egenart, og man skal arbeide med samlede krefter, til fremme av enhetens ånd, for at hele Kirkens apostolat skal stå i broderkjærlighetens lys, og for at de felles mål skal bli nådd og all skadelig rivalisering unngått 1.
Dette er spesielt aktuelt når bestemte oppgaver i Kirken forutsetter forståelse og apostolisk samarbeide mellom sekulargeistlighet, ordensprester, ordensfolk og legfolk.
Forholdet til hierarkiet
24. Det er hierarkiets sak å fremme legmannsapostolatet, fastsette dets prinsipper, skaffe de åndelige hjelpemidler, tilrettelegge arbeidet med henblikk på Kirkens felles beste og se til at læren og den rette fremgangsmåte blir respektert.
Legmannsapostolatets forhold til hierarkiet kan imidlertid variere med de forskjellige former og formål for dette apostolat.
Det finnes nemlig i Kirken en rekke apostoliske foretagender som oppstår på legfolkets eget initiativ, og som overlates til deres ansvarlige ledelse. Under visse omstendigheter kan det være slike tiltak som er best egnet til å tjene Kirkens sak, og de blir ofte verdsatt og anbefalt av hierarkiet 2. Ikke noe foretagende skal imidlertid bruke betegnelsen «katolsk» uten godkjennelse fra den rettmessige kirkelige myndighet.
Enkelte former for legmannsapostolat får en uttalt anerkjennelse, og dette igjen på forskjellige måter.
De kirkelige myndigheter har også den mulighet, av hensyn til Kirkens felles beste, å foreta et utvalg av de foreninger og apostoliske foretagender som tar direkte sikte på et åndelig formål, fremheve disse og i særlig grad ta ansvaret for dem. I slike tilfelle, ved å la et apostolat tilpasse seg en aktuell situasjon, knytter hierarkiet enkelte former for legmannsapostolat fastere til sitt eget apostoliske oppdrag, - men med full forståelse for hierarkiets og legfolkets innbyrdes egenart og forskjell, og uten å berøve legfolket dets rettmessige frihet til å handle selvstendig. Det er dette skritt fra hierarkiets side som i en rekke kirkelige dokumenter kalles «mandat».
Endelig betror hierarkiet til enkelte legfolk spesielle oppgaver som står hyrdeembedet nærmere, slik tilfellet er med kristendomsundervisningen, enkelte liturgiske handlinger og sjelesorgen. Når det utfører slikt arbeide, er legfolket helt og holdent underordnet den kirkelige øvrighet, på grunn av denne misjons spesielle natur.
Når det gjelder tiltak og institusjoner på det verdslige plan, er det kirkelige hierarkis oppgave å fremsette og gi en autentisk tolkning av de moralske prinsipper som gjelder på dette område. Det har dessuten rett til å bedømme, etter moden overveielse og ved bruk av eksperter, om tiltakene og institusjonene er i overensstemmelse med de moralske prinsipper, og eventuelt ta de nødvendige forholdsregler for å beskytte og fremme de religiøse verdier
Geistlighetens støtte til legmannsapostolatet
25. Biskopene, sogneprestene og andre sekular- eller ordensprester skal holde seg for øye at retten og plikten til å utøve et apostolat er felles for alle kristne, både geistlige og lege, og at legfolket har sin andel i Kirkens oppbygning 3. De skal derfor samarbeide broderlig med legfolket i og til gode for Kirken og særlig dra omsorg for legfolket i dets apostoliske bestrebelser 4.
Til støtte for legmannsapostolatets forskjellige grener må man passe på å velge prester som både har evner og utdannelse til dette 5. Det oppdrag slike prester får, utgår fra hierarkiet, som de representerer i sin pastorale gjerning; de skal bidra til å utvikle et godt forhold mellom hierarki og legfolk ved alltid å være Kirkens ånd og lære tro, og bestrebe seg på å nære det åndelige liv og den apostoliske innstilling i de katolske organisasjoner som er blitt dem betrodd. De skal også gi vel gjennomtenkte råd for det legmannsapostoliske virke og oppmuntre til initiativ. Ved stadig kontakt med legfolket skal prestene nøye vurdere hvilke metoder det er som gir den apostoliske innsats størst fremgang. Endelig er deres oppgave å fremme enhetens ånd både innenfor den enkelte organisasjon og mellom de forskjellige organisasjoner.
Ordensfolk, både søstre og brødre, skal verdsette legfolkets apostoliske gjerning og helhjertet gå inn for å støtte den, hver etter sin egen ordens ånd og bestemmelser 6. De skal være prestene til hjelp i deres gjerning og støtte og utfylle denne.
Enkelte midler til å fremme samarbeidet
26. Såvidt mulig skal det i bispedømmene opprettes rådsorganer hvor geistlige og ordensfolk sammen med legfolket fremmer Kirkens apostoliske arbeide på de forskjellige områder (Evangeliets utbredelse, helliggjørelse, karitativ innsats, sosialt arbeide m.m.). De samme rådsorganer vil kunne tjene til å koordinere de ulike legmannsforeningers innsats, men med full respekt for de enkelte gruppers særpreg og selvstendighet 7.
Hvor dette er gjennomførlig, er lignende rådsorganer ønskelige også i sognet, i samarbeidet mellom flere sogn eller bispedømmer, og ikke å forglemme - på det nasjonale og internasjonale plan 8.
I tillegg til rådsorganene vil Den hellige Stol opprette et eget sekretariat som skal tjene og fremme legmannsapostolatet. Det skal være et sentrum som har til oppgave å skaffe opplysninger om de forskjellige foretagender innen legmannsapostolatet, studere og ta opp til drøftelse aktuelle spørsmål som melder seg på området, og bistå både hierarkiet og lekfolket med råd for apostolatet. I sekretariatet skal det være representanter for de bevegelser og organisasjoner som eksisterer innen legmannsapostolatet verden over, og både geistlige og ordensfolk vil her samarbeide med legfolket.
Samarbeidet med andre kristne og med ikke-kristne
27. Den felles evangeliske fedrenearv og den felles forpliktelse som derav følger til kristent vitnesbyrd, vil tilskynde og ofte også direkte fordre samarbeide mellom katolikker og andre kristne, både individuelt og som kirkesamfunn, i samordnet aksjon og i felles organisasjoner, nasjonalt og på det internasjonale plan 9.
Ikke så sjelden vil felles menneskelige verdier gjøre det ønskelig at kristne med apostolisk målsetting samarbeider med ikke-kristne når disse anerkjenner de samme verdier.
Ved et aktivt og vel gjennomtenkt samarbeide 10 av første rangs betydning i den aktuelle verdenssituasjon, kan legfolket gi vitnesbyrd om Kristus som verdens Frelser og om menneskeslektens enhet.
