Forord
Konsiluttalelsen «Om den guddommelige åpenbaring» kalles etter sine innledningsord «Dei Verbum», dvs. Guds ord.
Hermed er dokumentets hele tema angitt, nemlig Guds ord, således som det kommer til menneskene. Dette dokument er et av det annet Vatikankonsils mest «teologiske» og vanskelige - men samtidig et av dem, som kan få størst betydning for den katolske kirkes videre utvikling og fornyelse.
Dokumentets historie fører os helt tilbake til reformasjonstiden. Martin Luther gjorde det til et vesentlig av sin reform at «skriften alene» var menneskets og kirkens rettesnor overfor Gud. Ut fra den hellige skrift ville han bedømme alle ting, avskaffe misbruk og gjenvinne kirkens ungdommelige iver.
Under innflytelse av den store kirkesplittelse som reformasjonen førte med seg, betonte den katolske kirke at «skriften alene» ikke var nok, men at der også fantes en muntlig tradisjon fra apostlenes tid. Man skulle ikke vente at alle kirkelige spørsmål kunne avgjøres bare ved et studium av den hellige skrift. I den «Romerske Katekisme», som ble skrevet kort tid etter reformasjonen, nedfeltes derfor læren at den guddommelige åpenbaring hadde to kilder, således at den kom til menneskene dels gjennom skriften, dels gjennom tradisjonen.
I den nyere lutherske teologi er der oppstått en forståelse for, at intet menneskelig samfunn kan leve uten tradisjon, da denne simpelthen er et uttrykk for at vi er historiske vesener, som er åndelig avhengige av de mennesker som har levet før oss. Samtidig er der i den katolske teologi oppstått en ny forståelse av at kirkens embede i dets bedømmelse av tradisjonene er forpliktet til å lytte til den hellige skrift, og at skrift og tradisjon ikke kan ses som to isolerte størrelser. Denne nye problemstilling medførte, at man på konsilet ønsket å ta reformasjonstidens gamle og brennende tema opp igjen
Hermed føres vi til dokumentets umiddelbare historie, nemlig dets tilblivelse under konsilet. Allerede på den første konsilsamling under pave Johannes kom det på dagsordenen - umiddelbart etter det liturgiske dekret, hvormed konsilet begynte sitt arbeide.
Det het den gang «Om Åpenbaringens kilder». Man ville altså allerede i tittelen fastlegge, at den guddommelige åpenbaring hadde to forskjellige kilder, nemlig dels skriften og dels tradisjonen. Forøvrig var hele dokumentet preget av en sterk konservativ teologi, som tenkte i de gamle, anti-reformatoriske baner.
Dette første utkast til dekret ble diskutert tre dager i konsilaulaen og heftig angrepet. Det var for første gang man opplevde en meningsbrytning i den helt store stil mellom konsilfedrene. De fleste mente, at dokumentet var så dårlig, at det ikke en gang kunne brukes som et arbeidsgrunnlag. Til en sådan total forkastelse krevdes imidlertid to tredjedeler av alle biskopenes stemmer. Et sådant flertall ble ved avstemningen nesten nådd, men ikke helt. Da var det, at pave Johannes foretok en modig handling, i det han bestemte, at selv om de nødvendige to tredjedelers stemmer ikke helt var nådd, så skulle dokumentet allikevel gjøres fullstendig om, da det tilstrekkelig tydelig hadde vist seg, at de fleste biskoper var stemt for en sådan total endring. Herved stilte pave Johannes seg på en avgjørende måte på de teologers side, som ønsket en dyperegående nytenkning av den overleverte lære. I virkeligheten ble denne begivenhet et avgjørende vendepunkt i konsilets historie: fra nå av viste det seg tydelig, at de moderne krefter innenfor katolisismen ville få avgjørende innflytelse på konsilet.
Dokumentet ble altså sendt tilbake til kommisjonen, som hadde utarbeidet det. Denne kommisjon ble samtidig grundig omskapt. Mens det første utkast var skrevet av kardinal Ottaviani og hans medarbeidere innen for «Sacrum Officium», ble der nå opprettet en ny «blandet kommisjon», hvor kardinal Bea fik ledelsen i fellesskap med kardinal Ottaviani. Samtidig kom en rekke dyktige og moderne internasjonalt kjente teologer med inn i kommisjonen.
En fullstendig annerledes tekst ble utferdiget. Den ble først ferdig etter pave Johannes' død. Man hadde valgt å lage en ganske kort tekst med tittelen «Om den guddommelige Åpenbaring», og man unngikk så vidt mulig de kontroversielle punkter. Denne tekst ble foreløpig - uten at den kom til diskusjon i konsilaulaen - sendt ut til konsildeltakerne, for at de kunne gjøre sine bemerkninger og tilkjennegi sin mening. Den alminnelige oppfattelse var at teksten var blitt så kort og mager at den nesten var intetsigende. Mange ønsket nå helt å la temaet om den hellige skrift og tradisjonen falle, da man mente, at spørsmålet ikke var modent til en konsiluttalelse. Her grep imidlertid pave Paul inn. Han mente at temaet, som nå engang var påbegynt, var for viktig og vesentlig til at man bare stillferdig kunne slette det av programmet.
Således gikk teksten enda en gang tilbake til kommisjonen, for at denne kunne utferdige et tredje utkast.
Denne tredje tekst er gått gjennom enda to ytterligere stadier, idet biskopene har ønsket forskjellige forandringer, og idet snart konservative krefter, snart moderne har fått modifisert teksten på den ene eller annen måte. I alt er der således, innen den endelige tekst ble vedtatt ved den offentlige Sesjon i Peterskirken den 18. november 1965, blitt tatt stilling til fem forskjellige tekstformer.
I forståelsen av konsiltekstens teologi må man holde seg for øye hva en konsiltekst overhodet er og hva den vil. Et konsils måte å tale på er høyst forskjellig fra den enkelte, begavede teologs. En enkelte teolog kan føre sine tanker ut til siste konsekvens, og nettopp fordi han behandler alt ut fra et bestemt synspunkt (nemlig sitt eget!) kan der oppstå en bemerkelsesverdig enhet og sluttethet i hans verk. Annerledes er det med et konsil: Her samles en mengde teologer og biskoper, nettopp for at forskjellige meninger skal ha lov til å møtes, og for at man på denne måte kan finne frem til hva som er felles midt i alle forskjellene. Det har hele tiden vært konsilets ønske å revidere tekstene igjen og igjen, inntil de hadde fått en form, som mer eller mindre alle de tilstedeværende biskoper og teologer kunne gå med på. Dette fører nødvendigvis med seg, at konsiltekstene inneholder kompromisser mellom forskjellige synspunkter. Det betyr også at mange konsekvenser, som ligger for hånden allikevel ikke blir dratt, fordi det stadig er et betydelig antall biskoper, som vegrer seg fra å dra disse konsekvenser. Konsiltekstene kommer således alltid til å være litt «gammeldags» i forhold til mange moderne katolske teologer; men samtidig har konsilet større vekt, fordi det avspeiler de posisjoner, som så å si alle har følt seg enige om. Hertil kommer at det annet Vatikankonsil ikke har satt seg som oppgave å formulere nye dogmer eller å fordømme bestemte kjetterier. Derfor har tekstene i sine enkelte deler ikke absolutt forpliktende karakter: konsilet selv har vært klar over at man enda i mangt og meget kun står med foreløpige svar i foreløpige formuleringer.
Konstitusjonen om «Den guddommelige Åpenbaring» er ikke direkte ment som en dialog med protestanter. Den betyr i første instans en ny gjennomtenkning av den katolske posisjon ut fra katolske forutsetninger. På denne måte vil helt sikkert denne konsilteksten kunne få betydning for dialogen med protestantene, fordi den kan komme til å sette i gang krefter i katolisismen, som i fremtiden vil gjøre en dyptgående forståelse med de adskilte brødre lettere.
I denne katolske teologiske nybesinnelse er det påfallende hvordan Guds åpenbaring ikke - således som der var en tendens til i tidligere tiders teologi - ses bare som en rekke sannheter, men også som en historisk begivenhet. Guds åpenbaring består ikke bare i setninger, men også i gjerninger; den kommer ikke bare til oss med mange ord, men i ett Ord, som sammenfatter alle ting, nemlig Jesus Kristus, han er Ordet som er blitt kjød. Derfor er Guds åpenbaring heller ikke bare talt til menneskene en gang i fortiden, men den er en åpenbaring som stadig møter oss. Alle disse tanker fremføres i konstitusjonens første kapittel, og man kan til en viss grad gi pater de Lubac rett, når han sier, at hele det vesentlige innhold allerede er opprisset og inneholdt i kapittel 1.
For det annet er det påfallende hvorledes man har ønsket å se en større enhet i Guds åpenbaring enn dette normalt var tilfellet i den katolske teologi etter reformasjonen. Ganske visst har dokumentet ikke truffet noen avgjørelse i det kontroversielle spørsmål om Guds åpenbaring når menneskene ad to veier eller bare ad én, om den nemlig kommer dels gjennom bibelens skrevne og dels gjennom den apostoliske tradisjons talte ord.
Allikevel er konsilets tendens klar: Åpenbaringen er i seg selv én, og som sådan sammenfattet i selve mennesket Jesus Kristus, som er Guds egentlige siste ord til menneskene. Denne ene åpenbaring møter imidlertid menneskene ad empirisk forskjellige veier, både som skrift og tradisjon.
For det tredje er det påfallende i hvilken sammenheng kirkens embede stilles til den hellige skrift. På den ene side betoner dokumentet i overensstemmelse med gammel katolsk lære, at det hører med til kirkens embede å tolke den hellige skrift og å våke over at Kristi budskap blir forkynt uten forvanskning. Helligåndens sikre veiledning er ikke lovet til det enkelte menneske i alle enkeltspørsmål, men selve kirken har i sin helhet løftet om Guds ånd. Selv om det således klart sies at det er kirkens oppgave å tolke bibelen, så sies det dog like klart at kirkens embede står under den hellige skrift: «Kirkens embede står ikke over Guds ord, men tjener det ... idet det ærbødig lytter til det, hellig bevarer og trofast fremsetter det ... « (nr 10). «Enhver kirkelig forkynnelse har ... derfor sin næring og sin rettesnor i den hellige skrift (nr. 21).
Endelig er det bemerkelsesverdig hvordan konsilteksten betoner Det gamle Testamentes sammenheng med Det nye Testamente, at altså såvel Det gamle Testamente som Det nye Testamente hører med til kirkens forkynnelse.
Nettopp ved å legge vekt på Det gamle Testamentes betydning fremheves det at Guds ord til menneskene ikke bare er teoretiske læresetninger, men selve den frelseshistorie, som Gud gjennomfører med menneskene, og som har funnet uttrykk i bibelens hellige skrifter (kfr. hele kapittel 4 om GT).
Hva dokumentets praktiske betydning angår, så er det ventelig at denne vil bli stor, og det både for den katolske bibelvitenskap såvel for det daglige liv blant jevne troende.
For den katolske bibelvitenskap betyr konsilteksten stadfestelse av de beste tanker og prinsipper, som allerede ble fremført av pave Pius XII i hans store bibelencyclika fra 1943. Der sikres eksegetene den samme vitenskapelige frihet som andre vitenskapsmenn på litteraturens eller historiens område. Samtidig tales der til fordel for at det katolske bibelstudium ytterligere skal intensiveres, og at bibelen skal innta den sentrale stilling i alle presters teologiske utdannelse.
Aller størst betydning vil man dog mene at dette konsildokument vil få, hvis dets oppfordring til stadig fordypelse i den hellige skrift blir fulgt, således at både det katolske legfolk og de geistlige lar sin ånd og sin daglige bønn bli mere og mere preget av den hellige skrift. Hvis konsiluttalelsen «Om den guddommelige Åpenbaring» når sitt egentlige mål, nemlig å plassere Den hellige Skrift fullstendig sentralt både i kirkens forkynnelse og i de enkelte troendes daglige tilværelse, da vil dette dokument som kanskje intet annet bidra til en dyptgående fornyelse av katolisismen.
15. desember 1965.
Hans L. Martensen, biskop av København
(Dette forordet ble trykket på dansk i 1965-utgaven - fornorsket i 1998 av Oddvar Moi.)
