«GLEDE OG HÅP...»

ved pater Albert Raulin O.P.

Til tross for alvorlig tidsnød, til tross for sin følelse av ikke helt å innfri forventningene, har Det annet Vatikankonsil ikke villet avslutte sitt arbeide uten høytidelig å forsikre verden om at den katolske kirke er aktivt med i alt det som opptar vår tids mennesker: Deres gleder og deres håp, deres sorg og deres angst deles av Kristi disipler. Allerede den 20. oktober 1962, på startstreken, hadde konsilfedrene sendt ut et budskap til hele verden, hvor det blant annet sto: «Vi erkjenner vår solidaritet med alle, og i vårt arbeide vil vi legge stor vekt på alle de jordiske problemer som har med menneskeverdet og folkenes sanne fellesskap å gjøre.» Verden har nå, ved kirkemøtets avslutning, fått seg tilsendt et dokument konsilets lengste - som stadfester Kirkens solidaritet med vår tid: den pastorale konstitusjon om Kirken i verden av i dag (kalt etter sine tre første ord «Gaudium et Spes», det vil si «Glede og håp»). Dokumentets lære kan sammenfattes i noen få ord: Verden trenger Kirken, men Kirken trenger også verden.

Denne såkalte «pastorale konstitusjon» er i særlig grad resultatet av et samspill mellom kirkemøtet og de to - konsilpaver, Johannes XXIII og Paul VI. Før biskopene møttes i Rom den 11. oktober 1962, hadde forskjellige kommisjoner planlagt ikke mindre enn sytti tekster som skulle forelegges for konsilfedrene. Ennå antydet intet noe i retning av vårt nåværende dokument. Forklaringen er enkel. Forarbeidet var blitt betrodd til arbeidsutvalg som nøyaktig svarte til de eksisterende departementer (kongregasjoner) i den romerske kurie. Hvert av dem tok seg av sin sektor, slik den tradisjonelt var avgrenset; intet var i stand til å innse begrensningen av det samlede system, til å få den oversikt som måtte til for å reservere en stor del av konsilets tid til et slikt emne som Kirkens dialog med dagens verden.

Men allerede i sin åpningstale pekte pave Johannes i en ny retning. Han ba kirkemøtet om klart og tydelig å formulere menneskenes lengsel etter en bedre, rikere, mer menneskeverdig tilværelse. I sin encyclika Mater et Magistra året i forveien (utgitt på dansk på Skt. Ansgar forlag) hadde han videreført den katolske sosiallære etter Leo XIII (1891) og Pius XI (1931). Men han slo seg ikke til ro med dette. Han håpet at et samlet konsil ville kunne komme lenger enn paven alene hadde kunnet makte, nettopp fordi biskopene kom til Rom fra hele verden med dens lengsler og forventninger.

Allerede den første konsilsesjon (høsten 1962) viste hvor illusorisk det var å regne med sytti tekster, dersom konsilet skulle være noe annet og mer enn en avstemningsmaskin for ferdiglagede utkast. Det er takket være den påkrevde omorganisering av hele materien at den fremtidige konstitusjon om Kirken og verden ble unnfanget. Den 21. mars 1963 la. den belgiske kardinal Suenens planene om et slikt dekret frem for verdenspressen. Den nye liste over arbeidsutkastene ble kraftig redusert, og på siste plass, som nr. 17, fant man nå et skjema med den konturløse tittel: Om Kirkens prinsipper og virksomhet for å fremme samfunnets beste. Det er dette skjema 17 som, etter en ytterligere nedskjæring av programpostene, kom til å hete «Skjema 13», et navn som gjorde det berømt, og som mange har vanskelig for å kvitte seg med, selv etter at det problematiske utkast (skjema) er blitt promulgert som konstitusjon.

I mellomtiden, den 11. april 1963, hadde pave Johannes sendt ut en encyclika, «Pacem in Terris» (utgitt på norsk av St. Olav forlag under tittelen «Fred på jorden»), som ga et klart bevis for at verden kan lytte til Kirkens røst, når Kirken taler et språk og behandler emner som menneskene forstår og er opptatt av. Dermed var det gitt at konsilets to hoveddokumenter måtte bli konstitusjonen om Kirken (de Ecclesia / Lumen gentium) og dokumentet om Kirken i den moderne verden. Alle de andre tekster ville få sin plass i forhold til disse to poler.

Den annen konsilsesjon (høsten 1963) hadde imidlertid ingen mulighet for å beskjeftige seg med dette problemkompleks, da biskopene var helt oppslukt av diskusjonene omkring bispeembedet og økumenismen. Verdensopinionen ventet.

Et nytt pavelig dokument, Pauls VI' s encyclika «Ecclesiam Suam» (6. august 1964) ga bevis for at Johannes' etterfølger fulgte i forgjengerens fotspor. Brevets hovedtema var samtalen, og dets siste del behandlet nettopp samtalen med verden i dag. Samtidig presiserte paven at det forble konsilets sak å videreføre de tanker han selv da kastet frem.

De kommisjoner som hadde delt stoffet mellom seg, hadde heller ikke vært uvirksomme det året, og før tredje konsilsesjon tok til, høsten 1964, var de i stand til å sende konsilfedrene et nytt utkast. Dette utkast hadde den eiendommelighet at de mest brennende og aktuelle spørsmål ble behandlet i et tilleggshefte til den egentlige konstitusjon. Selv om tillegget var omtrent like omfangsrikt som teksten, var det fare for at konsilets svar på verdens presserende spørsmål ville bli svekket av en slik presentasjon. Forslaget ble drøftet i dagene 20.-24. oktober 1964, og så sendt tilbake til kommisjonene med konsilfedrenes ønsker og kritiske bemerkninger. Hvis noen, selv kort tid i forveien, var i tvil om at den tredje sesjon ikke burde være den siste, så var det åpenbart nå at en fjerde sesjon ikke bare var en selvfølgelighet, men at den kanskje ikke engang ville strekke til.

Det er også takket være et umenneskelig arbeide at Skjema 13 ble brakt i havn i løpet av en eneste sesjon. Det utkast som ble lagt frem for fedrene under fjerde sesjon høsten 1965), var nemlig vesentlig nytt, tillegget var forsvunnet, og de aktuelle spørsmål innarbeidet i selve utkastet, som en annen del, likestilt med den første, mer prinsipielle delen. Dermed måtte diskusjonen også begynne forfra igjen. At kommisjonene i løpet av to og en halv måned klarte å fullføre arbeidet, er mildest talt imponerende. De forandringer som ble innarbeidet i teksten i løpet av disse uker, er nemlig ikke småting. Konsilfedrene klarte faktisk å gi ny retning til et forslag som opprinnelig var preget av et optimistisk syn på verden som de færreste så som helt i pakt med åpenbaringen og menneskets syndighet. Enkelte håpet ennå midt i sesjonen at konsilet skulle nøye seg med å vedta retningslinjer og overlate den endelige redigering av teksten til den nylig opprettede bispesynode, etter kirkemøtets avslutning. Om de nå, når de er kommet hjem med samtlige dokumenter vedtatt med overveldende flertall og promulgert, fremdeles hadde foretrukket å vente, er umulig å si. De er nok glad for, uten videre utsettelse, å kunne utgi teksten om Kirken i verden av i dag i sine respektive bispedømmer, og forkynne Kirkens fulle solidaritet med verden, ikke bare i dens sorg og dens angst, men også i dens gleder og forhåpninger.

Konstitusjonens kjerne er å søke i den første dels fjerde og siste Kapittel: Kirkens oppgave i verden av i dag. Her er det nemlig konsilet behandler det prinsipielle spørsmål om Kirkens og verdens innbyrdes forhold, her er det vi hører om den hjelp Kirken tilbyr verden, og om den hjelp som Kirken venter av verden. Og kapitlet har selv et høydepunkt i sitt siste avsnitt om Kristus som Alfa og Omega, begynnelsen og slutten. Her møtes alle linjer i konstitusjonen: den første del fører til dette punkt, og den annen, som behandler de konkrete, presserende problemer, må leses i lys av denne kristologiske visjon, slik som apostelen Paulus' konkrete formaninger i Det nye testamente også må leses i lys av hans Kristus-syn.

Konstitusjonen begynner med en rekke innledninger. Dette er blitt kritisert, men tekstens forfattere har holdt på sitt ut fra den begrunnelse at et så nytt og stort emne som Kirkens forhold til verden, krever at man nærmer seg det gradvis.

I en første, kort innledning anslår konsilet tonen ved å påpeke at de kristne ikke føler seg fremmed for noe av det som opptar menneskene i vår tid. Derfor er dette dokument ikke bare forfattet med henblikk på katolske kristne, det henvender seg til alle mennesker, til verden slik som den er. Og målet er at en samtale således skal komme i gang.

Så følger en lengre innledende fremstilling av menneskets kår i vår tids verden. For å komme på talefot med en annen, må man først bli kjent med ham. Det som, i konsilets øyne, særpreger verden av i dag, er dens blanding av håp og angst, som skyldes hurtige og dyptgripende endringer i menneskenes kår. Derav følger en mangel på likevekt som igjen vekker lengsler og får menneskeslekten til å stille de sentrale spørsmål som gjør samtalen med Kristi kirke både ønskelig og naturlig.

Og først nå begynner dokumentets første del om Kirken og menneskets kall. Verden kjenner ikke sin gudgitte bestemmelse, men famler seg frem. Enkelte ganger finner den et gullkorn, andre ganger beveger den seg i mørket. Det er Kirkens oppgave, ved hjelp av Evangeliet, å hjelpe verden frem, ikke fordi kristendommen skulle kunne gi ferdige svar på alle de spørsmål menneskeheten stiller seg, men fordi troen kaster et nytt lys over hele tilværelsen.

Det første som troende og ikke troende kan bli enige om, er menneskets sentrale plass på jorden (kap. 1), med andre ord menneskeverdet. Alle kan møtes i dag i lengselen etter en mer menneskeverdig og menneskelig verden. Den kristne humanisme, som teksten her skisserer, har riktignok andre røtter enn den profane, idet den støtter seg til troen på at mennesket er skapt i Guds bilde. Men de to former for humanisme motsier ikke hverandre, selv om den kristne nok aksentuerer hvor ambivalente enkelte rent verdslige verdier kan være. Det er også i dette første Kapittel vi finner de meget omtalte avsnitt om ateisme i dens forskjellige former. Disse sider har kostet konsilfedrene meget arbeide, og meningene har vært meget delte. Vi behøver ikke å analysere dem her, de taler for seg selv. Så meget kan vi si, at konsilet har ønsket å holde fast ved den linje som pave Johannes i Pacem in Terris så desidert hadde valgt. Man vil her forgjeves søke en ny fordømmelse av kommunismen, selv om Kirkens stilling til den kjempende ateisme ikke på noen måte bærer preg av kompromiss.

Kapittel 2 handler om det menneskelige fellesskap, som ingen sann humanisme kan være fremmed for, den kristne mindre enn noen annen. Kapittel 3 tar stilling til menneskets virksomhet i denne verden: Har den verdi i et kristent perspektiv til tross for sin forgjengelighet? Har den noe med Guds rike, den nye jord og den nye himmel, å gjøre? Det var især i dette kapitlet det gjaldt for konsilet å presisere forholdet mellom den verdslige aktivitet og Guds rike, og dermed også trekke opp grensene for den legitime kristne optimisme, når det gjelder denne verden.

Det er på grunnlag av denne vurdering av menneskeverdet, av det menneskelige fellesskap og den profane virksomhet at konsilet til slutt, i Kapittel 4, peker på de gjensidige tjenester som Kirken og verden kan yte hverandre.

Konstitusjonens annen del tar opp til drøftelse enkelte problemer som i dag er særlig brennende.

Et av dem, det første, angår familielivet og ekteskapet (kap. 1). Konsilet tar resolutt parti for den ekteskapelige institusjon, det monogame og uoppløselige ekteskap som Gud, ifølge Skriften, selv har villet, og som Kristus har gitt dets fulle mening tilbake etter Moselovens innrømmelser. Det som gjør problemet akutt for Kirken i verden av i dag, er den nye likevekt som søkes mellom ekteskapets komplementære formål: forplantningen av slekten og ektefellenes innbyrdes hengivelse. Problemet var ikke så enkelt som vi kanskje tror, og som det kanskje ville ha vært om det bare dreiet seg om ekteskapet og familielivet i Vesten. Konsilet måtte henvende seg til alle mennesker, og når vi, vesterlandske mennesker, sier: kjærligheten først, hevder andre med styrke: familien først. Målet for konsilets formulering har vært å oppmuntre til en videre utvikling av de personlige verdier i ekteskapet. I denne sammenheng hørte spørsmålet om familieplanleggingen hjemme, men konsilfedrene var avskåret fra å debattere dette spørsmål fullt ut, fordi paven sommeren 1964 hadde overlatt det til en egen kommisjon av geistlige, legfolk og representanter for forskjellige vitenskaper.

Det neste Kapittel (kap. 2) tar de kulturelle problemer opp til behandling. Kirken er ikke til for å fremme sivilisasjonen, den er til for å forkynne Evangeliet, men den har ikke kunnet forkynne Kristi glade budskap uten samtidig å øve en betydelig innflytelse på kulturlivet Den anser det som sin plikt å samarbeide med alle mennesker for å tjene enhver form for kultur som er menneskeverdig, og da især og i første omgang bringe de elementære kulturgoder til de store skarer av mennesker som ennå er avskåret fra dem.

Kapittel 3 om det sosiale og økonomiske liv bringer kanskje ikke så meget nytt, i og med at Johannes XXIII hadde behandlet disse problemer meget inngående i sine store encyclikaer. Man vil ikke desto mindre lese kapitlet med interesse. Den kristne oppfatning av eiendomsretten og av dens begrensning trer særlig tydelig frem: Gud har skapt jorden og alt hva den omfatter, for at den skal komme alle mennesker til gode, og ikke bare enkelte privilegerte.

Kapitlet om det politiske liv (kap. 4) er kort, og få biskoper har ønsket å ytre seg om det under forhandlingene. Dersom dette skulle tyde på at katolikkene er lite oppmerksomme på betydningen av det politiske liv, må vi ønske at nettopp dette kapitlet ansporer dem til fornyet interesse for disse spørsmål, som er av vital betydning for verden av i dag. Og selv om Kirken ikke forfølger noen politiske mål, er det i høy grad ønskelig at ansvarsbevisste kristne vier sin tid og sine krefter til sunn politisk virksomhet for å tjene det felles beste.

Dokumentets siste Kapittel (kap. 5) var ventet med stor spenning. Det handler om fredsarbeidet og det internasjonale fellesskap. Pave Johannes hadde, i sin encyclika «Pacem in Terris», overbevist verdensopinionen om Kirkens fredsvilje under hans ledelse. Ville en samling av biskoper som representerte mange forskjellige politiske syn og som hver især følte seg solidarisk med sitt eget land, komme til enighet om en virkelig kraftfull erklæring om disse avgjørende problemer? Det viste seg å være enda vanskeligere enn man hadde trodd, og en tid så det ut som om konsilets tekst ville bli noe svakere enn Johannes' fredsencyklika. Pave Pauls kraftige tale for FN (4. oktober 1965) ble da et nyttig korrektiv i rette øyeblikk. Når paven hadde talt så tydelig for hele verden, kunne konsilet vanskelig være dårligere enn ham. Derfor har vi også fått en tekst som de aller fleste vil være meget glad for, selv om den naturligvis ikke kan tilfredsstille alle, og selv om det allerede er blitt gjort forsøk på å fortolke den til inntekt for særmeninger. Konsilet går her ikke inn i detaljer, og det avholder seg fra kasuistikk, men det taler et språk som alle burde kunne forstå. Kapitlets første avdeling, den som er rettet mot krigen, bør forresten ikke isoleres fra den andre som går i bresjen for å bygge opp et sant internasjonalt fellesskap. Fred bygges nemlig ikke bare ved å hindre krig, men også og ikke minst ved å sette seg positive mål.

Hele konstitusjonen avrundes med en konklusjon som på ny fremhever samtalens betydning, nødvendigheten av ikke å nøye seg med pene ord, og plikten til å handle. Til slutt uttrykker konsilet sin fulle tillit til Gud, som har makt til å gjøre meget mer enn alt vi ber om eller forstår.

Mange biskoper har vært sterkt i tvil om man gjorde rett i å kalle denne tekst en «konstitusjon». Det var første gang et kirkemøte tok et slikt problemkompleks opp til drøftelse. Egnet stoffet seg til fastlagte normer, slike som konsiler pleier å sette opp? Derfor tar selve teksten også sine forbehold. Det blir sagt at tolkningen må ta hensyn til de omskiftelige elementer som nødvendigvis måtte tas med Hele opplegget er ment som en dialog. Det ville derfor være i strid med den ånd som har inspirert teksten, om man behandlet den som en dogmatisk og uforanderlig stadfestelse av urokkelige prinsipper. Og allikevel gir den uttrykk for en holdning som Kirken i dag mener er konstitusjonell i dens forhold til verden. Man forstår ikke helt hva Kirken er, om man ikke også tar denne dimensjon i betraktning.

Konstitusjonen om Kirken i verden av i dag ble vedtatt av 2309 konsilfedre mot bare 75. Ingen katolikk vil drømme om å ta det lettvint med et så offisielt dokument. Her har vi et konsil som er lovlig samlet i Den Hellige Ånd, en tekst som paven høytidelig promulgerer i kraft av sitt embede. Man måtte være svært lite troende for å overse hva det innebærer. Men det særegne ved denne konsiltekst er at den også henvender seg til dem som ikke betrakter den med den katolske tros øyne, og at den oppfordrer hver enkelt til å reagere ut fra sine personlige erfaringer både med hensyn til troen og til verden.

La oss håpe at denne norske utgave vil bidra til en bred meningsutveksling også her i landet. For også i Norge trenger den kristne kirke og verden hverandre.

(Dette forordet ble skrevet til utgivelsen i 1966.)