Forord
Det II. Vatikankonsils dekret om kommunikasjonsmidlene (Inter mirifica) er et kort og foreløpig, men ikke desto mindre viktig læredokument. Det var ikke mulig at Kirkens og kirkemøtets åpne besinnelse på det moderne menneskes livsvilkår overså betydningen av disse mektige opinionsorganer (presse, film, radio og fjernsyn) og deres virkning på menneskesinnet. Men tiden viste seg heller ikke moden for en gjennomgripende vurdering av deres indre natur og daglige anvendelse, målt på de tidløse verdier som Kirken forvalter i menneskeheten. Dekretet er derfor holdt i generelle vendinger. Det registrerer disse midlers makt, og dermed den prinsipielle nødvendighet av å vurdere etisk deres tilsvarende muligheter når det gjelder bruk og misbruk. Det viktigste ved dette dekret er konsilets oppmuntring til et fortsatt kvalifisert arbeide innen de spesielle kompetente massemedia-miljøer som allerede finnes i den katolske verdenskirke, og dets tale til alle de troende om at dette er et område som aktivt søkende må bringes inn under kristen vurdering og kristent ansvar. Ikke bare med henblikk på den direkte «bruk» Kirken i sin gjerning kan gjøre av disse informerende og meningsdannende organer. Men i lærenem interesse for hva de er i seg selv, og hvilken innflytelse de øver på menneskelivet, i og utenfor de troendes fellesskap.
Her er dekretet, hva mange har beklaget, for meget av en summarisk «rammetekst». Hva det uttrykker er vesentlig nok, men i større grad enn i de øvrige konsiltekster møter vi her en provisorisk grenseoppgang. Viktige teologiske, filosofiske og sosiologiske momenter savnes, og må senere innarbeides i den katolske stillingstagen til massemediene, så meget mer som de forlengst er reist som påtrengende problemer fra annet hold.
Dekretets forord motiverer konsilets behandling av dette emne. Kommunikasjonsmidlene vender seg, ved ord og bilde, til menneskets ånd og påvirker følelse, tanke og handling både hos den enkelte og i samfunnet (§1). Som middel er det i seg selv nøytralt, og åpent på såvel bruk som misbruk, ikke bare i en kristen, men i en allment menneskelig betraktning (§2).
Teksten fortsettes i to kapitler på i alt fireogtyve paragrafer. Det første kapittel uttrykker Kirkens lære om bruken av kommunikasjonsmidlene, det andre Kirkens praktiske innsats på det pastorale område som berøres av disse midler.
I det første av disse kapitler omtales Kirkens rett og plikt til å forkynne det kristne budskap gjennom disse medier (§3), de etiske forpliktelser i deres anvendelse (§4), spesielt retten til informasjon (§5), moralens forrang fremfor kunsten (§6), særlig i fremstillingen av det onde (§7), alles medansvar for den offentlige opinionsdannelse gjennom disse midler (§8), lesernes, lytternes og seernes plikt til å velge med kritikk og ansvar hva de leser, hører og ser (§9), og spesielt oppdragernes og ekspertenes oppgaver når det gjelder å forme de unge til sunn dømmekraft (§10). Videre understreker dekretet de ansvarlige media- fagfolks plikter i bruken av midlene (§11) og myndighetenes ansvar for deres anvendelse, med særlig henblikk på ytrings- og informasjonsfriheten i samfunnet (§12).
Det er særlig i dette første kapittel at dekretet føles for kortfattet, blant annet ved at det bare streifer det vanskelige og meget diskuterte problemkompleks som knytter seg til forholdet mellom kunst og moral.
Annet kapittel åpner med en inntrengende oppfordring til biskoper, prester og legfolk om aktivt å tre inn i kommunikasjonsmidlenes verden, og anvende dem i det kristne apostolats tjeneste (§13). Den følgende paragraf (14) nevner, meget kort, de enkelte media: Pressen, under både informasjonens og den vurderende kommentars synsvinkel, filmen som en av de vesentlige kulturskapende faktorer i var tid, radio og tv, som gjerne påvirker familielivet sterkt og direkte, og endelig teatret, som gjennom fjernsynet har fått fornyet sin påvirknings evne og mangedoblet sitt publikum.
Dekretet insisterer videre på den faglige kunnen - der må utdannelse til. Prester, ordensfolk og legfolk oppmuntres til å dyktiggjøre seg i bruken av kommunikasjonsmidlene. De nødvendige institusjoner for denne skolering må dannes i Kirken, og det viktige kritikeryrket må ofres en særlig oppmerksomhet (§15). Men også kirkefolket i sin bredde må orienteres, fra presteseminarene og skolene til legfolkets mange organisasjoner. Ja, allerede i katekismeundervisningen må man ta dette viktige trekk ved den moderne livsform i betraktning (§16). Konsilet peker derfor på at alle katolske kristne må støtte og oppmuntre initiativer i denne sektor, i bevissthet om de veldige tekniske og økonomiske ressurser som kreves (§17). I alle verdens bispedømmer skal der vies en dag årlig til kollekter med dette formål for øyet (§18). Dekretet forutsetter, at der dannes en internasjonalisert pavelig kommisjon som skal samordne anstrengelsene på kommunikasjonsmidlenes område, med bistand fra det kompetente legfolk (§19). Tilsvarende kommisjoner skal opprettes på det nasjonale plan, i samarbeide med biskopene (§§20 og 21). I en videre paragraf (22) oppmuntres det internasjonale samarbeide mellom disse kommisjoner, på et område hvor verden med voksende hurtighet blir én. Og dekretet bebuder en «pastoral instruks» fra den pavelige kommisjon for kommunikasjonsmidlene, som nærmere skal presisere dekretets praktiske virkeliggjørelse. Denne instruks vil bli utarbeidet av et internasjonalt team eksperter (§23).
Dekretets avsluttende ord er en oppmuntring til de kristne om å kjenne, ikke ignorere; bruke vel, ikke lide under de mektige sinnspåvirkende faktorer det her dreier seg om, og en appell til alle mennesker av god vilje om å vende deres massive anvendelse til menneskehetens sanne interesse og beste (§24).
Det II. Vatikankonsils pastorale læredokumenter, deriblant dette korte dekret, er å betrakte som utgangspunkter og aksjonsprogrammer. De er begynnelsen på livsavsnitt i Kirkens og menneskehetens felles liv, som med tiden vil nedfelle nye erfaringer, nye erkjennelser, nye uttrykk. Det viktigste i denne korte tekst, hvor problemene - og enn ikke alle! - bare er nevnt, og retningene bare antydet, er impulsen til våken og energisk beskjeftigelse med et enormt verdi-område som hittil lå hen i tilfeldighetene, hva Kirkens oppmerksomhet angår, og som også utenfor den kristne vurdering har fått en ofte vag og motstridende tolkning. Det inngår i konsilets alminnelige hensikt: Å tre i et nytt og dypt engasjert forhold til den moderne verden og dens nye livs- og opplevelsesformer.
Hallvard Rieber-Mohn O.P.
