Apostolisk konstitusjon om Missale Romanum

Herved kunngjøres en ny og bearbeidet utgave av Missale Romanum ifølge beslutning av det annet økumeniske Vatikankonsil.

PAUL BISKOP
GUDS TJENERES TJENER

Ifølge Tridentinerkonsilets beslutning ble det i året 1570 utgitt et Missale Romanum av vår forgjenger den hellige Pius V. 1 Ingen vil unnlate å regne dette missale som et av de mange og gode resultater som den nevnte Synode bragte til hele Kristi Kirke. I fire århundrer har ikke bare prester av den latinske ritus hatt dette missale som norm når de feiret det eukaristiske offer, men Evangeliets budbærere har også ført det med seg til nesten alle jordens land. Dessuten har talløse hellige menn og kvinner i rikt mål næret sin kjærlighet til Gud ved å hente skriftlesninger og bønner fra denne bok, hvis tekster for størstedelen var blitt ordnet og fastlagt av den hellige Gregor den Store.

I lengre tid har det kristne folk vist en stadig voksende interesse for studiet av den hellige liturgi. En slik utvikling må - som var ærverdige forgjenger Pius XII har sagt - tolkes som tegn på Guds forsyn og godhet mot vår tids mennesker og på Den Hellige Ånds frelsende virke i Kirken. 2 Denne liturgiske bevegelse gjorde det klart at tekstene i Missale Romanum trengte revisjon og tilføyelser. Vår sist omtalte forgjenger begynte dette arbeide ved å fornye påskevigilien og den stille ukes liturgi. 3 Dermed tok han det første skritt for å tilpasse Missale Romanum vår tids ånd og tanker.

Med konstitusjonen Sacrosanctum Concilium la Det Annet Økumeniske Vatikankonsil grunnlaget for en generell fornyelse av Missale Romanum og gav følgende bestemmelser: «Tekster og riter skal ordnes på en slik mate at det hellige de betegner, blir klarere uttrykt». 4

«Messens rituale skal revideres slik at de enkelte delers betydning og innbyrdes sammenheng kommer tydeligere frem, og de troendes aktive og hengivne deltagelse blir gjort lettere». 5 «For at de troende i rikere mål skal få adgang til å nære seg av Guds ord, skal Bibelens skatt åpnes i større monn». 6 «En ny ritus for koncelebrasjon skal utarbeides og innføres i Pontificale og Missale Romanum». 7

Ingen må tro at en slik fornyelse av Missale Romanum er blitt innført uventet. De fremskritt som de siste fire århundrer har vist i liturgisk fagkunnskap, har utvilsomt banet veien for denne fornyelsen. Etter avslutningen av Tridentinerkonsilet var det til stor hjelp ved revisjonen av Missale Romanum at man kunne studere og granske gamle manuskripter i Vatikanets bibliotek, og andre skrifter som ble skaffet til veie fra mange hold. Vår forgjenger den hellige Pius V har bekreftet dette i sin apostoliske konstitusjon Quo primum. Slik har det utvilsomt også vært i senere tid: På den ene side er de eldste liturgiske kilder blitt gjenoppdaget og offentliggjort, på den annen side er Østkirkens liturgiske tekster blitt grundigere studert. Derfor ønsket mange at en slik rikdom av troslære og fromhet ikke skulle bli liggende i arkivenes mørke, men tvert om bringes frem i dagen for å tjene til opplysning og næring for de kristnes sinn og tanker.

Vi vil nå gi en orientering, om enn bare i sine hovedtrekk, om den nye utgaven av Missale Romanum. Denne «Institutio Generalis» skal tjene som bokens innledning. Vi gjør der spesielt oppmerksom på at det fremsettes nye normer for feiringen av det eukaristiske offer, både når det gjelder utførelsen av ritene og de plikter som påligger hver enkelt tilstedeværende eller deltager, så vel som med hensyn til utstyr og valg av steder for feiringen av den hellige handling.

Det viktigste ved fornyelsen er det som angår den såkalte eukaristiske bønn. Selv om første del av denne bønnen, det vil si prefasjonen, i den romerske ritus har opptatt i seg forskjellige formler gjennom århundrenes gang, fikk derimot annen del, messens såkalte canon, en uforanderlig form i løpet av det 4. og det 5. århundre. Østkirkenes liturgier, derimot, fikk en viss variasjon i anaforene, På dette punkt er det nå blitt slik at den eukaristiske bønn har fått et rikt antall prefasjoner, som dels er hentet fra den romerske Kirkes eldre tradisjon, dels er blitt forfattet i våre dager. I disse prefasjonene trer spesielle aspekter av frelsens mysterium tydeligere frem, og takksigelsen får flere motiver med rikere innhold. Videre har vi besluttet at tre nye canones skal føyes til den eukaristiske bønn. Dels av pastorale hensyn, dels for at koncelebrasjonen skal gå lettere, har vi imidlertid foreskrevet at Herrens ord skal ha nøyaktig samme formulering i hver canon. Det er vårt ønske at disse ordene i alle de eukaristiske bønnene skal lyde slik: over brødet:

TA OG ÉT ALLE DERAV, FOR DETTE ER MITT LEGEME SOM SKAL GIS FOR DERE

og over kalken:

TA OG DRIKK ALLE DERAV, FOR DETTE ER MITT BLODS KALK, DEN NYE OG EVIGE PAKTS BLOD SOM SKAL UTGYDES FOR DERE OG FOR DE MANGE TIL SYNDENES FORLATELSE, - GJØR DETTE TIL MINNE OM MEG

Ordene troens mysterium hører ikke med til de ord Herren Kristus uttalte, men presten sier dem som innledning til de troendes akklamasjon.

Hva selve messen angår (Ordo Missæ), «er ritene i sine vesentlige trekk blitt bevart, men de er blitt forenklet». 8 Man har fjernet dubletter og mindre heldige tilføyelser som i tidens løp var kommet inn, 9 særlig for frembæringen av brød og vin og for ritene ved brødets brytelse og kommunionen.

«Visse andre elementer som tidens tann har tæret bort, gjeninnføres i samsvar med de hellige kirkefedres hevdvunne norm». 10 Dette gjelder prekenen, 11 forbønnene eller oratio fidelium, 12 og botens ritus, - også kalt ritus for forsoning med Gud og med nesten, - som utføres ved messens begynnelse, og som har fått tilbake den betydning den bør ha.

Det Annet Vatikankonsil besluttet også at «den vesentligste del av De Hellige Skrifter skulle leses for folket i løpet av et bestemt antall år». 13 I samsvar med denne forordning er nå hele samlingen av søndagslesninger fordelt og ordnet i rekkefølge over et tidsrom av tre år. Også på alle festdager er det foran epistelen og evangeliet tilføyet en lesning fra Det gamle testamente eller, i påsketiden, fra Apostlenes Gjerninger. I kraft av denne plan kommer frelseshistoriens utvikling tydeligere til syne gjennom bruken av Guds eget åpenbarte ord. Dette rike forråd av lesninger som på søndager og festdager gir de troende kjennskap til størstedelen av De Hellige Skrifter, blir komplettert med andre deler av de hellige bøker som leses på hverdager.

Denne ordningen har til hensikt å holde levende den hunger 14 etter Guds ord som under Den Hellige Ånds ledelse synes å drive den nye pakts folk frem mot Kirkens fullkomne enhet. Vi stoler på at prester og troende ved hjelp av disse nye ordninger vil forberede seg bedre til Herrens nattverd og meditere dypere over De Hellige Skrifter for å nære seg av Herrens ord. Slik vil Det Annet Vatikankonsils ønsker bli oppfylt: Den Hellige Skrift vil bli en evig kilde til åndelig liv for alle, det viktigste element i fremstillingen og overleveringen av den kristne troslære, og kort sagt kjernen i all teologiundervisning.

Ved denne fornyelsen av Missale Romanum er ikke bare de tre hittil omtalte deler blitt forandret: den eukaristiske bønn, messens gang (Ordo Missæ) og lesningene. Også de øvrige deler er blitt gransket og sterkt endret: kirkeåret, helgenfester, fellesmesser, ritualmesser og de såkalte votivmesser. Her er oppmerksomheten særlig blitt vendt mot kirkebønnene, som ikke bare er blitt forøket i tall for at nye kirkebønner skal svare til vår tids behov, men Kirkens eldste bønner er også blitt omhyggelig oversatt etter de gamle tekster. Som en følge av dette har alle ferialdager i kirkeårets viktigste tider - advent, jul, fastetid og påsketid - fått sin egen kirkebønn.

For øvrig er å si at tekstene i Graduale Romanum forblir uforandret, men det blir lettere å følge med i tekstene, fordi man har gjeninnført responsoriesalmen - som ofte omtales av Augustin og hos Leo den Store - og delvis har omarbeidet de antifoner som brukes til inngangsvers og til kommunionsvers i de leste messer.

Av nærværende redegjørelse for det nye Missale Romanum ønsker vi å dra en slutning og fremsette en vurdering. Da vår forgjenger den hellige Pius V offentliggjorde den første utgaven av Missale Romanum, presenterte han dette verk for det kristne folk som et middel til å oppnå liturgisk enhet og som et uttrykk for ekte og from gudsdyrkelse i Kirken. Vi gjør det samme. Selv om vi etter påbud av Det Annet Vatikankonsil har opptatt «et legitimt mangfold og tilpasninger» 15 i det nye Missale, håper vi likevel at dette vil bli mottatt av de troende som nettopp et middel til å bevitne og styrke den innbyrdes enhet. For ved hjelp av denne variasjonsrikdom kan alle mennesker la én og samme bønn, bedt på mange forskjellige språk, stige opp som edel røkelsesduft til vår himmelske Far, ved vår yppersteprest Jesus Kristus i Den Hellige Ånd.

Det vi har foreskrevet i denne konstitusjon, skal tre i kraft 30. november inneværende år, som faller på første søndag i advent.

Det er vår vilje at disse våre bestemmelser og forskrifter skal iverksettes og ha lovs gyldighet både nå og for fremtiden, og i den grad det skulle bli nødvendig, er man ikke bundet av våre forgjengeres apostoliske konstitusjoner og forordninger og heller ikke av andre spesielle forskrifter.

Gitt i Roma, ved St. Peters stol, skjærtorsdag den 3. april, år 1969, i vårt pontifikats 6. år.

PAVE PAUL VI

Noter

1: Apostolisk Konstitusjon Quo primum, 14. juli 1570.
2: Kfr. Pius XII, Allocutio iis, qui primo Conventui ex omni natione de Liturgia pastorali, Assisii habito, interfuerunt,. 22. september 1956: AAS 48 (1956) n. 712.
3: Kfr. S. Congr. Rituum. Dekret Dominicæ Resurrectionis. 9. februar 1951: AAS 43 (1951) v. 128 ff.: Generelt dekret Maxima redemptionis nostræ mysteria, 16. november 1955: AAS 47 (1955) s. 838 ff.
4: Vatikankonsil II, Konstitusjon de sacra Liturgia, Sacrosanctum Concilium. nr. 21.
5: Kfr. ibid., nr. 50.
6: Kfr. ibid., nr. 51.
7: Kfr. ibid., nr. 58.
8: Kfr. Vatikankonsil II, Konst. de sacra Liturgia, Sacrosanctum Concilium, nr. 50.
9: Kfr. ibid., nr. 50.
10: Kfr. ibid., nr. 50.
11: Kfr. ibid., nr. 52.
12: Kfr. ibid., nr. 53.
13: Kfr. ibid., nr. 51.
14: Kfr. Amos 8,11.
15: Kfr. Vatikankonsil II, Konst. de sacra Liturgia, Sacrosanctum Concilium, nr. 38-40.