Innledning
1. Da Kristus Herren sammen med disiplene skulle feire det påskemåltid hvor han innstiftet sitt legemes og blods offer, bød han at en stor sal ovenpå skulle gjøres stand med benker og puter (Luk 22,12). Kirken har alltid ment at denne befaling også var rettet til den. Derfor har Kirken gitt bestemmelser om de ting som angår feiringen av den hellige Eukaristi. Det gjelder slike spørsmål som de troendes åndelige forberedelse, innredningen av kirkerom, fastsettelsen av riter og tekster. I våre dager er det blitt foreskrevet nye normer på grunnlag av Det Annet Økumeniske Vatikankonsils beslutninger, og vi har fått et nytt Missale som Kirken av romersk ritus heretter skal bruke ved feiringen av messen. Også disse vedtak og dokumenter er nye bevis på Kirkens omhu, på dens tro og dens uforandrede kjærlighet til Eukaristiens store mysterium. De vitner om Kirkens uavbrutte og sammenhengende tradisjon, selv om enkelte nye ting er blitt innført.
Vitnesbyrd om uforandret tro
2. Tridentinerkonsilet var i pakt med hele Kirkens tradisjon da det høytidelig erklærte at messen etter sitt vesen er et offer. 1 Det Annet Vatikankonsil gjentok denne erklæring ved å uttale følgende betegnende ord: «Ved den siste nattverd innstiftet vår Frelser det eukaristiske offer av sitt legeme og blod i den hensikt å føre korsofferet videre ned gjennom tidene inntil sin gjenkomst, men også for å betro Kirken, sin elskede brud, det synlige minne om sin død og oppstandelse». 2
Den lære som konsilet her formulerer, kommer uavlatelig til uttrykk i messens tekster. Sacramentarium Leonianum uttaler kort og konsist følgende: «Så ofte som minnet om dette offer feires, blir vår gjenløsning fullbyrdet». 3 Denne lære kommer nøyaktig og utførlig til uttrykk i de eukaristiske bønner. Når presten under disse bønner fremsier anamnesen, henvender han seg også i hele folkets navn til Gud, takker ham og bærer frem det levende og hellige offer som både er Kirkens offergave og det offerlam som etter Guds vilje ble til vår soning 4. Presten ber at hans egen ofring av Kristi legeme og blod må bli det offer som er Faderen til behag og som frelser verden. 5
Slik har Kirken i sitt nye Missale samsvar mellom bønnens lov og den uforanderlige troens lov, den som lærer oss at korsofferet og dets sakramentale fornyelse i messen er ett og samme offer, bortsett fra at måtene å ofre på er forskjellige. Det er dette offer som Herren Kristus innstiftet ved den siste nattverd og bød apostlene gjøre til minne om ham, Videre lærer vi at messen samtidig er et lovoffer, et takkoffer, et offer for å vinne nåde og et sonoffer.
3. Det underfulle mysterium at Herren virkelig er til stede i brødets og vinens skikkelser, er blitt bekreftet også av Det Annet Vatikankonsil 6 og av andre instanser for Kirkens læremyndighet 7. Bekreftelsen er blitt gjort med samme mening og formulering som på Tridentinerkonsilet da det ble fremholdt at dette mysterium måtte godtas som forpliktende for troen 8. Under feiringen av messen forkynnes dette mysterium ikke bare ved konsekrasjonsordene, som gjør Kristus nærværende gjennom forvandlingen (transsubstantiasjonen), men også ved den stemning, ærefrykt og tilbedelse som kommer til uttrykk under nattverdens liturgi. Av samme grunn oppfordres det kristne folk til å ære alterets sakrament med en særlig tilbedelse skjærtorsdag og på festen for Kristi legeme og blod.
4. Det institusjonelle prestedømme (sacerdotium ministeriale) tilkommer den ordinerte prest, som på Kristi vegne frembærer messeofferet og leder menigheten under gudstjenesten.
Prestedømmets karakter fremgår klart både av ritualets form, av prestens fremtredende plass og av hans tjeneste. Grunnlaget for og hensikten med denne tjeneste omtales og forklares tydelig i oljevigselsmessens prefasjon skjærtorsdag, som er den dag da vi minnes innstiftelsen av prestedømmet. I denne prefasjon uttrykkes det som skjer når den prestelige myndighet meddeles ved håndspåleggelse. Denne myndighet, som det redegjøres for ved at hver enkelt oppgave blir nevnt, er en fortsettelse av Kristi myndighet, han som er den nye pakts yppersteprest.
5. Det institusjonelle prestedømmes egenart belyser også noe annet av stor betydning, nemlig de troendes kongelige prestedømme. De troendes åndelige offer kommer til fullbyrdelse i kraft av prestens tjeneste og i forening med Kristi offer, han som er den eneste mellommann. 9 Feiringen av Eukaristien er nemlig hele Kirkens handling, der hver enkelt deltager alene og fullt ut skal utføre det som tilkommer ham, alt etter hans rang i Guds folk. Av dette følger at det må rettes større oppmerksomhet mot enkelte av messens handlinger som til tider i århundrenes løp har vært gjenstand for mindre interesse. Dette folk er Guds folk, ervervet med Kristi blod, samlet av Herren og næret med hans ord, et folk som er kallet til å legge hele menneskeslektens bønner frem for Gud. Det er et folk som i Kristus takker for frelsens mysterium ved å frembære hans offer, et folk som forenes ved å motta Kristi legeme og blod i kommunionen. Selv om dette folk er hellig i sin opprinnelse, vokser det allikevel stadig i hellighet ved den bevisste, aktive og fruktbringende deltagelse i Eukaristiens mysterium. 10
Ubrutt tradisjon erklæres
6. Da Det Annet Vatikankonsil kunngjorde de regler som skulle følges ved revisjonen av messens tekster, foreskrev det blant annet også at noen riter skulle gjeninnføres «etter de hellige kirkefedres hevdvunne norm» 11. Konsilet brukte her de samme ord som den hellige Pius V hadde benyttet i sin apostoliske konstitusjon «Quo primum» da han offentliggjorde det tridentinske Missale i året 1570. På grunn av denne overensstemmelse i ordvalg kan man lett oppdage hvorledes begge disse romerske Missaler omfatter en jevn og ensartet tradisjon til tross for fire hundre års mellomrom. Hvis man studerer denne tradisjons enkelte elementer, innser man også hvor utmerket og vellykket det siste Missale bringer det tidligere til fullendelse.
7. Den hellige Pius V ble pave i særdeles vanskelige tider da den katolske tro var truet i spørsmål vedrørende messeofferets egenart, det sakramentale prestedømme og Kristi virkelige og varige nærvær i Eukaristiens skikkelser, Derfor var det ham i første rekke maktpåliggende å bevare den nærmest forutgående tradisjon, som med urette ble angrepet. Han gjorde bare så få forandringer som mulig i de ærverdige riter. Missalet av 1570 er i virkeligheten meget lite forskjellig fra det aller første trykte Missale av 1474, som igjen er en trofast gjengivelse av Missalet fra pave Innocens III's tid. Selv om det riktignok ble innført noen rettelser i teksten, gjorde håndskriftene i Vatikanets bibliotek det allikevel ikke mulig ved denne granskning av «gamle, ansette forfattere» å ta for seg annet enn middelalderens liturgiske kommentarer.
8. I vår tid derimot er «de hellige kirkefedres norm», som tekstkritikerne fulgte ved utgivelsen av Pius V's Missale, blitt supplert med talløse skrifter fra lærde menns hender. Etter at Sacramentarium Gregorianum var blitt utgitt for første gang i året 1571, er de gamle romerske og ambrosianske sakramentarier blitt trykt flere ganger med kritisk tekstapparat, så vel som gamle spanske og franske liturgiske verker. De har brakt for dagen mange inntil da ukjente bønner av ikke ringe åndelig verdi.
Samtidig har man fått større kjennskap til tidligere århundrers tradisjoner fra tiden før Østkirkens og Vestkirkens riter antok faste former, fordi det er blitt oppdaget så mange liturgiske skrifter.
Dessuten har fremskritt i studiet av kirkefedrene ført til at det eukaristiske mysteriums teologi er blitt utdypet ved kirkefedrenes lære, disse oldkirkens store menn, som den hellige Ireneus, den hellige Ambrosius, Kyrillos av Jerusalem og Johannes Krysostomos.
9. Av ovennevnte grunn krever «de hellige kirkefedres norm» ikke bare at alt det blir bevart som våre nærmeste forfedre har overlevert, men også at man innbefatter og tar hensyn til alle tidligere tider i Kirkens historie og til alt som uttrykker Kirkens ene tro i ulike kulturformer. Disse kan være meget forskjelligartede, alt ettersom det dreier seg om semittiske, greske eller latinske land. Dette mer omfattende syn lar oss øyne hvorledes Den Hellige Ånd inngir Guds folk en vidunderlig troskap til å bevare det nedarvede, uforanderlige trosinnhold på tross av at bønner og riter kan oppvise meget store forskjeller.
Tilpasning til nye forhold
10. Alt mens det nye Missale vitner om bønnens lov i den romerske Kirke og tar vare på den opprinnelige trosskatt, som er blitt overlevert oss av de senere kirkemøter, utgjør det på den annen side et nybrottsverk av stor betydning innen den liturgiske tradisjon.
Da Det Annet Vatikankonsils fedre gjentok Tridentinerkonsilets dogmatiske erklæringer, talte de i en helt annen tidsalder. Derfor kunne de på det pastorale område komme med forslag og råd som var utenkelige fire hundre år tidligere.
11. Allerede Tridentinerkonsilet erkjente den store kateketiske betydning som feiringen av messen har. Imidlertid kunne det ikke trekke alle de konsekvenser som denne erkjennelse innebar for det praktiske liv. Det ble faktisk forlangt av mange den gang at det skulle være tillatt å benytte morsmålet under feiringen av messeofferet. Overfor et slikt krav betraktet konsilet det som sin plikt ut fra datidens forhold på ny å innprente Kirkens tradisjonelle lære. Ifølge denne lære er messeofferet først og fremst Kristi egen handling, hvis særegne virkning derfor ikke avhenger av formen for de troendes deltagelse i offerhandlingen. Dette ble kunngjort i følgende bestemte, men samtidig tilbakeholdende ordelag: «Selv om messen inneholder belæring for de troende, holder konsilfedrene det allikevel ikke for tjenlig at den vidt og bredt feires på folkespråket». 12 Videre erklærte Tridentinerkonsilet at man måtte fordømme dem som hevdet følgende meninger: «Den romerske ritus der messens canon og konsekrasjonsordene uttales med lav stemme, må forkastes»; og: «Messen bør bare feires på folkespråket». 13 Mens konsilet på den ene side forbød bruken av folkespråket i messen, oppfordret det ikke desto mindre sjelesørgerne til å gi en passende katekese på morsmålet: «For at Kristi får ikke skal sulte ... pålegger denne hellige Synode Kirkens hyrder og alle sjelesørgere at de ofte i løpet av messen enten selv eller ved andres hjelp forklarer noe av det som leses i messen, og belyser ett eller annet mysterium i dette hellige offer, særlig på søndager og festdager». 14
12. Da Det Annet Vatikankonsil var samlet for å tilpasse Kirken til de krav som vår tid stiller den apostoliske gjerning overfor, undersøkte konsilet grundig den hellige liturgis kateketiske og pastorale karakter, slik også Tridentinerkonsilet hadde gjort. 15 Selv om ingen katolikk benektet rettmessigheten og virkningen av den hellige ritus i dens latinske formulering, var man allikevel rede til å innrømme at «det ikke sjelden kan være til stor nytte for folket at morsmålet blir anvendt». 16 Deretter gav konsilet tillatelse til en slik anvendelse.
Den varme mottagelse som denne beslutning møtte overalt, hadde til følge at det ble tillatt å bruke morsmålet i alle liturgiske feiringer som folket deltar i. Biskopene og Den Apostoliske Stol selv førte an i denne sak. Dette ble gjort for at det mysterium som feires, skulle bli bedre forstått.
13. Da bruken av folkespråket i liturgien bare er et redskap, om enn av stor betydning, ønsket Det Annet Vatikankonsil at den katekese som selve feiringen av mysteriet innebærer, skulle forklares tydeligere. Derfor minnet det om at noen av Tridentinerkonsilets bestemmelser som ikke alle steder var blitt fulgt, skulle gjeninnføres; nemlig at det skulle holdes preken på søn- og helligdager, 17 og at det var tillatt å komme med noen påminnelser innimellom de hellige riter. 18 Konsilet oppmuntret til den «mer fullkomne deltagelse i messen som består i at de troende etter prestens kommunion mottar Herrens legeme i hostier som er konsekrert under samme messe» 19. Fremfor alt anbefalte Det Annet Vatikankonsil at enda et ønske som Tridentinerfedrene hadde uttalt, skulle oppfylles: Nemlig en mer fullkommen deltagelse i den hellige Eukaristi ved «at de troende i alle messer hvor de er til stede, skulle motta kommunionen, ikke bare på åndelig måte, men ved den sakramentale mottagelse av Eukaristien.» 20
14. Tilskyndet av den samme tenkemåte og det samme pastorale siktemål kunne Det Annet Vatikankonsil ut fra en ny situasjon tenke gjennom den tridentinske lære om kommunionen under begge skikkelser. I dag er det ingen som drar i tvil læren om at kommunionen er en fullstendig kommunion også når Eukaristien mottas under brødets skikkelse alene. Derfor gav konsilet tillatelse til at kommunionen undertiden kan gis under begge skikkelser, nemlig når dette sakramentale tegns mer iøynefallende form gir større mulighet for en dypere forståelse av det mysterium de troende får del i. 21
15. Kirken forblir tro mot sitt kall som sannhetens formidler nettopp ved å bevare «det gamle», - det vil si den overleverte tro - samtidig som den påtar seg den oppgave å ta «det nye» opp til vurdering og bruke det med klokskap (kfr. Matt 13,52).
Deler av det nye Missale bringer Kirkens bønner mer i samklang med vår tids behov. Dette gjelder særlig ritualmessene og messene for forskjellige anliggender, der det overleverte og det nye bringes sammen på en gunstig måte. Således tas flere tekster i sin helhet uforandret fra Kirkens eldste tradisjon, slik denne gjentatte ganger er kommet for dagen under arbeidet med utgivelsen av Missale Romanum. Flere andre tekster er blitt tilpasset vår tids behov og forhold. Atter andre - som bønnene for Kirken og legfolket, for helliggjørelsen av menneskets arbeide, for nasjonenes enhet og for en del behov, spesielle for vår tid - er nye, og de er sammensatt av tanker, ja, ofte endog talemåter som er hentet fra de siste konsildokumenter.
Ut fra en slik vurdering av vår tids endrede situasjon mente man at det under bruken av den eldste tradisjons tekster ikke var noe overgrep mot en så ærverdig skatt om noen setninger ble forandret slik at den teologiske uttrykksmåten harmonerte bedre med vår egen tid og bedre gjenspeilet kirkedisiplinens nåværende tilstand. Av denne grunn er noen utsagn vedrørende synet på og bruken av jordisk gods blitt forandret, dessuten visse betegnelser for ytre botsøvelser som var karakteristiske for andre tider i Kirken.
På denne måten er Tridentinerkonsilets liturgiske normer på flere punkter blitt komplettert og fullkommengjort av Det Annet Vatikankonsil. Dette siste konsil gir oss resultatet av de fire siste århundrers forsøk på å gjøre de troende mer innforlivet med liturgien - et reformarbeide som særlig i den senere tid er blitt fremmet ved den liturgiske forskning som ble igangsatt av den hellige Pius X og ført videre av hans etterfølgere.
