Kapitel IV: Forskjellige former for messefeiring
74. På det lokalkirkelige plan må avgjort den messe tillegges størst betydning som biskopen feirer sammen med sine prester og medhjelpere 56, med full og aktiv deltagelse av gudsfolket. Det er der Kirken tilkjennegir hele sitt vesen.
75. Videre må enhver messe som feires med en forsamling - særlig med en menighet - ansees som meget viktig, for denne gjør Kirken nærværende her og nå. Ikke minst gjelder dette den felles feiring av søndagsmessen 57.
76. Blant de messer som feires av kommuniteter, inntar konventualmessen en særlig plass. Den er en del av det daglige officium og kalles også «kommunitetsmessen». Selv om disse messer ikke skiller seg ut ved noen egen form, er det dog å foretrekke at de feires med sang, særlig når alle kommunitetens medlemmer deltar, hva enten disse er klosterbrødre eller kanniker. I disse messer skal hver enkelt utføre sitt verv alt etter sin rang eller tjeneste. Best er det at disse messer så vidt mulig blir koncelebrert av alle de prester som ikke er bundet til å feire messen individuelt ut fra pastorale hensyn. Alle prester som tilhører kommuniteten, men som av slike pastorale grunner er forpliktet til å feire messen enkeltvis, kan imidlertid koncelebrere under konventual- eller kommunitetsmessen samme dag 58.
I. Menighetsmessen
77. Menighetsmesse er en messe som feires med deltagelse av de troende. Det er å ønske at denne messe så vidt mulig feires med sang og et passende antall ministranter, særlig på søndager og påbudte festdager 59, men den kan også feires uten sang og med bare én ministrant.
78. Det beste er at der foruten den celebrerende prest medvirker en akolytt, en lektor og en kantor. Denne messeform vil i det følgende bli kalt typica. Den ritus som beskrives nedenfor, regner også med muligheten av et større antall assisterende.
En diakon kan alltid gjøre tjeneste under enhver form for messe.
Forberedelsen
79. Alteret skal dekkes med minst én alterduk. På eller rundt alteret skal der plasseres minst to lysestaker med tente lys, eller også fire, seks, eller syv når stedets biskop celebrerer. På alteret eller i nærheten skal det være et kors. Lysestakene og korset kan bæres frem i prosesjonen under inngangen til messen. Evangelieboken, som er en egen bok forskjellig fra den med de andre lesningene, kan legges på alteret med mindre også den skal bæres frem under inngangsprosesjonen.
80. Dessuten skal følgende gjøres rede:
a) nær prestens stol: missale og om nødvendig, sangboken;
b) på lesepulten: boken med lesningene;
c) på kredensbordet: kalk, corporale, purificatorium og palla dersom dette benyttes, patena og hvis nødvendig, ciborier med hostiene til presten, de assisterende og menigheten; mugger med vin og vann - dersom ikke alt dette bæres frem av de troende ved offertoriet - kommunionsbrett for de troendes kommunion, og de ting som er nødvendige til håndtvett. Kalken skal være dekket med et velum, som alltid kan være hvitt.
81. Prestens og de assisterendes messeklær skal legges ferdig i sakristiet i overensstemmelse med de forskjellige messeformer:
a) for presten: alba, stola og messehagel;
b) for diakonen: alba, stola og dalmatika. Denne siste kan dog utelates om nødvendig, eller når feiringen er av lavere rang;
c) for de øvrige assisterende: albaer eller andre godkjente klær. Alle som bærer alba, skal også ha på seg belte og amikt, med mindre dette er ordnet på annet vis.
A) Vanlig form (Forma typica)
Innledende riter
82. Når menigheten er samlet, går presten og de assisterende, iført sine messeklær, frem til alteret i følgende orden:
a) en ministrant med rykende røkelseskar, hvis det brukes røkelse;
b) ministranter bærende lys, om så ønskes, og mellom dem, om mulig, en korsbærer med kors;
c) akolytter og andre assisterende;
d) lektoren, som kan bære evangelieboken;
e) celebranten.
Dersom det brukes røkelse, legger presten denne i røkelseskaret før han går inn.
83. Mens prosesjonen går frem til alteret, synges inngangssalmen (kfr. nr. 25-26).
84. Når celebranten og assistentene er kommet frem til alteret, hilser de dette ærbødig, det vil si med en dyp bøyning fremover, eller hvis der er et tabernakel med sakramentet, med en knebøyning. Dersom korset har vært båret i prosesjonen, plasseres dette ved siden av alteret eller på et annet beleilig sted. Lysestakene som ministrantene har båret, settes ved siden av alteret eller på kredensbordet. Evangelieboken legges på alteret.
85. Celebranten går opp til alteret og kysser det. Derpå incenserer han alteret, om så ønskes, idet han går rundt det.
86. Når dette er gjort, går celebranten til sin stol. Etter at inngangssalmen er sunget, blir alle stående mens celebrant og forsamling gjør korsets tegn. Presten sier: I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Menigheten svarer: Amen.
Vendt mot de troende og med utstrakte hender, hilser presten dem med en av de formler som er oppført. Han selv eller en egnet assistent kan så i korthet gi de troende en innføring i dagens messe.
87. Etter syndsbekjennelsen fremsies Kyrie og Gloria i samsvar med rubrikkene (nr. 30-31). Gloria kan intoneres enten av presten selv, av sangkoret eller også av alle samtidig.
88. Dernest oppfordrer presten folket til bønn. Med hendene samlet sier han: La oss be. Alle ber sammen med presten i stillhet en kort stund. Så ber presten kirkebønnen med utstrakte hender. Når han har avsluttet bønnen, svarer menigheten: Amen.
Ordets liturgi
89. Etter kirkebønnen går lektoren til lesepulten og leser første lesning, som alle lytter til sittende. Ved lesningens slutt fremsier de akklamasjonen.
90. Etter lesningen fremføres salmen av forsangeren eller kantoren, eller også av lektoren selv, mens menigheten svarer med omkvedet (kfr. nr. 36).
91. Skal det være enda en lesning før evangeliet, leser lektoren denne ved lesepulten som ovenfor, mens alle lytter sittende og fremsier akklamasjonen til slutt.
92. Så følger Alleluja eller en annen sang alt ettersom kirkeåret krever (kfr. nr. 37-39).
93. Mens Alleluja eller en annen sang synges, legger presten røkelse i karet dersom det skal incenseres. Med hendene samlet og bøyet over alteret ber han så stille: Allmektige Gud, rens ...
94. Hvis evangelieboken ligger på alteret, tar han denne og går til lesepulten. Foran ham går ministranter som kan bære røkelse og lys.
95. Ved lesepulten åpner presten boken og sier: Herren være med dere, og derpå Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten ... , idet han med tommelfingeren gjør korsets tegn på boken og på sin panne, munn og bryst. Hvis røkelse brukes, incenserer han boken. Etter at menigheten har svart, leser han evangeliet. Når han er ferdig med lesningen, kysser han boken idet han sier stille: Måtte evangeliets ord utslette våre synder. Etter evangeliet fremsier folket en akklamasjon i samsvar med landets skikk.
96. Hvis der ikke er noen lektor, leser celebranten selv fra lesepulten alle lesningene og om nødvendig også sangene etter disse. Hvis det brukes røkelse, legger han røkelse i karet før han bøyer seg og sier: Allmektige Gud, rens ...
97. Prekenen holdes ved celebrantens stol eller fra prekestolen.
98. Trosbekjennelsen fremsies av prest og menighet i fellesskap (kfr. nr. 44). Ved ordene: Han er blitt kjød ... bøyer alle seg. På høytidene for Herrens bebudelse og Herrens fødsel kneler alle ved disse ord.
99. Så følger forbønnene med menighetens deltagelse. Celebranten leder denne bønn fra sin stol eller fra prekestolen (kfr. nr. 45-47).
Nattverdens liturgi
100. Når forbønnene er avsluttet, istemmes offertoriesangen (kfr. nr. 50). Ministrantene plasserer corporale, purificatorium, kalk og missale på alteret.
101. De troendes deltagelse kommer vakkert til uttrykk ved frembæring enten av brød og vin til Eukaristien eller av gaver til Kirken og de fattige. Disse gavene bør fortrinnsvis mottas av presten, hjulpet av ministrantene, og anbringes på et egnet sted. Brød og vin til Eukaristien må imidlertid bæres opp til alteret.
102. Ved alteret mottar presten av en ministrant patenaen med brødet, og holder denne med begge hender litt hevet over alteret. Han sier den dertil hørende tekst og setter så patenaen med brødet på corporalet.
103. Deretter går han til den ene siden av alteret og heller vin og litt vann i kalken, hjulpet av ministranten som rekker ham muggene. Han sier samtidig stille de foreskrevne ord. Han går så tilbake til midt for alteret, der han tar kalken med begge hender, løfter den litt og uttaler den fastsatte tekst. Derpå setter han kalken på corporalet og dekker den med palla om så ønskes.
104. Etter å ha plassert kalken på alteret, bøyer presten seg fremover og sier stille: Ydmykt ...
105. Skal offergavene og alteret incenseres, gjøres dette nå. Ministranten incenserer deretter celebranten og menigheten.
106. Etter bønnen Ydmykt ... eller etter incenseringen stiller presten seg ved alterets ene side, tvetter hendene og sier stille de foreskrevne ord, mens ministranten heller vann for ham.
107. Derpå går han tilbake til midten av alteret og står vendt mot folket. Idet han strekker hendene ut og fører dem sammen igjen. oppfordrer han menigheten til bønn med ordene: La oss be til Gud, den allmektige ... Når menigheten har svart, strekker han hendene ut og ber bønnen over offergavene. Til slutt svarer folket: Amen.
108. Nå begynner presten den eukaristiske bønn. Han strekker hendene ut og sier: Herren være med dere. Idet han fortsetter: Løft deres hjerter, løfter han hendene. Med hendene utstrakt tilføyer han: La oss takke Herren, vår Gud. Etter folkets svar: Det er verdig og rett, fortsetter presten prefasjonen. Når den er avsluttet, holder han hendene samlet mens han sammen med de assisterende og folket enten synger eller med høy røst fremsier: Hellig ... (kfr. nr. 55b).
109. Presten fortsetter så den eukaristiske bønn i henhold til de rubrikker som er angitt for hver enkelt bønn.
Hvis celebranten er biskop, tilføyer han etter ordene i enhet med din tjener, vår pave N, og meg, din uverdige tjener. Stedets ordinarius bør nevnes med følgende formel: I enhet med din tjener, vår pave N, og vår biskop (eller: apostolisk vikar, prelat, prefekt, abbed) N. Det er tillatt å nevne coadjutor- og hjelpebiskoper i den eukaristiske bønn. Hvis flere skal nevnes, gjøres det i en generell formel: og vår biskop N, og hans hjelpebiskoper 60. I hver enkelt eukaristisk bønn må de ovennevnte formler tilpasses de grammatikalske regler.
Om så ønskes, gir en ministrant kort før konsekrasjonen et tegn med en liten klokke. Likeledes ringer han med klokken hver gang sakramentet løftes opp, i samsvar med de forskjellige steders skikk.
110. Når celebranten har uttalt den eukaristiske bønns avsluttende doksologi, holder han hendene samlet og leser eller synger den oppfordring til bønn som går forut for Herrens bønn. Med utstrakte hender ber han så Fadervår sammen med folket.
111. Etter Fadervår ber celebranten alene Fri oss ... med utstrakte hender, og menigheten sier akklamasjonen: For riket er ditt ...
112. Derpå ber presten høyt bønnen: Herre Jesus Kristus, du som sa ... Når bønnen er til ende, strekker han hendene ut, fører dem mot hverandre og forkynner fred, idet han vendt mot folket sier: Herrens fred være alltid med dere. Folket svarer: Og med din ånd. Dersom forholdene tilsier det, tilføyer presten: Hils hverandre med fredens tegn. Og alle gir hverandre et tegn på fred og nestekjærlighet i samsvar med lokal skikk og bruk. Presten kan gi fredstegnet til dem som assisterer ham.
113. Etter dette tar celebranten hostien, bryter den over patenaen og slipper et stykke av den ned i kalken idet han sier stille: Måtte denne forening ... Imens synger eller resiterer koret og menigheten: Guds lam (kfr. nr. 56e).
114. Så ber presten stille bønnen Herre Jesus Kristus, den levende Guds Sønn ... eller Herre Jesus Kristus, la ikke mottagelsen av ditt legeme og blod ...
115. Etter bønnen bøyer presten kne, tar hostien og holder den litt hevet over patenaen. Vendt mot folket sier han: Se Guds lam .... og sammen med de troende tilføyer han én gang: Herre, jeg er ikke verdig ...
116. Vendt mot alteret, sier presten stille: Kristi legeme bevare meg til det evige liv, og fortærer ærbødig Kristi legeme. Så tar han kalken, sier: Kristi blod bevare meg til det evige liv, og drikker ærbødig Kristi blod.
117. Derpå tar han patenaen eller ciboriet og går til dem som skal motta kommunionen. Dersom kommunionen mottas bare under én skikkelse, holder presten hostien litt hevet foran hver enkelt og sier: Kristi legeme. Kommunikanten svarer: Amen, og mottar sakramentet mens han holder kommunionsbrettet under munnen.
118. Ved kommunion under begge skikkelser iakttas den ritus som er beskrevet under nr. 240-252.
119. Idet presten tar sakramentet, istemmes kommunionssangen (kfr. nr. 56i).
120. Etter kommunionsutdelingen går presten tilbake til alteret, der han samler sammen eventuelle smuler. Stående ved alterets ene side eller ved kredensbordet, renser han patenaen eller ciboriet over kalken. Derpå renser han kalken mens han sier stille: Herre, la oss bevare i et rent hjerte ... og tørker den med purificatoriet. Hvis karene er blitt renset ved alteret, bæres de til kredensbordet av en ministrant. Det er dog tillatt å la de kar som skal renses - særlig hvis der er flere - bli stående tilbørlig dekket på corporale, enten på alteret eller på kredensbordet, til rensing etter messen når folket er sendt bort.
121. Når presten har renset karene, kan han gå tilbake til stolen. Man kan iaktta en andektig stillhet en liten stund, eventuelt kan man synge en lovsang eller en salme (kfr. nr. 56j).
122. Stående ved stolen eller alteret, vender presten seg så mot folket og sier: La oss be. Med utstrakte hender ber han slutningsbønnen. Før denne bønn kan det være en kort stillhet hvis det ikke var stillhet like etter kommunionen. Bønnen avsluttes med de troendes Amen.
Avsluttende ritus
123. Etter slutningsbønnen kan det i korthet gis eventuelle kunngjøringer.
124. Derpå strekker presten hendene ut, hilser de troende og sier: Herren være med dere. Forsamlingen svarer: Og med din ånd. Straks tilføyer presten: Den allmektige Gud, og idet han gir velsignelsen, fortsetter han: Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd velsigne dere alle. Alle svarer: Amen. På enkelte dager og ved visse anledninger uttales foran denne velsignelse en annen mer høytidelig formel eller en bønn over folket, ettersom rubrikkene tilsier.
Straks etter velsignelsen sier presten med hendene samlet: Messen er til ende, gå med fred: hvortil alle svarer: Gud være lovet.
125. Så kysser presten alteret på vanlig måte. Sammen med de assisterende bøyer han kne og går deretter ut.
126. Hvis messen etterfølges av en annen liturgisk handling, utelates den avsluttende ritus, det vil si hilsenen, velsignelsen og avskjeden.
B) Diakonens tjenester
127. Dersom en diakon tjenestegjør, iakttas de normer som er beskrevet i foregående kapitel, unntatt følgende: Det er vanlig at diakonen:
a) assisterer celebranten og går ved siden av ham:
b) tjener ved alteret, både ved kalken og ved boken;
c) om nødvendig utfører andres tjenester hvis øvrige assistenter mangler.
Innledende riter
128. Iført liturgiske klær går diakonen frem til alteret, foran celebranten dersom han bærer evangelieboken, ellers ved siden av celebranten.
129. Sammen med celebranten hilser diakonen ærbødig alteret og går sammen med ham frem til alterbordet. Han legger evangelieboken på alteret, som han kysser sammen med celebranten. Dersom det brukes røkelse, hjelper han celebranten med å legge denne i røkelseskaret og med incenseringen av alteret.
130. Etter incenseringen går han med celebranten til hans stol. Der stiller han seg ved siden av ham og går ham til hånde etter behov.
Ordets liturgi
131. Mens Alleluja eller en annen sang blir sunget, hjelper diakonen celebranten med å legge røkelse i karet dersom der skal incenseres. Så bøyer han seg for celebranten og ber om dennes velsignelse idet han med lav stemme sier: Herre, gi meg din velsignelse. Celebranten velsigner ham med ordene: Herren være i ditt hjerte ... Diakonen svarer: Amen. Hvis evangelieboken ligger på alteret, tar han den med seg. Dersom der er ministranter til stede, går disse foran ham til lesepulten idet de bærer lys og, om det passer, røkelse. Ved lesepulten hilser diakonen folket, incenserer boken og leser evangeliet. Til slutt kysser han boken og sier stille: Ved evangeliets ord ... ; deretter går han tilbake til celebranten. Skal det hverken være preken eller trosbekjennelse, kan han imidlertid bli stående ved lesepulten under forbønnene mens ministrantene går tilbake.
132. Etter prestens innledning fremfører diakonen de troendes intensjoner enten fra lesepulten eller fra et annet egnet sted.
Nattverden liturgi
133. Ved offertoriet blir celebranten sittende til diakonen, hjulpet av andre assisterende, har gjort i stand alteret. Diakonen selv tar hånd om de hellige kar. Han bistår også celebranten med å ta imot folkets gaver. Derpå rekker han celebranten patenaen med det brød som skal konsekreres. Han heller vin og litt vann i kalken idet han sier stille: La oss ved vannets ... , og rekker så presten kalken. Forberedelsen av kalken, det vil si, ihelling av vin og vann, kan han foreta ved kredensbordet. Dersom røkelse skal brukes, hjelper han presten med incenseringen av offergavene og alteret. Deretter incenserer han eller en annen assisterende celebranten og menigheten.
134. Under den eukaristiske bønn står diakonen nær celebranten, men litt bakenfor ham for å kunne hjelpe ham med kalken og missalet når det trengs.
135. Ved doksologien som avslutter den eukaristiske bønn, står han ved siden av celebranten og holder kalken løftet, mens celebranten holder opp patenaen med hostien inntil menigheten har sagt Amen.
136. Etter at presten har bedt bønnen om fred og sagt: Herrens fred være alltid med dere - og folket har svart: Og med din ånd - oppfordrer diakonen, om så ønskes, til at man gir hverandre fredshilsenen. Han sier da: Hils hverandre med fredens tegn. Selv mottar han fredshilsenen fra celebranten og kan gi den til de nærmeststående assisterende.
137. Etter prestens kommunion mottar diakonen kommunionen under begge skikkelser. Deretter hjelper han presten med kommunionsutdelingen. Dersom kommunionen blir gitt under begge skikkelser, rekker han kalken til dem som mottar Kristi blod, og drikker da selv av kalken til slutt.
138. Etter utdelingen av kommunionen går diakonen med celebranten tilbake til alteret og samler sammen mulige bruddstykker av hostiene. Så bringer han kalken og andre kar som har vært brukt under messen, til kredensbordet, hvor han renser dem og ordner dem på vanlig måte, mens celebranten går tilbake til sin stol. Det er dog tillatt å la nevnte kar bli stående korrekt tildekket på corporalet på kredensbordet og rense dem etter messen når folket er sendt bort.
Avsluttende ritus
139. Etter slutningsbønnen gir diakonen i korthet eventuelle kunngjøringer, hvis da ikke presten foretrekker å gjøre dette selv.
140. Når celebranten har gitt velsignelsen, sender diakonen de troende bort med ordene: Messen er til ende, gå med fred.
141. Derpå kysser han alteret sammen med celebranten, bøyer seg ærbødig og går utpå samme måte som han kom inn.
C) Akolyttens tjenester
142. De oppgaver som akolytten kan utføre, er av forskjellig art. Da noen av dem kan sammenfalle, er det best at de fordeles på flere på en passende måte. Hvis det imidlertid bare er én akolytt, skal denne ta seg av de viktigste oppgavene, og de øvrige skal fordeles mellom andre assisterende.
Innledende riter
143. Akolytten kan bære korset mellom to lysbærere under prosesjonen opp til alteret. Når prosesjonen er kommet frem til alteret, stiller han korset i nærheten av alteret og inntar sin plass i koret.
144. Under messen påligger det akolytten å gå til celebranten eller diakonen så ofte det trengs for å rekke dem boken og yte dem andre nødvendige tjenester. Det er nyttig at han såvidt mulig har en plass hvorfra han med letthet kan tjenestegjøre, enten ved celebrantens stol eller ved alteret.
Nattverdens liturgi
145. Etter forbønnene forblir celebranten på sin plass mens akolytten, når ingen diakon er til stede, plasserer corporale, purificatorium, kalk og missale på alteret. Om nødvendig hjelper han så presten med å ta imot menighetens gaver og bringer etter behov brødet og vinen til alteret, hvor han gir det til celebranten. Skal røkelse brukes, rekker han presten røkelseskaret og assisterer ham ved incenseringen av offergavene og alteret.
146. Som spesialoppdrag kan han få hjelpe celebranten med kommunionsutdelingen 61. Hvis kommunionen mottas under begge skikkelser, rekker han kommunikantene kalken eller holder selv denne dersom kommunionen gis ved neddypping.
147. Etter utdelingen av kommunionen hjelper han presten eller diakonen med å rense og ordne de kar som har vært brukt under messen. Når ingen diakon er til stede, bringer akolytten nevnte kar til kredensbordet, hvor han renser og ordner dem.
D) Lektorens tjenester
Innledende riter
148. Lektoren kan bære evangelieboken til alteret når ingen diakon medvirker. Han går da foran celebranten. Ellers går han sammen med de øvrige assisterende.
149. Når han er kommet frem til alteret, bøyer han seg ærbødig sammen med celebranten, går opp til alteret, legger evangelieboken på dette og inntar så sin plass i koret sammen med de øvrige assisterende.
Ordets liturgi
150. Ved pulten leser lektoren de lesninger som går forut for evangeliet. Når ingen forsanger er til stede, kan han også resitere responsoriesalmen etter første lesning.
151. Er der ingen diakon, kan lektoren lese intensjonene under forbønnene etter prestens innledning.
152. Dersom inngangsverset og kommunionsverset ikke synges, og de antifoner som står i missalet, ikke blir lest av menigheten, kan lektoren gjøre dette på et passende tidspunkt.
II. Koncelebrerte messer
Innledende bemerkninger
153. Den koncelebrerte messe uttrykker på en fin måte presteskapets og offerhandlingens enhet, ja, hele Guds folks enhet. Foruten i de tilfeller der det er foreskrevet i selve ritualet, er det også tillatt å koncelebrere ved følgende anledninger:
1
a) Skjærtorsdag, både i olievigselsmessen og i aftenmessen;
b) i messen under kirkemøter, bispemøter og bispesynoder;
c) i messen for vigsel av en abbed.
2. Med tillatelse av stedets ordinarius, som har rett til å avgjøre om det er hensiktsmessig, kan det dessuten koncelebreres;
a) i kommunitetsmessen og i hovedmessen i kirker og oratorier når hensynet til de troende ikke krever at samtlige prester feirer messen enkeltvis;
b) i messer i prestekonventer av alle kategorier, enten de tilhører sekular- eller ordensgeistligheten 62.
154. Der hvor det finnes et stort antall prester, kan den rettmessige overordnede tillate koncelebrasjon flere ganger på samme dag, men da i tur og orden, eller på adskilte vigslede steder 63.
155. Det tilkommer biskopen å fastsette, i pakt med lovens forskrift, retningslinjene for koncelebrasjon i sitt bispedømme. Dette gjelder også for kirker og halvoffentlige kapeller som ikke er underlagt hans jurisdiksjon. Men avgjørelsen om hvorvidt det bør koncelebreres i gitte situasjoner, og tillatelsen dertil for de egne kirker og oratorier, tilkommer enhver ordinarius, og også en «superior maior» for ordensprester som ikke er fritatt fra biskopens jurisdiksjon, og en overordnet for prester som lever et kommunitetsliv uten løfter 64
156. Det er aldri tillatt å slutte seg til en allerede påbegynt koncelebrasjon 65.
157. Spesiell ære bør vises den koncelebrerte messe som biskopen feirer med sitt presteskap. Særlig gjelder dette oljevigselsmessen og messer ved synoder og bispevisitas. Likeledes anbefales koncelebrasjon hver gang prestene samles med sin biskop enten til retrett eller til et eller annet møte. Koncelebrasjonens særegne symbolikk, nemlig presteskapets og Kirkens enhet, kommer tydeligere til syne ved disse anledninger 66.
158. På grunn av feiringens eller høytidens spesielle betydning er det tillatt å celebrere eller koncelebrere flere ganger på samme dag i følgende tilfeller:
a) Den som skjærtorsdag har celebrert eller koncelebrert oljevigselsmessen, kan Ordets liturgi også være celebrant eller koncelebrant under aftenmessen.
b) Den som påskenatt har celebrert eller koncelebrert første messe, kan også være celebrant eller koncelebrant påskedag.
c) På dagen for Herrens fødsel kan alle prester celebrere eller koncelebrere tre messer, forutsatt at disse feires til rett tid.
d) En som koncelebrerer med biskopen eller hans delegerte under en synode, en visitas eller et prestemøte, kan feire messen enda en gang for de troende 67. Det tilsvarende gjelder med de nødvendige forbehold for sammenkomster av ordensprester.
159. En koncelebrert messe ordnes i henhold til de normer som gjelder for tilsvarende messe med én celebrant, men med visse endringer, som er beskrevet nedenfor.
160. Dersom hverken en diakon eller andre medhjelpere assisterer ved den koncelebrerte messe, utfører noen av koncelebrantene deres spesielle tjenester.
Innledende riter
161. I sakristiet eller på et annet egnet sted ifører koncelebrantene seg de messeklær de vanligvis har på når de feirer messe enkeltvis. Av skjellig grunn, som kan være koncelebrantenes store antall eller mangel på paramenter, kan koncelebrantene - dog alltid unntatt hovedcelebranten - unnlate å bruke messehagel og bare ta en stola over albaen.
162. Når alle har inntatt sin rette plass, går prosesjonen på vanlig måte gjennom kirken til alteret. Hovedcelebranten går til sist.
163. Foran alteret bøyer koncelebrantene og hovedcelebranten seg ærbødig, kysser alteret og går hver til sin plass. Dersom alteret skal incenseres, gjør hovedcelebranten dette før han går til sin stol.
164. Under ordets liturgi forblir koncelebrantene på sine plasser. De sitter og står på samme måte som hovedcelebranten.
165. Prekenen holdes vanligvis av hovedcelebranten, men kan også overlates en av koncelebrantene.
Nattverdens liturgi
166. Offertorieritualet utføres av hovedcelebranten, mens de øvrige koncelebranter blir sittende på sine plasser.
167. Når offertoriets riter er avsluttet, går koncelebrantene frem og stiller seg rundt alteret, dog slik at de ikke er til hinder for liturgien og slik at seremonien lett kan sees av de troende. Koncelebrantene må heller ikke stå i veien for diakonen når denne skal tjenestegjøre ved alteret.
Fremføringen av den eukaristiske bønn
168. Prefasjonen leses av hovedcelebranten alene, mens Hellig ... synges eller resiteres av koncelebrantene sammen med menigheten og sangkoret.
169. Etter Hellig ... deltar koncelebrantene i den eukaristiske bønn som nedenfor beskrevet. Dersom intet annet er angitt, utfører hovedcelebranten alene gestene.
170. De deler som resiteres av celebrantene i fellesskap, skal av koncelebrantene sies med dempet stemme slik at hovedcelebranten tydelig kan høres. På denne måten oppfattes teksten lettere av menigheten.
A) Eukaristisk bønn I eller den romerske canon
171. Mildeste Fader... (Te igitur) leses av hovedcelebranten alene og med utstrakte hender.
172. Herre, kom ihu ... (Memento) og Sammen med ... (Communicantes) kan overlates til en eller to av koncelebrantene, som leser disse bønner alene, med utstrakte hender og med høy røst.
173. Herre, ta nådig imot ... (Hanc igitur) leses av hovedcelebranten alene og med utstrakte hender.
174. Fra Vi ber deg, Gud, velsign denne gave ... (Quam oblationem) inntil Vi bønnfaller deg ... (Supplices) bes talt av koncelebrantene i fellesskap på følgende måte:
a) Vi ber deg, Gud, velsign denne gave ... (Quam oblationem) bes med hendene utstrakt over offergavene.
b) Dagen før han led ... (Oui pridie) og Likeså ... (Simili modo) bes med hendene samlet.
c) Innstiftelsesordene sies med høyre hånd løftet i retning av brødet og kalken dersom dette synes egnet. Når hostien og kalken løftes (ostensio), følger alle dem med blikket og gjør en dyp bøyning.
d) Derfor minnes vi ... (Unde et memores) og Se mildt og nådig ... (Supra quæ) bes med utstrakte hender.
e) Vi bønnfaller deg ... (Supplices) sies bøyet og med hendene samlet inntil ordene her ved ditt alter (ex hac altaris participatione), derpå retter de seg opp og signer seg med korsets tegn ved ordene må bli fylt med all himmelsk velsignelse og nåde (omni benedictione cælesti et gratita repleamur).
175. Herre, kom også ihu ... (Memento) og Vi syndere ... (Nobis quoque peccatoribus) kan overlates til en eller to av koncelebrantene, som leser disse bønner alene, med utstrakte hender og med høy røst.
176. Ved ordene Vi syndere (Nobis quoque peccatoribus) slår alle koncelebrantene seg for brystet.
177. Ved ham skaper ... (Per quem hæc omnita) leses av hovedcelebranten alene.
178. I denne eukaristiske bønn kan man synge avsnittene fra Vi ber deg, Gud, velsign denne gave ... (Quam oblationem) inntil Vi bønnfaller deg ... (Supplices). Dette gjelder også den avsluttende doksologi.
B) Eukaristisk bønn II
179. I sannhet hellig ... (Vere Sanctus) resiteres av hovedcelebranten alene og med utstrakte hender.
180. Fra Derfor ber vi deg ... (Hæc ergo dona) inntil I ydmykhet ... (Et supplices) bes alt av koncelebrantene i fellesskap på følgende måte:
a) Derfor ber vi deg ... (Hæc ergo dona) bes med hendene utstrakt over offergavene.
b) Da han frivillig ... (Qui cum passioni) og Likeså ... (Simili modo) bes med hendene samlet.
c) Innstiftelsesordene sies med høyre hånd løftet i retning av brødet og kalken dersom dette synes egnet. Når hostien og kalken løftes, følger alle dem med blikket og gjør en dyp bøyning.
d) Derfor minnes vi ... (Memores igitur) og I ydmykhet ... (Et supplices) bes med utstrakte hender.
181. Forbønnene for de levende: Kom ihu, Herre ... (Recordare, Domine) og for de døde: Kom også ihu våre brødre ... (Memento etiam fratrum nostrorum) kan overlates til en eller to av koncelebrantene, som da resiterer dem alene og med utstrakte hender.
182. Følgende avsnitt av denne eukaristiske bønn kan synges: Da han frivillig ... (Qui cum passioni). Likeså ... (Simili modo), Derfor minnes vi ... (Memores igitur) og den avsluttende doksologi.
C) Eukaristisk bønn III
183. I sannhet hellig ... (Vere Sanctus) bes av hovedcelebranten alene og med utstrakte hender.
184. Fra Derfor bønnfaller vi deg, Herre ... (Supplices ergo te, Domine) inntil Se i nåde ... (Respice, quæsumus) bes alt av koncelebrantene i fellesskap på følgende måte:
a) Derfor bønnfaller vi deg, Herre .... (Supplices ergo te, Domine) bes med hendene utstrakt over offergavene.
b) For i den natt da han ble forrådt ... (Ipse enim in qua nocte tradebatur) og Likeså ... (Simili modo) bes med hendene samlet.
c) Innstiftelsesordene sies med høyre hånd utstrakt i retning av brødet og kalken dersom dette synes egnet. Når hostien og kalken løftes (ostensio), følger alle dem med blikket og gjør en dyp bøyning.
d) Derfor minnes vi ... (Memores igitur) og Se i nåde ... (Respice, quæsumus) bes med utstrakte hender.
185. Forbønnene Måtte han gjøre ... (Ipse nos) og Vi ber deg, Herre: La dette offer ... (Hæc hostita nostræ reconciliationis) kan overlates til en eller to av koncelebrantene, som da resiterer dem alene og med utstrakte hender.
186. Følgende avsnitt av denne eukaristiske bønn kan synges: For i den natt ... (Ipse enim), Likeså ... (Simili modo), Derfor minnes vi ... (Memores igitur) og den avsluttende doksologi.
D) Eukaristisk bønn IV
187. Fra Vi lovpriser deg, hellige Fader ... (Confitemur tibi, Pater sanete) inntil fullender all helliggjørelse (omnem sanctificationem compleret) bes av hovedcelebranten alene og med utstrakte hender.
188. Fra Så ber vi deg, Herre ... (Quæsumus igitur, Domine) inntil Herre, se ned ... (Respice, Domine) bes alt av koncelebrantene i fellesskap på følgende måte:
a) Så ber vi deg, Herre ... (Quæsumus igitur, Domine) bes med hendene utstrakt over offergavene.
b) Timen var kommet ... (Ipse enim, cum hora venisset) og Likeså ... (Simili modo) bes med hendene samlet.
c) Innstiftelsesordene sies med høyre hånd løftet i retning av brødet og kalken dersom dette synes egnet. Når hostien og kalken løftes (ostensio), følger alle dem med blikket og gjør en dyp bøyning.
d) Derfor feirer vi .... (Unde et nos) og Herre, se ned ... (Respice, Domine) bes med utstrakte hender.
189. Forbønnene: Herre, kom derfor ihu ... (Nunc ergo, Domine, omnium recordare) kan overlates til en av koncelebrantene, som resiterer dem alene og med utstrakte hender.
190. Følgende avsnitt av denne eukaristiske bønn kan synges: Timen var kommet ... (Ipse enim), Likeså ... (Simili modo), Derfor feirer vi ... (Unde et nos) og den avsluttende doksologi.
191. Den eukaristiske bønns avsluttende doksologi ber hovedcelebranten alene eller sammen med koncelebrantene.
Kommunionsritus
192. Hovedcelebranten leser med hendene samlet oppfordringen til bønn som leder opp til Fadervår, og med utstrakte hender ber han Herrens bønn sammen med de øvrige koncelebrantene og folket.
193. Fri oss ... bes av hovedcelebranten alene og med utstrakte hender. Sammen med folket sier alle koncelebrantene den avsluttende akklamasjon: For riket er ditt ...
194. Diakonen eller en av koncelebrantene sier Hils hverandre med fredens tegn, og deretter gir alle hverandre fredshilsenen. De som står nærmest hovedcelebranten, mottar av denne fredstegnet før diakonen.
195. Mens man synger/fremsier Guds lam kan noen av koncelebrantene hjelpe hovedcelebranten med å bryte hostiene til koncelebrantenes og menighetens kommunion.
196. Etter å ha lagt et bruddstykke av hostien i kalken, ber hovedcelebranten alene og stille bønnen: Herre Jesus Kristus, den levende Guds Sønn ... eller Herre Jesus Kristus, la ikke mottagelsen ....
197. Når hovedcelebranten har avsluttet bønnen før kommunionen, bøyer han kne og trekker seg litt tilbake. Én etter én går koncelebrantene frem til alteret, bøyer kne og tar ærbødig Kristi legeme fra alteret. De holder Kristi legeme i høyre hånd, som de lar hvile på venstre hånd, og slik går de tilbake til sine plasser. Koncelebrantene kan også forbli på sine plasser og ta Kristi legeme fra patenaen, som hovedcelebranten eller også én eller flere koncelebranter holder, idet de passerer foran rekken av koncelebranter. Koncelebrantene kan også gjøre det slik at de rekker patenaen til sin sidemann og således videre inntil den siste i rekken.
198. Hovedcelebranten tar hostien, holder den noe løftet over patenaen og sier vendt mot folket: Se Guds lam ... Sammen med koncelebrantene og folket sier han derpå; Herre, jeg er ikke verdig ...
199. Så vender han seg mot alteret og sier stille: Kristi legeme bevare meg til det evige liv og fortærer ærbødig Kristi legeme.
Koncelebrantene gjør det samme. Etter dem mottar diakonen Kristi legeme av hovedcelebranten.
200. Man kan motta Kristi blod enten ved å drikke direkte av kalken, eller med et rør eller en skje, eller også ved dypping av hostien.
201. Hvis man kommuniserer direkte fra kalken, kan én av følgende fremgangsmåter brukes:
a) Hovedcelebranten tar kalken og sier stille: Kristi blod bevare meg til det evige liv. Han drikker noe av Kristi blod og rekker kalken til diakonen eller til en koncelebrant. Derpå utdeler han kommunionen til de troende, eller han går tilbake til stolen. Koncelebrantene går frem til alteret, én etter én, eller to og to dersom det brukes to kalker. De drikker Kristi blod og går tilbake til sine plasser. Diakonen eller en koncelebrant tørker av kalken med et purificatorium etter at hver enkelt har mottatt kommunionen.
b) Hovedcelebranten drikker Kristi blod, stående som vanlig for midten av alteret. Koncelebrantene kan motta Herrens blod mens de forblir på sine plasser og drikker av kalken, som rekkes til dem av diakonen eller av en koncelebrant. De kan også selv gi kalken videre til sin sidemann. Kalken avtørkes alltid enten av den som har drukket, eller av den som har rakt kalken videre. Etter å ha mottatt kommunionen, går celebrantene enkeltvis tilbake til sine plasser.
202. Dersom man kommuniserer ved hjelp av et rør, gjøres det på følgende måte: Hovedcelebranten tar et rør og sier stille: Kristi blod bevare meg til det evige liv; han suger litt av Herrens blod og renser straks røret med litt vann fra en mugge som er plassert beleilig på alteret; derpå legger han røret på en patena ved siden av. Diakonen eller en av koncelebrantene setter kalken på et annet corporale som spres på et passende sted enten midt på alteret eller på dets høyre side. Ved siden av kalken settes muggen med vann til å rense rørene, og patenaen som rørene skal legges på når de er brukt.
Koncelebrantene går frem én og én, tar et rør og suger litt av Herrens blod. Deretter renser de røret med litt vann og setter det i muggen ved siden av.
203. Dersom kommunion fra kalken foregår ved hjelp av en skje, går man frem på samme måte som ved bruken av rør. Dog må man etter kommunionen passe på å sette skjeen i en mugge med vann, som akolytten til slutt bringer til kredensbordet for der å rense og tørke skjeene.
204. Etter at diakonen som sistemann har kommunisert, drikker han alt som er igjen i kalken av Kristi blod. Han bærer så kalken til kredensbordet, der han selv eller akolytten renser og tørker den og gjør den i orden på vanlig måte.
205. Koncelebrantenes kommunion kan også ordnes slik at hver enkelt tar kommunionen ved alteret, først Herrens legeme og straks deretter Herrens blod. I dette tilfelle tar hovedcelebranten kommunionen under begge skikkelser på samme måte som når han feirer messen alene. Hans måte å ta kommunionen fra kalken på skal dog være den som i de enkelte tilfeller velges, og som de øvrige koncelebranter skal følge.
Når hovedcelebranten er ferdig med sin kommunion, blir kalken satt på et annet corporale på alterets høyre side. Én etter én går koncelebrantene frem til alteret, bøyer kne og tar Herrens legeme. Derpå går de til høyre side av alteret og drikker Herrens blod ifølge den ritus for kommunion fra kalken man har valgt, slik som ovenfor forklart.
Diakonens kommunion og rensingen av kalken foregår på samme måte som ovenfor.
206. Dersom koncelebrantenes kommunion skjer ved neddypping, tar hovedcelebranten Herrens legeme og blod som vanlig, men sørger for at det er tilstrekkelig igjen av Herrens blod i kalken til koncelebrantenes kommunion. Diakonen eller en av koncelebrantene setter kalken på et annet corporale, som spres på et passende sted enten midt på alteret eller på dets høyre side. Ved siden av kalken setter han patenaen med bruddstykkene av hostien. Én etter én går koncelebrantene frem til alteret, bøyer kne, tar et hostiestykke og dypper det litt ned i kalken. Idet de holder patenaen under munnen, fortærer de det neddyppede stykke. Så går de tilbake til sine plasser som ved messens begynnelse.
Også diakonen mottar kommunionen ved dypping. Han svarer Amen til koncelebranten som sier til ham: Kristi legeme og blod. Ved alteret drikker diakonen det som er igjen av Kristi blod, bærer derpå kalken til kredensbordet, hvor han selv eller akolytten renser og tørker den og ordner den på vanlig vis.
Avsluttende ritus
207. Det øvrige inntil messens slutt utføres som vanlig av Hovedcelebranten, mens koncelebrantene forblir på sine plasser.
208. Før de forlater alteret, bøyer de seg ærbødig. Hovedcelebranten kysser alteret som vanlig.
III. Messe uten menighet
Innledende bemerkninger
209. Det dreier seg her om en messe som feires av en prest med bare én ministrant til å assistere seg og gi svarene.
210. En slik messe følger vanligvis samme ritual som en messe med menighet, idet ministranten utfører menighetens deler som det måtte passe.
211. Messen må ikke leses uten ministrant unntatt i nødstilfelle. Hilsener og velsignelsen ved messens slutt utelates da.
212. Kalken gjøres i stand før messen enten på kredensbordet nær alteret eller på selve alteret. Missalet legges på alterets venstre side.
Innledende riter
213. Presten bøyer seg midt for alteret, gjør korsets tegn og sier: I Faderens og Sønnens, osv. Han vender seg mot ministranten og hilser ham med en av de valgfrie formler som er oppført. Stående ved foten av alteret sier han syndsbekjennelsen.
214. Han går opp til alteret, kysser det og går så til missalet på alterets venstre side, og blir stående der inntil han har avsluttet forbønnene.
215. Ved alterets venstre side leser han først inngangsverset, og ber derpå Kyrie og Gloria i henhold til rubrikkene.
216. Med hendene samlet sier han: La oss be, og leser etter en passende pause kirkebønnen med utstrakte hender. Til slutt svarer ministranten: Amen.
Ordets liturgi
217. Etter kirkebønnen leser ministranten eller presten selv første lesning og salmen. Når det er enda en lesning før evangeliet, leser han også denne med allelujaverset eller med en annen sang.
218. Stående på samme plass bøyer presten seg, sier Allmektige Gud, rens ... og leser evangeliet. Til slutt kysser han boken mens han sier stille: Måtte evangeliets ord, osv. Ministranten sier akklamasjonen.
219. Deretter ber presten trosbekjennelsen sammen med ministranten i henhold til rubrikkene.
220. Forbønnene følger, som kan bes også i denne messe. Presten ber intensjonene, og ministranten svarer.
Nattverdens liturgi
221. Antifonen til offertoriet utelates. Ministranten plasserer corporale, purificatorium og kalk på alteret hvis dette ikke er blitt gjort ved messens begynnelse.
222. Brød og vin frembæres. Vann helles i vinen på samme måte som i en messe med menighet, og man bruker de formler som er foreskrevet i Ordo for messens faste deler. Når brødet og vinen er båret frem, tvetter presten hendene mens han står ved alterets ene side. Ministranten heller vann for ham.
223. Presten leser bønnen over offergavene og den eukaristiske bønn etter den ritus som er fastsatt for messe med menighet.
224. Fadervår med embolismen leses som i en messe med menighet.
225. Etter akklamasjonen som følger embolismen, ber presten bønnen: Herre Jesus Kristus, du som sa ... og han fortsetter: Herrens fred være alltid med dere. Ministranten svarer: Og med din ånd. Om det passer, hilser presten ministranten med fredens tegn.
226. Deretter resiterer presten Guds lam ... sammen med ministranten samtidig som han bryter hostien over patenaen. Etter Guds lam ... slipper han et lite stykke av hostien ned i kalken idet han sier stille: Måtte denne forening
227. Etter å ha sluppet stykket av hostien i kalken, ber presten stille bønnen Herre Jesus Kristus, den levende Guds Sønn ... eller Herre Jesus Kristus, la ikke mottagelsen ... Deretter bøyer han kne, tar hostien og, dersom ministranten går til kommunion, vender presten seg mot ham, og mens han holder hostien litt hevet over patenaen, sier han: Se Guds lam ... Sammen med ministranten tilføyer han: Herre, jeg er ikke verdig ... Så vender han seg mot alteret og fortærer Kristi legeme. Hvis ministranten ikke skal motta kommunionen, bøyer presten kne, tar hostien, og vendt mot alteret, sier han stille én gang: Herre, jeg er ikke verdig ... og fortærer så Kristi legeme. Han tar Kristi blod slik det er foreskrevet i Ordo for messe med menighet.
228. Før celebranten gir ministranten kommunionen, leser han kommunionsverset.
229. Kalken renses på alterets ene side. Deretter kan den enten bringes til kredensbordet av ministranten, eller den kan settes på alteret som ved messens begynnelse.
230. Når presten har renset kalken, kan han forholde seg taus en liten stund. Så ber han slutningsbønnen.
Avsluttende ritus
231. De avsluttende riter utføres som i en messe med menighet. Dog utelates Messen er til ende, gå med fred.
IV. Alminnelige retningslinjer for alle former for messe
Ærbødighet for alteret og evangelieboken
232. I samsvar med liturgisk tradisjon er det skikk å vise ærbødighet for alteret og for evangelieboken ved å kysse disse. Der hvor imidlertid et slikt tegn avgjort er uforenlig med landets sedvaner eller mentalitet, er det bispekonferansens sak å erstatte kysset med et annet tegn. Imidlertid må Den Apostoliske Stol underrettes om dette på forhånd.
Knebøyning og kroppsbøyning
233. Det gjøres tre knebøyninger under messen; etter fremvisningen (ostensio) av hostien og av kalken og før kommunionen.
Dersom et tabernakel med alterets sakrament befinner seg i koret, bøyer man også kne før og etter messen og hver gang man passerer sakramentet.
234. Der er to slags kroppsbøyninger; av hodet og av hele kroppen.
a) Hodet bøyes ved uttalelsen av Den Hellige Treenighet, ved Jesu og Jomfru Marias navn og ved den helgens navn til hvis ære messen feires.
b) Kroppsbøyning eller dyp bøyning brukes når alteret hilses, dersom ikke tabernakelet med alterets sakrament befinner seg der; ved bønnene Allmektige Gud, rens ... og Ydmykt og angerfullt; under trosbekjennelsen ved ordene Han er blitt kjød: i den romerske canon ved ordene Ydmykt ber vi deg (Supplices te rogamus). Samme slags bøyning iakttas av diakonen når han ber om velsignelsen før han leser evangeliet. Dessuten bøyer presten seg lett forover når han uttaler konsekrasjonsordene.
Bruk av røkelse
235. Røkelse kan brukes etter ønske i alle former for messe:
a) under inngangsprosesjonen;
b) ved messens begynnelse til å incensere alteret;
c) ved prosesjonen før evangeliet og ved dets opplesning;
d) ved offertoriet til å incensere offergavene, alteret, presten og folket;
e) under fremvisningen (ostensio) av hostien og kalken etter konsekrasjonen.
236. Presten legger røkelse i røkelseskaret og velsigner den med korsets tegn uten å si noe.
Alteret incenseres på følgende måte:
a) Hvis det er adskilt fra veggen, incenserer presten alteret ved å gå rundt det.
b) Hvis alteret er veggfast, incenserer presten det ved å gå frem og tilbake, først til dets høyre, så til dets venstre side.
Dersom korset står på eller ved siden av alteret, blir det incensert før alteret. Står korset bak alteret, incenserer presten det når han passerer foran korset.
Purifikasjon
237. Hver gang et bruddstykke av hostien kleber ved fingrene - særlig etter brødets brytelse eller de troendes kommunion - tørker presten av fingrene over patenaen. Om nødvendig skyller han dem. Likeledes samler han opp de smuler som måtte ha falt utenfor patenaen.
238. Karene som er brukt under messen, renses av presten, diakonen eller akolytten enten etter kommunionen eller etter messen, helst ved kredensbordet. Rensingen av kalken foretas med vin og vann, eller bare med vann, som drikkes av vedkommende som renser. Patenaen skal normalt tørkes med et purificatorium.
239. Dersom en hostie eller en partikkel av denne faller ned, skal det utvises ærbødighet når den tas opp. Dersom noe av Kristi blod spilles, må stedet vaskes med vann, som etterpå skal tømmes i sakrariet.
Kommunion under begge skikkelser
240. Den hellige kommunion er et mer fullkomment tegn når den utdeles under begge skikkelser. Da gir symbolikken i det eukaristiske måltid et bedre uttrykk for det som er meningen med dette tegn: Det viser at den nye og evige pakt er blitt stadfestet i Herrens blod. Forbindelsen mellom Eukaristien og det eskatologiske gjestebud i Faderens rike kommer også bedre til syne. 68
241. Det påhviler Kirkens hyrder å orientere de troende som mottar eller er til stede under kommunionen, om den katolske lære vedrørende utdelingen. Dette må de gjøre på en egnet måte og i samsvar med Tridentinerkonsilets vedtak. Fremfor alt må det presiseres at Kristus ifølge katolsk tro forblir hel og udelt, at det sanne sakrament blir mottatt selv under bare én skikkelse og at ingen nåde nødvendig for frelse blir unndratt dem som mottar kommunionen bare under én skikkelse. 69
Dessuten skal prestene opplyse om at Kirken ved forvaltningen av sakramentene har myndighet i de saker som ikke berører sakramentenes substans. Den kan således fastsette og endre det som den mener best fremmer respekten for sakramentene og kommunikantenes utbytte, alt etter tid, sted og rådende forhold 70. Imidlertid skal de troende oppmuntres til ivrig å ta del i denne sakrale handling som lar det eukaristiske måltids symbolikk tre tydeligere frem.
242. Med godkjennelse fra den stedlige overhyrde og etter den nødvendige undervisning kan kommunion gis fra kalken i følgende tilfeller: 71
1) Til nydøpte voksne i messen som følger dåpen; til voksne konfirmanter i deres fermingsmesse; til døpte som blir opptatt i Kirkens fellesskap;
2) til brud og brudgom under deres bryllupsmesse;
3) til diakoner under deres ordinasjonsmesse;
4) til en abbedisse under hennes vigslingsmesse; til jomfruer under deres konsekrasjonsmesse; til munker og ordenssøstre samt til deres foreldre, slektninger og ordensfamilie under messen ved avleggelsen av første, fornyede eller evige løfter, forutsatt at de avlegger eller fornyer disse løfter i messens løp;
5) til dem som blir innsatt i en eller annen tjeneste, under innsettelsesmessen; til misjonsmedhjelpere som er legfolk, under messen der de offentlig får sin sendelse; til andre under den messe der de mottar en kirkelig sendelse;
6) ved forvaltningen av viaticum: til den syke og alle tilstedeværende når messen feires på godkjent måte i den sykes hjem;
7) til diakonen og de ministranter som går til hånde under messen;
8) når der er koncelebrasjon;
a) til alle som under en koncelebrert messe utfører en liturgisk tjeneste, og til de tilstedeværende seminarister;
b) i deres egne kirker eller kapeller: til alle medlemmer av institusjoner som følger de evangeliske råd, og til medlemmer av andre samfunn der man vier seg til Gud enten ved klosterløfter, vigsel eller et alminnelig løfte; dessuten til alle som bor i hus med medlemmer av nevnte institusjoner og samfunn;
9) til prester som er til stede ved større koncelebrasjoner og ikke selv kan celebrere eller koncelebrere;
10) til alle som holder retrett, når messen feires spesielt for retrettens aktive deltagere; til alle som deltar i et møte med et pastoralt emne, under den felles messe;
11) til dem som nevnes under nr. 2 og nr. 4. i deres jubileumsmesse;
12) til fadderne, foreldrene, ektefellene og legkateketene til en voksen som døpes, under dåpsmessen;
13) til foreldre, slektninger og velgjørere, i en nyordinert prests første messe;
14) til medlemmer av kommuniteter, i konventual- eller kommunitetsmesser, i samsvar med nr. 76 i denne forordning. Dessuten kan bispekonferansene fastsette etter hvilke kriterier og på hvilke betingelser ordinariene kan tillate kommunion under begge skikkelser også under andre omstendigheter, som måtte ansees for spesielt betydningsfulle for det religiøse liv i en kommunitet eller i en annen forsamling av troende.
Innen disse grenser kan ordinariene avgjøre særlige tilfeller, dog på betingelse av at tillatelse ikke gis uten forbehold, men at de spesielle omstendigheter presiseres nøye, og at det blir angitt hvilke misbruk man må ta seg i vare for.
Dessuten skal man unnlate å gi kommunion med kalken når der er et stort antall kommunikanter. De forsamlinger som får slike tillatelser, skal være vel avgrenset, homogene og preget av orden.
243. Til utdeling av kommunionen under begge skikkelser forberedes følgende:
a) Dersom kommunionen med kalken foregår ved hjelp av et rør, må man sørge for at der er et sølvrør til celebranten og til hver enkelt kommunikant, dessuten en mugge med vann til å rense rørene, og en patena som rørene kan legges på.
b) Hvis Kristi blod blir gitt med en skje, legger man frem en skje.
c) Hvis kommunionen under begge skikkelser blir gitt ved neddypping, må det sørges for at hostiene ikke er for tynne eller for små, men litt tykkere enn vanlig, så de bekvemt kan utdeles etter at de er blitt dyppet i kalken.
1. Kommunionsritus under begge skikkelser når kommunikantene drikker direkte av kalken
244. Dersom en diakon, en assisterende prest eller en akolytt er til stede:
a) Celebranten tar Herrens legeme og blod som vanlig, men sørger for at der er nok igjen i kalken til dem som skal motta Herrens blod. Han tørker yttersiden av kalken med purificatoriet;
b) Celebranten rekker kalk og purificatorium til den sot hjelper ham med kalken. Selv tar han patenaen eller ciboriet med hostiene. Presten og den som holder kalken, stiller seg der hvor de mest beleilig kan gi de troende kommunionen.
c) Én etter én går kommunikantene frem, bøyer seg ærbødig og stiller seg foran presten. Denne viser frem hostien og sier: Kristi legeme. Kommunikanten svarer: Amen og mottar Kristi legeme.
d) Kommunikanten stiller seg foran den som holder kalken. Denne sier: Kristi blod, og kommunikanten svarer: Amen. Den som holder kalken, rekker ham purificatoriet og kalken, som kommunikanten selv fører til munnen med hendene. Mens kommunikanten holder purificatoriet under munnen med venstre hånd og passer på ikke å spille noe av Kristi blod, drikker han/hun litt av kalken, og trekker seg derpå tilbake. Den som holder kalken, tørker yttersiden av denne med purificatoriet.
e) Hvis der er andre til stede, som skal motta sakramentet under bare én skikkelse, setter den som har holdt kalken, denne på alteret etter at alle som skulle motta kommunionen under begge skikkelser, har drukket av kalken. Presten utdeler så kommunionen til de øvrige troende og går derpå tilbake til alteret. Han selv eller den som hjelper ham, drikker det som er igjen av Herrens blod og renser kalken som vanlig.
245. Dersom ingen diakon, annen assisterende prest eller akolytt er til stede:
a) Presten tar Herrens legeme og blod som vanlig, men sørger for at der er nok igjen i kalken til dem som skal motta Herrens blod. Han tørker yttersiden av kalken med purificatoriet.
b) Så stiller presten seg der hvor han mest beleilig kan gi kommunion, og utdeler Herrens legeme på vanlig måte til alle som skal motta kommunionen under begge skikkelser. De går frem, bøyer seg ærbødig og stiller seg foran presten. Når de har mottatt Herrens legeme, trekker de seg litt tilbake.
c) Etter at alle har mottatt Herrens legeme, setter presten ciboriet på alteret og tar kalken og purificatoriet. Alle som skal få del i kalken, går atter frem til presten og stiller seg foran ham. Presten sier: Kristi blod og kommunikanten svarer: Amen. Presten rekker vedkommende kalken og purificatoriet. Kommunikanten holder purificatoriet under munnen med venstre hånd for ikke å spille noe av Kristi blod, drikker litt av kalken og trekker seg tilbake. Presten tørker yttersiden av kalken med purificatoriet.
d) Når presten er ferdig med å gi kommunion fra kalken, setter han den på alteret. Hvis der er andre som skal motta kommunionen bare under én skikkelse, gir han dem kommunionen på vanlig måte og går deretter tilbake til alteret, drikker det som er igjen av Kristi blod, og renser kalken som vanlig.
2. Kommunionsritus under begge skikkelser ved neddypping
246. Dersom en diakon, en assisterende prest eller en akolytt er til stede:
a) Celebranten gir kalken og purificatoriet til den som hjelper ham. Selv tar han patenaen eller ciboriet med hostiene. Presten stiller seg sammen med den som holder kalken, der hvor han mest beleilig kan utdele kommunionen.
b) Én etter én går kommunikantene frem, bøyer seg ærbødig, og står foran presten idet de holder kommunionsbrettet under munnen. Presten dypper en del av hostien i kalken og viser den frem med ordene: Kristi legeme og blod. Kommunikanten svarer: Amen, mottar sakramentet av presten og trekker seg derpå tilbake.
c) Kommunionsutdeling til dem som mottar sakramentet bare under én skikkelse, konsumeringen av det blod som er igjen, og rensingen foregår som ovenfor beskrevet.
247. Dersom ingen diakon, annen assisterende prest eller akolytt er til stede:
a) Etter at presten har drukket Herrens blod, tar han ciboriet eller patenaen med hostiene mellom venstre hånds pekefinger og langfinger og kalken mellom den samme hånds tommel- og pekefinger, og stiller seg der hvor han mest beleilig kan utdele kommunionen.
b) Én etter én går kommunikantene frem, bøyer seg ærbødig og står foran presten, idet de holder kommunionsbrettet under munnen. Presten dypper en del av hostien i kalken og viser den frem med ordene: Kristi legeme og blod, Kommunikanten svarer: Amen, mottar sakramentet av presten og trekker seg tilbake.
c) Det er også tillatt å sette et lite bord med duk og corporale på et beleilig sted. Presten kan da sette kalken eller ciboriet på bordet for å lette kommunionsutdelingen.
d) Kommunionen til andre, som mottar sakramentet bare under én skikkelse, konsumeringen av det blod som er igjen, og rensingen gjøres som ovenfor beskrevet.
3. Kommunionsritus under begge skikkelser ved hjelp av et rør
248. Også celebranten bruker et rør for å drikke Herrens blod.
249. Dersom en diakon, en assisterende prest eller en akolytt er til stede:
a) Ved utdelingen av kommunionen under brødets skikkelse gjøres alt som beskrevet ovenfor i nr. 244 b og c.
b) Kommunikanten stiller seg foran den som holder kalken. Denne sier: Kristi blod, og kommunikanten svarer: Amen, får et rør og setter det ned i kalken. Etter å ha drukket litt av Herrens blod, tar kommunikanten røret forsiktig opp igjen for at ikke noe av blodet skal spilles, og setter røret i en mugge med vann, som holdes av en ministrant. Kommunikanten renser røret ved å suge opp litt vann og setter så røret i en annen mugge, som vedkommende ministrant rekker frem.
250. Hvis ingen diakon, assisterende prest eller akolytt er til stede, gir celebranten selv kalken til hver enkelt kommunikant ifølge den ovenfor beskrevne fremgangsmåte for kommunion fra kalken (nr. 245), og en ministrant ved siden av ham holder muggen med vann til rensing av røret.
4. Kommunionsritus under begge skikkelser med hjelp av en skje
251. Dersom en diakon, en assisterende prest eller en akolytt er til stede, holder vedkommende kalken med venstre hånd og gir Herrens blod med skjeen til hver enkelt kommunikant, som holder kommunionsbrettet under munnen. Han sier: Kristi blod, og passer på at kommunikantenes lepper eller tunge ikke berører skjeen.
252. Hvis der ikke er noen diakon, assisterende prest eller akolytt, utdeler celebranten selv Herrens blod til hver enkelt av dem som får kommunionen under begge skikkelser, etter at disse har mottatt Herrens legeme.
