Forord
Ved universitetslektor Anne-Lisa Amadou
Denne siste av det annet Vatikankonsils tekster som oversettes til norsk, kan kanskje synes å ha liten interesse for oss nordiske katolikker: Dreier det seg ikke om en henvendelse til en fjern minoritetsgruppe innenfor kirken - en gruppe med sine spesielle problemer og sitt helt spesielle forhold til kirken?
At dekretet har adresse til en enkelt gruppe mennesker og således på flere punkter bare kan interessere disse, er riktig nok. Men samtidig som dekretet om de orientalske kirker taler til de få, så er selve den omstendighet at disse få eksisterer, og at konsilet har villet henvende seg spesielt til dem, så betydningsfullt for hele kirken, at det ser ut som en lykkelig tanke at nettopp denne tekst nå avslutter serien av oversatte konsildokumenter.
Hvilken plass er det da som tilkommer de orientalske kirker innenfor det som har vært konsilets sentrale anliggende: Kirkens «aggiornamento»?
Ser vi nærmere på de resultater som er oppnådd i konsilets arbeide med å bringe kirken på talefot med vår tid, er det tydelig at det som for enkelte har fortonet seg som et brudd med tradisjonen, i virkeligheten har betegnet en gjenopptatt kontakt med den, og at bestrebelsene på å bringe kirken i overensstemmelse med vår egen tid, har vært nødvendig knyttet til bestrebelsene på å bringe kirken i overensstemmelse med seg selv. Således er f. eks. de omfattende reformer på det liturgiske område ikke blitt noen innrømmelse til en tid som krever at man taler til den i dens eget språk, de er resultatet av en gjenerobring av skatter som århundrene hadde dekket over.
I dette arbeide med å løse kirken ut av en stivhet som truet med å tildekke dens sanne ansikt, har det vært av stor betydning at der blant konsilets biskoper har eksistert en liten gruppe av representanter for kirker som - til tross for at de anerkjenner Roms overhøyhet - har stått utenfor den utvikling Romerkirken har undergått liturgisk såvel som teologisk og kirkerettslig. De orientalske biskoper (flere av dem har tittelen av patriark og bekler de gamle patriarkater fra oldkirken) har i forhold til sitt beskjedne antall spilt en viktig rolle under konsilet, og særlig på det liturgiske område har deres innflytelse gjort seg sterkt gjeldende. Disse biskoper. representerer kirker som i dag adskiller seg fra hverandre ved sine forskjellige riter (som den syriske ritus, den bysantinske ritus, den kaldeiske ritus), men de forvalter alle den samme åndelige arv, en arv som nettopp i liturgien får sitt fineste uttrykk. Mens Romerkirken fra slutten av det fjerde århundre utviklet sin latinske ritus, beholdt nemlig de orientalske kirkesamfunn en liturgi bygget på tekster som de selv anså for overleveringer fra apostlene selv, og som tydelig bærer preg av sin opprinnelse i det jødiske påskemåltid og - i messens første del, den såkalte «katekumenmessen» - i synagogens gudstjeneste. Uten å bestå helt uforandret - der er en mangfoldighet av variasjoner de enkelte riter imellom - har denne liturgi, spesielt gjennom den syriske ritus, bevart sitt særpreg helt opp til i dag, hvor den representerer den katolske kirkes mest levende kontakt med de første kristnes gudstjesteliv.
Denne orientalske liturgi, som i så høy grad har virket befruktende på vår tids liturgiske fornyelser, kan ikke sees isolert fra de orientalske kirkers spiritualitet og fromhetsliv i det hele. De orientalske katolikkers tro er i utpreget grad mystisk farvet og uttrykker en fromhetstype som vår vestlige del av kirken har stått forholdsvis fremmed overfor. Derfor ville det være feilaktig å tro at de orientalske kirker er verd vår oppmerksomhet bare i den grad de har bevart liturgiske og kirkerettslige sedvaner som uten dem ville ha hørt fortiden til. De er samtidig forvaltere av en hel åndelig arv, som kan være vår glede, og som i alle fall bør være oss en påminnelse om at kirken er stor og rommer i sitt skjød en flerfoldighet av holdninger til troens sannheter.
Og i dette nærvær blant oss av en spiritualitet som i sitt vesen står de ikke-katolske orientalske kirker nær, kan vi vel til sist også se et levende løfte om at konsilets største anliggende en gang skal bli virkelighet: At alle må bli ett.
