Presbyterorum ordinis

Noter

Innledning

1
Vatikankonsil: Konst. om Liturgien, 4. des. 1963; dogm. konst. om Kirken, 21. nov. 1964; dekret om biskopenes hyrdeverv i Kirken, 28. okt. 1965; dekret om presteutdannelsen, 28. okt. 1965.

Kapittel 1

1
Mt. 3,16; Luk. 4,18; Ap.gj. 4,27; 10,38.
2
1. Pet. 2,5 og 9.
3
1. Pet. 3,15.
4
Joh.åp. 19,10; 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, 21. nov. 1964, par. 35.
5
sesjon 23, kap. 1, can. 1.
6
Joh. 20,21; 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, par. 18.
7
2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, par. 28.
8
ibid.
9
Pont. Rom.: prefasjon til prestevielsen. Disse ord finnes allerede i sakramentariet fra Verona (Rom 1966, p. 122), i frankernes messebok (Rom 1957, p. 9), i Romerkirkens sakramentsbok (Rom 1960, p. 25) og i det romersk-tyske Pontifikale (vol. I, p. 34).
10
Kfr. 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, par. 10.
11
Kfr. Rom. 15,16 (gresk tekst).
12
Kfr. 1. Kor. 11,26.
13
Augustin: Om Guds stat, 10,6.
14
Kfr. 1. Kor. 15,24.
15
Kfr. Hebr. 5,1.
16
Kfr. Hebr. 2,17; 4,15.
17
Kfr. 1. Kor. 9,19-23 (Vulgata).
18
Kfr. Ap.gj. 13,2.
19
De ytre forhold som Kirken lever under, stimulerer ytterligere denne iver etter religiøs og moralsk fullkommenhet. Kirken kan nemlig ikke forbli likegyldig overfor forandringene i de menneskelige forhold den lever under og som på tusenvis av måter påvirker dens virksomhet. Det står fast at Kirken ikke er adskilt fra det menneskelige fellesskap. Den står midt i det, og dens barn påvirkes og ledes av det de gjennomtrenges av dets kultur, adlyder dets lover og antar dets sedvaner. Men denne nære forbindelse med det menneskelige samfunn reiser til stadighet vanskelige spørsmål for Kirken, spørsmål som i øyeblikket er overordentlig alvorlige (. . .) Hedningenes apostel rettet følgende oppfordring til sin tids kristne: «Trekk ikke i ulike åk med de vantro, for hva har rettferdighet og lovløshet med hverandre å gjøre? eller hva fellesskap er der mellom lys og mørke? ? eller hvordan kan den troende ha lodd og del med den vantro?» (2. Kor. 6,14-15). Derfor er det nødvendig at kristne oppdragere og lærere påminner vår tids unge katolikker om denne særlig begunstigede stilling og om den derav følgende plikt til å leve i verden uten å være av verden - i overensstemmelse med den bønn Kristus bad for sine disipler «Jeg ber ikke om å du vil ta dem ut av verden men at du vil bevare dem fra det onde De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» (Joh. 17, 15-16). Denne bønn gjør Kirken til sin. En slik skjelnen betyr imidlertid ikke en adskillelse fra verden. Den er heller ikke et utrykk for hverken likegyldighet eller forakt. Når Kirken adskiller seg fra verden, er det nemlig ikke for å bekjempe den, men snarere for å forene seg med den.» (Paul VI, encyklikaen Ecclesiam Suam, 6. aug. 1964).
20
Kfr. Rom. 12,2.
21
Kfr. Joh. 10,14-16.
22
Kfr. Polykarp: Brevet til Filippi, VI .1: «Også presbyterne skal være medfølende og medlidende overfor alle; de skal føre de villfarne tilbake, besøke de syke og må hverken forsømme enker, foreldreløse eller fattige; de skal sette all energi inn på å gjøre godt for Gud og mot mennesker, de skal unngå vrede, partiskhet og urettferdig dom; begjær må være langt fra dem; de må ikke lett tro ondt om noen, ikke være harde i sin dom, men huske på at vi alle ved vår synd er i gjeld.»

Kapittel 2

1
1. Pet. 1,23; Ap.gj. 6,7; 12,24. «Apostlene har preket sannhetens ord og brakt kirker til live.» (Augustin: In ps. 44,23).
2
Mal. 2,7; 1. Tim. 4,11-13; 2. Tim. 4,5; Tit. 1,9.
3
Mk. 16,16.
4
2. Kor. 11,7. Også om prestene gjelder det som sies om biskopene, da de er biskopenes medarbeidere. Kfr. Kirkens gamle statutter, kap. 3; Gratianus' dekret, 6,88; Tridentinerkonsilet: dekret om Kirkens reform, sesjon 5, kap. 2, art. 9; sesjon 24, kap. 4; 2. Vatikankonsil: dogm. Konst. om Kirken, par. 25.
5
Apostelkonstitusjonene II, 26,7: «(Prestene) skal være lærere i guddommelig visdom, ettersom Herren selv har gitt oss dette bud, da han sa: «Gå ut og lær, osv.» Sacramentarium Leonianum og de øvrige sakramentarier inntil Pontificale Romanum, prefasjon til prestevielsen: «Ved dit forsyn, Herre, har du gitt din Sønns apostler ledsagere som skulle undervise i troen, og hvis røst har oppfylt hele verden». Liber Ordinum for den mozarabiske ritus, prefasjon til prestevielsen: «Som lærer for folket og veileder for Kirkens barn skal han verne om den katolske tro og forkynne den sanne frelse for alle.»
6
Gal. 2,3.
7
1. Pet. 2,12.
8
ritualet for prestevielsen i jakobittenes kirke i Alexandria: «Samle ditt folk om troslærens ord som en moder som kjærtegner sine diende barn.»
9
Mt. 28,19; Mk. 16,16; Tertullian: Om dåpen 14,2; Athanasius: Mot Arianerne 2,42; Hieronymus: (kommentar) til Matt. 28,19: «Først underviser de alle folk, derpå døper de dem de har undervist i vann. Det er nemlig ikke mulig for legemet å motta dåpens sakrament, hvis sjelen ikke i forveien har mottatt troens sannhet.» Thomas: Utlegning av første dekretal, § 1: «Da vår Frelser utsendte sine disipler for å preke, påla han dem tre ting: For det første at de skulle undervise i troen, for det annet at de skulle meddele sakramentene til dem som kom til troen.»
10
Kfr. 2. Vatikankonsil: konst. om liturgien, par. 35,2.
11
Kfr. ibid. par. 33, 35, 48, 52.
12
Kfr. ibid. par. 7; Pius XII, encyklikaen Kristi mystiske Legeme, 29. juni 1943.
13
Ignatius av Antiokia: Brevet til Smyrniotene 8,1-2; Apostelkonstitusjonene, VIII, 12,3; VIII, 29,2.
14
Kfr. 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, par. 28.
15
«Eukaristien er likesom det åndelige livs fullbyrdelse og alle sakramentenes mål.» (Thomas: Summa theol. III, q. 73, a. 3c); kfr. Summa theol. III, q 65, a. 3.
16
Kfr. Thomas: Summa theol. III, q. 65, a. 3, ad 1; q. 79, a. 1,c og ad 1.
17
Kfr. Ef. 5,19-20.
18
Kfr. Hieronymus, Brev, 114,2: «De hellige offerkar, de hellige kledninger og de øvrige ting som brukes til feiringen av Herrens lidelse, skal for Herrens legemes og blods skyld betraktes med den samme ærefrykt som hans legeme og blod.» Se 2. Vatikankonsil: konst. om liturgien, par. 122-127.
19
«Ytterligere skal de troende i dagens løp ikke unnlate å avlegge et besøk foran alterets sakrament, som ifølge de liturgiske forskrifter skal oppbevares på det fornemste sted i kirken og så ærefullt som mulig. Denne bønn er et tegn på et takknemlig sinn, et kjærlighetspant og et utrykk for den tilbedelse, man skylder Kristus.» (Paul VI, encyklikaen Mysterium Fidei).
20
Kfr. 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, par. 28.
21
Kfr. 2. Kor. 10,8; 13,10.
22
Kfr. Gal. 1,10.
23
Kfr. 1. Kor. 4,14.
24
Kfr. Didascalia, II,34,3; II,46,6; II,47,1; Apostelkonstitusjonene II, 47,1.
25
Kfr. Gal. 4,3; 5,1 og 13.
26
Kfr. Hieronymus, brev, 58,7: «Hva gavner det at veggene funkler av edle stener, mens Kristus dør av sult i den fattige?»
27
Kfr. 1. Pet. 4,10 ff.
28
Kfr. Mt. 25,34-35.
29
Kfr. Luk. 4,18.
30
Andre grupper kan nevnes, f.eks. utvandrere, nomader osv. Om disse tales der i dekretet om biskopenes hyrdeverv i Kirken, 28. okt. 1965.
31
Didascalia II,59,1-3: «Når vi underviser, så befal og forman folket til trofast å samles, for at ingen skal gjøre Kirken mindre ved ikke å gå derhen og slik gjøre Kristi legeme et lem mindre ... Etter sitt eget løfte er Kristus til stede hos dere og forenet med dere som deres hode. Ha altså ikke ringeakt for dere selv, og berøv ikke Herren hans lemmer. Sønderriv ikke hans legeme og splitt det ikke.» Paul VI, tale til de italienske prester som deltok i det 13. møte om ajourføring av prestegjerningen, avholdt i Orvieto 6. sept. 1963.
32
Kfr. 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, par. 28.
33
Kfr. den såkalte Apostlenes kirkekonstitusjon, XVIII: Prestene er biskopenes medinnviede (symmystai) og medkjempere (synepimachoi). Pseudo-Hieronymus: Om Kirkens syv stender: «Ved innvielsen har de del i mysteriene sammen med biskopene.» Isidor av Sevilla: Om de kirkelige verv, kap. 7: «De leder Kristi Kirke og er sammen med biskopene delaktige i frembærelsen av (Kristi) legeme og blod, såvel som i undervisningen av folket og i forkynnelsen.»
34
Kfr. Didascalia, II,23,4; Apostelkonstitusjonene, II,28,4; II,34,3.
35
Apostelkonstitusjonene, VIII, 16,4; jf. Utdrag av Apost. konst. VI; Herrens testamente: .... gi ham nådens, råds og storsinnets ånd, presteembedets ånd .. til å hjelpe og lede ditt folk i gjerning, i (guds)frykt og med et rent hjerte.» Tilsvarende i Den apostoliske tradisjon.
36
Kfr. 4. Mos. 11,16-25.
37
Pontificale Romanum, prefasjon til prestevielsen; disse ord forekommer allerede i Sacramentarium Leonianum, Sacramentarium Gelasianum og Sacramentarium Gregorianum. Og noe lignende kan man finne i Østkirkenes liturgier: kfr. Den apostoliske tradisjon: .... se ned over denne din tjener og gi ham nådens og råds ånd for at han må hjelpe prestene og lede ditt folk med et rent hjerte, slik som du så ned på dit utvalgte folk og befalte Moses å utvelge prester som du fylte med den ånd som du hadde skjenket din tjener.» Apost. konst. VIII, 16,4; Utdrag av Apost. Konst. 6; Herrens testamente; Serapions bønnebok, XXVII; Prestevielsen etter maronittenes ritus. Blant kirkefedrene kan nevnes: Theodor Fra Mopsuestia: (kommentar) til 1. Tim. 3,8; Theodoretus: Spørsmål til 4. Nios. XVIII.
38
Kfr. 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, par. 28.
39
Kfr. Johannes XXIII, encyklikaen Sacerdotii Nostri Primordia, 1. aug. 1959; PIUS X, formaningen Haerent animo, 4. aug. 1908.
40
Kfr. 2. Vatikankonsil: dekret om biskopenes hyrdeverv i Kirken, par. 15 og 16.
41
Ifølge den nåværende kirkerett skal domkapitlet være biskopens «senat eller råd» (kan. 391), og hvor et slikt ikke finnes, skal han ha et bisperåd (jf. kan. 423-428). Det er dog ønskelig at disse institusjoner underkastes en fornyelse, slik at de bedre kommer til å svare til nåtidens forhold og behov. Det er klart at dette råd av prester ikke er det samme som det pastorale råd som det er tale om i dekretet om biskopenes hyrdeverv i Kirken, par. 27. Dette råd omfatter også legfolk og har kun til oppgave å beskjeftige seg med spørsmål i forbindelse med det pastorale arbeide. Om prestene som biskopenes rådgivere kan henvises til Didaskalia II,28,4 og Apostelkonstitusjonene II,28,4; Ignatius av Antiokia: Brevet til Magnesierne 6,1; Brevet til Tralhanerne 3,1; Origines: Mot Celsus 3,30: Prestene er rådgivere (consiliaru seu bouleytai).
42
Ignatius Av Antiokia: Brevet til Magnesierne 6,1: «Jeg besverger dere: utfør alt i den enighetens ånd, som tekkes Gud, og under førerskap av deres biskop på Guds vegne - under presbyterne, som representerer apostlenes kollegium - og diakonene, som har min ganske spesielle kjærlighet, og hvem Jesu Kristi tjenergjerning er betrodd - han som var hos Faderen før alle tider og som åpenbarte seg ved tidenes ende. Ignatius av Antiokia: Brevet til Trallianerne 3,1: «Slik skal dere ære diakonene som Jesus Kristus selv, biskopen som Faderens avbilde og prestene, som var de Guds råd og selve apostelkollegiet. Uten disse (tre ordener) er en menighet ikke verd å kalles kirke.» Brevet til Filadelfierne 8,1. Hieronymus: (kommentar) til Jesajas 11,3: «Vi har også vårt senat i Kirken, nemlig prestenes krets.»
43
Kfr. Paul VI: Tale til fastepredikantene, holdt i Det Sixtinske kapell, mars 1965.
44
Kfr. Apostelkonstitusjonene VIII,47,36: «Prestene skal intet gjøre uten at biskopene er innforstått med det, for ham er Guds folk betrodd, og av ham skal der kreves regnskap for deres sjeler.»
45
Kfr. 3. Joh. 8.
46
Kfr. Joh. 17,23.
47
Kfr. Hebr. 13,1-2.
48
Kfr. Hebr. 13,16.
49
Kfr. Mt. 5,10.
50
Kfr. 1. Tess. 2,12; Kol. 1,13.
51
Kfr. Vilt. 23,8. «Det er dernest nødvendig, fordi vi ønsker å være menneskenes hyrder, fedre og lærere at vi handler som deres brødre.» (Paul VI, encyklikaen Ecclesiam Suam).
52
Kfr. Ef. 4,7 og 16; Apost. konst. VIII, 1,20: «Biskopen skal ikke opphøye seg selv overfor diakonene eller prestene, ei heller prestene overfor folket; for menigheten består av dem alle.»
53
Kfr. Fil. 2,21.
54
Kfr. 1. Joh. 4,1.
55
Kfr. 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, par. 37.
56
Kfr. Ef. 4,14.
57
Kfr. 2. Vatikankonsil: dekret om økumenikk.
58
Kfr. 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, par. 37.
59
Kfr. Hebr. 7,3.
60
Kfr. Luk. 10,1.
61
Kfr. 1. Pet. 2,25.
62
Kfr. Ap.gj. 20,28.
63
Kfr. Mt. 9,36.
64
Pont. Rom: prestevielsen.
65
Kfr. 2. Vatikankonsil: dekret om presteutdannelsen, art. 2.
66
«Guds kallende røst kommer til utrykk på to forskjellige og underfulle måter som virker i samme retning. Av disse er den ene av indre art, - det er nåden, Den Hellige Ånd, den uutsigelige indre tiltrekning, som Herrens tause og maktfulle røst utøver i menneskesjelens uransakelige dybder, og den annen er av ytre, menneskelig, følelig, sosial, juridisk og konkret art. Denne siste kommer fra Guds Ords fullmektigede tjener, fra apostelen, fra hierarkiet, som er det uunnværlige redskap, innstiftet og villet av Kristus som et middel til å bringe budskapet om Kristus og om Guds forordninger ut til menneskene og til å oversette dem til et forståelig språk. Om dette belærer den katolske lære oss samstemmende med Paulus: «Hvorledes skulle de kunne høre, uten at der er noen som preker? ... Troen kommer av det som høres» (Rom. 10,14,17). (Paul VI, Formaning av 5. mai 1965, L'Osservatore Romano, 6. mai 1965).
67
Kfr. 2. Vatikankonsil: dekret om presteutdannelsen, par. 2.
68
Dette lærer kirkefedrene i deres kommentarer til Kristi ord til Peter: «Elsker du meg ... vokt mine får.» (Joh. 21,17); slik for eksempel Johannes Chrysostomos: Om presteembedet II,1-2; Gregor den Store: Om sjelesorg I,5.

Kapittel 3

1
2. Kor. 12,9.
2
Pius XI, encyklikaen Ad catholici sacerdotii, 20. des. 1935.
3
Joh. 10,36.
4
Luk. 24,26.
5
Ef. 4,13.
6
2. Kor. 3,8-9.
7
bl.a. Pius X, formaningen Haerent animo, 4. aug. 1908; Pius XI, encyklikaen Ad Catholici sacerdotii, 20. des. 1935; Pius XII, formaningen Menti nostrae, 23. sept. 1950; Johannes XXIII, encyklikaen Sacerdotii nostri primordia, 1. aug. 1959.
8
Thomas: Summa theol. II-II, q. 188, a. 7.
9
Hebr. 3,9-10.
10
Kfr. Ap.gj. 16,14.
11
Kfr. 2. Kor. 4,7.
12
Kfr. Ef. 3,9.
13
Kfr. Pont. Rom.: Prestevielsen.
14
Kfr. Missale Romanum, secreta («bønn over offergavene») på 9. søndag etter pinse.
15
Selv om messen feires av en prest alene, blir den dog ikke av den grunn til en privat handling. Den forblir Kristi og Kirkens handling; Kirken frembærer nemlig seg selv som et offer for alle i det offer den frembærer, og den utstrekker korsofferets kraft som alene og i ubegrenset mål skjenker forløsning, til frelse for alle. For enhver messe som feires, frembæres ikke kun til frelse for noen enkelte, men for hele verden (...) vi anbefaler derfor faderlig og inntrengende prestene, som i særlig grad er vår glede og vår heder i Herren, daglig å feire messen verdig og fromt.» (Paul VI, encyklikaen Mysterium Fidei). Kfr. 2. Vatikankonsil: konst. om liturgien, par. 26 og 27.
16
Kfr. Joh. 10,11.
17
Kfr. 2. Kor. 1,7.
18
Kfr. 2. Kor. 1,4.
19
Kfr. 1. Kor. 10,33.
20
Kfr. Joh. 3,8.
21
Kfr. Joh. 4,34.
22
Kfr. 1. Joh. 3,16.
23
«Man beviser sin kjærlighet ved å vokte Herrens hjord.» (Augustin: Kommentarer til Johannes 123,5).
24
Kfr. Rom. 12,2.
25
Kfr. Gal. 2,2.
26
Kfr. 2. Kor. 7,4.
27
Kfr. Joh. 4,34; 5,30; 6,38.
28
Kfr. Ap.gj. 13,2.
29
Kfr. Ef. 5,10.
30
Kfr. Ap.gj. 20,22.
31
Kfr. 2. Kor. 12,15.
32
Kfr. Ef. 4,11-16.
33
Kfr. Mt. 19,12.
34
Kfr. 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, par. 42.
35
Kfr. 1. Tim. 3,2-5; Tit. 1,6.
36
Jr. Pius XI, encyklikaen Ad catholici sacerdotii, 20. des. 1935.
37
Kfr. Mt. 19,12.
38
Kfr. 1. Kor. 7,32-34.
39
Kfr. 2. Kor. 11,2.
40
Kfr. 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, par. 42 og 44; dekret om ordenslivets tilpasning og fornyelse, par. 12.
41
Kfr. Luk. 20,35-36; Pius XI, encyklikaen Ad Catholici sacerdotii, 20. des. 1935; Pius XII, encyklikaen Sacra Virginitas, 25. mars 1954.
42
Kfr. Mt. 19,11.
43
Kfr. Joh. 17,14-16.
44
Kfr. 1. Kor. 7,31.
45
Konsilet i Antiokia, can. 25; Gratianus' dekret c. 23, C. 12, q. 1.
46
Dette sikter især til de rettsregler og sedvaner som gjelder i østkirkene.
47
Pariserkonsilet i 829, can. 15; Tridentinerkonsilet, sesjon 25, om Kirkens reform, kap. 1.
48
Kfr. Salme 62,11.
49
Kfr. 2. Kor. 8,9.
50
Kfr. Ap.gj. 8,18-25.
51
Kfr. Fil. 4,12.
52
Kfr. Ap.gj. 2,42-47.
53
Kfr. Luk. 4,18.
54
Kfr. Cod. iur. can., can. 125 ff.
55
Kfr. 2. Vatikankonsil: dekret om ordenslivets tilpasning og fornyelse, par. 6; dogm. konst. om den guddommelige åpenbaring, par. 21.
56
Kfr. 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om Kirken, par. 65.
57
Pontificale Romanum: prestevielsen.
58
Kfr. 2. Vatikankonsil: dogm. konst. om den guddommelige åpenbaring, par. 25.
59
Dette ledd i utdannelsen er ikke det samme som den pastorale utdannelse som følger like etter prestevielsen, og som der er tale om i dekretet om presteutdannelsen, par. 22.
60
Kfr. 2. Vatikankonsil: dekret om biskopenes hyrdeverv i Kirken, par. 16.
61
Kfr. Mt. 10,10; 1. Kor. 9,7; 1. Tim. 5,18.
62
Kfr. 2. Kor. 8,14.
63
Kfr. Fil. 4,14.

Avslutning

1
Joh. 3,16.
2
1. Pet. 2,5.
3
Ef. 2,22.
4
Pontificale Romanum: prestevielsen.
5
Ef. 3,9.
6
Kol. 3,3.