Kapittel 4: Om tidebønnen
83. Da den Nye og evige Pakts yppersteprest, Kristus Jesus, tok på seg menneskelig nattir, førte han inn i denne vår jordiske landflyktighet den samme hymne som i all evighet synges i de himmelske boliger. Hele det menneskelige samfunn slutter han til seg, og forener det med seg i den samme lovsang.
For det er jo så at gjennom Kirken fortsetter han å forrette sitt yppersteprestelige embede. Ikke bare ved å feire eukaristien, men også på andre måter, og først og fremst ved å forrette tidebønnen, priser Kirken uten opphør sin Herre og går i forbønn for hele verdens frelse.
84. Tidebønnen er, ut fra den gamle kristne tradisjon, slik innrettet at både dagen og natten i sin helhet helliges gjennom Guds pris. Og denne vidunderlige lovsang kan feires både av prestene, av andre som av Kirken har fått seg betrodd denne oppgaven, og av de troende som sammen med presten ber bønner godkjent til dette formål. Det er da Brudens egen stemme vendt til sin Brudgom; ja, det er Kristus selv som sammen med sitt Legeme fremfører sin bønn for Faderen.
85. Alle som tar del i dette, tar da del i Kirkens egen gjerning, i det som er Kristi Bruds største heder. For når de således bypriser Gud, er det i Kirkens navn de står for hans trone.
86. De prester som står i pastoralt arbeid vil da be sine tidebønner desto ivrigere, jo mer de er seg bevisst sin plikt til å oppfylle Paulus' formaning: «Be uten opphør» (1. Tess. 5, 17); for bare Herren kan gi vekst og fruktbarhet til deres gjerning, han som sa: «Uten meg kan dere ingenting gjøre» (Joh. 15, 5). Og derfor innstiftet også apostlene diakontjenesten, med ordene: «Selv skal vi stå for bønnen og forkynnelsen av Ordet» (Ap.gj. 6, 4)
87. For at imidlertid tidebønnene kan komme enda bedre til sin rett under de nåværende forhold, både når det gjelder geistligheten og når det gjelder de andre medlemmer av Kirken, akter dette Hellige Kirkemøte å føre videre den reform som den Apostoliske Stol allerede med lykkelig hånd har påbegynt. Og med henblikk på dette dekreteres som følger.
88. Ettersom hensikten med tidebønnene er en helligelse av dagen, skal deres tradisjonelle rekkefølge restaureres slik at de i den utstrekning det er mulig, virkelig kommer i samsvar med de respektive tider på dagen, samtidig som det tas hensyn til de faktiske livsforhold, særskilt for dem som virker i det apostoliske arbeid.
89. Ved revisjonen av tidebønnene skal man da gå ut fra følgende retningslinjer:
a) Laudes, i sin egenskap av morgenbønn, og vesper, i sin egenskap av aftenbønn, skal, i samsvar med hele den kirkelige tradisjon, anses for å være de to krumtapper hele offisiet dreier seg om, og høytideligholdes i overensstemmelse med det;
b) Kompletorium skal innrettes slik at det virkelig passer til å avslutte dagen;
c) Den tidebønn som kalles matutin skal i kortjenesten beholde sin karakter av nattlig bønn; allikevel skal den tilpasses slik at den også kan resiteres på hvilket som helst tidspunkt av dagen, og består av færre salmer, men lengere lesninger;
d) Prim skal bortfalle;
e) I kortjenesten skal ters, sekst og non beholdes. Utenfor koret kan en velge den av de tre som best svarer til tidspunktet på dagen.
90. Tidebønnen er jo Kirkens offentlige bønn og som sådan fromhetens kilde og næring for den personlige bønn. Derfor ber man innstendig både prestene og de andre som tar del i den, at de ved fremføringen samstemmer sinn og røst. Og for bedre å kunne gjøre det, skal de skaffe seg et bedre kjennskap til liturgien og Bibelen, i særdeleshet til salmene.
Ved gjennomføringen av reformen skal det romerske offisiums ærverdige skatt tilpasses slik at de den er betrodd til kan ha større glede av den og lettere adgang til den.
91. For at den ordning av tidebønnen som omtales i art. 89, virkelig kan bli gjennomført, skal salmene ikke lenger fordeles over en uke, men over et noe lengere tidsrom.
Den revisjon av psalteret som er lykkelig påbegynt, skal snarest mulig føres igjennom, under hensyntagen til den kristne tradisjon hva angår det latinske språk, til salmenes liturgiske bruk, sangen iberegnet, og forøvrig til hele den latinske kirkes tradisjon.
92. Hva lesningene angår, skal følgende iakttas:
a) lesningen av den Hellige Skrift skal ordnes slik at det åpnes lettere adgang til en større del av den skatt som Guds Ord utgjør;
b) utvalget av lesninger hentet fra kirkefedrenes, kirkelærernes og de kirkelige forfatteres skrifter, må forbedres;
c) martyraktene og helgenbiografiene skal bringes i overensstemmelse med de historiske fakta.
93. Hymnene skal tilbakeføres til sin opprinnelige form i den utstrekning det skjønnes gagnlig. Alt som smaker av mytologi eller forøvrig lite svarer til kristen tankegang skal fjernes eller endres. Der hvor det passer skal også andre hymner fra kirkens hymneskatt kunne tas i bruk.
94. Både for at de virkelig skal bety en vigsel av dagen og for at de skal kunne gi det rette åndelige utbytte, er det viktig at man ved resitasjonen av tidebønnene holder seg så nær som mulig opp til den tid på dagen som svarer til hver enkelt av dem.
95. De kommuniteter som er forpliktet til kortjeneste, skal, foruten konventsmessen, også daglig feire offisiet i koret, således:
a) hele offisiet: kannikeordnene, munke- og nonneordnene, og de andre regulares som i samsvar med gjeldende rett eller sine konstitusjoner er forpliktet til kortjeneste;
b) katedral- og kollegialkapitlene, de deler av offisiet som de er pålagt enten av gjeldende kirkerett eller av spesielle rettsforhold;
c) alle medlemmer av ordenssamfunn, som enten har mottatt de høyere vielser eller har avlagt de høytidelige evige løfter (legbrødre unntatt) er forpliktet til å resitere alene de tidebønner som de ikke ber i koret.
96. Geistlige som ikke er forpliktet til kortjeneste, er allikevel forpliktet til daglig å forrette hele offisiet, alene eller i fellesskap, dersom de har mottatt de høyere vielser, i samsvar med art. 89.
97. Rubrikkene skal fastsette i hvilken grad de liturgiske handlinger passende kan erstatte deler av offisiet.
I særlige tilfelle eller av en rimelig grunn kan de kirkelige myndigheter frita sine undergivne fra forpliktelsen til å resitere offisiet, eller erstatte den med noe annet.
98. Medlemmer av et hvilket som helst ordenssamfunn, som i kraft av sine konstitusjoner resiterer enkelte deler av offisiet, forretter derved Kirkens offentlige bønn.
Likeledes forretter de Kirkens offentlige bønn ved, i samsvar med sine konstitusjoner, å resitere et lite offisium, dersom dette er sammensatt på samme måte som det store offisiet og rettmessig godkjent.
99. Siden tidebønnene er Kirkens stemme, eller med andre ord, hele det Mystiske Legemes offentlige lovprisning av Gud, anbefales det at geistlige som ikke er forpliktet til kortjeneste, og da særskilt prester som lever sammen eller kommer sammen, iallfall resiterer en del av offisiet i fellesskap.
Alle som forretter tidebønnene, enten i koret eller på annen måte i fellesskap, skal imidlertid utføre denne oppgave som er dem betrodd, så fullkomment som mulig; det gjelder både den indre andakt og den ytre form.
Det er også viktig at offisiet, ved korbønn og felles bønn, ved passende høve blir sunget.
100. Sjelesørgerne skal se til at de viktigste tidebønner, og i særdeleshet vesper, blir feiret i fellesskap i kirken på søndager og større festdager. Det anbefales tillike at også legfolk resiterer tidebønnene, enten sammen med prestene eller når de er samlet seg imellom, eller også alene.
101. § 1. I tidebønnene skal det latinske språk beholdes, i samsvar med den latinske ritus' eldgamle tradisjon. Den kirkelige myndighet får allikevel fullmakt til i enkelte tilfelle å innrømme bruken av oversettelser til morsmålet, foretatt i overensstemmelse med art. 36, nemlig overfor geistlige for hvem det latinske språk er en alvorlig hindring for en korrekt resitasjon av offisiet.
§ 2. Når det gjelder nonner, og medlemmer av alle arter av ordenssamfunn, både menn som ikke er geistlige, og kvinner, kan den kompetente overordnede tillate bruk av morsmålet ved resitasjonen av tidebønnene, også i koret, forutsatt at man benytter en godkjent oversettelse.
§ 3. Geistlige som er forpliktet til offisiet, og som resiterer det på morsmålet sammen med en gruppe av troende eller med slike som omtales under § 2, oppfyller dermed sin forpliktelse, dersom oversettelsens tekst er godkjent.
