Av Olav Martinsen
Kardinal Breakspeare hadde skapt et rettslig fundament for en frigjøring av kirken og geistligheten og for en bedring av presteskapets økonomiske kår. Det sto imidlertid til den norske geistlighet selv å sørge for at bestemmelsene fra 1153 ble ført ut i livet. Det første tiåret som fulgte etter opprettingen av den norske erkestolen, ble rikt på strid mellom konger og kongsemner, og dette bidro utvilsomt til å gjøre oppgaven vanskelig for geistligheten.
Den fred og enighet som rådde under kardinalens opphold i landet, ble brutt allerede året etter. Og under den innbyrdesstriden som nå oppsto, falt først kong Sigurd (1155) og senere kong Eystein (1157). De menn som hadde fulgt Eystein, samlet seg straks om Håkon Herdebrei, en sønn av Sigurd Munn, og striden holdt frem, og ble heller villere og blodigere enn før. I 1161 lyktes det Håkons menn å felle kirkepartiets konge, Inge Krokrygg, på isen ved Oslo. Inges parti sluttet allerede der samme året opp om Erling Skakkes sønn, Magnus, en dattersønn av Sigurd Jorsalfar, og innbyrdesstriden fortsatte, den hadde fått et helt makabert preg. Håkon falt i 1162, men det var først året etter Magnus Erlingsson vant en klar seier over alle motstandere og sikret fredeligere vilkår i riket.
De stadige herjinger, de mange slag rundt om i landet og den interessestriden som fulgte med kampen mellom partiene, virket også splittende for kirken. Den første norske erkebiskopen, Jon Birgisson, hadde derfor ikke noe lett spill. Han var imidlertid av gjev trønderætt, og dette har trolig bidratt til å styrke hans stilling i Trøndelag. Vi vet svært lite om erkebiskop Jon, men eldre Frostatingslov forteller oss at det lyktes ham å få i det minste noen av legatens bestemmelser godtatt på Frostatinget. Dette gjelder blant annet gaverettsstatuttet av 1153 som Jon tydelig nok har fått innført både i Frostatingslov og Bjarkøyrett. Når vi også finner andre av bestemmelsene fra 1153 innført i eldre Frostatingslov, tør vi anta at det var erkebiskop Jon som fikk dem vedtatt på tinget. Erkebiskopen gir for eksempel en bestemmelse om hvordan en i nødstilfelle kunne gå frem ved barnedåp osv. Den sammenhengen disse forskjellige punktene opptrer i, gjør det sannsynlig at også noen av de nærmest tilgrensende lovstedene skriver seg fra legatens nyordning i 1153. Dette gjelder blant annet forskjellige bestemmelser om dåp og begravelse.
Mye tyder på at Jon både hadde vilje og evne til å fremme det reformarbeidet legaten hadde gått i brodden for i Norge, men erkebiskopen sto maktesløs i striden mellom kongene, og disse tok seg tydelig nok til rette uten å bry seg om legatens bestemmelser om et kanonisk biskopsvalg. Som det heter i «En tale»: «Da biskop Sigurd (av Bergen) var falt fra, valgte Eystein Pål, kapellanen sin, til bisp etter ham. Men så kom Inge og jaget Pål bort, og valgte i stedet Nikolas Petersson fra Sogn.»
Dette må ha hendt i 1156, og allerede 24. februar 1157 døde erkebiskop Jon.