Narsismen i bønn og liturgi

Av p. Olav Müller SS.CC. Hentet fra menighetsbladet i St. Olav menighet, Tønsberg, nummer 1/2003.

Mennesket er kontingent, det vil si: foranderlig og avhengig, blandet opp med intethet. Vi kunne like godt ikke vært til. Når vi allikevel eksisterer, skyldes det ene og alene Gud. Han ikke bare skapte oss, han oppholder oss, holder oss i eksistens. For å bruke et billede: Mennesket henger og dingler i enden av en tråd. Den andre enden holder Gud i sin hånd. Hvis Gud bare et øyeblikk slapp taket, var det ute med oss. Hvis Gud bare et tiendedels sekund lot være å oppholde oss, holde oss i eksistens, ville vi forsvinne ned i den intethet vi kom fra da vi ble skapt. Bevisst å erkjenne og bekjenne denne totale avhengighet av Gud er å tilbe ham.

Det skulle da være en enkel sak, men er det ikke. Etter syndefallet ble mennesket lik en planet som i rasende fart surrer rundt egen akse og nekter å kretse rundt solen. Et annet billede på vår tilstand er gudesønnen Narkissos, som vi leser om i gresk mytologi. Han tenkte bare på seg selv. En dag den vakre yngling ville slukke tørsten i en klar kilde, fikk han se sitt eget speilbillede i vannet. Han ble så fascinert over det han så, så forelsket i seg selv, at han ikke greide å løsrive seg. Han ble bare sittende å beundre seg selv, og der sitter han ennå.

Det er umulig for oss mennesker med egne krefter å flykte fra narsismens1 selvdyrkelse. Kristus kom for å sette oss fri. I dåp og øvrige sakramenter forener han seg med oss. I bønnen tar vi del i hans tilbedelse av Faderen. Men frigjøringen fra Selvet og bevegelsen mot Gud tar tid. Den er en livslang prosess. Det merker vi ikke minst i BØNNEN, samtalen med Gud. Vi skal vi be om ting vi trenger. Men vi skal også takke, ære, elske og tilbe Gud for det han er i seg selv. Den skjønneste form for bønn er den indre samtalen med ham.

Narsismen i den private bønn

Bønnen har sine fallgruver. Narkissos stikker hodet opp også når vi ber. Vi renser ikke våre motiver. Vi blir lett selviske - også under bønnen. Vi hører kristne si: JEG har behov for å be. JEG føler meg så lykkelig når jeg ber. JEG må be, ellers får JEG ikke sove osv. Disse fallgruvene er ikke lette å gjennomskue. La oss prøve per omvei: Når Gud skapte oss og fra sekund til sekund skaper oss på nytt, skyldes det hans ufattelige kjærlighet. Han elsker oss - slik han som tanke har sett oss fra evighet av - og drysser sine gaver ut over oss. Skulle det ikke da være en selvfølge at vi gjengjeldte hans kjærlighet, ja, at Gud også forventer det av oss? Men det gjør vi ikke når vi ber kun for å tilfredsstille egne behov og ikke kommer lenger enn å digge for søte følelser. Da vil vi bli stående på stedet hvil. Vi gjør intet fremskritt i vårt fromhetsliv, fordi egen person betyr mer for oss enn Gud. Når bønnen så en dag blir tørr, og alle liflige følelser forsvinner - det hører med til Guds pedagogikk at så skjer med jevne mellomrom - vil det narsistiske bønnemennesket gi opp og utbryte: «Gud svikter meg, jeg får ikke det ut av bønnen som jeg håpet. Jeg har prøvd flere ganger, men det nytter ikke.» Kjærlighetens stråler, som går ut fra dette mennesket når det ber og skulle treffe Faderens hjerte, snur på ferden, gjør helomvending og treffer ham selv. Narkissos nistirrer på sitt speilbillede og ser ikke den vakre nymfen Eko, som elsket ham - like til vanvidd.

Nettopp da, når bønnen blir tørr, og alle liflige følelser blir borte, kan vi vise at vi elsker Gud. For hvis vi ber uten tilsynelatende å få noe igjen for det, da ber vi for Guds skyld, ikke for vår egen skyld. Da viser vi at vi elsker Gud og er dermed klar til å bestige neste trinn på himmelstigen. Vi kjenner helgener som i flere år i ett strekk opplevde bønnen som en eneste lang ørkenvandring. Slik satte Gud deres kjærlighet på prøve. Og de ble rikelig belønnet når ørkenvandringen tok slutt. Kjærlighet er noe mer og dypere enn følelser som kommer og går. Spør bare eldre ektefeller hva de mener, de som et langt liv har holdt sammen - både i gode og onde dager.

Narsismen i liturgien

Da englene åpenbarte seg for gjeterne over Betlehems marker julenatt, sang de: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden for mennesker av god vilje.» Dette er en kristen programerklæring. Først skal vi ære Gud. Som et resultat av det får vi fred på jord. Først Gud, så mennesket. I tråd med denne programerklæringen er vi kalt til å tjene Gud i messen, til å ta del i en gudsTJENESTE. Faren for narsisme, for menneskedyrkelse i kirkerommet, har alltid vært tilstede, men har økt siden det ble vanlig at presten står bak alteret og celebrerer messen vendt mot folket - selv om det i dag er riktig at vi gjør det.

Jeg som celebrerende prest en «mininarsist» ?

Som prest har jeg så lett for å falle ut av den rollen Gud har gitt meg. Messen skal jeg jo feire in persona Christi, i Kristi person, i hans navn, som hans redskap. Når jeg skrider inn i kirken på vei til alteret, er jeg iført liturgiske klær, hvert plagg har en egen symbolikk. De skal på en måte dekke over at jeg er en Per eller en Pål, eller en Espen Askeladd. Nå skal - så langt det er mulig - mine personlige egenskaper glemmes, viskes ut i folks bevissthet. Nå er jeg rett og slett en prest og intet annet. Den nylig helgenkårede pater Pio greide å innta denne selvutslettende holdning til fulle, men ikke vi vanlige prester. Jeg har så lett for å bli en broder-spring-omkring, som under messen sjefer på alle bauer og kanter. For mange baller i luften på samme tid. Organist og kor skal takkes. Vips ut i sakristiet for å hente noe som var glemt, tilbake igjen, litt kjefting på ministrantene kan ikke skade. Synger ikke menigheten litt tregt? Jeg får gi dem litt drahjelp. (Var det noen etter messen som påstod at jeg brølte?) Jeg vil så gjerne være en «likandes kar», en folkelig kjekkas, en dyktig organisator. Når jeg preker, bruker jeg alt for ofte det personlige pronomen JEG. Hvem husker ikke presteparodien til skuespiller Rolf Wesenlund: «Da JEG var på vei til kirken i dag møtte JEG ?. ». Jeg glemmer så lett at menigheten er helt uinteressert i hva JEG har opplevd. De lengter bare etter i en preken å få høre hva Jesus har å fortelle oss.

I to ting er jeg flink. Jeg nekter i begynnelsen av messen å ønske folk velkommen. En slik hilsen er jo en provokasjon. Kirken er jo like mye menighetens hjem som prestens. Man skal da ikke ønskes velkommen i sitt eget hjem. Ved dåp og ferming tilhører alle kirkegjengere Guds folk - like mye som den celebrerende geistlige. Dessuten kommer vi da ikke i Kirken for prestens skyld, men for å tjene Gud. - Jeg unnlater også i slutten av messen å ønske menigheten «en fortsatt god søndag.» Det er jo smør på flesk, natur på overnatur. Det skulle da vel være nok med den liturgiske avskjedshilsen «Messen er til ende, gå med fred.»

Vi kirkegjengere «mininarsister» ?

Det er vel ikke bare presten som faller for fristelsen til å opptre narsistisk, noe smittet av jeg-syken er vi vel også som kirkegjengere. Liker jeg som medlem av kirkekoret å synge så høyt at min sonore stemme skiller seg tydelig ut fra de andres? Forsømmer jeg konsekvent å gå i egen sognekirke, «hvor alt er så kjedelig og middelmådig» for isteden - når jeg er i hovedstaden - å gå i klosterkirken i gate X, hvor «JEG får så uendelig mye mer ut av liturgi og forkynnelse enn der hjemme. Vi har jo alle våre estetiske og intellektuelle behov. Har vi ikke?» Tåler jeg ikke barn i kirken, fordi de forstyrrer MIN andakt? Nekter jeg konsekvent å ta på meg selv det minste oppdrag i Kirken, fordi det forstyrrer MIN indre samling? Blir jeg mektig opprørt under messen, fordi presten bærer spor av snus i munnviken og gule eggstriper i skjegget? Er min eneste hensikt med å gå i kirken å høre vakker sang og en god preken? Unnlater jeg å gi fredshilsenen til ham ved siden av meg, fordi han stinker hvitløk? Nekter jeg å åpne sangboken under gudstjenesten, fordi norske sanger er så «nitriste»? Lar jeg være å gå i kirken, fordi det murrer litt i hodet, eller fordi jeg føler meg uopplagt etter krangel med kone/mann/barn?

Forstå meg rett! Det er ikke narsisme å sette pris på det estetisk vakre og den velformulerte preken under messen. Det er heller ikke narsisme å glede seg over å få være mest mulig uforstyrret under gudstjenesten. Narsisme blir det først når vi prioriterer galt: Først meg og så deg, Gud. Under messen kan det ofte hende at vi må gi avkall på «meg» til fordel for «deg». Messen skal jo være et felles telegram til Gud. Hvis hver sysler med sine private kjepphester under messen, går det ut over fellesskapet. Legg merke til hvor sterkt Bibelen legger vekt på fellesskapet: Kirken er et folk, et legeme, et hjem, en familie. Vår individuelle bønn ber vi på lønnkammeret eller i kirken når ingen messe feires. Messen derimot er menighetens felles handling til Guds ære, og den enkelte kirkegjenger må ofre private andakter for å gli harmonisk inn i dette fellesskapet og berike det.

«Ja, men da har jeg jo ikke noe personlig utbytte av messen. Det er en narsistisk tankegang. Rent menneskelig, opplevelsesmessig sett kan utbytte synes mindre. Det religiøse utbyttet vil bli desto større. Det som under messen skjer mellom vår åndelige sjel og den åndelige Gud, kan vi ikke registrere direkte med våre materielle sanser og nerver. (Det måtte da være, som til sine tider hender, at Gud som en ekstra gave lar det åndelige gli over på det kroppslige.) Jo mer vi ofrer oss for fellesskapet - for slik å tjene Gud - jo mer forener Kristus seg åndelig med vår ånd uten at vi direkte merker det. I ukens løp vil vi kanskje oppleve at vi har lettere for å gjøre Guds vilje og se Jesus i våre medmennesker.

En mor som under messen uavbrutt må passe på sine barn, en organist som må konsentrere seg om instrument og noter, en ministrant som tjener presten ved alteret - flere eksempler kunne nevnes - får ikke færre nådegaver av Gud når de slik gir avkall på individuell ro og samling, De mottar heller langt flere nådegaver, fordi de gir avkall på seg selv og tjener fellesskapet og Gud.

På stillferdig, nesten umerkelig vis sniker New Age-tanker seg inn i våre sinn. New Age er narsisme med stor bokstav. Den er som et svensk frokostbord med utallige retter. Forsyn deg med det du liker. Et hurtigkurs i østlig meditasjon, et weekend kurs i Zen-buddhisme, noen dager med opplæring i sjamanisme. Selvutviklingskurs er heller ikke å forakte, eller en spåkone med tarotekort, som forteller hvilket fantastisk menneske JEG er, eller en «reader» - som godt betalt - beretter om «mine tidligere liv», hvilke betydningsfulle personer JEG har vært, bare ikke en redelig søppelkjører. Jeg forsyner meg med det som passer MEG. Jeg snekrer sammen et livssyn som smigrer min person, hvor JEG alltid spiller hovedrollen. Jeg stirrer ned i det klare kildevann, ser mitt eget speilbillede og blir stormforelsket.

Har også vi som kristne forsynt oss litt av frokostbordet til New Age, av dens selvdyrkelse? Møter vi mye av denne overdrevne subjektivisme hos ikke-katolske kristne? For oss som katolikker må prioriteringen være krystallklar: Først «Ære være Gud i det høyeste». Dernest - og som umiddelbar følge av det første - «Fred på jorden for mennesker av god vilje».

Noter

1

(I "Riksmålsordboken" kan man velge mellom "narsisme" og "narsisisme". I denne artikkelen er det benyttet "narsisme")