Fra et foredrag holdt i Unge Voksne, Oslo, høsten 2007, av p. Olav Müller SS.CC.
I. Innledning
Jeg er vel en av de få prester her til lands som har opplevd og praktisert to forskjellige messeordninger – den tridentinske fra 1570 og den nyere ordning fra 1970. Når jeg leser engasjerte innlegg fra begge leirer, undrer jeg meg over misforståelser, underkjenninger og overidealiseringer. Min intensjon med dette foredraget er å helle olje på opprørt hav, og vise at Den tridentinske messen og den nyere av 1970 er en og den samme messen. Bare pynten på messens kledebon er forskjellig. Derfor, for Guds skyld, ingen fanatisme som jo bare tjener Fandens verk og splitter kirken.
II. Messens historie i korte trekk
1. Jesu egen eukaristifeiring
For å forstå de liturgiske problemer vi står overfor i dag må vi kjenne litt til messens historie.
Hvis de kirkelige myndigheter hadde gitt meg tillatelse, kunne jeg ha lest messen rolig og samlet på fem minutter. Jeg ville feiret messen slik Jesus gjorde det på skjærtorsdag. Talt forvandlingsordene over brød og vin, delt ut elementene til de som stod rundt meg. Jeg ville vært meg bevisst at Jesus ved denne handling gjør sitt blodige offer på Golgata ublodig nærværende på alteret, og bedt Kristus ta mitt og menighetens offergaver (gleder og sorger) opp i sitt store offer og legge alt frem for sin himmelske Far "til lov og ære for sitt navn og hele verdens frelse."
Kristi egen eukaristifeiring, slik jeg her har gjengitt den, må alltid og overalt være tilstede når messen feires hvis den skal være gyldig. Jesus sier jo uttrykkelig etter nattverdhandlingen: "Gjør dette til minne om meg." Kristi egen korte, nøkterne, nakne nattverdhandling uten sanger, bønner, lesninger før og etter handlingen er kjernen og innholdet i alle katolske messer like til verdens ende.
2. Menneskelige tillegg
Det som skjedde etter Jesu død og oppstandelse, var at denne eukaristiske kjerne, som aldri kan sløyfes i en katolsk messe, i århundrenes løp ble dandert av fromme bønner, hymner og bibelske lesninger. De skulle tjene som forberedelse til deltagelse i messens ufattelige mysterium og som takksigelse etter mottagelsen av den hellige kommunion.
Messens kjerne – altså Kristi handling i eukaristien – kan aldri bli tatt opp til diskusjon – for eller imot. Men alt annet, som er med på å gjøre messefeiringen høytidelig og meningsfull, kan og skal til enhver tid være gjenstand for kreativ samtale mellom teologer og legfolk
3. Messefeiring i Ur- og Oldkirken
Liturgiens historie har fortsatt svarte hull. Vi vet lite om hvordan messen i detalj ble feiret i Ur- og Oldkirken og Tidlig middelalder. Når de aller første menighetene feiret messen (Apgj 2,42;- 20,7-11), kan det ha vært på arameisk, det språk Jesus selv talte. Senere har det vært en glidende overgang til gresk, som de fleste, som bodde langs Middelhavets strender, forstod.
Interessant er opplysningen at selv i det pavelige Rom var – like opp til 300-tallet – gresk og ikke latin det liturgiske språket. Grunnen kan ha vært at de første kristne i Rom var av orientalsk opprinnelse og hadde gresk som sitt felles språk. Først på 300-tallet, da innbyggerne av Rom og Italia for øvrig ble kristne, ble latinen tatt i bruk som gudstjenestelig språk.
4. Messefeiring i middelalderen og nyere tid
A. Varierte tekster
Hvordan liturgien ble feiret i detalj i tidlig middelalder er – som tidligere nevnt – hyllet i mørke. Trykkerikunsten med muligheter til å spre likelydende tekster i stort antall over vide strekninger var ennå ikke oppfunnet. De liturgiske tekster måtte skrives for hånd, og det ga større muligheter for varierte tekster som var forskjellige fra stift til stift.
La meg bruke et billede for å illustrere situasjonen den gang: Messens kledebon – Kristi opprinnelige nattverdhandling – forble uberørt, men blondene, som pyntet dette kledebon, var forskjellige fra sted til sted. Det skal dessuten være hevet over enhver tvil at en del av de bønner, hymner, antifoner og lesninger som var å finne i denne variasjon av liturgier, går helt tilbake til Ur- og Oldkirken og lever videre i våre liturgier i dag.
B. Den karolingiske reform
Det som nå skjedde videre i liturgiens historie var at keiser Karl den store i samarbeid med paven i Rom fikk formet en enhetsliturgi, som skulle gjelde for hele hans enorme rike. Dette skjedde på slutten av 700-tallet. Denne messen fikk i ettertid navnet Den romerske messen, fordi den i alt vesentlig fulgte messeliturgien slik den ble feiret av paven i Rom. Nå var navnet "Den romerske messen" ikke helt dekkende for den lærde munken Alkuin sørget for at enkelte elementer fra den galliske liturgi ble føyet til.
C. Den tridentinske messen
I årene som fulgte skjedde en videreutvikling av "Den romerske messen" helt frem til Tridentinerkonsilet, som fant sted fra 1545-1563. Her ble det blant mange andre reformer besluttet å forfatte en messeliturgi som skulle være forpliktende for hele Kirken. Den bygget på den tidligere nevnte "Romerske messen" til keiser Karl den store, men med visse endringer og tilføyelser. For i de 800 årene som var gått siden keiser Karls tid og frem til Tridentinerkonsilet, var nye bønner og hymner blitt forfattet, nye høytider innført, nye helgener fått sin plass i kalenderen, Credo blitt en del av liturgien.
De beste av disse nyskapningene ble integrert i Den tridentinske messen. Den bygger altså på Den romerske messen fra Karl den stores tid, men beriket med århundres liturgiske nyvinninger. Det var pave Pius V som i 1570 ga sin endelige godkjennelse til utgivelsen og bekjentgjorde at den skulle være bindende for hele Kirken. Boktrykkerkunsten sørget for at tusenvis av eksemplarer ble spredt til alle bispedømmer, sogn og klostre. Bortsett fra noen særordninger for enkelte ordenssanfunn og kirkedistrikter har Den tridentinske messen vært temmelig enerådende i Kirken i 400 år.
D. Reform av Den tridentinske messen
Men heller ikke Den tridentinske messen ble i struktur og detaljer betraktet som en evigvarende, uforanderlig, hellig ku. For hvert opplag av Det tridentinske missalet har det skjedd forandringer. Nevnes skal i denne forbindelse pave Clemens VIII s utgave av 1604, Urban VIIIs utgave av 1634. Under Pius XII skjedde i 1955 en betydelig omdanning av Den stille ukes og Påskenattens liturgi. Under den hellige pave Johannes XXIII utkom siste redigerte utgave av Det tridentinske missalet, og er siden den tid aldri blitt avskaffet og satt ut av kraft. Her bør nevnes at det er dette missalet Kirken vil vi skal benytte når Den tridentinske messen nå får en ny renessanse.
Den tridentinske messen blir av enkelte beundrere sett på som den eneste rette og uforanderlige messeordning i Kirkens liv. En slik oppfatning er totalt misvisende. Liturgiens historie – slik vi hittil har beskrevet den – viser at Den tridentinske messen ikke på noe vis har vært enerådende i Den katolske kirkes historie, og at synet på Den tridentinske messen som den eneste rette savner i all sin urimelighet ethvert historisk vitnesbyrd. Den tridentinske messen er én i rekken av mange liturgiske ordninger som har vekslet gjennom tidene – selv om den i lang tid hadde større betydning enn de fleste.
5. Messen etter Vatikanum II
I begynnelsen av 1900-tallet var det teologer som slo til lyd for en liturgisk reform. Dette ønsket ble imøtekommet på det 2. Vatikankonsil (1962-1965). Hvor viktig dette reformarbeidet var for konsilfedrene bevitnes ved at konstitusjonen De sacra liturgia, i norsk oversettelse "Gudstjenestens fornyelse", var det første dokumentet som ble utgitt på kirkemøtet. Denne konstitusjonen førte til at liturgiske endringer kom på rekke og rad etter kirkemøtet og flere ville nok ha kommet hvis ikke pave Paul VI hadde gått til det radikale skritt å erstatte Den tridentinske messen med en helt ny messeordning. Det skjedde ved et motu proprio i 1970.
A. Liturgisk opprør
Det er ikke før, men etter et kirkemøte at uroen ofte bryter løs. Det blir som med kyrne når de har stått i fjøset hele vinteren og blir sluppet ut om våren. Da hopper de lystig over alle gjerder, stein og ur. Det skjedde også etter Det 2. Vatikankonsil – og da særlig på liturgiens område. Seksti og syttiårene var jo ganske urolige også på det samfunnsmessige plan – med studentopprør og venstreradikale strømninger. Uroen spredte seg fra det sekulære samfunn til Kirken. De fleste geistlige stilte seg solidarisk med Kirken og fulgte trofast de nye liturgiske forordninger fra Rom.
Andre "raddisprester" – og det var de som slapp til og ble helter i media – mistet sin liturgiske likevekt fullstendig. De sjaltet og valtet med messen etter eget forgodtbefinnende – kuttet bort deler av liturgien, føyet til egenspikrede bønner og lesninger. Litt søtladne statuer i kor og kirkeskip – som menighetene var glad i – ble fjernet, eller fikk et tilsynelatende tilfeldig dytt så de falt i gulvet og ble smadret i tusen biter. Skriftestoler ble flyttet på kirkeloftet. Kirkelyden skulle fra nå av slippe å plages med "det ydmykende skriftemålet." Den gregorianske sangen på latin ble radikalt skviset ut og ofte erstattet med smakløse sanger på morsmålet uten kunstnerisk kvalitet. La det foreløpig bli med disse eksemplene.
Denne kirkelige rabulisme skjedde angivelig i "konsilets ånd", dog uten noe som helst belegg i konsildokumentene eller annet som ble sagt og gjort på kirkemøtet. "Konsilets ånd" ble et standarduttrykk hos disse kirkelige raddissene når de gjorde rent bord på sin ville ferd gjennom den hellige liturgi.
B. Tradisjonalistene
Denne hårreisende herjing med det sakrale førte til dyp sorg og smerte hos mange fromme katolikker. Det ble til at de la skylden på konsilet i sin allminnelighet og den nye messeordningen i sin særdeleshet. Noe annet var vel ikke å vente. Folk flest hadde jo ikke fulgt så godt med i det som foregikk på kirkemøtet. Og når så skandaløse ting skjedde i konsilets kjølvann, lå det snublende nær å gjøre konsilet som sådant til syndebukk for alt de tok anstøt av – ja, også liturgiske utskeielser, som ikke hadde det ringeste med konsilet å gjøre.
Så ble det til at mange av disse dypt skuffede og sårede troende sluttet seg sammen i grupper, som kalte seg tradisjonalister.
Her synes jeg det er viktig å fremheve at noen av disse gruppene lever i skjønn forening og harmoni med Den katolske kirken. Som eksempel vil jeg nevne Broderskapet av St. Peter (FSSP). Deres holdning er at Kirkens bestemmelser under konsilet og den nye messeordningen kan tolereres, men de liker dem ikke og så helst at de ble trukket tilbake.
Så har vi tradisjonalistiske grupper som lever i skismatisk adskillelse fra Rom. Mest kjent er her St. Pius Xs broderskap (SSPX). Det ble grunnet og ledet av erkebiskop Marcel Lefebvre. Han anerkjenner Kirkens hierarki, men forkaster dets bestemmelser, forkaster blant annet flere av konsildokumentene, blant annet dekret "De Oekumenismo" som handler om Kirkens forhold til andre kristne trossamfunn og erklæringen "De libertate religiosa" som går inn for full religionsfrihet. Dessuten nektet han og nekter hans tilhengere å anerkjenne det nye missalet til pave Paul VI. Fra 1970. De hevder at den nye messeordningen underkjenner messen som et offer og er menneskesentrert, ikke gudssentrert. Videre hevder de at det nye ritualet er mindre vakkert, poetisk og åndelig oppbyggende enn den gamle tridentinske liturgien. Det er delte meninger innen denne gruppen om den nye messen er sakramentalt gyldig. Noen hevder at den nok er gyldig, men at Gud misliker alle forandringer som er kommet til så de nekter å overvære en messe av nyere ritus.
Andre tradisjonalister hevder at den nye messen er ugyldig og helt uakseptabel. Dette siste standpunktet blir særlig forfektet av en gruppe tradisjonalister som kaller seg sedevakantister. De hevder at St. Peters stol, altså pavestolen, er vakant, ledig. Det finnes ingen legitim kirkelig autoritet for øyeblikket, sier de. De som i dag hevder at de er pave eller biskoper har gitt seg hen til heresi (kjetteri) og slik forskuslet sin legitimitet og autoritet. Den siste pave på St. Peters stol var angivelig Pius XII, som døde i 1955.
Kirken har gått veldig forsiktig frem mot tradisjonalistene. Paver og kardinaler har invitert tilhengerne av disse gruppene til forsonende samtaler, særlig gjelder dette for erkebiskop Lefebvre. Men da denne prelaten uten pavens tillatelse vigslet fire prester i St. Pius Xs broderskap til biskoper, ekskommuniserte han seg selv.
En av de ivrigste tilhengere og banebrytere for forsoning har vær kardinal Ratzinger, vår nåværende pave Benedikt XVI. Han har sett på disse splittelsene i Kirken som en sann ulykke. Det skal vi heller ikke undre oss over når vi betenker at bare innenfor Pius Xs broderskap er medlemstallet nå over en million.
Noen av dere vil synes jeg nå har beveget meg vel mye utenfor vårt tema, som var messen før og nå. Kanskje ja, kanskje nei. For vil vi forstå vår nåværende paves motu proprio "Summorum Pontificum" av 7. juli 2007, og dets vidtgående tillatelser til å feire den gamle tridentinske messen, så forstår vi best denne imøtekommende avgjørelse med tradisjonalistenes strid med Kirken som bakgrunn.
III. Pave Benedikts motu proprio og "frigivelsen" av Den tridentinske messen
Allerede som kardinal hadde Benedikt XVI liturgiske særoppfatninger, som ikke falt helt i tråd med de liturgiske reformer til pave Paul VI av 1970. Ratzinger har med sin liturgiske likevekt langt på vei forstått – om ikke godtatt – den harme som hadde flammet opp i tradisjonalistenes hjerter. Muligens har han klarere enn sin forgjenger på St. Peters stol sett faren denne splittelsen utgjorde for Kirkens enhet. Som en forsonende gest – ja, slik må man forstå det – kom han tradisjonalistene i møte med full "frigivelse" av Den tridentinske messen, som jo er enerådende i den tradisjonalistiske leir. Samme dag, som hans motu proprio ble offentliggjort, sendte han et brev til alle Kirkens biskoper hvor han forklarer at hans nye bestemmelser er motivert av et ønske om å fremme "en indre forsoning i Kirkens hjerte."
Nå ville vi være urettferdig mot paven hvis vi tilla ham forsoning med tradisjonalistene som eneste motiv for å gi tillatelse til den vidtfavnende bruk av Den tridentinske messen. Gudstjenestens skjønnhet og dens middel til å forherlige Gud har ligget ham like sterkt på hjertet. Han har sett religiøse verdier i den gamle ritus som stod i fare for å blekne i den nye, og samtidig vært seg bevisst liturgiske verdier i det nye ritualet, som var blitt skjøvet noe i bakgrunnen i den gamle messen. Jeg mener å ane at Kirkens visjon er at de to missalene en gang i fremtiden vil smelte sammen til et enhetsrituale. Ifølge de nye pavelige bestemmelsene kan:
- Alle katolske prester av den latinske ritus, enten de er verdensprester eller ordensprester, kan bruke Det romerske missalet, gitt av den hellige pave Johannes XXIII i 1962 (eller de kan velge som hittil å lese messen etter Det romerske missalet, utgitt av pve Paul VI i 1970). Denne bestemmelsen gjelder for alle dager i kirkeåret, bare ikke for påskens triduum.
- Prester som benytter seg av det latinspråklige 1962-missalet, må imidlertid være kvalifisert til å gjøre det. Ordet "kvalifisert" forstår jeg dit hen at de må beherske latinen.
- Ingen trenger lenger å spørre paven eller den stedlige biskop om tillatelse til å feire Den tridentinske messen. Det samme gjelder for de troende. Alle som ønsker det, kan fritt delta i slike messefeiringer.
- Hvis en gruppe troende i en menighet ønsker å delta i en slik messe, skal sognepresten gjøre hva han kan for at deres ønske blir oppfylt. Dette bør imidlertid skje slik at splittelse ikke oppstår.
- I slike messer kan lesningene skje på morsmålet fra utgaver som er anerkjent av Den hellige stol.
- Paven slår videre fast at "Dersom en gruppe troende legfolk (…) ikke får sin forespørsel om å få feiret tridentinske messer besvart på en tilfredsstillende måte, bør de informere sin biskop, og biskopen oppfordres sterkt til å sørge for at deres ønsker blir innfridd."
- Prester kan også feire sakramenter som dåp, ekteskap, skriftemål, og sykesalving etter 1962 normen, og biskoper kan bruke det tidligere romerske missalet ved ferming
- Det pavelige skrivet slår fast at kommisjonen "Ecclesia Dei" som ble opprettet av pave Johannes Paul II skal garantere for at det apostoliske brevets direktiver blir etterfulgt.
Det har vært litt uklarhet om hvorvidt hver enkelt sogneprest personlig er forpliktet til å lese messen etter den tridentinske ritus, når en gruppe troende i en menighet spør ham. Svaret er at han ikke personlig er forpliktet til det, men da skal han sørge for at en annen prest innfrir gruppens ønsker.
Dette direktivet trådte i kraft den 14. september 2007.
Dethar vært en del uro og frykt rundt om i menighetene for at Den tridentinske messen nå vil bli enerådende og fortrenge den nye messen av 1970. Denne frykten er helt ubegrunnet. I sitt motu proprio understreker pave Benedikt enheten i den romerske ritus. Den vil, sier han, heretter bestå av en ordinær form (forma ordinaria) og en ekstraordinær form (forma ekstraordinaria). Og som svar på den frykten vi nettopp var inne på svarer paven at den ordinære – altså vanlige – messeformen fortsatt vil være Det nye missalet av 1970. I tråd med dette blir pavens skriv også tolket dit hen at Den tridentinske messen ikke kan tvinges inn på en menighet. Menigheten eller en gruppe av menigheten må selv ta initiativet.
IV. Egne refleksjoner
Som siste del av dette foredraget ber jeg dere, mine tilhørere, om tillatelse til å få dele noen personlige tanker med dere om det emnet vi behandler, og vi spør: Hva er nå egentlig vesentlige forskjeller mellom Den tridentinske messen og Den nye messen av 1970?
1. Ikke latinen
Er det latinen? Den tridentinske messen blir feiret på latin og Den nye messen på folkespråket. Det later til å være slått fast som en ufravikelig sannhet. Og allikevel – det er en sannhet med modifikasjoner. Pave Pius XII ga i sin tid kinesiske kristne tillatelse til å feire Den tridentinske messen på kinesisk, fordi kineserne hadde så vanskelig for å lære latin. Men også andre språk er blitt anvendt og anvendes i gudstjenesten som syrisk, koptisk og arabisk med flere, og det var og er deres morsmål. Vår bønn om barmhjertighet i begynnelsen av messen "Kyrie eleison" er heller ikke på latin, men på gresk. Omvendt er det heller ikke korrekt å si at Den nye messen av 1970 alltid er på folkespråket. Vi har en egen utgave av Det nye missalet på latin. Personlig har jeg en rekke ganger feiret den nye messen på latin, særlig når jeg som tidligere sogneprest fikk besøk av prester fra andre land. Så latinen er nok ikke den store forskjellen mellom det gamle og nye ritualet.
2. Ikke prestens stilling ved alteret
Ligger kanskje den store forskjellen i prestens stilling ved alteret? I den gamle ritus stod presten med ryggen til folket, og i den nye messeordningen står han med ansiktet vendt mot kirkelyden.. Også dette synes å være ettertrykkelig fastslått. Men også dette er en sannhet med modifikasjoner. I Det nye missalet blir det slettes ikke foreskrevet at presten skal lese messen vendt mot de troende. Når det allikevel stort sett skjedde, var det nok fordi det ble sett på som svarende til den nye liturgiens ånd. Denne skikken å feire messen med ansiktet vendt mot folket, er blitt heftig kritisert av tradisjonalistene og karakterisert som antiromersk. Det forholder seg stikk motsatt. Kirkens reformteologer ville gjøre messen mer "romersk" ved å fremme skikken å lese messen mot folket. For slik hadde prestene stått i de gamle romerske kirkene, blant annet i Peterskirken, og denne skikken ble gjenopptatt i Rom på 1930-tallet. Gamle prester kan fortelle om sine besøk i Rom som unge prester, da de tok del i tridentinske messer, hvor celebrerende prest stod med ansiktet vendt mot folket, Så heller ikke her ligger den store forskjellen mellom før og nå.
3. Ikke kutt og tillegg i liturgien
Men kanskje forskjellen har sitt opphav i det faktum at enkelte deler av den gamle liturgien er blitt skviset ut og andre elementer føyet til, som for eksempel tre eukaristiske bønner? For reformteologene var det viktig å gjøre messeliturgien så "romersk" som mulig. De oppdaget galliske elementer som bevisst ble flettet inn i Den romerske messen av munken Alkuin på keiser Karl den stores tid, galliske, ikke-romerske elementer, som i sin tur hadde sneket seg inn i Den tridentinske messen. Disse galliske innslagene ble fjernet i den nye liturgien av 1970 og – som tidligere nevnt – nye innslag ble føyet til.
Jo, her oppdaget vi i 1970 – da den nye liturgien ble tatt i bruk – betydelige forskjeller. Messen var blitt enklere å forstå, dupliseringer fjernet, liturgiske "blindtarmer" forsvunnet. Men heller ikke her ligger den store forskjellen.
4. Positivt: I to viktige aksentueringer
Nei, det vesentlig forskjellige ved Det nye ved missalet av 1970 ligger i to aksentueringer, to vektlegninger. Reformteologene og paven med dem ville for det første fremheve sterkere enn før messen som et hellig måltid. Deres andre målsetning var – via liturgien – å lede legfolket til mer aktiv deltagelse i messen. I dag har disse to intensjonene langt på vei nådd sitt mål. Men jeg husker at overgangen fra gammelt til nytt var smertefull for mangt et sognebarn.
A. Messen som et hellig måltid
La oss se litt mer på den første målsetningen, som dreide seg om en evaluering av messen som et måltid, nærmere bestemt et offermåltid. Jeg minnes messer jeg tok del i som nybakt konvertitt like etter krigen. I høymessen kunne kirken være full av troende, men bare få gikk frem til kommunionsbenken for å motta den hellige kommunion. Det var messofferet alle så frem til. Og når sant skal sies, var stillheten, ærefrykten, konsentrasjonen før forvandlingen av brød og vin som å ta og føle på. Nå skulle Kristus gjøre sitt blodige offer på Golgata ublodig nærværende på alteret. Før underet skjedde – under konsekrasjonen – la vi våre små, stakkarslige offergaver, våre gleder og sorger frem for Kristus og bad ham forene dem med sitt store, fullkomne offer og legge alt frem for Gud Fader – "til hele verdens frelse"
Offertanken ble styrket ved prestens stilling med ryggen mot folket. Det gikk en ubrutt åndelig bevegelse fra Guds folk i kirkebenkene frem til celebrerende prest, som bar våre offergaver frem til alteret hvor Kristus tok våre offergaver opp i sitt fullkomne offer og bar det frem og oppover til Gud Fader.
Jeg kan fortsatt oppleve et stikk av nostalgi, når jeg tenker på den andakt som grep oss under denne del av Den tridentinske messen, og straks jeg får anledning til det, vil jeg oppsøke en slik gammel messefeiring, knele i en kirkebenk, og oppleve messen som vi gjorde den gang.
Nå vil jeg ikke si meg enig med dem som sier at den gamle messen var mer preget av mystikk enn den nye. Det har gått inflasjon i dette ordet i senere tid. Mystikk forveksles ofte med mystisisme. Veien frem til mystikk eller kontemplasjon, som vi også kaller denne bønneform, er lang og tornefull og opptrer ikke spontant ved en veksling av liturgiske former.
Hvis noen derimot hevder at den tridentinske messen gir mer rom for det "uutsigelige" vil jeg på egne vegne kanskje si meg enig.
Er det så riktig som mange hevder at liturgien var mer høytidelig i gamle dager enn nå. Svaret fra min side vil være et betinget ja og et like betinget nei. For høytidelighet kommer aldri automatisk av seg selv, men er avhengig av mangt og mye – særlig prestens og menighetens ærbødighet under celebrasjonen. Jo, når den gregorianske sangen flommet gjennom kirkerommet fra et veltrimmet kor, og den celebrerende prest tok seg tid og viste ærbødighet under den hellige handling, da var høytideligheten påtagelig.
Men nå skjedde det i våre små menigheter her i Norden, ja, særlig i utlandet, at gregoriansk sang ikke alltid stod på programmet. Isteden ble det feiret såkalte "sangmesser." Liturgiens faste deler – som Kyrie, Gloria og Credo – ble da erstattet med klissete salmer, oversatt fra tyske eller hollandske salmebøker, som ble forfattet under romantikken på 1800-tallet. Så her var det mye "hjerte og smerte." Og ikke alltid var prestene så ærbødige som forventes kunne. Jeg minnes messer, lest i et lite og tett befolket land i Vest-Europa hvor de celebrerende prester kunne rase gjennom messetekstene på utrolig kort tid. Ti minutter var visst rekorden. Når de heseblesende dreide seg rundt for å ønske folk et "Dominus vobiscum" stod messehagelen vannrett i luften og den gurglende latinen var ganske uforståelig.
Høytideligheten ble heller ikke større ved siger og skriver tre raslende kollekter under en og samme messe. Alle disse liturgiske utskeielsene kunne skje innen rammen av Den tridentinske messen. Så spørsmålet om messen var høytideligere den gang enn i dag, vil jeg besvare med et både ja og et nei.
Jeg har tillatt meg noen digresjoner og sporet av fra vårt siste tema som dreide seg om vesentlige forskjeller mellom feiringen av den gamle og nye messeliturgien, og her skal vi fortsette. I den gamle tridentinske messen ble det fokusert sterkt på messen som et offer, ja så ensidig sterkt at det gikk ut over messen som et hellig måltid. Her har utviklingen i nyere tid gått i riktig retning. I Den nye messen – enten den feires tidlig eller sent på dagen – er det en strøm av mennesker som mottar den hellige kommunion. For at messen ikke skal vare for lenge, skjer mottagelsen stående, og nattverdsgjestene kan velge mellom hånd- og munnkommunion. De fleste prester velger å lese messen mot folket. De tar imot menighetens offergaver konsekrerer brød og vin, bærer det store offer opp til Gud Fader og bereder så et offermåltid. Som Kristi stedfortredende vert dekker de bordet og innbyr Guds folk til å ta del i måltidet – Kristi legeme og blod. Alle kan følge med i det presten gjør, noe som vel fører til at gjestene blir seg mer bevisst hva de mottar. Jo, denne utviklingen synes jeg har gått i riktig retning.
Men spørsmålet melder seg: Har utviklingen blitt for ensidig. Har liturgien beveget seg fra en ytterlighet til en annen? Vektlegger vi nattverden så sterkt at vi tåkelegger messen som et offer og Guds folks deltagelse i offerhandlingen? Det er her tradisjonalistene fyrer av den ene bredsiden etter den andre mot den nye liturgien. Og denne kritikken skal vi ta alvorlig. Det er nok riktig som de sier at den andre eukaristiske bønn- som for øvrig er den som oftest benyttes – ikke nevner ordet offer en eneste gang. Men kritikken skyter over mål siden selve offertanken er til stede. Og i de tre andre eukaristiske bønner nevnes ordet offer en rekke ganger. Men uansett hvor berettiget vårt forsvar ter seg, så er det – etter min pastorale erfaring – en kjensgjerning at kristenfolket i dag legger mindre vekt på offertanken enn i gamle dager. Her bør en kateketisk og pastoral reform settes inn, og her kan den gamle liturgien befrukte den nye.
B. Aktiv deltagelse i messen
Den andre store forskjellen mellom den gamle og nye liturgien har som stikkord "deltagelse".
Reformteologenes andre intensjon var – via liturgien – å lede legfolket til mer aktiv deltagelse i messen. Også her synes jeg utviklingen har gått i riktig retning, jeg minnes messefeiringen i gamle dager. Presten var opptatt med sitt ved alteret, og kirkelyden syslet med sitt i kirkebenkene. Ingen svarte på prestens liturgiske henvendelser til de troende. Det gjorde ministrantene på menighetens vegne, og tiåringene svarte selvbevisst – på "flytende latin", må vite. Noen, ganske få bladde i en messebok hvor de fulgte prestens latinske bønner i norsk oversettelse. Det var ikke alltid så lett hvis presten hadde det travelt. Andre bad rosenkransen eller leste bønner fra en kjær andaktsbok, og atter andre nøyde seg med å "overvære" messen som best de kunne. Noen stod, andre satt eller knelte.
Samspill mellom prest og menighet var et ukjent begrep. Den enkeltes andakt og personlige oppbyggelse ble langt på vei gudstjenestens mål for de fleste. Men dette er en protestantisk tanke og holdning, som er helt ukatolsk. Den enkeltes private lyster må vike for fellesskapet.
Messen er en felleshandling. Her skal enheten mellom presten, som representerer Kirkens hode – Jesus Kristus – og menigheten, som er lemmer på det samme Kristi mystiske legeme komme til uttrykk ved samhandling. Og enheten mellom messens deltagere skal symbolsk uttrykkes ved felles kroppsholdninger, felles sang og felles liturgiske svar.
Jeg husker at denne overgangen fra en viss passivitet til aktiv handling under messen var en smertefull opplevelse for mange. Kritikken lot ikke vente på seg: "Presten driver eksersis med oss. Vi får ikke lenger ro til å be", lød den gjengse klagen. Det som i begynnelsen var en smertefull overgang, ble i årenes løp en selvfølge. Vi ble vant med og følte oss hjemme i den nye liturgien.
Messen er menighetens fellesbrev til Vår Herre, og for at dette brevet skal bli vakkert og fullkomment, må ofte den enkelte gi avkall på personlig fordypelse for isteden å ta på seg liturgiske oppgaver, istemme felles svar når presten henvender seg til menigheten og innta de samme kroppsholdninger – sitte, knele, stå i fellesskap. Slik blir messen en gudstjeneste. Vi tjener Gud og ikke oss selv. Når vi slik gir avkall på våre særinteresser til beste for felleskapet, vil Gud til gjengjeld gi oss dobbelt igjen i form av lys og styrke til å takle hverdagen utenfor kirkerommet.
Når dette er sagt, må jeg også her innrømme at jeg tidvis føler et stikk av nostalgisk lengsel etter en stille tridentinsk messe, feiret en tidlig morgenstund – en lavmælt prest som hvisker de liturgiske tekster, stille fordypelse, knelende i en kirkebenk, "uforstyrret" meditativ deltagelse i messens mysterium. Eia var jeg der!
V. Forsoning
For pave Benedikt var det viktig å fremheve at vi ikke har å gjøre med to forskjellige messer i Den katolske kirke. Det dreier seg om en og den samme romerske messe som kan feires i to forskjellige former. I tråd med tidligere innhold i dette foredraget vil jeg tolke pavens ord dit hen hvor vi startet dette foredraget: Vi har bare én messe, fordi Kristi kledebon – altså Kristi egen nattverdshandling – er den samme i Den tridentinske messen som i Den nye fra 1970. Det er bare blondene, som pynter Kristi kledebon – altså våre menneskeforfattede bønner og liturgiske bestemmelser som er noe forskjellige. Det dreier seg bare om én messe, også fordi bønner, hymner, antifoner, sekvenser, lesninger osv er runnet av den samme romerske tradisjon. Smak og behag kan som bekjent ikke diskuteres. Jeg vil slutte meg til Vår Hellige Fars ønske at vi alle i forsoningens ånd må vise toleranse overfor dem som foretrekker en messeliturgi forskjellig fra den som står vårt eget hjerte nærmest.