Fra et foredrag i Katolsk Forum, Bodø i nittenåttiårene, av p. Olav Müller SS.CC.
I. Messens liturgi generelt
Når en norsk lutheraner kommer inn i en katolsk kirke og overværer en messe, vil han gjenfinne mye av den liturgien som han er vant med i egen kirke. Slik vil ikke en tysk lutheraner oppleve det, kanskje heller motsatt. Under krigen skjedde det ikke så sjelden at tyske soldater kom inn i Domkirken i Trondheim under en gudstjeneste og trodde de befant seg i en katolsk kirke. Årsaken var vel den at reformasjonen gikk mer rabiat til verks i Tyskland enn i Norge. I vårt land ble store deler av den katolske messen beholdt i lutherske kirker etter reformasjonen, og da helst som ramme rundt prekenen, som ble ansett som den viktigste del av gudstjenesten. Men selv om en norsk lutheraner ikke vil føle seg direkte fremmedgjort under en katolsk messe, vil han allikevel oppleve forskjeller.
1. Katolsk objektivisme kontra religiøs subjektivisme
Slik vil det for eksempel ikke gå en norsk lutheraner hus forbi at vi anvender mer prakt i våre kirker enn det han er vant med i egne gudshus, særlig hvis han besøker en katolsk kirke på mer sydlige breddegrader: Blomster pynter koret - ofte i store mengder. Det brenner flere lys enn det han er vant med på hjemlige trakter. Han trekker inn lukten av røkelse som stiger opp av svingende røkelseskar. Han registrerer at prestens messeklær er farverike, legger merke til korgutter i sorte og hvite kjortler som tjener presten under hans liturgiske funksjoner, undrer seg over at kirkerommet er utstyrt med så mange billeder og statuer. Det er ikke til å undres over at mange protestanter etter slike sporadiske kirkebesøk tror at de som konverterer til den katolske kirke gjør det, fordi de er blitt så fascinert av blomster, prakt og røkelsesduft.
Vi kan selvfølgelig ikke utelukke at enkelte svermeriske personer søker å bli opptatt i vår kirke på slike overfladiske premisser. Men en slik konversjon er sjelden slitesterk. Når den religiøse hverdagen melder seg, forsvinner romantikken, man blir lei det hele og hopper av lasset. Spørsmålet melder seg: Hvorfor så all denne ytre prakt under våre gudstjenester? Kunne vi ikke greie oss med adskillig mindre? Her kan det være på sin plass å tilføye at en gudstjeneste i Peterskirken i Rom vil ha langt mer av denne ytre prakt enn en messe for mer nøkterne katolikker her hjemme på berget. Og allikevel - også våre katolske gudstjenester i Norden vil ha flere ytre liturgiske virkemidler enn det folk er vant med i sine lutherske kirker. Spørsmålet blir altså om vi katolikker er mer overfladiske, mindre åndelige, mer anvist til sansene når vi ber til Gud, enn en lutheraner.
En slik antagelse snur tingene på hodet og har sine røtter i det jeg - uten å ville fornærme noen - vil kalle nordisk subjektivisme. Vi har på våre breddegrader en tilbøyelighet til å sette mennesket i midtpunktet for all religiøs virksomhet. La meg illustrere denne holdning med noen eksempler: Vi motiverer ofte vår kirkegang ut fra jegets lyster og behov. Jeg trenger å gå i kirken i dag, fordi jeg har så mye igjen for det. Eller jeg blir hjemme på denne søndagen, fordi jeg ikke føler meg opplagt til kirkegang i dag. Eller jeg forsømmer min egen sognekirke og besøker heller nabokirken fordi jeg får så mye mer ut av prekenen til den presten som forretter der. Dessuten messer han så vakkert og taler så beroligende at jeg føler meg så inderlig trygg når han forretter. Også vi norske katolikker kan være smittet av denne religiøse subjektivismen og må stadig ta oss på tak for å bekjempe den.
En nonne som satt i resepsjonen i St. Dominikus i Oslo ble så nedringt med spørsmål om det var den kjente pater Hallvard Rieber-Mohn som skulle forrette førstkommende søndag at hun svarte kontant: "Det er en katolsk prest", og la på røret. Spørsmålet blir påtrengende: Går vi til en jeg-tjeneste eller en Guds-tjeneste?
Det er vel denne religiøse subjektivisme som gjør at mange nordmenn som bivåner en katolsk messe - kanskje for første gang i sitt liv - tror at alle disse ytre liturgiske gjenstander og handlinger er til for kirkelydens skyld - for å skape stemning. Med en slik forhåndsinnstilling kan man forstå deres kritikk av vår tilsynelatende overdådige liturgi. Sa ikke Mesteren selv at vi skal tilbe Gud i ånd og sannhet?
En religiøs saltomortale må til for å sette seg inn i katolsk forståelse av messeliturgien: Blomster, lys, røkelse, fargesprakende billeder og korklær er ikke der for å skape subjektive stemninger hos de kirkebesøkende. Alt dette skjer primært for Guds skyld. Vi trekker Guds eget skaperverk inn i kirken. Vi gir Gud tilbake det han har skjenket oss. All den skjønnhet han har drysset ut over vår jord, fører vi i takk, lov og tilbedelse tilbake til ham som har skapt alt dette, for så i neste omgang å få det tilbake igjen som gave. Med en slik innstilling bevarer vi en viss indifferentisme til det estetiske. Det blir ikke så viktig for oss at liturgiens utforming i den kirken vi vanligvis besøker, stemmer overens med vår kunstneriske smak; om vi setter pris på salmenes musikalske valør; om vi liker blomstens sammensetning; om vi misliker røkelsen på de store festdager; eller finner paramentenes farvesammensetning disharmonisk. Det alt avgjørende er at liturgien med sine ytre effekter åpner vårt sinn for mysteriet, for Gud. Ikke mennesket med sitt labile følelsesliv står i messens sentrum, men den allmektige Gud, som har skapt himmel og jord. Slik kan vi i reell forstand tale om gudstjeneste. Vi tar imot alt fra Gud, men vi tjener også Gud ved å gi oss selv og alle hans gaver tilbake til ham (uten derved å berike ham ytterligere i hans uendelige fullkommenhet).
2. Kroppsholdninger
Enda en ting som våre ikke-katolske venner biter seg merke i under våre gudstjenester er kirkelyden og prestens kroppsholdninger. Ikke bare at vi sitter og står under messen - vi kneler også. Flere ganger gjør vi det store eller lille korstegnet. Ja, og så slår vi oss for brystet under syndsbekjennelsen. Det vil også bli lagt merke til at alle gjør dette samtidig, så tanken lett oppstår at vi er veldisiplinerte soldater som ekserserer på kommando. Presten ved alteret gjør dessuten en del ubegripelige geberder - tilsynelatende for egen regning. Tanken melder seg med fornyet overbevisning: Den katolske kirke appellerer mest til det ytre menneske og stenger dermed veien til indre fordypelse.
Men også her - når det dreier seg om kroppsholdninger - må vi gjøre en religiøs snuoperasjon, se på tingene fra en helt motsatt synsvinkel: Vi bruker ikke kroppens liturgiske holdninger først og fremst for å oppbygge oss selv, men for bedre å kunne ære, prise, tilbe, elske Gud med hele vår person. Vi trekker konsekvensene av at mennesket ikke bare består av en åndelig sjel, men også av stoff, materie. Det hele mennesket er både sjel og kropp. Det er dette hele mennesket som under messen taler til Gud, lovpriser og tilber ham. Nye retninger innen legevitenskapen streifer inn på lignende tanker, anvendt på sitt fagområde, når den taler om psykosomatiske sykdommer - at alle legemlige sykdommer har sine årsaker også i en sjelelig svakhet og omvendt. Anvender vi dette prinsippet - om vekselvirkninger mellom det kroppslige og sjelelige - på liturgien, blir det lett forståelig at når menneskets ånd gripes av Gud, virker dette også inn på vår kropp - så det faller naturlig å knele for ham, løfte hendene i bønn, angrende slå oss for brystet, ja, endog som Jesus i Oljehaven falle til jorden i full overgivelse. - Omvendt vil menneskets ånd ha lettere for å fordype seg i messens avgrunnsdype mysterium når også kroppen uttrykker det ånden higer etter å meddele Gud. Når mann og kvinne elsker hverandre, kan de uttrykke sin kjærlighet med tørre ord. Opplevelsen av gjensidig kjærlighet blir sterkere når de gir hverandre hånden eller omfavner hverandre.
3. Messens fellesskapskarakter
Tilbake til messens liturgi: Som tidligere antydet kan det for en fremmed som besøker en katolsk messe for første gang i sitt liv, virke som vi opptrer for veldressert til at det kan være ekte - komme innenfra. Kanskje vil den besøkende bite seg merke i at ikke bare den enkelte, men også hele kirkelyden samlet tar mer aktivt del i liturgien enn det hun er vant med i sin egen kirke. Dette henger i første instans sammen med at gudstjenesten ikke forrettes av presten alene. Det er hele Guds folk som tjener Gud under messen. Men oppgavene er forskjellig fordelt: Presten er under messen uunnværlig; hans liturgiske funksjon er på grunn av hans ordinasjon helt spesiell. Men alle ble vi i dåpen vigslet til prester i videre forstand: Vi trådte inn i det almene prestedømme. Peter henviser til dette i sitt første brev: "Vi er et hellig presteskap, som skal frembære våre åndelige offer" (1 Pet 2,5). Som "allmene prester" har vi alle våre liturgiske funksjoner under gudstjenesten: En spiller orgel, noen synger i koret, gutter og jenter gjør altertjeneste, noen leser dagens tekst for hele menigheten, andre finner sine plasser i kirkebenkene, hvor de trer inn i vekselbønn med presten og mentalt tar del i hans liturgiske handlinger. Men alt skjer - skal i hvert fall skje - samstemt. For under messen handler vi ikke bare som enkeltindivider. Vi er Guds folk, som i fellesskap lovpriser Gud.
4. Den private (individuelle) bønn også nødvendig
Når dette er sagt, vil jeg straks tilføye at vår liturgiske fellesbønn ikke gir tilstrekkelig føde for vårt fromhetsliv. Vi skal også daglig gå inn i vårt lønnkammer og fordype oss i den private bønn. Da ber vi alene - helt fritt - med de ord og holdninger Ånden tilskynder oss, eller vi mediterer i all stillhet.
Kanskje tar vi da for oss noen ord fra Bibelen, og lar dem synke ned i sinnets dyp, der Gud og menneske møtes. Pleier vi begge disse former for bønn - den liturgiske og den individuelle - vil vi snart oppleve at den private bønn beriker vår aktive deltagelse i den liturgiske bønn, og omvendt at den aktive deltagelse i liturgien befrukter vår private bønn.
Før jeg går over til de enkelte deler av messen, vil jeg uttrykke mitt håp om at ovenstående redegjørelse ikke oppfattes som kritikk av gudstjenester i andre kirkesamfunn. Mye av det jeg har sagt preger liturgiske handlinger også i ikke-katolske kirker. I dag finner liturgisk reformarbeid sted i alle kirkesamfunn. Vi kan gjensidig lære av hverandre. Når jeg allikevel har behandlet disse generelle sider ved messens liturgi så inngående, skyldes det den fremmedgjøring som mange protestanter opplever når de er tilstede under våre messer, og da særlig når de befinner seg i utlandet.
II. Messens teologiske innhold
La oss gå over til messens innhold. Jeg har vært i tvil om hvorledes jeg skulle utforme denne delen av foredraget. Jeg kunne i følgende tatt for meg hvert enkelt ledd i den katolske messeliturgien og forklart dets religiøse betydning. Jeg kunne videre ha sammenlignet disse leddene med de tilsvarende i den lutherske høymesseliturgi og vist overensstemmelser og forskjeller. Jeg vek tilbake for en slik fremgangsmåte, fordi vi da lett ville mistet synet av skogen for bare trær, altså at messens avgrunnsdype mysterium ville ha druknet i detaljforklaringer. Så valgte jeg isteden å konsentrere meg om hele messens teologiske innhold - dens innerste vesen.
1. Messen forstått som et måltid
En katolsk messe er først og fremst et måltid. Vi feirer dette måltidet, eller nattverden som vi kaller det, på samme måte som Jesus gjorde det på skjærtorsdag, dagen før han ble korsfestet. Vi husker at da måltidet var avsluttet, sa Jesus til disiplene - og indirekte til alle som ned gjennom århundreneskulle få del i hans prestedømme: "Gjør dette til minne om meg". Kristus hadde forvandlet brød og vin til sitt legeme og blod. Disiplene og deres etterfølgere får befaling om å gjøre det samme. Så - hver gang en katolsk prest lystrer denne befaling under messen, skjer det samme under: Brød og vin blir forvandlet til Jesu legeme og blod. Til minne om ham spiser alle - som tar del i nattverden under messen - hans legeme og drikker hans blod. Slik blir de inderlig ett med Kristus og derved også ett med hverandre. Det siste er like viktig som det første.
A. Hva forstår vi med et måltid i vår tid?
Nattverdsteologi - som ovenfor beskrevet - lyder noe virkelighetsfjernt for Vestens nøkterne menneske. For hva betyr vel et måltid i dag uten dette ene: å ta til seg jordisk næring, fylle kroppen med kalorier og vitaminer? Familiens medlemmer lever ofte spredt for alle vinde. I mange hjem krever arbeidssituasjonen til far, mor og søsken at den enkelte spiser når det passer ham eller henne. Ved frokostbordet sitter han og hun gjemt bak hver sin avis. Kveldsmaten blir inntatt i all hast mens radioen støyer og fjernsynet flimrer. I vår opprivende tid har måltidet mistet mye av sin sosiale karakter. Ja, endog selskapet har tapt noe av sitt opprinnelige formål - å skape fellesskap mellom de innbudte gjester. Når oppbruddet kommer, går hver fremmedgjort hjem til sitt, uten tanke på hvem de har vært sammen med eller hva de har snakket om. Jeg vil være forsiktig med å generalisere, ønsker bare å peke på en trend i vår tid til å individualisere det som opprinnelig var et bordfellesskap.
Jeg ble for noen år siden innbudt til et vietnamesisk bryllup. Det store øyeblikket kom da en kjempestor bløtkake skulle skjæres i biter og deles ut til gjestene. Brudeparet skred opp til et bord i enden av festsalen hvor kaken tronet i ensom majestet. Det ble med ett blikkende stille. Brud og brudgom skar opp kaken. Jeg, som prest, skulle også skjære løs noen biter. Så gikk brud og brudgom sammen til de mange innbudte gjestene og ga hver av dem et kakestykke. Jeg, i min naivitet, spurte de to hva denne seremonien innebar. "Kaken det er oss to", fortalte de. "Kaken det er vår lykke i dag, den vil vi gi videre til våre venner". Hvor milevidt forskjellig var ikke dette bryllupsmåltidet - preget av Østens tankegang - fra et uforbindtlig selskap i dagens Norge. Kakeseremonien skulle skape enhet mellom brudeparet og gjestene og gjestene seg imellom. Intuitivt ante jeg min rolle i seremonien. Som prest skulle jeg bidra til å gjøre måltidet sakralt. Brud og brudgom var begge buddhister.
B. Måltid i gammeltestamentlig tid
Denne vietnamesiske bryllupsfeiringen har felles trekk med måltidsbegrepet - slik det ble forstått i Det gamle testamentet og langt inn i det nye. For semittene innebar ikke et måltid kun dette ene: å ta til seg næring. Det hadde også en sosial funksjon. Måltidet bandt deltagerne sammen med varige bånd. Verten og gjestene gikk inn i et brorskapsforhold ved å spise sammen. Verten var måltidets selvskrevne midtpunkt. All "utstråling" gikk ut fra ham; han oppvartet sine gjester; sørget for at de fikk rikelig med mat og drikke. Slik bandt verten gjestene til seg i evig vennskap. Slik ble også gjestene seg imellom forenet i varig og forpliktende brorskap.
C. Det rituelle måltid i gammeltestamentlig tid
Guds utvalgte folk i Det gamle testamente kjente også til det rituelle måltid. Der var det Herren, Israels Gud, som var verten. Alle som tok del i et rituelt måltid ble knyttet til Israels Gud i en ubrytelig pakt. De tilegnet seg guddommens liv og kraft, og inngikk et nært forhold til ham. Samtidig ble de som delte bordfellesskap med Herren, knyttet til hverandre med sakrale vennskapsbånd.
Israelittene hadde i 400 år trellet under egypterne. Moses ble sendt av Herren for å befri dem fra trellekåret og føre dem til det landet som fløt av melk og honning. Farao nektet å la dem dra. Den ene ulykke etter den andre slår egypterne. Det hviler en faretruende spenning over landet. Så kommer den forunderlige natten før de skal dra. Herren gir israelittene bud om at de skal holde måltid denne natten. De skal slakte et lam eller et kje. Blodet skal de stryke på dørstolpene som et tegn for dødsengelen Gud vil sende, så han går de jødiske hus forbi. Det slaktede dyret, stekt over ilden, skal de spise i all hast, sammen med bitre urter og usyret brød. De skal spise måltidet stående med sandaler på føttene og stav i hånden, klar til å legge ut på en lang reise.
Dette er det viktigste rituelle måltidet i Israels historie - hvor Gud er deres vert og de selv er gjestene. De kan ikke feire dette måltidet i samlet flokk under åpen himmel. For da ville de bli oppdaget av egypterne og straffet hårdt. Og allikevel - i denne dunkle, farefylte natt da alle inntar det samme hemmelighetsfulle måltid er hver husstand en taus del av et stort fellesskap, hvor alle har den samme guddommelige vert. Hver gjest ved dette sakrale måltid, blir i denne natt forbrødret med Jahve. Og disse nomadestammer, som var splittet og uenige seg imellom, blir ved dette måltid og den farefulle vandring gjennom ørkenen sveiset sammen til et folk. De legger ut på en ørkenreise hvor mat og vann er mangelvare, og fiender truer på alle kanter. De setter sin lit til Herren, for han har ved et hellig måltid svoret dem troskap og gjort dem til et mektig folk.
D. Det rituelle måltid i Det nye testamente
Dette epokegjørende måltid i Israels historie peker fremover mot et annet måltid av enda høyere guddommelig kvalitet. Det ble innstiftet hin hellige natt da Jesus samlet disiplene i nadverdssalen og skjenket dem det nye påskelammet, som ble slaktet for vår skyld - og som er han selv. I første Korinterbrev (11, 23 - 27) skriver Paulus: "at i den natt da vår Herre Jesus ble forrådt, tok han brød, fremsa takksigelsen over det, brøt det i stykker og sa: 'Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette for å minnes meg.' På samme måte tok han også begeret som fulgte aftensmåltidet, og sa: 'Dette beger er den nye pakt, sluttet i mitt blod. Gjør dette hver gang dere drikker det, for å minnes meg.' Ja, hver gang dere spiser dette brød og drikker dette beger, forkynner dere Herrens død, inntil han selv kommer."
Verten ved dette rituelle måltid er Kristus. Gjestene er disiplene. Når de spiser Jesu legeme og drikker hans blod, blir de ett med Jesus og inderlig forenet med hverandre. De blir sveiset sammen til et nytestamentlig folk i Kristus. - Denne natt i Jerusalem, da dette skjedde, var like mørk og farefull som den israelittene opplevde da de drog ut av Egypt. Kristus holder et sakralt måltid med disiplene, legger så ut på en smertefull vandring gjennom lidelsens ørken. Han lar seg frivillig torturere og korsfeste, trekker sitt siste åndedrag, og går inn i det forgjettede land som den oppstandene og himmelfarne Kyrios. Det nytestamentlige folk følger ham hakk i hel på smertens vei. Det blir sendt ut i all verden for å forkynne det glade budskap til alle folkeslag. De første medlemmene trer ut av tempelet og synagogen. De bryter båndene som knytter dem til eget land og folk. De drar ut i verdens farefulle ørken. Her venter forfølgelser, mørke fangehull i romerske fengsler, ville dyr i Colosseums arena, martyrdøden for de fleste.
Guds nye utvalgte folk ville ikke hatt mulighet til å holde ut i lidelsens ødemark, kun næret med egne krefter. Bare Herren selv kunne gi dem styrke til å holde ut. Han gjorde det ved et permanent måltid, som knyttet dem til Jesu person med kjærlighetens ubrytelige bånd. I Jesus ble de også gjensidig forenet med hverandre til et nytestamentlig folk, hvis livsprinsipp er kjærlighet og solidaritet. Styrket med Jesu hellige legeme og blod kunne dette folk gå ut i all verden, forkynne evangeliet for alle mennesker og tåle de forfølgelser dette måtte medføre.
Leser man i Det nye testamente om innsettelsen av nattverden, får man først inntrykk av at dette måltid bare var beregnet på disiplene. Hva så med ettertiden? Med hvilken begrunnelse kan det tyvende århundres mennesker holde det samme måltid som disiplene den gang? La oss atter en gang ta for oss Jesu ord i nadverdssalen. Han sier: "Gjør dette til minne om meg." Har Jesus ved disse ord redusert nattverden til blott og bart et minnemåltid for senere slekter - altså kun til en erindring om et måltid som fant sted for snart 2000 år siden? Det ville i så fall vært et oppbyggelig minne, men allikevel, kun et minne! Hvis det var alt, hvis det forholdt seg slik, kunne vi med en viss rett hevde at Jesus prioriterte disiplene - som virkelig mottok Jesus legeme og blod - og diskriminerte alle senere slekter som kun ble næret av et historisk minne. Her er det på sin plass atter en gang å huske på Jesu befaling til disiplene og indirekte til deres etterfølgere like til verdens ende: "Gjør dette til minne om meg". "Dette", som Jesus hadde gjort, skulle også de gjøre - forvandle brød og vin til hans legeme og blod.
Vi kommer frem til samme slutning ved å sette oss dypere inn i semittisk tankegang: Når jødene holdt et minnemåltid frisket de ikke bare opp hukommelsen om noe som hadde skjedd en gang i fortiden. De trodde dessuten - og i tillegg - at den begivenheten de mintes ble nærværende her og nå i deres samtid. - Slik må vi også forstå det jødiske påskemåltidet. Herren hadde gitt israelittene befaling om at det sakrale måltidet de holdt natten før de flyktet fra Egypt, skulle holdes på samme måte hvert år i ettertiden. Det skulle holdes som et minnemåltid om befrielsen fra trellekåret i Egypt. Når de i ettertid lystret denne befalingen, årlig slaktet påskelammet og åt det med bitre urter og usyret brød, trodde de at befrielsen fra Egypt på en hemmelighetsfull måte ble nærværende i historien - her og nå. Atter en gang - ja, også i år - var Herren tilstede midt iblant dem med befrielsens kraft og sveiset dem sammen til et folk - nå som den gang.
Mot denne bakgrunn forstår vi bedre Jesu ord: "Gjør dette til minne om meg." Nattverden er virkelig et minnemåltid. Men Jesus la noe mer i dette ordet enn vi gjør i dag. Vi må huske at Jesus var jøde og tenkte semittisk. Når Jesus etter innsettelsen av nattverden sa: "Gjør dette til minne om meg." lå det et stort løfte i disse ordene: Han lovet at hver gang senere generasjoner av kristne feiret minnet om måltidet i nadverdssalen, ville han gjøre dette første måltid nærværende i vår midte nøyaktig på samme måte som den gang. Med andre ord: Når vi feirer minnet om Jesus første nattverd, blir han selv nærværende iblant oss under brødets og vinens skikkelse. Det er virkelig hans legeme og blod vi mottar. Også virkningene er de samme som den gang. Da disiplene mottok nattverden, ble de inderlig ett med Jesus. Det samme skjer også når vi mottar hans legeme og blod. Vi blir inderlig ett med ham, går inn i et livslangt fellesskap med ham. Og slik disiplene den gang ved dette måltid ble sveiset sammen til et Gudsfolk, slik blir også vi som tar del i messens ufattelige mysterium - sammen med alle kristne - forenet til et hellig og overnaturlig folk.
Etter denne redegjørelse for katolikkers (og ortodokse kristnes) tro på nattverden blir det innlysende at den betyr uendelig mye for oss. Herrens måltid blir midtpunktet i våre gudstjenester, sentrum for vårt religiøse liv. Nattverden kommer ikke i tillegg til messen - som en del som eventuelt kunne sløyfes. Messen som sådan er en nattverdsgudstjeneste. Selve nattverdshandlingen er omkranset av bønner og lesninger: Første del av messens liturgi kaller vi ordets gudstjeneste. (Den foregår til venstre for alteret, sett nedenfra): Vi bekjenner våre synder. Vi ber for oss og alle kristen. Vi legger all verdens nød frem for Gud i våre forbønner. Vi lovpriser Gud med Kirkens gamle hymner. Vi leser fra den hellige Skrift og lytter til ordets forkynnelse. Vi ber vår trosbekjennelse, slik man også gjør i andre kirkesamfunn.
Men ordets gudstjeneste er ikke den viktigste del av messen. Langt viktigere er det som følger: Presten forlater lesepulten og går til alteret. Det er det viktigste "møbel" i våre katolske kirker og kapeller. Det er bordet hvor det nå blir duket til Herrens måltid. Aldri en messe uten nattverd. Den er en fast, uunnværlig del av messens liturgi. Mange katolikker mottar nattverden - eller den hellige kommunion som vi vanligvis kaller den - hver søndag. Vi feirer også messen på vanlige hverdager. I det store utland er det ikke så helt få katolikker som daglig deltar i en tidlig fromesse - før de tar til med husarbeidet eller vandrer til jobben.
Vi vet at i ur- og oldkirken var det vanlig å rekke Herrens legeme og blod endog til spedbarn. I dag er den vanlige alderen i sydens land for å motta den "første hellige kommunion" 7 år, i Norge 9 - 10 år. Barna blir grundig forberedt et års tid. Vi krever ingen dyp teologisk forståelse av barna. Hvorfor skulle vi nå gjøre det når selv vi som voksne fatter så lite av dette troens mysterium. Når vi i undervisningen er kommet så langt at barna begriper at det ikke er vanlig brød de skal motta, men Jesus, som skjuler seg under brødets skikkelse og ønsker å tre inn i deres hjerter, lar vi dem gå til alters. Slik går Jesu ønske i oppfyllelse: "La de små barn komme til meg!"
I forrige århundre og langt opp i dette var mange katolikker preget av tidens altfor individualistiske kristendomsforståelse. Det viktigste ved mottagelsen av den hellige kommunion ble den "loddrette" linjen: Jeg - Jesus, Jesus - meg. I dag legger vi minst like stor vekt på den "vannrette" linjen: Jeg - de andre. - altså nattverdens sosiale dimensjon. Like før presten deler ut Jesu legeme og blod, sier han: "Herrens fred være alltid med dere." Da er det vanlig - særlig på søndager - at folk snur seg mot hverandre og gir hverandre fredens tegn - nikker eller håndhilser. Ikke alle liker denne skikken, men en ting er sikkert: Hvis noen bærer en uforsonlig motvilje mot en søster eller bror, er det best de holder seg fra Herrens bord til de har skværet opp med den andre.
Katolikker tror at brød og vin forvandles ved prestens ord under messen. Brødets og vinens "skikkelser" (kvaliteter) forblir. De smakes, kjennes og ser fortsatt ut som brød og vin. Men et under har funnet sted. Det presten holder i hånden og deler ut, er ikke lenger brød og vin. Deres indre natur - eller substans som vi også sier - er blitt forvandlet. "Under" brødets og vinens skikkelser er den lys levende Kristus tilstede.
Hvis det etter kommunionsutdelingen blir konsekrerte hostier (forvandlede brødbiter) til overs, låses de inn i et alterskap, som vi kaller tabernakelet. Vanligvis står det tett opp til korveggen ved siden av alteret. I større, særlig eldre, kirker er det ofte plassert i et sidekapell. Vi tror at Kristus fortsatt er tilstede i disse konsekrerte (forvandlede) hostier. Slik blir tabernakelet en slags sakralt spiskammer for senere bruk: Når presten går på sykebesøk, tar han med seg hostier fra tabernakelet og deler ut til de syke. De konsekrerte hostier er også gjenstand for tilbedelse: Når en katolikk kommer inn i kirken, gjør han knefall foran tabernakelet for å vise sin ærbødighet overfor Kristus i "alterets hellige sakrament", som vi kaller det forvandlede brødet. På sydligere breddegrader - hvor faren for kirkeran er mindre - står våre kirker åpne hele dagen. Stikker vi innom en slik kirke, finner vi vanligvis mennesker i stille bønn og tilbedelse foran alterskapet. En rød lampe brenner like i nærheten for å vise veien for den ukjente.
2. Messen forstått som et offermåltid
Kjære venner! I det jeg hittil har fortalt om den katolske messen, vil dere som tilhører andre kristne trossamfunn, være både enig og uenig. Og der dere har samme syn som oss, vil dere kanskje være uenige i aksentueringen. I siste del av foredraget vil jeg komme inn på en side ved katolsk messeforståelse hvor uenigheten har vært og delvis fortsatt er stor. Som noen av dere allerede vet, kaller katolikker messen ikke bare for Herrens måltid, men også for et offermåltid. Luther sparte ikke på kruttet når han gikk løs på idéen om messen - også forstått som et offer. Det ville neppe være klokt om vi nå involverte oss i denne århundregamle polemikken på Luthers premisser. For mange bølger har slått mot stranden siden den tid; mange misforståelser er blitt oppklart; mange skolastiske spissfindigheter er blitt fjernet og erstattet med klarere formuleringer. Luther levde i en kaotisk og teologisk opprivende tid med mange uavklarte spørsmål innen den katolske Kirke. Jeg tenker ikke nå bare på et visst moralsk forfall i folk og klerus. Også innen troslæren var det mangt og meget å sette fingeren på. Visse skoleretninger innen teologien var på villspor. Paver og biskoper - som var mer interessert i verdslige gjøremål enn å røkte sin hjord - forsømte å korrigere teologiske feilskjær, som egentlig var på kollisjonskurs med katolsk tro. I mange henseender må vi gi Luther rett i hans kritikk av datidens teologiske skoleretninger, ja, også når han gikk til angrep på misbruk og mistolkninger av messen. Det hører med til en av kristendommens tragedier at mange protestanter i dag angriper messens offertanke på Luthers premisser.
En ublodig nærværendegjørelse av korsofferet
En av de gjengse innvendinger mot det katolske messofferet lyder slik: "Kristus har ifølge Bibelen en gang for alle brakt sitt ene offer til Faderen for menneskehetens frelse. Han behøver derfor ikke å ofre seg på nytt og på nytt igjen under hver katolsk messe som feires opp gjennom århundrene". Denne oppfatningen sier vi oss enig i. Kristus har en gang for alle gått i døden for våre synders skyld. Hans korsoffer kan ikke gjentas under en messe. Korsofferet kan heller ikke fornyes under en messe. Det vi derimot sier er at Kristi ene offer blir gjort nærværende under messen. For Gud eksisterer ikke tiden. For ham er alt et evig nu. For ham er Kristi død og oppstandelse like mye nåtid som for 2000 år siden. Under messen bygger Gud en bro over tid og rom. Slik gjør han Kristi korsoffer nærværende på våre altre under og etter forvandlingen av brød og vin.
Mot dette kan man innvende at hvis så var tilfelle, da måtte Kristus lide sin blodige og smertefulle død hver gang en messe ble feiret. Det er en usmakelig tanke! Men det hevder vi da heller ikke. Det vi sier er at Kristi korsoffer blir gjort nærværende på våre altre på en ublodig og smerteløs måte.
Misforståelsen beror på at katolikker og protestanter har et forskjellig syn på hva Kristi offer bestod i. Det ville føre for langt å gå grundig inn på dette her. Etter vanlig protestantisk tankegang bestod jesu offer i en straff som Faderen ila sin Sønn. En straff må nødvendigvis være forbundet med smerte (og i Jesu tilfelle også med blod). Slik ser ikke katolikker på Jesu offerdød: Det som gjorde hans offer på Golgata verdifullt for Gud, og fortjenestefullt for oss mennesker,var hans hjertes sinnelag. Dette sinnelaget hadde han under hele sitt jordiske liv. Dette sinnelaget bestod i en total selvhengivelse til Faderen - i kompromissløs lydighet og kjærlighet. Det var dette selvhengivelsens offer som reparerte alle de skader vi mennesker hadde forvoldt på vårt vennskap med Gud ved vår ulydighet og kjærlighetsløshet. Det er denne livslange selvhengivelse til Faderen - en hengivelse som nådde sitt høydepunkt da han døde for oss på korset - som vi katolikker betegner som Kristi offer, som hans soning for oss mennesker.
Det er denne samme selvhengivelse til Faderen som besjeler ham - også når han er tilstede under brøds og vins skikkelse under messen. Det er i denne mening vi kan si at Kristi korsoffer blir gjort nærværende på ublodig vis under messens hellige handling. (Som historisk person under henrettelsen på Golgata manifesterte Jesu selvhengivelse seg på en blodig og smertefull måte. Han ble straffet av oss mennesker, han kom til sine egne og hans egne tok ikke imot ham). Under messen faller denne manifestasjonen bort. Der er det Jesus og hans "nakne" selvhengivelse som blir gjort nærværende.
Vår himmelske yppersteprest ofrer seg under messen
Vi kan betrakte samme offermysterium også fra en annen synsvinkel: I Hebreerbrevet leser vi at "Jesus er prest til evig tid" (7, 21) og at "han er vår yppersteprest i himmelen" (8, 1). Der gjør han prestelig tjeneste i det Allerhelligste (8, 2). Vi leser videre: En yppersteprests oppgave er "å frembære gaver og ofre" (8, 3), og vi leser i fortsetningen: "Men da må også denne (Jesus) ha noe å frembære" (8, 2-3). Vi spør: Hvilket offer bærer han så frem for Faderen i himmelens Allerhelligste? Det kan ikke være noe annet enn hans livs selvhengivelsesoffer, som nådde sin fortettede time da han hang på korset. Når vi så tror at det er denne samme oppstandene og himmelfarne yppersteprest som er tilstede under messen, da må vi ha lov til å hevde at han også her legger sitt livs offer frem for Faderen - til hans ære og menneskehetens frelse.
Den første nattverd et offermåltid
Vi kan nå frem til samme slutning ved å følge en tredje vei: Igjen tar vi utgangspunkt i Jesu og disiplenes nattverdssmåltid. Etter vår oppfatning legger han allerede her sitt livs offer på ublodig vis frem for Faderen. Dette lar seg vanskelig bevise, men vi har en rekke indisier som peker i den retning. Hele ritualet i den første nattverd er likesom omgitt av en aura av offer. Vi går tilbake til det måltid Jahve feiret med Israel natten før de flyktet til Egypt. Vi har tidligere bare behandlet det som et sakralt måltid, som finner sine paralleller og sin oppfyllelse i nattverdsmåltidet. Men nå vet vi at jødene alltid har betraktet dette påskemåltidet i Egypt også som et offer. Lammet skulle slaktes. Blodet skulle strykes på dørstolpene. Men da må vi også ha lov til å betrakte Jesu nattverdsmåltid som et offermåltid.
Den gamle pakt innstiftet ved et offer
Videre kan vi trekke paralleller mellom den måten den gamle og den nye pakt ble sluttet. Den gamle pakt Gud sluttet med Israel, ble inngått ved foten av fjellet Horeb. Her spiller offeret en stor rolle: Okser blir slaktet. Blodet stenker Moses på alteret og folket idet han sier: "Dette er det blodet som hører til den pakten Herren slutter med dere" (2 Mos 24, 5). Deretter spiser og drikker de. Den gamle pakt blir altså sluttet ved et offermåltid.
Da Jesus innstifter den nye pakt sier han: "Dette er mitt legeme som er for dere". Deretter tar han begeret og sier: "Dette beger er den nye pakt sluttet i mitt blod" (1 Kor 11, 23 - 27). Likheten mellom disse to begivenheter er slående, ikke minst mellom de ord som blir sagt. Den gamle pakt ble angått ved et offermåltid. Det står fast. Da ligger det snublende nær å anta - på grunn av denne slående likhet - at den nye pakt, sluttet i Jesu blod, også var et offermåltid. Med andre ord: allerede i nattverdssalen legger Jesus sitt livs offer frem for Faderen under et sakralt måltid; han foregriper på ublodig vis det offer som skulle nå sitt høydepunkt dagen etter - på langfredag - under uhyggelige sjelelige og legemlige smerter.
Hvis det forholder seg slik - som vi tidligere har nevnt - at hver gang vi minnes det første sakrale måltidet i nattverdssalen, blir denne begivenhet tilstede i hele dens fylde, da må vi også ha lov å hevde at messen er et offermåltid. Da går profetien til profeten Malaki i oppfyllelse: "For fra solens oppgang til dens nedgang er mitt navn stort blant folkeslagene, og på hvert sted blir det båret frem et røkoffer til mitt navn og en ren offergave. For mitt navn er stort blant folkeslagene, sier Jahve, Allhærs Gud" (Malaki 1, 11-12) (Overs. : Jerusalem-bibelen). Ja, fra solens oppgang til dens nedgang, det vil si over hele jorden, blir denne "rene offergave"lagt frem for Faderen når messeofferet feires overalt på jorden.
3. Vår deltagelse i messeofferet
Som siste punkt i dette foredraget vil jeg streife litt inn på vår deltagelse i messeofferet. Vi tror for det første at Jesu ene offer, som blir gjort nærværende under messen, kommer oss og alle mennesker til gode. All den forsonende forløsning, all den kraft, tilgivelse og nåde, som han har fortjent for oss, strømmer inn i hjerte og sinn under dette offermåltid. Særlig skjer dette når vi i slutten av messen går til alters. Da får vi del i offerfruktene i fullt mål.
For det annet - på grunn av messens toveiskjøring - må også vi på en eller annen måte ta del i messens offerhandling. Det gjør vi da også: Når brød og vin bæres frem på alteret før konsekrasjonen (forvandlingen) legger også vi vårt livs offer frem på alteret: Våre gleder og sorger, vårt slit og strev, vår jublende lykke og dype sorg, våre seire og nederlag, ja, endog våre sorger over synd og tilkortkommenhet legger vi frem som en gave for Gud. Alt det vårt hjerte rommer - alle de gaver han har gitt oss - gir vi tilbake til ham. Brødet og vinen, som bæres frem, er et billede på alt dette. De representerer våre åndelige gaver, vår hengivelse til Gud. Denne offertanke har sitt fundament i Bibelen: Som døpte kristne tar vi del i det almene prestedømme. Derfor skal vi - som Peter sier - bli et hellig presteskap, til å frembære åndelige ofre (jfr. 1 Pet 2, 5).
Denne tanke volder enkelte store vanskeligheter: Har våre åndelige offergaver noen som helst betydning for Gud? I seg selv, som sådanne, har de ikke det. Men så tror vi videre at når Jesus under forvandlingen gjør sitt livs offer nærværende på alteret, da tar han våre skrøpelige offergaver opp i sitt fullkomne offer og legger alt frem for Faderen. For å bruke et billede: Våre offergaver er rustent jern. Når det forenes med Kristi offer av gull, blir det rustne jernet forgyllet og verdifullt i Guds øyne. I forening med Jesu store offer, blir våre små offergaver verdifulle for Gud. Igjen siterer jeg 1. Petersbrev (2, 5-6): "Bli et hellig presteskap, til å frembære åndelige ofre, slike som Gud med glede kan motta gjennom Jesus Kristus". - Isolert sett er våre offergaver bare menneskeverk og verdiløse for Gud. Men ofrer vi dem gjennom Jesus Kristus, blir de Gud til stor glede.
Etter forvandlingen trekkes vi enda inderligere inn i Jesu ene offer. Paulus skriver at Kirken er Jesu legeme. Han er Hodet og vi er lemmene på dette legeme (Kol 1, 18). Når Hodet ofrer, må også vi som er lemmer på hans legeme aktivt ta del i offerhandlingen. Og når Hodet ofres, må også vi som er lemmene ofres med ham. Det er den ene, fulle Jesus Kristus, Hodet og lemmene som ofrer og blir ofret. her finner vi forklaringen på at katolikker betegner messen som en handling. Her finner vi årsaken til all den aktivitet vi legger for dagen under våre gudstjenester. Vi sier ikke messen. Vi leser ikke messen. Vi tar del i messen. Eller vi feirer messen som en handling - hvor ikke bare Kristus - men også vi som grener på hans tre, tar aktivt del.
Allikevel er forskjellen mellom Jesu og vår rolle uendelig stor. Han er den uendelig, fullkomne og syndefrie yppersteprest, som ofrer i egen kraft. Vi er syndefulle menneskekryp, som kun av nåde får lov til å forene oss med hans offerhandling.
4. Messen et utømmelig mysterium
Messen er et uendelig og ufattelig mysterium. Ord kommer sørgelig til kort når det skal beskrives. Så - kanskje har jeg bare forvirret dere med mine forsøk på forklaringer. De står i sin ubehjelpelighet laglig til for hogg. De skulle ikke i seg selv være misvisende, men de makter på ingen måte å uttømme mysteriet. På den annen side skal vi være glad for det. For hvis mysteriet kunne forklares og uttømmes med klare menneskelige ord og begreper, da var messen kun menneskeverk og av liten interesse.