Pilegrimsferder og votivgaver

1. Pilegrimsferder

Pilegrimsferder er ikke et ekslusivt kristent fenomen. Norsk historie fra førkristen tid forteller om hedninger som valfartet til undergjørende kilder for å drikke av vannet og slik bli helbredet for sine sykdommer. Og vi har beretninger fra Lilleasia, Egypt, og Hellas om valfarter som for flere tusen år siden fant sted til hellige steder. Jøden Jesus valfartet årlig sammen med sine foreldre til tempelet i Jerusalem, og troende muslimer setter sin ære i hvert fall en gang i livet å ha valfartet til Mekka.

For pilegrimer har til alle tider MÅLET vært det viktigste - ikke veien. I en tysk pilegrimsbok står følgende: «Pilegrimsferden er arbeid». Vi kan i dag knapt forestille oss det blodslit pilegrimer til fots måtte utholde, og hvilke farer de utsatte seg for på en langvalfart. Sult, tørste, hete, kulde, utmattelse, sykdom, død var deres følgesvenner Pilegrimen måtte kjempe seg frem i alt slags vær - i storm og øsende regn, i snø og hagl. Dyvåte og skjelvende av frost måtte de overnatte utendørs eller i iskalde herberger uten noen form for komfort. Farer truet under hele ferden. I tett tåke kunne vandreren gå seg vill i fjellovergangene og styrte utfor stupet. Under flom og snøsmelting kunne det være livsfarlig å krysse elver. På ubebodde strekninger - særlig i de store skogene - kunne røvere ligge i bakhold for å angripe den fromme vandrer. Vi har tallrike beretninger om pilegrimer som er blitt berøvet penger og klær, så de måtte tigge seg frem til målet, om andre som ble skamslått, kvinner som ble voldtatt, hele følger av pilegrimer som ble tatt til fange med krav om løsepenger.

Vi har i dag en tilbøyelighet til å romantisere pilegrimsferdene i middelalderen. Romantikk er det ord som passer minst. Realisme er et bedre uttrykk. For de fleste pilegrimer var VEIEN et beintøft og farefullt slit. Hos de millioner av mennesker som grep til pilegrimsstaven var det få som gikk svanger med høytflyvende filosofiske og psykologiske tanker. Det dreide seg heller stort sett om millioner av enkle, fromme, fattige mennesker som med en høyst realistisk tro våget alt og fikk sin belønning ved veis ende.

2. Målet

Som tidligere nevnt: MÅLET er det viktigste ved middelalderens pilegrimsferder. La oss nå bruke fantasien: Siste etappe på ferden står for tur. Slitne og lykkelige er pilegrimene nådd frem til mons gaudii, gledesberget. 1 Herfra har de for første gang utsyn over lengslenes mål, helligdommen de har slitt seg frem mot. Ydmykt bøyer de kne, forretter en bønn og synger en sang. De finner en bekk hvor de kan vaske av seg ukegammel svette og lort. Iler så av sted til katedralen. Når frem dit om kvelden, går inn i kirkerommet, som er fullpakket av mennesker, og tilbringer hele natten der i bønn og lovprisning. Særlig syke, sorgtunge og botferdige søker nå å kravle seg frem til sarkofagen, hvor den hellige manns eller kvinnes jordiske levninger ligger skjult. Det gjelder å komme det hellige sted så nært som mulig. Slik nødlidende i bibelsk tid trengte seg frem til Jesus for å få nærkontakt, berøre hans kappe, ta på ham, slik søker de samme mennesker i ettertid å nærme seg Jesus via hans tjener - hvis jordiske rester er tilstede i dette skrin, og hvis sjel står Jesus så inderlig nær i himmelborgen. Noen våker natt etter natt i kirkerommet.- Det skjer et under. Den helbredede, som kanskje er blitt båret frem til valfartsstedet, eller sittet repet fast til en hesterygg, jubler og strekker hendene mot himmelen, løper så rundt skrinet på ben som før var lamme. Det går et brus av undring gjennom den troende forsamling. Hvis det er i Santiago underet skjer, vil først én, så alle juble: «Stor er den hellige Jakob, ære og lov tilkommer Jesus Kristus». Våkenatten tilbringes i bønn og lovprisning. De som blir helbredet, beretter om de sykdommer de har lidd av. Andre forteller om helgenens liv og undergjørende kraft. Neste morgen tar de del i messen, hvor kilden til all helbredelse og trøst blir nærværende på alteret for så å gi seg selv som føde for den vandrende pilegrim.Denne skildringen kunne like godt vært fra Nidarosdomen.

Oppbevarte protokoller om mirakler på valfartsstedene beskriver tallrike helbredelser som fant sted. Vi minnes også hva Snorre skriver når han gjengir Glælognskvida, kvadet diktet av skalden Toraren Lovtunge til hellig Olavs ære.

"Dit den hellige konge hviler, kryper en hær og ber om hjelp, blinde søker bedende dit til fyrsten, går friske derfra." 2

3. Gaver til helligdommen

I alle religioner - særlig innen folkereligiøsiteten - har det vært vanlig å legge igjen gaver på valfartssteder.

Mange av dem ble gitt i ren ærefrykt for den overjordiske makt som hadde åpenbart seg på dette stedet. Men i de fleste tilfeller dreide det seg nok om votivgaver (Votiv av latin votum = løfte). Det handler her om gaver gitt som takk for bønnhørelse etter et tidligere avgitt løfte. For å konstruere et tilfelle fra hedensk tid: "Hvis du mektige Zeus helbreder mitt syke barn, vil jeg skjenke et alter til ditt tempel." Bønnen går i oppfyllelse og gaven blir gitt. Begivenheten kan også skje i omvendt rekkefølge: En gave blir gitt forat en bønn om hjelp ut av nød skal bli hørt.

Votivgaver er funnet så tidlig som i europeisk steinalder. Gaver til overjordiske makter ble lagt på utilgjengelige steder som myr og i fjell og ur for slik å være forbeholdt naturvettene. Og gavene ble med hensikt gjort ubrukelige for at ingen andre skulle utnytte dem til rent verdslige formål. Grekerne skjenket votivgaver til legekunstens gud, Asklepios.

En helt spesiell form for votivgaver har fått navnet identifikasjonsgaver, i tysktalende områder også kalt Spiegelbildgaben (Speilbilledgaver).Begge betegnelser blir brukt for å fremheve likheten mellom gaven og den syke kroppsdelen, som er blitt eller som den bønnfallende ønsker skal bli helbredet. Eller gaven avspeiler symbolsk en redning ut av fare og nød. I Isistempelet i Pompei har man fra førkristen tid funnet Votivhender og andre avbildninger av menneskelige kroppsdeler, formet i leire og bronse. Lignende votivgaver vigslet romerne til guden Sabatsius.

Votivkulten sluknet ikke med innføringen av kristendommen i Europa. Særlig på valfartssteder finner vi identifasjonsobjekter i miniatyr, vigslet til en helgen, etterligninger som plastisk formidler takk for bønnhørelse eller bønn om hjelp. Kirkefaderen Theodoretos, biskop av Kyros, skriver en gang på firehundretallet om avbildninger i gull og sølv av helbredete lemmer som øyner, føtter, og hender, som ble gitt ved martyrenes graver. I Norden har slike votivgaver nok vært like vanlig som nedover i Europa.

Ikke alltid er identifikasjonen - speilbilledfunksjonen - mellom votivgaven og den helbredede kroppsdel like lett å oppfatte. Fra Sverige berettes om en kvinne i middelalderen som led av en tarmsykdom. Hun lovet å valfarte til en helligdom i Stockholm og ofre et langt voksstykke, som skulle forestille hennes syke innvoller. Straks ble hun helbredet.3 Votivpadder (særlig i Sydtyskland) og stålkuler (særlig i Sydtirol) symboliserer helbredelse av livmoren. Skjeer angir befrielse fra munn-tann- og fordøyelsesonder. Hår og fletter symboliserer at pilegrimen binder seg i åndelig "livegenskap"til den hellige på valfartsstedet. Spesielle urner ble gitt som bønn eller takk for helbredelse av hodesmerter. Var urnen fylt med korn, var den en bønn om gode årringer. Dyrefigurer av jern ble båret rundt alteret som en plastisk bønn om velsignelse av alle husdyr.4 Et barn formet i voks kan betegne takk for hjelp under fødselsveer eller for at et barn ble reddet fra en ulykke. Hjerne eller hode symboliserer befrielse fra hodepine, feber eller tunghørthet. Et kinn står for helbredelse av tannpine, en tunge fra stumhet, en mage fra brokk. Et skip formet i voks eller sølv symboliserer takk for redning i havsnød.5 En kjetting kunne være takk for befrielse fra fangenskap.

I "Passio et miracula Beati Olavi", (Lielseshistorien og undergjerningenene til hellig Olav), 6 mest sannsynlig nedtegnet av erkebiskop Eystein, leser vi om fiskere i 24 båter nordpå, som slet i dager og uker for å få fangst, men alt slit forgjeves. Da vendte de seg ydmykt i bønn til Gud om at han på hellig Olavs forbønn måtte hjelpe dem. Gjorde han det, skulle de skjenke den beste fisken i hver båt til kirken til den hellige Olav.7 Fangsten ble så stor at de knapt fikk den ombord. Tro mot sitt løfte skjenket de 24 store fisker til erkebispen i Nidaros.8

En like klar identifikasjonsgave ble gitt av bonden fra Leksvik i Nord-Trøndelag. 9 Det gikk dårlig med buskapen hans. Enten var kyrne ufruktbare eller kalvene døde. Da lovet han Gud og hellig Olav å skjenke Olavskirken i Nidaros en treårsgammel okse tre år på rad om buskapen tok til å øke. Hans bønn ble oppfylt, og tre år senere leide han den første oksen fra hjembygda til Olavskirken i Nidaros.10 Dyr var i det hele tatt en utsøkt og talende votivgave i middelalderen, fordi dyrets levende hjerte symboliserte det oppriktige og takknemlige hjerte til giveren.

Krykker er en av de vanligste votivgaver vi finner på valfartssteder. Fra Fana pilegrimskirke i Bergen berettes fra etterreformatorisk tid at sogneprest Peder Simonssøn fjernet seks hestelass med krykker og staver som pilegrimer hadde etterlatt seg som takk for og tegn på at de var blitt helbredet.11

En spesiell form for votivgave er løftet om og oppfyllelsen av en fremtidig handling. Et godt eksempel er det berømte pasjonsspillet i Oberammergau i Sydtyskland. I 1630 herjet en pest i Bayern. I den lille landsbyen Oberammergau ble 84 innbyggere smittet og døde. Da lovet de gjenlevende at hvis Gud i sin miskunn stanset pesten, ville de hvert tiende år oppføre Kristi lidelseshistorie. Underet skjedde. Dette løftet har de holdt like til denne dag.

Ofte finner man på valfartsteder votivtavler av tre, lerret, bly eller pergament, som billedlig fremstiller helbredelse fra sykdom eller redning fra ulykker og farer. Billedene, som alltid uttrykker takknemlighet, er oftest forsynt med en forklarende tekst.

4. Billedets "historie"

Pilegrimstanken og votivgaver ble ikke unnfanget av kirkelige myndigheter. Valfarten og dens skikker er i sitt opphav en folkelig bevegelse. De har sine røtter i legfolkets religiøse instinkt, trangen til å møte det og den hellige i nære og fjerne strøk av verden. Kirken har søkt å fremme, beskytte, disiplinere denne folkelige bevegelse, men aldri blandet seg inn i dens utrykksformer og indre logikk

Vi vet fra religionshistorien at billeder, og andre fremstillinger av mennesker og dyr, hos animistiske folkeslag blir tiltenkt magiske egenskaper. Sjelen blir forstått som værende i kroppen , men ikke bundet til kroppen. Sjelen kan gi seg ut på vandring når kroppen sover og være tilstede i ens egen skygge, i andre personers drømmer eller i billedlige fremstillinger. (Fremdeles finnes det innfødte i Afrika som vegrer seg mot å bli fotografert). Mellom mennsket eller dyret og deres billedlige etterligninger hersker i den animistiske forestillingsverden en viss identitet. Den måten man behandler billedet på, treffer også den billedet skal fremstille. Slik kan man forstå hulemaleriene fra forhistorisk tid. Huleboerne skjøt med pil og spyd mot dyrefremstillingene for å tiltvinge seg god jakt. Eller jegeren graverte billeder av lekre frukter på koggeret for å lokke viltet til seg. Svært utbredt var og er skademagien. Man stikker, skjærer i eller brenner etterligningen av den man vil til livs.12

Da Moses mottok de ti bud på fjellet Sinai, var han vel kjent med egypternes og nabofolkenes avgudsdyrking og magiske skikker. Han må ha funnet det svært meningsfylt når Herren i det første bud nedla forbud mot å lage billeder av "det som er oppe i himmelen eller nede på jorden" og tilbe dem.13 I hedenske forestillinger lever gudene i billedene eller besjeler dem, og han som dyrker guden eller gudinnen, får ved sine offergaver en viss makt over dem. Faren for at israelittenes tro på den transcendente Jave skulle bli smittet av magiske forestillinger, lå snublende nær. Tenk bare på dansen rundt gullkalven.

I Det nye testamentet ble billedforbudet opphevet. Allerede i katakombene finner vi den vakreste kunst. I Kirkens historie har vi dessverre opplevd tre perioder med billedstorming (ikonoklasmer). Den siste var under reformasjonen på 1500 - tallet. Reformatoren Martin Luther - i motsetning til Calvin - var mot fjerning og ødeleggelse av religiøse billeder. Ja, han endog anbefalte å utsmykke gudshus med billeder.14 Mot en slik bakgrunn er det vanskelig å forstå hvorfor så mange kunstskatter gikk tapt i Norge etter reformasjonen.Det var vel først og fremst helgenvyrdnaden de ville til livs. Å ære billeder av Maria og andre helgener ble sett på som avgudsdyrkelse og magiske handlinger og mange steder forbudt under streng straff. Her finner vi vel årsaken til at funn av votivgaver ytterst sjelden forekommer i Norge. Ikke bare religiøse billeder, men i enda høyere grad votivgaver må geistligheten ha sett på som avgudsdyrking og svart magi. - Men hadde reformatorene rett? La oss se litt nærmere på dette.

5. Kirkens pastorale utfordring

I overgangen fra hedendom til kristendom sto Kirken overfor store pastorale utfordringer - også, ja, ikke minst hva billeder og votivgaver angikk. Vår kunnskap om billedets"historie" - som vi skildret den ovenfor - lar oss i dag ane hvilke irrasjonale og magiske forestillinger fra hedensk tid som truet med å snike seg inn i den kristne trosverden. Tross mange advarsler har misbruk forekommet. På det ene kirkemøte etter det andre ble det slått fast at æringen av billeder av Kristus, Maria og helgener var relativ - at den egentlige æringen gjaldt urbilledet, altså den person billedet skulle fremstille. Jeg tror vi undervurderer middelaldermennesket storlig hvis vi tror at de fleste - med forstanden i behold - ikke forstod forskjellen mellom et dødt krusifiks og den lys levende oppstandene Kristus, eller mellom en skulptur av hellig Olav og helgenkongen selv.

Hva votivgaver angikk må Kirken i sin forkynnelse - og da særlig på valfartssteder - ha poengtert at gaven ikke hadde iboende magiske krefter, som ga pilegrimen makt over den helgen som her lå begravet og hvis sjel nå var hos Gud i himmelborgen, men at gaven tjente som vitnesbyrd om og takknemlighet for bønnhørelse, eller hvis underet ennå ikke hadde skjedd, at gaven var et ytre tegn på vedvarende indre bønn om hjelp.

6. Analoge votivgaver i våre dager

Trangen til billedlig å vise takknemlighet for mottatte gaver, eller la gjenstander tjene som tegn på bønn om hjelp, lever også i våre dager.

I større europeiske byer brenner en ild foran den ukjente soldats grav.
De siste tyve - tredve årene har man i lutherske kirker gjenopptatt skikken med å tenne små lys. De stilles inn i en lysglobe for å ære Kristus og som tegn på bønn om hjelp i et eller annet anliggende.
Da sørgebudskapet om Kong Olav Vs død spredte seg i Oslo-området, ble - og det skjedde helt spontant - et hav av små lys tent i Slottsparken, et symbol på den takknemlighet vi føler mot "folkekongen" for alt han betød for land og folk.
Ved prinsesse Dianas død var det en lang kø av mennesker som utenfor Kensington Gardens tente lys, la ned blomster, og kort med personlige budskaper, og små gjenstander som f.eks. teddybjørner, som tegn på takknemlighet for det hennes liv hadde betydd for giveren.
På steder hvor tragiske ulykker har funnet sted, tennes lys, legges ned blomster samt små kosedyr.

Hvis filosofen Aristoteles hadde rett da han hevdet at intet når frem til forstanden uten først å ha gått veien om sansene, da gjelder vel også analogt den omvendte sannhet at alt som erkjennes av forstanden, higer etter å uttrykke seg på sanselig vis.

Noter

1: Pilegrimer nådde siste dagen frem til Feginsbrekka (Gledesbakken). Herfra hadde de utsikt over byen med Kristkirkens tårn ragende høyt over de små tømmerhusene.
2: Snorre kp. 245
3: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, Bind 20, s.254
4: Lexikon für Theologie und Kirche, Verlag Herder s. 897-898
5: Ohler Norbert: "Pilgerleben im Mittelalter", Verlag Herder1994, s.189-194
6: Passio et miracula Beati Olavi, Det Norske Samlaget, Oslo 1970
7: Olavs kirke står her for Nidarosdomen
8: Passio Olavi s. 76-77
9: Passio Olavi s. 77
10: Passio Olavi s. 77
11: Gervin, Karl: "Det store bruddet", Andresen & Butenschøn 1999 s. 100
12: Lexikon für Theologie und Kirche, Verlag Herder, Bind 2, s 458
13: 2. Mosebok 20, 4
14: Lexikon für Theologie und Kirche s. 463 - 466 og Kirchenlexikon: Freiburg-Herder s. 827