De siste ting

Innledning

Det eneste som er sikkert i livet er at vi en gang skal dø. I våre dager blir døden fortrengt på alle bauer og kanter. Under viktorianismen på 1800-tallet var det seksualiteten som ble fortrengt. Men døden var man fortrolig med. Likskjorta hang i skapet, og svært fattig måtte man være hvis man ikke hadde en hundring i banken øremerket begravelse. Bibelen taler mye om de siste ting - av og til noe uklart og usammenhengende. Vi skal derfor ikke undre oss over at eskatologien har vært gjenstand for konfesjonell uenighet - særlig hva purgatoriet angår.

Den katolske kirke gjør ikke krav på å vite alt om disse siste ting. Til syvende og sist dreier det seg om mysterier vi ikke makter å lodde dybden i. I sin dogmatikk nevner Kirken kun at disse forskjellige muligheter etter døden eksisterer. Trossannhetene befatter seg ikke med hvordan disse mysterier er mulige, gir heller ikke detaljopplysninger om de hinsidige tilstander.

Mange avviser enhver spekulasjon om livet etter døden: «Vi får vente og se hva som kommer!» Personlig tror jeg det kan være sunt både for lærd og leg å grunne litt på de siste ting. Bortsett fra fortapelsens mulighet er det jo lyset vi retter blikket mot. Vår tid er historisk orientert. Vi befatter oss med fortiden og dens linjer inn i samtiden. Men den uavvendelige fremtiden befatter vi oss lite med. Dette har smittet over også på våre kirkesamfunn.

Over våre altere henger det krusifikser. Det minner oss om at Kristus døde for våre synder for snart 2000 år siden. I middelalderen var man like opptatt av veien fra korset frem til fullendelsen i det hinsidige. Å meditere over det evige liv er ikke bortkastet tid. Blir vi tent av lengsel etter målet, blir veien lettere å gå, og døden, som Bibelen kaller vår siste fiende, mister mye av sin gru, blir kanskje endog vår venn.

Døden

La meg få skildre de siste ting i tur og orden. Hele menneskeheten er på vei mot et historisk mål. Vi tror ikke på hinduismens evige kretsløp. Historien har sin begynnelse og beveger seg frem mot et mål. Det gjelder menneskeheten som en helhet. Det gjelder hvert enkelt menneske. Døden er den siste hindring vi må forsere for å nå det mål Gud har satt oss.

En rekke teologer ser i dag døden som menneskets store sjanse: Dyr kreperer, mennesket dør. Dyrene har bare en dump anelse om livets slutt. Mennesket vet på forhånd om sin død. Denne viten kan fortrenges. Da blir livets gang mot døden fylt med angst. Døden blir den store angriper på det dyreste vi eier - livet. Den blir «vår siste fiende». Lever vi i bevisst forhold til egen død, mister den mye av sin gru. Vi kan trene oss til å dø mens vi ennå lever ved å dø stykkevis «den lille død», dvs. gi litt avkall på egne ønsker til fordel for våre medmennesker.

Satser vi på tro, håp og kjærlighet, kan vi gradvis lære oss å slippe taket på det lille jeget, på griskhet, maktsyke, prestisje, selvdyrking. Blir vi dus med døden, ved å miste livet stykkevis, blir det lettere å slippe taket radikalt når vi går inn i den store stillhet. Vel må vi som dyrene passivt gjennomleve selve dødsprosessen. Men som personer kan vi være aktive under den legemlige nedbryting. For døden gir oss en enestående sjanse til å velge: Nå står vi med ryggen mot den ufullkomne tiden, som med sitt «etterhverandre» fikk så mangt et varmt forsett til å kjølne. Nå har vi verden med dens «oppstykkethet» bak oss. De mange små muligheter til sjusket livsførsel, from fornyelse, feig tilbaketrekning, er forbi. Vi står med «brystet» mot den tidløse evigheten. Det valg vi nå tar, gjelder for all evighet. «Som treet faller, slik blir det liggende.»

Personlig vil jeg tro at den Gode Hyrde - som hvileløst vandrer i fjell og ur for å finne og redde den bortkomne sauen - gir alle mennesker en enestående sjanse i dødens grenseland. Han viser seg som det «Verdens Lys» han nå en gang er; Han åpenbarer seg for den kristne som kjenner hans navn; Han gir seg til kjenne for tilhengerne av de store verdensreligioner og søkende agnostikere; Han viser seg for den primitive hedning, som i livet søkte det ene Lyset i naturgudenes mange små og spaltede lyskilder. Hvert menneske, som står på dødens terskel, må nå velge Lyset eller mørket.

Den særskilte dom

Når vi dør, går det fysiske legeme all støvets gang, mens sjelen går over i det hinsidige og lever fortsatt bevisst. Den katolske kirke har aldri godtatt teorien om at sjelen etter døden eksisterer ubevisst og først «kommer til liv igjen» når den på den ytterste dag gjenforenes med legemet.

Visse bibelsteder synes å motbevise denne teorien: «Så er vi da alltid ved godt mot, og om vi enn vet at så lenge vi har hjemme i legemet, er vi borte fra vårt hjem hos Herren. ... allikevel, sier jeg, er vi ved godt mot; enda vi helst ville flytte bort fra legemet og komme hjem til Herren» (2 Kor. 5,6ff). Jesu ord til røveren han ble korsfestet sammen med: «Ennå i dag skal du være med meg i Paradis».

En viss nytenkning blant katolske teologer har funnet sted hva sjelens natur angår når den forlater legemet. Med ordet sjel mener Bibelen mer enn noe rent åndelig. Her har teologien til for kort tid siden vært for påvirket av antikkens greske filosofer. Når de talte om sjel, tenkte de kun på den åndelige siden ved den menneskelige person: Det udødelige i oss, som ved livets slutt forlater kroppen og lever evig. Når Bibelen taler om sjel, mener den noe mer. Her dreier det seg om selve livsprisippet til hele mennesket, eller annerledes formulert: Her går det om menneskets ego, selvet, personmidten. Ut fra denne forståelse av begrepet sjel mener mange teologer at en eller annen form for legemlighet følger sjelen over i evigheten. Teoriene om hva dette kroppslige element vel måtte være, er så innfløkte at det ikke faller innenfor rammen av dette foredraget å utrede dem nærmere.

La oss fortsette vårt klassiske skjema. Når sjelen - forstått som jeget - vandrer over i den hinsidige verden, blir den umiddelbart stilt for Guds domstol. Vi taler om den særskilte dom. Her må vi kvitte oss med visse naive forestillinger, som vi dels ubevisst går og bærer på - også i voksen alder. Vi skal ikke forestille oss dommen à la lagmannsretten i Oslo. Gud som er ren ånd, sitter ikke på et dommersete og han veier ikke synder og gode gjerninger opp mot hverandre, for så - alt etter utfallet - å sende den ene til helvete og den andre til himmelen. Guds rettferdighet er identisk med hans kjærlighet. Dommen lyder på frifinnelse for alle som ønsker å bli frifunnet. Dommen er nåde og miskunn.

Helvete

La oss begynne med den mest uhyggelige mulighet, nemlig helvete. Kirken tar i sin teologi utgangspunkt i Bibelen og dens lære om fortapelsens tilstand. Her har vi mange bibelsteder å holde oss til både i det gamle og nye testamente (Matt 12,41; Matt 10, 28; Matt 5,29; Matt 25,41.42). De fleste eksegeter (bibelteologer) mener det her dreier seg om autentiske Jesuord og ikke urkirkens katekese. Hva disse bibelstedene fremhever er muligheten for å gå fortapt. Bibelen har aldri uttalt seg om hvorvidt mange, noen eller et eneste menneske har valgt denne muligheten, og det har da heller ikke den katolske kirke. Vi har lov til å håpe at alle mennesker når det herlige mål de er skapt for - beskuelsen av Gud i Himmelen. Vi håper, men vi vet ikke. Hvis noen går fortapt, er det fordi de selv velger denne mulighet like inn i døden. Og Gud respekterer den menneskelige frihet til de grader at han tillater at så skjer.

Det er en tanke som stadig går igjen i teologisk litteratur: Eskatologiske fenomener som helvete og himmel tar - i sin spede begynnelse - til allerede her og nå i dette liv. Våre erfaringer fra det 20. århundre viser at det står i menneskets makt å omskape jorden til et helvete. Våre tanker går til konsentrasjonsleirene i vest og øst og til de uhyggelige massakrene på verdens slagmarker eller forsøk på å utrydde hele folkeslag. Vi vet at dette jordiske helvete starter i det enkelte menneskesinn. Vi kan krumme oss så til de grader innover i oss selv at vi guddommeliggjør vårt ego, kutter ut den egentlige Gud, bruker våre medmennesker som redskaper til egen fordel, kvitter oss med dem når de ikke lenger tjener dette formål, velger å leve i selvdyrkelsens gudsforlatte ishus. Hvis et menneske i dødens grenseland forkaster Lyset og velger det destruktive egomørket, respekterer Gud personens frie valg. Han tillater denne personen å tilbringe sitt liv i det hinsidige i et selvvalgt helvete, som er en logisk konsekvens og fortsettelse av hans jordiske liv.

Purgatoriet (Skjærsilden)

Vel, nå har vi vært inne på det verste som kan skje etter døden og den særskilte dom. Den andre muligheten er at vi etter den særskilte dom går direkte inn i den himmelske tilstanden. Men himmelen vil vi foreløpig la hvile. For de fleste av oss må nok først gjennom en tilstand vi kaller purgatoriet, som vi best kan oversette med en renselsestilstand. Læren om purgatoriet finner vi i Den katolske kirke og hele Østkirken. Fordi protestantismen har forkastet dogmet om purgatoriet, vil jeg komme grundigere inn på dette dogmet enn andre faser i eskatologien.

La meg begynne med å trappe ned noen fordommer: Skal vi få et begrep om hva purgatoriet innebærer, må vi først kvitte oss med de frodige folkefantasier som finner sine nedslag i middelalderens visjonsdiktning og bildende kunst. Her fremstilles gjerne purgatoriet som et gigantisk torturkammer, ja, faktisk som en miniutgave av svarteste helvete. Sadistiske tendenser og fortrengte lyster fikk her boltre seg fritt. Vi får inntrykk av at en grusom gud skapte purgatoriet for å få en siste sjanse til å straffe det syndige mennesket før det går inn til den himmelske beskuelse. Det er vel ut fra et slikt karikert gudsbillede at det kun blir en gradsforskjell mellom pinslene i helvete og de i purgatoriet.

Det norske ordet skjærsilden er også egnet til å gi gale assosiasjoner: Man tenker på mennesker som skjæres og brennes. Det norske ordet står opprinnelig for noe som er «rent og skjært»,

På grunn av denne misforståelsen foretrekker vi å bruke ordet purgatorium, som kan oversettes med renselsestilstand. Det er viktig å være klar over at de fleste falske forestillinger om purgatoriet er grums fra folkedypet, som intet har å gjøre med Kirkens lære om renselsestilstanden.

Vi skal se at Kirkens lære om purgatoriet er ytterst nøktern og sparsommelig. På Tridentinerkonsilet ble det i 1563 kun sagt: «Det finnes et purgatorium. De sjeler som blir holdt tilbake der, blir hjulpet når de troende ber for dem, særlig når messen blir lest for dem.

Derfor formaner vi biskopene at de skal sørge for den sunne lære om purgatoriet - slik den er blitt oss overlevert av kirkefedrene og konsilene - blir trodd, fastholdt, lært og forkynt overalt.

Det som pirrer nysgjerrigheten og fremmer overtro eller gir skitten fortjeneste, skal de forby som noe skandaløst og anstøtsvekkende.»

La oss summere opp punktene i denne teksten.

Mellom det himmelske og det jordiske finnes en rensende tilstand. De som befinner seg der, blir hjulpet av de gjenlevendes bønner, ... ved at messen blir lest for dem.

Det er alt som blir sagt av dogmatisk karakter.

Så følger noen pastorale formaninger:

1. Biskopene skal sørge for at denne lære holdes levende blant de troende.
2. De skal advare mot all forkynnelse som pirrer nysgjerrigheten og fremmer overtro.

I denne teksten nevnes verken «ild som brenner» eller «orm som gnager.» Det tales i det hele tatt ikke om noen form for fysisk eller psykisk smerte.

Den hellige Skrift

Spørsmålet blir nå om det finnes holdepunkter for denne lære i Bibelen. Det gjør det nok, men skriftstedene er ikke entydige. Vi har noen setninger i 2. Makkabeerbok vi kan støtte oss til. La meg gjøre oppmerksom på at Makkabeerbøkene er fjernet fra protestantiske bibelutgaver. Men protestantiske teologer betrakter dem nok som historisk interessante. I vår sammenheng er det tilstrekkelig.

I 2. Makkabeerboks 12. kapitel finner vi et historisk bevis på at jødene før Kristus bad for sine avdøde. Vi leser om den heltemodige Judas Makkabeeren, som fører sine menn i krig mot Israels fiender. Noen få jøder faller i makkabeernes hær. Det viser seg senere at de bærer hedenske amuletter under klærne. Dette var en synd som Loven forbød. Judas samler da inn 2000 drakmer sølv og sender dem til Jerusalem for at prestene i tempelet skal bære frem et syndoffer for de falne så de kan bli forløst fra sine synder. Denne skikk - å be og ofre for de avdøde - blir her betegnet som en from og gudfryktig handling.

Jødene ber den dag i dag for sine avdøde. Etter en begravelse tvetter de sørgende sine hender og ber i stille andakt for sin avdøde mor, far eller andre slektninger. De sier: «Ta ham/ henne opp i de saliges samfunn hos deg i det evige liv, sammen med Abraham, Isak og Jakob, Sara, Rebekka, Rakel, og Lea og andre fromme i Paradiset.» Denne skikk vitner om jødenes tro på at det finnes en mellomtilstand mellom jorden og det himmelske paradis. Ellers ville man jo ikke bedt for de avdøde. Slike og lignende bønner må også jøden Jesus og hans disipler bedt når de stod ved de avdødes graver. Vi leser ikke noen steder i Det nye testamente at Kristus avskaffet bønnen for de døde.

For en lutring etter døden finner vi et visst holdepunkt i Paulus 1. brev til korintierne 3,15.

Han sammenligner her de kristnes liv med et byggverk. Grunnvollen må være Jesus Kristus.

På dette fundament må vi så alle bygge videre. Vi kan bruke så stabile byggematerialer som gull, sølv og edle stener. Vi kan også ta sjansen på å bygge vårt hus på noe så skrøpelig og brannfarlig som tre, høy og halm. På dommens dag skal husets stabilitet settes på prøve. Det er ilden som skal teste byggverket. Hvis huset blir stående, skal byggmesteren få sin lønn. Brenner det opp, blir tapet hans. «Dog selv skal han bli frelst - men som gjennom en brann.» Det dreier seg i siste tilfelle om mennesker som vel har bygget sitt liv på Kristus som grunnvoll, men som har bygget skrøpelig; det vil si de har syndet mye. Vel skal de bli frelst, men som gjennom en lutrende ild.

Vanskeligheten med dette skriftstedet er at Paulus her sikter til det som skal skje på den ytterste dag, mens purgatoriet - etter Kirkens oppfatning - inntreffer umiddelbart etter døden, altså for de flestes vedkommende før den ytterste dag. Denne vanskeligheten blir mindre når vi betenker at

Paulus og de første kristne med ham trodde at den ytterste dag var nær forestående.

Urkirken

Det vi i følgende er vitne til er at urkirken - altså de første kristne - viderefører den jødiske bønn for de avdøde. Tallrike billeder over gravene i katakombene gir uttrykk for troen på en avstand mellom døden og beskuelsen av Gud i himmelen. Det koster tid og møye å tilbakelegge denne «strekningen». Snart avbildes denne ferden som en seilas over den store floden, som adskiller de to verdener; snart som en møysommelig vandring langs sydens solstekte landevei, hvor den trette vandringsmann til slutt øyner den svale hytten med brød, frukt, ost og kjølig vin på bordet.

Under disse «graffiti» finner vi innrissede bønner til Gud om at den dødes vei må bli kort.

Vår tid

Vår tid har lite tilovers for middelalderens ensidige fokusering på Guds rettferdighet. Det er den kjærlige Gud vi først og fremst retter tankene mot. Og så hevder da en rekke teologer at det er det syndige menneskets umiddelbare møte med den hellige, allkjærlige Gud på den annen side av dødens skillevegg som er selve purgatoriet.

Personlig er jeg tilbøyelig til å mene at denne hypotesen er riktig. La oss se litt nærmere på den.

Jeg har allerede vært inne på at de eskatologiske begivenheter har sin begynnelse allerede her og nå under vårt jordiske liv. Dette gjelder også for purgatoriet. Møtet med den allkjærlige Gud allerede her og nå virker lutrende på oss. Gjennomlyst av Guds «røntgenøye» faller alle løgnens kulisser, alle våre forsvarsmekanismer, alle våre påtatte masker. Da først blir vi den person Gud ville vi skulle være. Bibelen gir oss en rekke eksempler på at det syndige menneskes «kollisjon» med den uendelige, hellige Gud gir lykke, lidelse og renselse på en og samme tid.

• Da Gud talte til Moses fra tornebusken, ble det for mye for ham. Vi leser at Moses skjulte sitt ansikt, for han våget ikke å se på Gud (2 Mos 3,1-6).
• Da profeten Daniel fikk et himmelsk syn, ble han redd og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Da så Gud talte til ham, lå han sanseløs til Gud reiste ham opp igjen (Dan 8,15-18).
• Da Herren åpenbarte seg for profeten Elia ved fjellet Horeb, drog han kappen for ansiktet. Møtet med Gud ble for sterkt for ham (1 Kong 19,13).
• Da profeten Jesaja så Gud sitte på en høy trone omgitt av serafer som sang «Hellig, hellig, hellig er Herren hærskarenes Gud. Himmelen og jorden er fulle av din herlighet», da utbrøt profeten: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud» (Jes. 6,1-5).
• Da Peter, Jakob og Johannes fikk oppleve den forklarede Kristus på fjellet Tabor og så hvordan hans ansikt lyste som solen og hans klær ble hvite som sne, og hørte Guds røst fra skyen som omga dem: «Dette er min Sønn, den utvalgte, lytt til ham», ble de grepet av frykt og kastet seg med ansiktet mot jorden (Luk 9,28-36; Matt 17,1-13).
• Johannes beretter i sin Åpenbaring om et syn han hadde: Han så den himmelske Kristus, kledd i fotsid kjortel. Håret på hans hode var hvitt som sne. Hans øyne flammet som ild. Hans ansikt lyste som solen når den skinner i all sin glans. Da ble Johannes grepet av frykt og falt ned for ham som død (Åp 1,13-17).

Slike og lignende tekster fra Bibelen viser at når det lille, syndige menneske får en gudsåpenbaring, plutselig står overfor den hellige Gud, får det en ytterst smertelig følelse av uverdighet, en opplevelse som går hånd i hånd med en ekstatisk glede, og fører til lutring og fornyelse. Hvis vi nå projiserer disse opplevelsene inn i det hinsidige, og - for igjen å uttrykke oss naivt - multipliserer betraktelig, befinner vi oss midt i purgatoriet.

Når vi forlater denne verden, etter å ha fått tilgivelse for alvorlig skyld, og blir stilt overfor den levende Gud, blir vi først grepet av frykt, ja, rystet i vårt innerste. Møtet med Guds hellighet gjør oss vår egen uhellighet bevisst. Hans brennende kjærlighet åpenbarer vår ukjærlighet. Guds uegenyttighet åpenbarer vår navlebeskuende selvdyrking.

Dette er noe vi alle kan få oppleve - også når vi har levd vårt liv i tro, håp og kjærlighet, også når vi stadig har bekjent vår skyld og fått tilgivelse. For synden gir oss sår. Den skaper gale holdninger, forårsaker feilutviklinger. Vårt hovmod gjør oss blind for den vi er. Vi trekker livsløgnens maske over all vår tilkortkommenhet, vår uegentlighet. Åpenbaringen etter døden av Guds uendelige hellighet gjør det lysende klart for oss at vi ikke har levd opp til den tanke Gud hadde om oss før vi ble skapt, at vi ikke har brukt de talentene han ga oss i vuggegave. Vi våget ikke å være oss selv. Vi ble slaver av andres meninger. Vi lot oss hjernevaske av medienes holdninger. Vi gikk inn i en konformitet, som dypest inne stred mot vår samvittighet. Vi våget ikke å være enere som ropte til massen: «Dere tar feil!» Vi lot oss friste i «ørkenen» til å tilbe skapningen i stedet for Skaperen, og vi falt. Vi våget ikke å la oss konfrontere med vår «farlige» frihet; foretrakk, som storinkvisitoren i Brødrene Karamásov å gi vrak på friheten, selvstendigheten, den sunne autonomi; foretrakk å ofre friheten på den forførende Storebrors alter - konformitetens alter; reklamens alter; tidsåndens alter; det gode og anstendige borgerskaps konturløse alter.

All denne synd blir i anger tilgitt når vi dør, men holdningene, sårene tar vi med oss over i evigheten. Vi er fortsatt urene, og ifølge Bibelen skal intet urent gå inn i himmelen (Åp 21,26). Derfor må vi - før vi går inn til den fulle gudsbeskuelse - renses for all urenhet. Dette skjer i møte med Guds blendende lys umiddelbart etter døden. Gjennomlyst av Guds «røntgenøye» faller alle løgnens kulisser, alle våre forsvarsmekanismer, alle våre påtatte masker. Da først blir vi den person Gud ville vi skulle være.

La meg igjen referere til en episode i Det nye testamente - hvor menneskekjenneren Lukas skildrer best: Da disippelen Peter fulgte etter Jesus inn i yppersteprestens have, var han lutter god vilje. Flyktet hadde han gjort da Mesteren ble tatt til fange. Svikten skulle gjenopprettes. Men da han ble gjenkjent som Jesu disippel, fikk feigheten atter overtaket. Der stod han og bannet og sverget på at han ikke kjente dette mennesket. I samme øyeblikk ble Jesus ført ut av yppersteprestens hus. Jesus bare «så» på Peter. Han bare «så» på ham uten å si et ord. Peter gikk ut av haven og brast i gråt. Jesu blikk gjennomboret Peters sinn. Han så seg selv med Jesu øyne. Blikket fra hans guddommelige venn fikk hans oppskrytte selvbillede til å rause sammen. Jesu blikk lutret ham. Han valgte ikke nå håpløshetens desperate handling som Judas. Peter gråt, og hans gråt var befriende. Fra nå av var Peter en annen, han var gjenfødt.

Slik vil også Jesu guddommelige blikk lutre oss etter døden. Det blir en smertefull opplevelse, fordi den lutrer oss. Det blir en gledefull opplevelse, fordi den fører til befrielse fra all den livsløgn som sperret veien til sann lykke da vi levde på jorden. Det blir en saliggjørende begivenhet, fordi den åpner alle sinnets porer for gudslyset. Det er dette - som her er skildret - som er purgatoriet. Det dreier seg altså, som jeg nevnte innledningsvis, ikke om en kortere eller lengre straff, som Gud ilegger oss, men om det lille mennesket - blandet opp som det er med intethet og skadet av synd - som «kolliderer» med den uendelig hellige Gud.

Himmelen

Når et menneske er blitt renset i purgatoriet, så all egoisme og selvdyrkelse er fjernet, blir det tatt opp i himmelen. Hvis et menneske dør i helt lutret tilstand, blir det tatt opp i himmelen uten først å måtte renses i purgatoriet. Det er fåfengt å spekulere over hvem og hvor mange det her kan dreie seg om. Hva med helgenene, for eksempel?

Også himmelen er en eskatologisk størrelse som begynner allerede her og nå mens vi lever på jorden. Kristus sier jo «Den som tror, har (allerede) det evige liv» (Joh. 5,25). Så forenet med Kristus ved dåpen og troen, er vi allerede med ham i himlene. Det er altså mulig å leve «et stykke himmel» allerede her under vår pilegrimsvandring på jorden. Overalt hvor mennesker lever sammen i tro, håp og kjærlighet; overalt hvor mennesker slipper taket på seg selv og er der for de andre, foregriper de litt av himmelen.

Vi sier gjerne at Kristus, og de som dør, farer opp i himmelen. Denne preposisjonen opp må forståes billedlig. For himmelen er ikke et sted over stjernehimmelen eller fjernt der ute i verdensrommet. Himmelen er ikke et sted, men en tilstand hvor vi - som Paulus sier i kjærlighetens høysang - ikke lenger ser Gud «glimtvis», «som i et speil», «som et gjenskinn». For «det som er glimt og brokker (skal) falle bort». Der i himmelen «skal vi se (Gud) ansikt til ansikt». Her på jorden erkjenner vi «glimtvis, men da skal vi erkjenne (Gud) fullt ut, på samme måte som vi selv er kjent fullt ut» av Gud. (jfr. 1 Kor 8 ff).

Hittil har jeg skildret himmelens gleder som noe individuelt: Jeg - Gud; Gud - meg. Jesus skildrer himmelen også som en sosial begivenhet. Vi minnes lignelsen om bryllupsmåltidet med de mange gjester, som kongen holder for sin sønn. Kongen er i denne lignelsen Gud Fader.

Han holder et himmelsk bryllup for Sønnen sin, Jesus Kristus. Alle vi, som er nære venner med Kristus, blir innbudt til å ta del i denne himmelske bryllupsfeiring som gjester (Matt 22,2-14).

Den samme sosiale tanke kommer til uttrykk i Jesu ord: «Mange skal komme fra øst og fra vest og få sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himlenes rike» (Matt 8,11).

Man kan undre seg over hvor lite mennesker i dag reflekterer over himmelens gleder, og hvor lite forkynnelsen befatter seg med dette emnet. Jeg har selv hos ivrige kristne hørt ord falle som:

«Det kan nå i hvert fall ikke være verre på den andre siden enn det er her på jorden». Det ser ut til at troen på den himmelske salighet befinner seg i krise. Det kan skyldes tidens fattigdom på plastiske billeder og symboler. Når man tidligere - i tråd med Johannes' åpenbaring - skildret det himmelske Jerusalem, bygget av reneste gull og prydet med edle stener [Åp. 21], forsto vel de fleste skildringen bokstavelig og ble grepet av lengsel. Andre tolket teksten billedlig, og ble grepet av den samme lengsel. For meg ville det falle unaturlig i en preken å male Paradisets boliger bombastisk - med bred pensel og i kulørte farger.

Nei, den himmelske salighet rykker oss nærmere inn på livet hvis vi samler oss om noe så menneskelig som lengsel. Den har vi alle gått og båret på - gjennom hele livet. Våre hjerter er urolige. Vi higer etter stadig mer. Hver gang vi har nådd et midlertidig mål, våkner nye lengsler som havets bølger etter stille sjø. Aldri faller vi helt til ro.

Er vi skapt for en lykke som ligger hinsidig det jordiske? Finnes det et uendelig dyp i vår menneskenatur som bare kan fylles av en absolutt væren, en personlig Gud, som er uendelig i alle sine egenskaper? Er det denne væren mystikerne får et svakt glimt av når de under kontemplasjonen mister munn og mæle og går inn i ekstasen? Er det dette som er himmelens glede: et liv sammen med et vesen hvor den absolutte sannhet, den absolutte kjærlighet og den absolutte skjønnhet smelter sammen til den ene kjærligheten, som er Gud? Ja slik må det være. Hvis så er tilfelle, beskriver vi ikke himmelens salighet ved å multiplisere jordisk lykke noen milliarder ganger. Det må dreie seg om noe helt annet, en lykke så ufattelig stor at alle ord blekner. Det er mot dette mål vi alle beveger oss mot. Hver lengsel, som blir oppfylt her på jorden, er trinn i den lykkestige som til slutt fører oss opp i himmelen.

Verdens ende

I den jødisk-kristne religion beveger jorden seg mot et mål. Hinduismen lærer at universet beveger seg i stadig tilbakevendende sykluser. Det som skjer i dag vil gjenta seg på nøyaktig samme måte om en eller ti milliarder år, og slik vil det fortsette i all evighet. Den jødisk-kristne religion ser det annerledes. Historien beveger seg ikke i sirkler, men peker bent frem mot et mål, som kan beskrives som undergang og oppstandelse. På første søndag i advent leser vi et evangelium som for mange virker skremmende og pessimistisk. Vi får høre om apokalyptiske ting som vil skje når jorden har fullført sitt løp. Det skal komme jærtegn i sol, måne og stjerner. Himmelkreftene skal komme av lage. Mennesker skal forgå av redsel og gru for verdens skjebne. Jo, dette er ord som lett stemmer sinnet i moll, vel å merke hvis vi lukker øynene for det glade budskap, som også kommer til uttrykk i denne beskrivelsen. Vi får høre at når disse ting skjer, da skal vi rette ryggen og løfte hodet for da er befrielsen nær. For da skal vi få se Menneskesønnen komme i skyen i all sin makt og herlighet og vi skal få se ham ansikt til ansikt (jfr. Luk 21,25-28 og 34-36).

Når dette vil finne sted, vet vi ikke. Det har vi Jesu ord på. Så alle spekulasjoner om år, dag og time er spilt energi. Men når tiden nærmer seg, vil vi se tegn som viser at verdens ende er nær forestående.(Jfr. Luk 21,30-33)

Oppstandelsen fra de døde

Det som da vil skje er at kroppen til de avdøde vil stå opp av gravene og gjenforenes med sjelen.

De aller fleste mennesker, som har levd på jorden, vil da ha lagt bak seg døden, den særskilte dom, purgatoriet og befinner seg i himmelen. Men på tross av den uendelige lykke de opplever i himmelen, er det fortsatt noe som mangler. Sjelen lengter etter å gjenforenes med kroppen.

Det hele menneske er jo ikke bare sjel, men sjel og kropp. Denne gjenforeningen skjer nå på den ytterste dag når våre legemer står opp av graven.

Ikke alle liker denne tanken. Kanskje var de pukkelrygget da de levde på jorden. Og de spør: Må jeg bære på denne stygge pukkelen også i himmelen, eller man gikk gjennom livet med mindreverdighetskomplekser, fordi nesen var for kort eller for lang og kroppen for tung eller for lett, og man spør: Vil disse skavankene fortsette når sjel og legeme gjenforenes? Slike bastante tanker skal vi kvitte oss med, for hva ligger nå egentlig i dette begrepet kjødets oppstandelse, som vi bekjenner oss til hver søndag under trosbekjennelsen. Vi kan vel ikke helt utelukke at vi får tilbake den gamle kroppen vår molekyl for molekyl, atom for atom. Men en annen teori finner jeg mer sannsynlig: Da vi ble unnfanget i mors liv, skapte Gud en sjel som passet nettopp til den kropp som ble til i mors liv. Ved oppstandelsen fra de døde skjer det motsatte. Gud gir oss tilbake en kropp som passer til vår sjel. Slik kan vi si det er vår kropp som gjenforenes med sjelen.

Noe langt viktigere som da skjer, er at vår oppstandelseskropp skal herliggjøres på samme måte som Jesu kropp ble herliggjort da han stod opp av graven. Paulus skriver jo i Filipperbrevet: «Vi har vårt fedreland i himlene, og derfra venter vi vår Frelser, Herren Jesus Kristus. Han skal forvandle vårt arme jordiske legeme så det blir likt hans eget herlighetsfylte(legeme) ..» Og hvordan var så Kristi herliggjorte kropp? Jo, Kristus kunne etter sin oppstandelse gå tvers gjennom dører og vegger. Han kunne være på et sted det ene øyeblikket og straks etter på et annet sted langt unna. Ja, mannen Jesus kan med sitt forherligede legeme være helt og fullt tilstede i en liten brødbits skikkelse, i den hellige kommunion. Jesu legeme ble åndeliggjort og er ikke lenger avhengig av tid og rom. Slik skal også vårt legeme, vår kropp bli etter oppstandelsen fra de døde.

Dommedag

Etter oppstandelsen fra de døde følger dommedag, den universelle dom. Den blir skildret i all sin dramatikk av evangelisten Matteus. Han skriver: «Når menneskesønnen kommer i sin guddomsglans, omgitt av alle sine engler, da skal han ta plass på den trone hvor Guds herlighet stråler; da skal alle folkeslag samles om ham, og han skal skille dem fra hverandre som en gjeter skiller sauer fra geiter. Sauene skal han stille til høyre for seg, og geitene til venstre. Så skal han si til sauene, altså de som har gjort godt i livet: "Kom, dere som min far har velsignet og ta i eie det riket som er gjort rede for dere fra verdens grunnvold ble lagt. For jeg var sulten og dere ga meg mat, jeg var tørst og dere ga meg å drikke, jeg var hjemløs og dere tok dere av meg, jeg var naken og dere ga meg klær, jeg var syk, og dere kom for å se til meg, jeg var i fengsel, og dere kom og besøkte meg (osv.?). Alt dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, har dere gjort mot meg Til geitene , altså de som har gjort ondt i livet, vil han si det samme, men med negativt fortegn: Gå fra meg forbannede til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. Jeg var sulten, men dere ga meg ingenting å spise, jeg var tørst, men dere ga meg ikke å drikke (osv. ?). Det skal dere vite: At alt dere har forsømt å gjøre selv for den aller ringeste av disse her, det har dere forsømt å gjøre for meg"».

Legg merke til at Jesus i denne domsscenen ikke lar menneskenes evige skjebne være avhengig av om de gode eller onde er katolikker eller protestanter, jøder eller muslimer, buddhister eller hinduister. Det eneste som avgjør hvor vi havner, er om vi har vist nestekjærlighet. Denne almenne eller universelle dom - som vi kaller den - er vel tenkt av Gud like mye som en manifestasjon av Kristi sannhet og allmakt. Da han levde iblant oss, ble han motarbeidet, spottet og spyttet på, torturert og korsfestet. Den oppstandene Kristus som lever sitt hemmelighetsfulle liv videre i Kirken, lider den samme skjebne. Millioner av mennesker har avvist ham i dyp forakt, like mange har forfulgt og drept hans disipler. På dommens dag skal alle mennesker - gode såvel som onde - innse at Jesus er veien sannheten og livet og bøye kne for ham.

Den nye himmel og den nye jord

I 2. Peterbrev 3,13 skriver apostelen: «Vi skal se frem til hva han (Gud) har lovet: nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» Når vår jord har nådd sin historiske fullendelse, skal den ikke vende tilbake til det store intet den kommer fra, men forvandles til den nye jord.

Men to viktige endringer vil finne sted. Alt som ble skapt av synd og ondskap, vil forsvinne, mens alt som ble bygget i kjærlighet vil bestå. Jeg siterer fra konsilsdokumentet Kirken i verden av i dag (39): «? Vi lærer at Gud forbereder en ny bolig og en ny jord, rettferdighetens hjem ... Det som blir sådd i skrøpelighet og forgjengelighet, vil bli kledd i uforgjengelighet. Kjærligheten og dens verk vil bli stående, og alt det som Gud har skapt for menneskenes skyld vil bli frigjort fra den forgjengelighet det nu treller under ... Det er de samme verdier vi vil finne igjen (på den nye jord som på den gamle): menneskeverd, brorskap og frihet, alle de verdier som naturen har skapt og som vår kultur har frembrakt. Vi vil finne dem igjen fri for all urenhet, forklaret og forvandlet?.»

Den største forandring vil være at den nye jord vil bli herliggjort som Kristi legeme og de frelstes legemer er herliggjort. Paulus kommer utførlig inn på dette i Romerbrevets 8. kapittel (19-23): Han taler om at nå er skapningen intetheten underlagt. Men den har et håp å se frem til. «For selv skapningen skal bli befridd fra forgjengelighetens slaveri og få del i den frihet som Guds barn i sin herlighet eier».

Hvordan dette vil skje og hvordan den nye, herliggjorte jord vil se ut og oppleves, vet vi ikke.

Men en viktig slutning kan vi trekke: Alle de gjerninger vi utfører på jorden, bør skje i kjærlighet til Gud og nesten, for da er vi med på å fremskynde og forberede den nye jord. Det som teller er ikke hva vi gjør - om vi skreller poteter, måker snø, eller holder en tale på Stortinget. Det er sinnelaget som teller. Gjerninger som er gjennomsyret av kjærlighet har evighetsverdi. De vil fortsatt bestå på den nye jord under den nye himmel.