Hvordan det opplevdes å være katolikk i Trondhjem i århundret som fulgte reformasjonen
Fra et foredrag av p. Olav Müller SS.CC., holdt i Trondheim under byjubileet 1997 for unge voksne tilhørende den norske kirke
Innledning
Kjære kristne søstre og brødre. I forbindelse med Trondheims 1000 årsjubileum har dere satt dere som mål å behandle den kristne kirkes historie i Nidaros/Trondhjem fra den første misjonstid og frem til i dag. Dere har allerede i to foredrag fordypet dere i brytningstiden mellom hedendom og kristendom og levd dere inn i byens religiøse liv i høymiddelalderen. Nå har dere bedt meg si noen ord om hvordan det vel kunne oppleves å være katolikk her i byen etter reformasjonen i 1537.
Jeg våger i all ubeskjedenhet å betrakte meg selv som en økumenisk innstilt person. Men når det gjelder kveldens tema makter jeg ikke med min beste vilje å oppdrive økumenisk toleranse - det måtte da være noen godord helt i slutten av foredraget. Flere av dere som her er tilstede vet av gode grunner lite om trosskiftet i Norge og byen vår på 1500-tallet. Jeg vil derfor tillate meg en uforskammet lang innledning før jeg via Tyskland, Danmark, Norge lander på torvet i hjembyen vår. Jeg skynder meg straks med å poengtere at de tanker jeg gjør meg rundt reformasjonens innføring i landet og byen vår ikke står for et offisielt felleskatolsk syn (hos oss som hos lutheranere vil meningene være mange og forskjellige), men representerer kun min subjektive bedømmelse.
Bakgrunnen for reformasjonen
En av de mange årsakene til den katastrofale trossplittelsen som fant sted på midten av 1500-tallet var renessansen. Allerede på 1300-tallet begynner tidens lærde å gjenoppdage antikkens bildende og litterære kunst og kultur. Et nytt menneskesyn baner seg vei. I middelalderen var det Gud som stod i tilværelsens sentrum. Mennesket var plassert i en tilbedende krets rundt Gud. Med renessansen plantes spiren til en stadig mer omseggripende subjektivisme - frem til modernismen - hvor mennesket står i sentrum, og Gud rykker ut i periferien.
Den katolske kirken drømte om å «døpe» renessansen: Skvise ut negativt slagg, som ikke lot seg forene med kristen tanke, adaptere positive tanker, som ville berike kristendommen. Lignende operasjoner hadde kirken utført tidligere og med hell. Men denne gang skulle det ikke lykkes. Kirken stod for åndelig svakt. Vi fikk paver, biskoper, abbeder som i sin luksuriøse og krigerske livsstil lignet mistenkelig på «det universale, grensesprengende kraftmenneske» renessansen hyldet. Å dyrke antikkens kunst, bygge kostbare kirker og palasser, dra på jakt, føre kriger, utkjempe feider betød mer for renessansens prelater enn som hyrder å røkte sin hjord.
Middelalderens universalisme bryter sammen Enheten mellom filosofi og teologi splittes. Enheten (harmonien) mellom den allkjærlige Gud og skaperverket bryter sammen. Enheten mellom den enkelte kristne og fellesskapet svekkes. Enheten mellom Kirke og samfunn går i oppløsning Nasjonalismen er i fremmarsj: Et nytt fyrsteideal vokser frem inspirert av den italienske historiker og statsfilosof Macchiavelli (1469-1527) og hans bok Il Principe (fyrsten): Politikken, staten, fyrsten står hevet over moralske regler; det som tjener staten er godt - uansett. Dette renessanseidealet har inspirert Hegels statsfilosofi og påvirket det 20. århundres totalitære regimer.
Luther og renessansen
Luther er ikke påvirket av renessansens grensesprengende livsutfoldelse og bevisste selvfølelse. Han er en from munk som kjemper en indre, fortvilet kamp for å finne den nådige Gud og gjør det.
Men vel er Luther uten selv å være klar over det påvirket av modernismens subjektivisme: Hans mål var nok å forherlige Gud - gi ham all ære - men uten å være klar over det rykker han mennesket inn i tilværelsens sentrum ved sin religiøse subjektivisme:
Han bryter med det kristne fellesskap. Han vet jo bedre enn de forsamlede biskoper på et kirkemøte hva som er kristen sannhet. For han har jo subjektivt opplevd den. Ved prinsippet Bibelen alene setter han den enkeltes subjektive bibelforståelse over Kirkens levende, århundregamle tradisjon. Hans lære om de to regimenter fremmer individualismen og kristen ghettomentalitet: Ansvaret for politikken, livet i denne verden overlates til det verdslige regimet. Prinsippet troen alene utvikler seg i århundrers løp lett til jeg alene, jeg alene vite, jeg alene bestemme, jeg og mine følelser: normen på godt og ondt, sant og usant.
Reformasjonen sprer seg i byene
I senmiddelalderens blomstrende bysamfunn griper borgerskapet begjærlig de nye tanker fra Wittenberg. Reformasjonen er i første rekke en bybevegelse. Løsrivelse fra kirkelige autoriteter og prinsippet Bibelen alene passer som hånd i hanske til en stadig voksende individualisme hos det selvbevisste borgerskapet i de nordeuropeiske byer hvor merkantilisme og en gryende kapitalisme avløser middelalderens naturalhusholdning og kollektive syn på handel og produksjon.
Ikke å undres over at reformasjonen grep om seg i Tysklands naboland, Danmark. For her var bykulturen i sterk utvikling. Bøndene var mer undertrykt enn i Norge. Adelen - på evig jakt etter egne fordeler - stod langt sterkere enn hos oss. Etter unionen i 1380 satt kongen alltid i Danmark. To av dem var typiske renessansekonger: Det var kong Kristian II. Han vinglet mellom katolisisme og protestantisme. I politikken beundret han Macchiavellis fyrsteideal. Han gjorde seg blant annet skyldig i blodbadet i Stockholm. Den andre kongen var Kristian III som med hård hånd gjennomførte reformasjonen i Danmark-Norge. Begge disse kongene levde i samsvar med Machiavellis Il Principe.
Reformasjonens innføring i Norge
Vi nærmer oss kveldens egentlige tema: Trondhjem etter reformasjonen. Men først må vi se litt på hva som skjedde da reformasjonen ble innført i Norge. Om denne begivenheten er det skrevet bøker. Selv må jeg fatte meg i korthet.
Reformasjonen et nasjonalt og kirkelig nederlag
Reformasjonens innføring i Norge gikk sammen med et smertefullt nasjonalt nederlag: På det danske riksmøte i 1536 dekreterte kong Kristian III at «Norge skulle være å bli under Danmarks trone, likesom et av de andre land, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne, og heretter ikke være eller hete et kongerike for seg, men et ledemot under Danmarks rike ... til evig tid».
Dermed ble Norge et lydrike under Danmark og var det - hvert fall i navnet - like til 1814. Det norske riksrådet ble avskaffet. Det danske riksrådet hevdet suverenitet i begge riker. Likeledes fikk den sterke danske adel samme rett til norske len som den svake norske adel. Den siste ble etterhvert skjøvet til side. Danske menn okkuperte alle stillinger: som lensherrer, festningskommandanter, skatteinnkrevende fogder osv ...
Sammen med denne nasjonale fornedrelsen gikk en religiøs ydmykelse, et kirkelig nederlag. Den katolske kirke ble fjernet og den luthersk-evangeliske etablert. Dette skjedde ved en kongelig resolusjon uten det ringeste forutgående ønske i det norske folk, som følte seg vel hjemme i den romersk katolske kirke. Hvordan kunne dette skje så relativt lett som det jo gjorde? Norge var en svekket nasjon. Svartedauden på midten av 1300-tallet hadde redusert den norske befolkning med 2/3. På reformasjonstiden bodde kun ca. 200.000 mennesker i vårt vidstrakte land. Vi hadde små muligheter til å klare oss som selvstendig nasjon. Norge var et bondeland med svak bykultur. Det norske riksråd, som var besatt med en rekke danske «innvandrere» og norske sympatisører, hadde liten politisk kraft til å motstå presset fra danskekongen. Det er tesen til en rekke historikere at reformasjonen fikk innpass i Norge utelukkende fordi vi stod politisk svake overfor Danmarks renessansekonger. Den dansknorske adel øvde ingen motstand. Den tenkte kun på å mele sin egen kake - trekke økonomiske fordeler av reformasjonen, slik den gjorde i andre europeiske land: En adel som siklet etter kirke- og klostergods. Bøndene i Norge var for svake og svekket til å yte væpnet motstand mot overgrepet. Bybefolkningen var for fåtallig til å motstå presset.
Det var ingen religiøse-åndelige strømninger til stede i Norge som hadde lagt grunn for eller virket banebrytende for trosskiftet. Det kirkelige forfall, som hadde brøytet veien for reformasjonen sørover i Europa, opplevdes ikke på langt nær så sterkt i Norge. Nordmenn betalte gjerne sin tiende og andre avgifter til kirken så lenge dens tjenere skjøttet sitt pastorale ansvar for sjelenes frelse.
Bare i Bergen fantes litt «lutheri» blant «de gærne hanseatene» som gjerne så de ble uavhengige av Bergens biskop og norsk geistlig formynderskap.
Olav Engelbrektsson: den eneste motstander
Den eneste mann i Norge som ytet virkelig motstand - både mot nasjonal utslettelse og protestantismens innføring - var erkebiskop Olav Engelbrektsson. Men hans kamp mot daneveldet var dømt til nederlag. Han stod for svakt. Vi skal av tidshensyn ikke komme inn på erkebiskopens personlighet. Også han legemliggjorde noe av renessansens fyrsteideal. Som leder for det norske riksråd og primas for den norske kirkeprovinsen hadde han en nærmest uoverkommelig oppgave under de forhold som rådet. I politikken ble han nødsaget til å tute med de ulvene han var sammen med. Hans politiske renkespill og tvilsomme ordholdenhet står ikke for dagens kritikk, men var i tråd med datidens tenkemåte i det politiske liv. Studerer en erkebispens kamp, får man en nostalgisk lengsel etter urkirken og dens totale uavhengighet av stat og keiser. Enn om kirken aldri hadde inngått noen som helst allianse med verdslige myndigheter!
Men Olav Engelbreksson ble av domkapitelet i Trondhjem - ja, nå befinner vi oss i byen vår - valgt til å sitte på erkebispestolen, noe som i sin tur, helt automatisk, medførte at han også inntok øverste stilling i det norske riksråd, hvis fremste oppgave var å hevde norske interesser overfor dansk dominans.
Olav Engelbrektsson har vært en av de få nordmenn som loddet danskefaren til bunns. Dessuten har han etter grundig utdannelse ved det katolske universitetet i Rostock lært lutheranismen å kjenne. Han har forstått på hvilke avgjørende punkter den avvek fra katolisismen - langt bedre enn landets øvrige biskoper og prester. Han har vært klar over at Norge bare kunne forbli katolsk hvis nasjonen bevarte en viss politisk selvstendighet, og omvendt at landet bare kunne bevare sin selvstendighet hvis det forble katolsk. Bedre enn noen annen har han forutsett de negative følger det ville få for landets religiøse liv hvis reformasjonen fikk innpass.
Erkebispens kamp var dypt tragisk. Den var dømt til nederlag. Det var en "sverdmisjon" som stod bak reformasjonens innføring i landet. Erkebispen måtte kapitulere for den brutale våpenmakt. Olav Engelbreksson med noen bisper, kannikere og yrkessoldater forskanset seg på den nylig bygde borgen Steinviksholm i Åsenfjorden. Mot hærmakten til Kristian III hadde han lite han skulle ha sagt. Den 1. april 1537 seiler fire skip forbi Munkholmen og ut Tronhjemsfjorden med kurs for Belgia. På et av disse skipene befinner seg erkebispen. Olavsskrinet, som han hadde brakt med seg fra Nidaroskatedralen til Steinviksholm, for å skåne den mot kong Kristians pengegriskhet, måtte han etterlate seg på borgen. Men en rekke kostbare klenodier som kalker, monstranser og disker, tok han med seg for å redde dem fra omsmelting i penger. Hans optimistiske planer var jo å ta dem med tilbake til Domkirken når han snart - med keiser Karl Vs hjelp - kunne vinne Norge tilbake. Slik skulle det ikke gå. Året etter i 1538 dør han i Lier i Belgia (dengang de spanske Nederlandene). Med erkebispens fordrivelse er den katolske kirke som institusjon fjernet fra landet. En annen sak er at katolisismen som tro delvis overvintret i minst 150 år etter reformasjonens innføring.
Å være «tvangslutheraner» i Trondhjem etter reformasjonen
La oss kaste et blikk inn i Trondhjem by på midten av 1500-tallet. Jeg bruker nå bevisst navnet Trondhjem (Trondhem, Trondhiem) siden det ble rådende fra midten av 1400-tallet og fremover.
Kannikerne
Etter at erkebispen hadde forlatt byen, etterlot han seg et stort tomrom. Domkirken, som lå delvis i ruiner etter brannen i 1531, og erkebispegården, som også var stygt brannherjet, stod herreløse. Byens og landets kirkelige og politiske sentralfigur var borte. Domkapitelet fikk lov av danskekongen til å eksistere som før, og kannikerne fikk tillatelse til å beholde sine tidligere inntekter. Jeg kan styre min begeistring for disse kannikerne, som skulle støtte erkebispen i åndelige og praktiske spørsmål, og velge ny erkebisp når den gamle døde. De spilte en ynkelig rolle under og etter reformasjonen. Da Steinviksholm var blitt erobret av den danske hærmakt, sendte de et brev til Kristian III hvor de fordømte erkebispen for hans handlemåte og unnskyldte sin lydighet mot ham og lovet troskap til danskekongen som nå var «den norske kirkes øverste herre». Under syvårskrigen noen år senere (1563-1570) da svenskene invaderte Trøndelag og erobret Trondhjem svor de troskap til den svenske kong Erik XIV. Da svensketroppene var fordrevet av landet, falt de på kne for danskekongen igjen og bad om nåde - og fikk det. Det er vanskelig å mobilisere respekt for disse knehønene. Vel, kanskje er jeg for snar til å dømme. De hadde mistet sin leder - erkebispen. De ville beholde sine inntekter. Hvem vil ikke det? Og de ville forhindre at byen ble plyndret av danske og svenske leietropper.
Lensherren: Trondhjems politiske overhode
Lensherren overtok erkebispens politiske lederrolle. Det ble selvfølgelig en danske, Kristoffer Hvitfeldt. Han residerte på Steinviksholm. Han ble etterfulgt av dansken Evert Bild i 1556. Denne flyttet til Trondhjem by og fikk sin lensherreresidens i erkebispegården, som nå ble kalt kongsgården. Denne Evert Bild var forøvrig litt av en bølle, noe den lutherske kirkelige autoritet snart skulle merke. Og hvem var nå det?
Den lutherske kirkelige autoritet
Kong Kristian innsatte superintendenter. De skulle overta de katolske biskopers rolle som kirkeledere. I Trondhjem fikk vi som nr. 2 en dansk superintendent med navn Hans Gaas i 1546. Han fikk Elgeseter kloster til bolig og avlsgård (Hele Øya, Vollan, Singsaker og Gløshaugen). Men lensherren Evert Bild fikk gjennom sine forbindelser med danskekongen kastet superintendenten Hans Gaas ut av Elgeseter kloster og overtok selv godset. Hans Gaas, stakkars, måtte nøye seg med en bolig i dekangården, som lå nord for Domkirkegården. Jeg nevner dette for å illustrere at kongens menn nå stod over kirkens menn.
Innbyggerne i Trondhjem - hvem var de?
Innbyggerne i Trondheim var så visst ikke tallrike. I høymiddelalderen hadde 3000 mennesker bodd i byen. På 1500-tallet har innbyggerantallet sunket til ca. 1500.
Mange av disse innbyggerne hadde vært i tjeneste hos erkebispen. Noen som tjenere i hans hushold, andre som steinhuggere og kunstnere ved domkirken. Andre har drevet handel i erkebispens regi: For å kunne bekoste restaureringen av Domkirken og finansieringen av erkebispedømmet krevdes store inntekter, dels i naturalia fra det store kirkegodset, dels fra en utstrakt handel, som i sin tur krevde tallrike ansatte. Da erkebispen var drevet ut av landet har disse funnet seg annet arbeid i byen, for vi vet at innbyggerantallet heller øker enn avtar på midten av 1500-tallet.
Ut over dette vet vi at byen har hatt en rekke håndverkere av alle slag. Her har bodd vanlige arbeidsfolk i usle, små hytter. Bønder har drevet jordbruk på gårder innenfor bymurene, og bønder i byens oppland (dagens Stor- Trondheim) har solgt matvarer til byens borgere. Det er historikere som kaller Trondhjem på midten av 1500-tallet for «innvandrernes by». En rekke hollandske, tyske, engelske og danske gründere og handelsfolk slo seg ned i byen og bidrog til dens velferd. Hvordan den religiøse situasjonen var hos disse «innvandrere» forteller kildene intet om. Jeg går ut fra at de kom fra det kalvinske Nord-Holland og områder fra Danmark og Tyskland som var blitt lutherske. Jeg går ut fra at de har forholdt seg lojale overfor de luthersk kirkelige myndigheter i Trondhjem.
Religiøse savn blant innbyggerne
Hva har byens innbyggere - som var blitt tvunget til å tilhøre den lutherske kirke - tenkt, følt - savnet? Vi har få kilder som beretter om dette. Her må jeg som katolikk og konvertitt bruke min fantasi.
Prestene
De første prestene som virket i Trondhjem etter reformasjonen, var katolske. De fikk ifølge forordninger fra danskekongen lov til å fungere som prester livet ut. På tross av den liturgiske nyordning har de trolig lest messen, gitt absolusjon (syndsforlatelse), forvaltet sykesalvingens sakrament på gammelmåten.
Men «gammelprestene» døde ut og «nyprestene» meldte sin ankomst 10-20 år etter reformasjonen i 1537 . Det var i stor utstrekning dansker, som søkte kall i Norge, eller det var nordmenn som hadde studert i København eller de mest ihuga i Wittenberg. Det var unge, nidkjære menn, som brant for sin lutherske tro og var blitt «snikfordansket». Haken ved disse nyprestenes kallsutøvelse har nok vært at de snakket dansk, brakte med seg danske bibler, preket på dansk - et språk nordmenn flest ennå ikke forstod. Deres nidkjære kamp for å utrydde alt «papisteri» ble motarbeidet av den enkle mann og kvinne i og utenfor byen.
Noe historikere umulig kan komme inn på, men som fra et religiøst synspunkt vanskelig kan forbigås er den manglende suksesjon hos nyprestene. Jeg tenker her på den uavbrudte videreformidling av Kristi prestedømme ved håndspåleggelse, fra apostlene til deres etterfølgere - den katolske kirkes biskoper - og ut siden til våre prester. (Dette er et ytterst sårt, delvis tabubelagt emne i økumeniske samtaler den dag i dag.) Med den manglende suksesjon fulgte «automatisk» en manglende fullmakt til å forvalte sakramentene - unntatt dåpen - gyldig. Har Trondhjems borgere følt at her var et mysterium gått tapt?
Eukaristien
Som konvertitt til den katolske kirke vil jeg nærme meg spørsmålet den motsatte vei: Fra nåtid til fortid. Jeg og en rekke konvertitter har opplevd eukaristien (Kristi nærvær under brødets skikkelse i tabernakelet; Kristi sanne nærvær under brødets og vinens skikkelse i det eukaristiske offermåltid - nattverden). som en påtagelig virkelighet, som et nært og ufattelig mysterium. Det har ikke dreid seg om voldsomme følelser, heller om en øyeblikkelig eller snikende bevissthet om at eukaristien i den katolske kirke er noe objektivt reelt - et mysterium - som er der i våre kirker, dag og natt, uavhengig av vårt nærvær og vår subjektive tro. Dette mysterium fascinerer, lokker og drar. Dette mysterium blir én av grunnene til at man konverterer. Etter konversjonen opplever man mysteriet «live» - under offermessen og ved mottagelsen av den hellige kommunion (nattverden), men fortsatt som et stille, uutgrunnelig, men reelt nærvær, en himmelsk spise som styrker sjel og legeme.
Når nyprestene etter reformasjonen ikke lenger hadde den apostoliske suksesjon, var eukaristiens mysterium borte. Isteden fikk man disse endeløs lange prekener på dansk. Folk sovnet av under gudstjenesten. På Sverresborg museum har de oppbevart en lang stokk fra den tiden. Kirketjeneren ga det sovende soknebarn et lett kakk i hodet for at det skulle våkne. Lengselen etter messen - slik den ble feiret på gammelmåten - må ha vært påtagelig.
Så sent som i begynnelsen av 1600-tallet var det katolikker i Bergen som hvert år drog med skip til Holland for å gå til katolsk messe. Vi hører om en trondhjemmer som 1686 gikk til fots fra Trondhjem til Fredrikstad for å ta del i en «ulovlig» messe, holdt av en katolsk prest, som med fare for sitt liv oppholdt seg illegalt i landet. I fjellbygder på Vestlandet hadde bøndene for vane å slå ihjel nyprestene. (Slik fikk den lutherske kirke sine første martyrer.) I Eidfjord nektet bøndene å betale kirketiende hvis de ikke fikk prester som leste messen «på gammelt vis».
Vi leser ikke om noen direkte oppstand mot nyprestene i Trondhjem. Men stemningen var nok der som i resten av landet: En nostalgisk lengsel etter det mysterium som var gått tapt.
Botens sakrament
Nordmenn i katolsk middelalder var vant til å skrifte sine synder. Med de nye prestene ble mangt annerledes. Deres ord: «Jeg tilsier deg syndenes forlatelse», virket ikke tilforlatelige. Det var som om prestens instrumentale funksjon som absolusjonens (syndsforlatelsens) tjener ble tilbakeført til den skriftendes personlige tro. Usikkerheten bredte seg - ikke minst fordi botens sakrament ikke lenger ble ansett som et sakrament i det hele tatt. Ja, kunne nyprestene - «som ikke var vigslet på rett vis» - forvalte botens sakrament gyldig? Usikkerheten må ha vært påtagelig.
Botsgjerninger
Ikke bare botens sakrament, også selve botsbegrepet undergikk en forandring etter reformasjonen. Kirkehistorikeren Oluf Kolsrud er inne på dette i sin «Noregs Kyrkjesoga» (s. 337-340).
Nordmenn syndet den gang som nå, men datidens mennesker var seg synden bevisst. Kirken ga klare regler om hva som var moralsk adferd og hva som ikke var det. Guds og kirkens bud var kjent for alle. Budene var vanskelige å holde. Man brøt dem dengang som nå, men nordmenn visste om noe som het bot og botsgjerninger. Man ikke bare mottok botens sakrament, man gjorde også bot. Ofte valgte man botsgjerninger etter eget skjønn. Andre ganger ble de pålagt etter skriftemålet. Man opplevde ikke boten som en egentlig straff. Boten ble opplevd som en helbredende reparasjon av de skader synden hadde forvoldt på en selv og andre lemmer på Kristi legeme (Kirken). Ved botsgjerninger i Jesu navn - altså utført i inderlig forening med Frelseren - brakte man likevekt inn i sitt religiøse liv.
Dette botselementet har nok Trondhjemmerne savnet i den nye, lutherske tro. Av nyprestene fikk de høre, at fordi Jesus hadde gjort bot for alle våre synder, behøvde ikke vi å yte noe ekstra dertil.
Klostrene
Jeg tror våre forfedre her i byen etter reformasjonen har savnet nærværet av levende klostre. Det siste hundreår før reformasjonen vitner både om nedgang og oppgang i klostervesenet. Vi skal ikke her fokusere ensidig på «de gale abbedene» på Tautra og Utstein klostre. Det var danske eventyrere, som gjennom sine danske forbindelser fikk ledende stillinger i de to klostrene. Kildenes klager over norske munker og nonner generelt sett er mer lavmælte. De positive sider ved klosterlivet har nok vært fremherskende.
Med reformasjonen ble alt klostergods lagt inn under kronen. Noen munker og nonner fikk oppholde seg i sine klostre så lenge de levde. Andre måtte ut. Men når klostervesenet som sådant ble mistenkeliggjort av den lutherske geistlighet, kan man lett tenke seg hvordan de gjenlevende hadde det. Da så de siste nonner og munker gikk over i evigheten på midten av 1500-tallet, var klostrene i Norge en saga blott.
Har Trondhjems innbyggere savnet nærværet av munker og nonner i Elgeseter, Bakke, Nidarholm, Tautra og Reins klostre? Det var kontemplative ordenssamfunn som holdt til der. Det innebar at ordenspersonenes bønn og indre liv var deres viktigste oppgave og klostrenes eksistensberettigelse. «Bønn og indre liv», det lyder tørt og uvirkelig - kanskje direkte meningsløst på det tyvende århundres mennesker. Men ikke for oss alle! Jeg arbeidet en tid som prest i Tyskland i en liten landsby i det golde landskapet Eifel vest for Rhinen. Jeg kan huske at da et kontemplativt kloster - som hadde stått der i mange hundre år - ble nedlagt, var det stor sorg i den lokale befolkningen. Selv om nonnene ikke hadde vært aktive i karitativt arbeid utenfor klosteret, så føltes det likevel som en vegg i huset var ramlet ut, da de forlot distriktet. Igjen står vi overfor et mysterium. De kontemplative nonners og munkers bønn og meditasjon er som et vannreservoar som gir elektrisk kraft til en hel by. Deres indre, åndelige aktiviteter brer seg som velgjørende bølger til de nærmeste omgivelser. De blir registrert og tatt imot i ordløs kommunikasjon. Det er noe som dør i folket når et kontemplativt kloster blir nedlagt.
Innbyggerne i Trondhjem har nok opplevd dette som et stort tap på midten av 1500-tallet. Ikke bare har de savnet ordenssamfunnenes kontemplative bønn, men også deres omsorg for gamle og syke, deres undervisning av barn og ungdom, ikke minst deres gjestfrihet overfor pilegrimer og andre tilreisende.
Pilegrimer
Et annet savn var uteblivelsen av pilegrimene. Etter hellig Olavs død i 1030 fikk Nidaros, senere Trondhjem, et europeisk, ja, universalt preg. Folk fra hele Nord-Europa, ja, også fra sydligere land, valfartet til fots, til hest, med båt til St. Olavs helligdom. Hans jordiske levninger - som forble uråtnet - var pilegrimenes, ikke første, men andre mål. Noen drog på pilegrimsferd til Nidaros for å takke for en gave de hadde mottatt på helgenkongens forbønn, andre for å gjøre bot for begåtte synder, atter andre var nærmest religiøse turister, som lengtet etter å treffe andre mennesker, oppleve nye steder, men alltid med en undertone av religiøsitet.
Pilegrimsferden startet med et oppriktig skriftemål på hjemstedet og nådde sitt høydepunkt under messen på valfartsstedet. Det andre høydepunktet inntraff når de kunne knele ned for St. Olavs skrin og be den hellige martyr, Norges evige konge, gå i forbønn for seg og sine. Anslagsvis 200.000 pilegrimer valfartet til byen vår hvert år. De har overnattet i private herberger, funnet husly knyttet til erkebispegården, eller sovet i låver og under høystakker i byens bondegårder. De må via tolker hatt livlig samkvem med byens borgere. De forskjelligste tungemål har svirret i luften. Beretninger om politiske og kirkelige begivenheter i hjemlandet er blitt formidlet til lokalbefolkningen. Dikt, sagaer, folkeviser, ballader, eventyr er blitt formidlet begge veier. Nidaros/Trondhjem ble en kosmopolitisk kulturby. Den religiøse begeistringen til pilegrimene har smittet over på bybefolkningen. Særlig i tiden rundt Olsok har den religiøse stemning nådd uante høyder. Etter reformasjonen var det forbudt under dødsstraff for bekjennende katolikker å oppholde seg i landet. Pilegrimene uteble fra Trondheim. Dette må ha betydd et stort savn for våre forfedre her i byen.
«Nærkontakt med himmelen»
Videre tror jeg de har savnet det jeg velger å kalle «nærkontakt med himmelen». I katolsk tid hadde kirken et mer positivt syn både på den menneskelige natur og verden som sådan. Vel var mennesket sterkt skadet av arvesyndens følger, men kirken lærte ikke at den menneskelige natur var i bunn og grunn fordervet, heller ikke at verden kun var en jammerdal. Kirken forkynte troen, feiret messen og forvaltet sakramentene. Dette var noe å satse på; mysteriene lindret psykiske smerter, kompenserte for savn og skuffelser, helbredet menneskenes åndelige ulivssår. Da ble avstanden mellom himmel og jord «kortere». Ja, himmelen senket seg ned på jorden og tok på seg kjød i dagliglivets mange gjøremål, gleder og sorger.
Man slo korsets tegn over seg og barna (den Korsfestede forenet seg med mennesker som slet og bar tunge byrder). Korset ble risset inn i brødet før den første skiven ble skåret (den Korsfestede helliget brødet som var en gave fra Gud). Bonden helliget kornbingen med fire korstegn - et i hvert hjørne - før han i slutten av skuronna fylte den med markens grøde, den de skulle leve av vinteren igjennom. Korset hang over fjøsdøren for å holde skrømt og onde makter på tilbørlig avstand. Vievann ble tatt med hjem fra kirken. Det velsignede, hellige vann kunne ha helbredende virkning når det ble stenket på folk og fe som sykdom og sott holdt i sitt iskalde grep.
Presten bar på en måte de hellige mysterier fra kirken inn i hjemmene -når han fulgte de nygifte like inn i brudekammeret for å velsigne brudesengen, når han med dertil bestemte ritualer velsignet nybygde fjøs, stall, stabbur og våningshus. Når døden krevde sin høst, kom han med vandringsbrødet (den hellige kommunion) og sykesalvingens sakrament, og bad de rituelle bønner for en døende. Slik fulgte kirken de døende og døde over i det hinsidige med sakramenter og bønner. Når den avdøde ble vasket og svøpt i hvite klær, bad presten bønner og betenkte liket med vievann. Loven foreskrev at det skulle holdes likvaka; Naboer møtte opp; sognepresten hadde plikt til å være til stede; Hele natten igjennom bad de for den avdødes sjel - at vandringen gjennom purgatoriet (skjærsilden) måtte bli kort og lett.
Hundrevis av små ting og hendelser, ja, hele livet fra vuggen til graven ble velsignet og helliget av kirken. Det ga trygghet i livet og tillit til de høyere makter. På veggene i våningshuset hang korset og utskårne billeder av Jesu mor og andre hellige kvinner og menn. På det vevde åkleet ble bibelske scener fremstilt til oppbyggelse for husets beboere.
Kirken oppmuntret folk til kirkegang, til å reise kors på gårder, hauger, og langs veiene. De ble anbefalt å be den meditative rosenkransen og andre bønner i skumringstimen, før familien, taus og dreng gikk til sengs. På Innerøy har de fortsatt et ordtak fra gammeltida: «Det e stygt vér idag. Vi kjem verken te kjerka eller krosset. Vi får be på baindet.» Meningen er vel i dag skjult for de fleste. ( Det er stygt vær i dag. Vi kommer verken til kirken eller et av de korsene som er reist langs veien til kirken. Vi får bli hjemme og be rosenkransen.)
Med de nye lutherske prestene på midten av 1500-tallet skulle mye av dette forsvinne. Nidkjære bisper og prester tordnet fra prekestolen mot «papisteriets» overtro. Folk holdt lenge fast ved de gamle skikker. Tenk bare på primstaven - hvor seiglivet den har vært! Men når prestens medvirkende rolle uteble, skulle mange av disse skikkene forsvinne. Skjønt noen har overvintret like ned til vår tid. Jeg tror mange borgere, bønder og småkårsfolk i byen og dens oppland har følt tapet av denne «nærkontakt» med himmelen og dens gavmilde Gud - som stilte seg solidarisk med menneskene i deres jordnære liv - som et dypt savn.
«Den hellige storfamilie» oppløses
Et lignende tap var oppløsningen av det jeg vil kalle «den hellige storfamilie». Jeg tenker nå på den inderlige forbindelse og solidaritet som hersket mellom de levende og døde.
I middelalderen eksisterte ikke hermetiske skott mellom jord og himmel. Middelalderens mennesker var seg bevisst å leve i en storfamilie - de helliges samfunn - hvor det hersket inderlig kontakt menneskene seg imellom, enten de nå levde på jorden, ble lutret i purgatoriet eller sang Guds lov med engler og hellige i de himmelske boliger.
De avdøde kom en så nær når man trodde at de i Gud - som i et speil - kunne se det som skjedde med de gjenlevende barn, barnebarn, slekt og venner, og visste at de dag og natt bad til Gud for dem alle. Likledes ga det trøst og nærhet å tro at man kunne følge sine avdøde inn i evigheten, med bønner til Gud om at deres vandring gjennom purgatoriet - frem til den himmelske salighet - måtte bli lett.
Trondhjemmerne må ha opplevd det som et uhyggelig sjokk når det kostbare Olavsskrinet ble sendt til Danmark for å smeltes om til penger, for at Kristian III kunne betale sin krigsgjeld.
Etter syvårskrigen bar trønderne den innerste trekisten med hellig Olavs levninger - nærmest i prosesjon - fra Fløan Kirke tilbake til Domkirken. Nå fikk ikke helgenkongens relikvier stå bak høyalteret, men fikk nøye seg med en åpen grav. Folk bare fortsatte å komme til graven, for å ære Guds verk i helgenkongens liv og trygle St. Olav gå i forbønn for land og folk. Men danske menn kom i kongens oppdrag til Trondhjem og fikk skuflet jord over graven. Etter kort tid - sier historikerne - var gravstedet glemt. Ja, de sier så.
Den lutherske kirke advarte mot og forbød all helgendyrkelse. Men kong Kristian III hadde bedt de nye superintendenter og myndighetene gjennomføre reformasjonen i Norge på lempelig vis, fordi - det visste danskekongen - nordmennene hang så inderlig ved sin gamle tro. Vi ble derfor skånt for billedstormerne som ødela så mye kristen kunst i Tyskland. Men i løpet av 1500-tallet ble malerier og statuer av hellige kvinner og menn fjernet fra kirkene, og de vakre veggmaleriene forsvant under hvit kalkmaling.
Moralsk forfall?
De historikerne jeg har kommet over, skildrer tiden etter reformasjonen som preget av moralsk forfall. Men forfatteren av Aschehougs Norgeshistorie bind 5, betviler det. Som ikke-fagmann tør jeg ikke ta stilling til dette spørsmål, men jeg kan neppe forestille meg at det reformatoriske prinsippet troen alene ble forstått i sin fulle teologiske tyngde av den enkle mann og kvinne av folket. Når også botsgjerninger ble mistenkeliggjort av de nye geistlige måtte det - ihvertfall i den første tiden - virke moralsk oppløsende. Det må også ha vært tilfelle her i byen.
En økumenisk sluttbetraktning
Kjære venner. Dere bad meg si noen ord om hvordan det måtte oppleves å være katolikk i Trondhjem like etter reformasjonen. Som katolikk kan jeg ikke med min beste vilje se noe positiv i det som skjedde. Men neste gang dere kommer sammen, vil en annen foredragsholder tale om luthersk kristendom i byen vår i de århundre som fulgte. Da vil det sikkert komme mer likevekt i billedet. For utrolig mye positivt har funnet sted i århundrenes løp hva gjelder luthersk spiritualitet, salmekunst, litterær og teologisk virksomhet. Den lutherske kirke, med sin veldige respekt for Guds ord, har utviklet en spesiell fromhetstype, som andre kirkesamfunn kan lære av.
Det er også en sak som bør gjennomtenkes grundig: Det var ikke den lutherske geistlighet som med våpen i hånd tvang reformasjonen inn på oss. Det var den danske stasmakt som voldelig knuste den katolske kirke i Norge. Med mye godvilje kunne en si at hvis kristendommen skulle leve videre i landet, måtte noen føre arven videre. Loddet falt på den luthersk-evangeliske kirke. Den har langt på vei tatt opp arven fra middelalderkirken og ført den videre. Det skal vi være takknemlig for. Var det noen som hvisket «teologisk akrobatikk»?
Kanskje har de rett - i en viss utstrekning. Jeg føler meg på gyngende grunn, føler meg klosset i uttryksformen. Det kan skyldes at vi på katolsk hold har befattet oss lite med disse spørsmål - dessverre!
Men la oss nå sammen feire byjubileet som kristne brødre og søstre!