Sognet
Vi talte i går om den kristne i det kirkelige fellesskap. I dag skal vi ta for et beslektet emne: Den kristne i sitt sogn.
Sognets historie
Vi leser i Det nye testamente at apostlene innsatte biskoper i de menigheter de grunnla i det vidstrakte romerske riket. Disse menigheter eller bispedømmer, lå i denne første misjonstiden alltid i byer. Etterhvert som kristendommen fikk mer vind i seilene, kom det også nydøpte konvertitter til, som bodde på landet utenfor byene.
Det ble for mye for en biskop og hans prester å ta seg av de troende både i byene og på landet. Så ble det da opprettet menigheter utenfor byene. Her finner vi opprinnelsen til sognene og sogneprestene. Sognene dannet ikke selvstendige kirkelige områder. De kristne i et sogn hørte inn under bispedømmet, og sognepresten stod under biskopens autoritet. Sognepresten representerte biskopen i sitt sogn.
Hele Kirken tilstede i sognet
Denne forståelse av et sogn har gyldighet den dag i dag. Men nye momenter er kommet til etter det 2. Vatikankonsil, som ble holdt i begynnelsen av sekstiårene i Rom. Før konsilet ble sognet betraktet som en del av den universelle (katolske) Kirke, slik Norge er en del av Europa. Under konsilet gikk man mer i dybden. Konsilfedrene fikk forståelse for at hele den universelle Kirke - hele Kristi mystiske legeme - er helt og fullt tilstede i ett enkelt sogn. Dette lyder i første instans noe selvmotsigende, for ikke å si absurd: Det hele kan ikke være i en av sine deler, og en del kan da umulig utgjøre det hele.
Hvis vi betrakter Kirken utelukkende fra dens kvantitative og geografiske side, er konsilfedrenes lære helt meningsløs. Ni hundre millioner katolikker, spredt over hele verden, kan umulig være helt tilstede i et lite sogn med tre hundre mennesker. Hvis vi på den annen side minnes gårsdagens foredrag om at Kirken ikke bare har en menneskelig, men også en guddommelig side, ter saken seg straks annerledes.
Den Hellige Ånd er jo Kirkens sjel; han gjør Kristus nærværende i Kirken, så den blir Kristi mystiske legeme. Men Den Hellige Ånd kan gjøre Kristus helt og fullt tilstede også i et sogn, slik at sognet blir Kristi mystiske legeme, med andre ord slik at hele Kirken blir nærværende i sognet.
Betydning for oss som lever i diasporaen
Forhåpentlig har jeg ikke kjedet dere for mye med mine teologiske betraktninger. Jeg syntes det var viktig å presisere dette at hele Kirken, forstått som Kristi mystiske legeme er tilstede i ett enkelt sogn - nettopp fordi jeg taler til norske katolikker som lever i diasporaen. Som jeg nevnte i siste foredrag (Den kristne i det kirkelige fellesskap) kan vår lille katolske flokk her oppe i Norden, spredt som den bor utover hele landet, fjernt fra det rike, pulserende kirkeliv på sydligere breddegrader, lett føle seg litt ensom og forlatt, ja, endog litt stemoderlig behandlet. Vi drømmer kanskje om å få komme til Rom, fordi vi mener at vi der finner Kirkens sentrum. Og har vi en gang vært i Den Evige Stad, går våre lengsler tilbake, og vi opplever våre egne, kirkefremmede omgivelser enda sterkere.
Betrakter vi Kirken bare fra dens ytre, menneskelige - og dermed geografiske side, må vi innrømme at slike tanker og lengsler er fullt berettiget. Men ser vi på Kirken som et mysterium, som Kristi mystiske legeme - og det er jo det Kirken i første rekke er - da må vi si at slike tanker og lengsler er overdrevne. For Kristi mystiske legeme har intet geografisk sentrum. Kirken som et mysterium er like nærværende i min lille menighet her oppe i Norden som den er det i Rom. Du og jeg blir ikke stemoderlig behandlet, for til tross for diasporaens fattigslige former i liturgi og gudstjeneste, står du og jeg med begge ben solid plantet i Kirkens mysterium. Tenker vi denne tanken til bunns - og det bør vi gjøre under denne retretten - må den føde en begeistret kjærlighet i oss til vårt eget sogn, til det sognet du og jeg tilhører. Vi må da følgeriktig elske sognet vårt like brennende som vi elsker Kristus selv.
Hvordan hele Kirken blir gjort nærværende i sognet
Biskopene på det 2. Vatikankonsil har da også fastslått hvordan det kan skje at Kristus og hele hans Kirke er fullt og helt tilstede i ett enkelt sogn.
1. Ved ordet
Kristus og hans Kirke blir gjort nærværende i vårt sogn for det første ved Ordet - forkynnelsen. Til ordet hører all form for forkynnelse, men det er vel særlig søndagstalen (homilien) vi forbinder med dette. Det kan gi oss noe å tenke på. Kanskje går det med dere som med meg at Ole Lukkøye melder sin ankomst, og slår opp sin farvesprakende paraply straks prekenen begynner, særlig hvis presten er noe kjedsommelig og langtekkelig, uinteressant og uaktuell - og det er vi alle til sine tider. Holder vi oss våkne, fester vi kanskje mer oppmerksomhet på formen enn på innholdet. Vi ergrer oss over den allfaderlige prekentonen og de gamle velkjente gester. Eller vi går til den motsatte ytterlighet - faller i staver over prestens veltalenhet, hans retoriske begavelse, hans behagelige organ. Noe nytt forventer vi ikke at han skal komme med hva innholdet angår.
Er vi liturgisk interessert og dessuten har satt oss inn i messen som et offermåltid, betrakter vi kanskje prekenen som den kjedelige del av gudstjenesten, noe vi i beste fall finner oss i å høre, mens vi litt utålmodig venter på det avsluttende Amen. Så tar vi fatt på det egentlige: De liturgiske bønner, ofringen og kommunionen.
Alle disse holdninger er rav ruskende gale: Vi skulle ikke bry oss så mye om prestens person; hans vaner og uvaner. Vi burde i steden lytte til det han har å si oss - på innholdet i hans forkynnelse. For det har han ikke av seg selv: Det er Kristi åpenbarte ord han forkynner. Han er jo utsendt av Kirkens Herre til å forkynne hans ord. Som person er presten i all sin skrøpelighet kun ordets tjener. Og dette ordet skildrer ikke bare Kristi liv og gjerning slik det utspilte seg i Palestina for snart to tusen år siden. Nei, dette ordet gjør Kristus og hans Kirke nærværende i vår menighet. Med andre ord - i den grad du hører ordet og tar det opp i deg, blir du eller er du et levende lem på Kristi mystiske legeme. Ved å ta imot ordet gjør vi Krisus og hans Kirke nærværende i vårt sogn.
La oss yttrykke det samme på en annen måte: Liturgien kretser i dag så mye om påskemysteriet, dette at vi som kristne på en hemmelighetsfull måte skal ta del i Kristi død og oppstandelse. Når så presten i sin preken skildrer det drama som fant sted på Golgata og den mirakuløse begivenhet som fulgte, blir det ikke bare med denne skildring av en historisk begivenhet, nei Kristi død og oppstandelse blir ved prestens ord virkelighet i oss - som et mysterium. På denne måte blir Kristus og hans Kirke gjort nærværende i oss og i vårt sogn.
Forkynnelsen - en dialog
Når jeg nå har pekt på prekenenens vesentlige funksjon, vil jeg ikke frata presten ethvert ansvar for at hans forkynnelse blir kjedelig, uinteressant, uaktuell. En preken skulle ikke være en monolog - prestens enetale - men en dialog. Prekenen skal gis og den skal mottas.
Og nå forholder det seg slik at selv om åpenbaringens sannheter er tidløse, skal de allikevel forkynnes for mennesker som lever i en bestemt tid og befinner seg i en konkret historisk situasjon. Hvis nå presten ikke makter å aktualisere det glade budskap - hvis han ikke greier å tilpasse ordet til den situasjon de troende lever i, er det noe galt fatt med presten og hans forkynnelse.
Men feilen kan også ligge hos menigheten. La meg forklare dette ad omveier: Uten tvil er det prestens oppgave å orientere seg utad. En sogneprest skal ikke være en einstøing, som lever sitt liv isolert. Han skal være hyrden som kjenner sine får og deres beitemarker. Han skal gå på husbesøk og lære familiene og deres problemer å kjenne. I foreningene skal han ikke bare holde foredrag, men også føre samtale med medlemmene - svare på kritikk, høre på og vise forståelse for deres problemer og tvil. Hvis sognepresten ikke lærer sine sognebarn og deres konkrete situason å kjenne og heller ikke følger med i tiden - så hans forkynnelse blir drepende kjedelig, kan som sagt skylden ligge helt og holdent på hans side. Han betrakter dem for mye som sognebarn - man skulle avskaffe dette ordet - og for lite som myndige kristne. Men skylden kan også ligge hos de myndige kristne som i for stor utstrekning oppfører seg som sognebarn.
Presten betrakter lett de troende som objekt - som gjenstand for sin preken, som prekenkonsummenter, mens de troende forholder seg som passive, umælende barn, som temmelig ubevisst lar prekenen skylde over seg.
Har ikke både prest og menighet ansvar for at ordets forkynnelsen blir god? Hva gjør du når presten kommer på husbesøk? Skrur du på fjernsynet så han kan hygge seg? Eller tar du opp dine, din families og tidens problemer med ham? Gjør du - under slike husbesøk, eller når du tar del i menighetsmøter - noe for at han skal bli engasjert i din og menighetens konkrete situasjon? Har du noen gang bedt din sogneprest tale om et bestemt emne eller problem, som du kanskje selv ikke forstår, eller - som du kanskje forstår bedre enn din sogneprest, så du kan gi ham noen nyttige tips? Har du ikke gjort et slikt forsøk noen gang, så prøv!
Jeg tror han vil glede seg over din nyfødte årvåkenhet. Førstkommende lørdag vil han ta fatt på prekenen - ikke som en plikt, men som en kjærkommen oppgave, som en tildelt lyst. Hvis menighetens «myndige kristne» fikk som vane å samtale med presten om de prekener han har holdt, og de han skal holde, tror jeg de ville bli mindre kjedelige, mer aktuelle og engasjerende. Med «samtaler» mener jeg ikke en flengende kritikk, heller konstruktive spørsmål om punkter i prekenen som fløy over hodet på menigmann, eller ble uklart fremstilt, samt velmente tips for neste preken. Skjer det, blir det ikke presten alene som forkynner, da er det hele menigheten som tolker Guds ord - det ordet som gjør Kristus og hans Kirke nærværende i sognet.
Jeg har hatt gleden av å være tilstede ved en filippinsk messe, holdt av en filippinsk prest. Forkynnelsen fascinerte. Uten manuskript eller notater stod han i midtgangen, så sine landsmenn i øynene, innledet til en dialog, som sprengte skillet mellom geistlig og leg. Tanker om den bibelske tekst - anvendt på deres situasjon - fikk spontane uttrykk, bølget frem og tilbake: fra leg til prest, fra prest til leg. Impulser, latter, tårer var ekte. Ingen var uberørt! Den slags lar seg ikke imitere av våre frosne, nordiske sinn, men peker allikevel i en retning som et stykke på vei kan følges.
Kanskje synes dere jeg stiller for store krav til dere som «myndige kristne». Er det ikke presten - og bare han - som av Kirkens Herre er blitt tilkjent fullmakt til å forkynne ordet. Tenker vi slik, tar vi bedrøvelig feil. Legfolket er ved dåpens- og fermingens sakrament blitt gjort delaktig i Kristi profetiske, prestelige og kongelige embede. Det er det første som interesserer oss i denne sammenheng. Dere har som legfolk fått del i Kristi profetiske embede
Med Kristi profetiske embede tenker vi på hans oppgave som lærer - dette at han ble kalt til å forkynne det glade budskap. Men hvis vi alle sammen - altså ikke bare jeg som prest, men også dere - hvis vi alle sammen ved dåpen og fermingen har fått del i dette profetiske embede, da er det uten videre gitt at alle kristne - både dere og jeg - har ansvar for at ordet blir forkynt riktig, og - ikke minst - at det blir forkynt effektivt. I denne forbindelse står det i Kirkekonstitusjonen, kp. 2:
«Det troende folk som enhet, salvet av Den Hellige Ånd, kan ikke fare vill i sin tro. Denne spesielle egenskap gir seg tilkjenne gjennom hele folkets overnaturlige trosinstinkt når det fra biskopene til de ytterste rekker i det troende legfolk fremviser en enstemmig tilslutning i tros- og moralspørsmål ... det er det samme trosinstinkt som får Guds folk til med sikker dømmekraft å trenge dypere inn i troen og stadig å gi den en rikere virkeliggjørelse.»
I Kirkekonstitusjonens 4. Kp., som handler om legfolket, leser vi:
«Han (Kristus) oppfyller nå sitt profetiske embede ... ikke bare gjennom hierarkiet, ... men også gjennom legfolket, som han gjør til sine vitner, beriket med troens innsikt og ordets nådegave.»
Med andre ord, vi har alle sammen ansvar for at troen blir forkynt riktig og effektivt - ikke bare overfor verden - men også under gudstjenesten, for derved å kunne gjøre Kristus og hans Kirke nærværende i vårt sogn.
2. Ved eukaristien
Vi skal se hvordan også eukaristien gjør hele den universelle Kirke nærværende i sognet vårt. Under messens forvandling blir Kristus under brøds og vins skikkelse lys levende tilstede i vårt sogn, og ikke bare det, under forvandlingen gjør Kristus sitt korsoffer nærværende i sognet vårt. Den samme Kristus, som brakte sitt blodige offer til Guds ære og menneskenes frelse på Golgata, bringer nå under messen, i vår sognekirke, det samme offer på ublodig måte til sin himmelske Far, til Guds ære og menneskenes frelse.
Alle vi som ved dåpen er blitt lemmer på Kristi mystiske legeme, er kalt til å ta del i dette offer. Fordi messen er hele Kirkens fellesanliggende, må messens liturgi ha felles uttryksmidler. Dette er noe vi har hørt mange ganger før, men har vi riktig forstått det ? Er det gått over i kjøtt og blod? Nå, under retretten, bør vi granske hjerter og nyrer og spørre oss selv om to ting: Går jeg i kirken for å ære Gud - i en gudstjeneste - eller går jeg dit bare for min egen skyld, for å få trøst og styrke. For det annet: Tar jeg virkelig aktivt del i messen så den ved min kroppsholdning, mine gester, mine svar får preg av å være menighetens fellesanliggende. Eller forholder det seg kanskje slik at jeg under messen trkker meg bort fra «den gemene hop», og søker inn til hjertets lønnkammer, hvor jeg sysler med min egen lille privatandakt? La det straks være sagt at vi nordboere har sterke tendenser til å handle feil hva begge disse spørsmål angår, langt sterkere enn f. eks. mellom-europeere.
La meg få demonstrere dette med et eksempel:
Ministrantens historie
Like etter krigen gikk jeg på et privat gymnas. Med konvertittens første begeistring stod jeg flere ganger i uken opp kl. 05.30 for å ta del i fromessen hos søstrene på St. Elisabeth Hospital i Trondheim. Pater X, som den gang var søstrnes rektor, lærte meg å ministrere under messen. Jeg tror søstrene var like nervøse som jeg første gang jeg skulle i ilden. Uten tvil hadde jeg følelsen av å utføre en liturgisk handling og slik rykke mysteriet nærmere inn på livet.
Etter å ha ministrert en rekke ganger, mistet dette nyhetens glans; jeg fant ut av det var vanskelig å samle seg om bønnens innhold når jeg stadig måtte passe på hva jeg skulle gjøre under messen - som å flytte messeboken, hente vin og vann til presten o. s. v. . Så en morgen gikk jeg ikke inn i sakristiet før messen for å iføre meg mine ministrantklær. Jeg hadde tatt min beslutning: Fra nå av ville jeg knele i en benk nede i kapellet sammen med søstrene for å kunne samle meg i bønnen som om den kun var et privat anliggende. For det stod for meg slik at det hadde jeg mest utbytte av. Jeg spiste alltid frokost med pater X etter fromessen. Da var han vanligvis svært blid, men denne morgenen var han tydelig ergerlig. Han spurte hvorfor jeg ikke hadde ministrert. Jeg svarte at jeg fikk mer utbytte av messen når jeg knelte i en benk nede i kapellet. Da fulgte en belæring jeg sent vil glemme. Jeg vil alltid huske den - i takknemlighet. Jeg hadde handlet som norsk superindividualist.
Jeg hadde tenkt og handlet galt på to måter. Vi skal ta for oss den første feilen:
1. Overdreven individualisme
Jeg hadde gjort meg skyldig i overdreven individualisme ved å sette meg selv som messens mål og midtpunkt. Det viktigste var at jeg fikk noe ut av gudstjenesten. For all pris måtte jeg bevare den indre samling. Det viktigste under messen var at jeg følte meg trøstet og oppbygget. Det var jeg som ville føle at jeg fikk utbytte av messen. Jeg hadde ikke lært å tenke katolsk. Katolsk fromhetsliv har Guds ære som sitt første og viktigste mål. Viktig - og allikevel i annen rekke - kommer menneskenes fred og frelse Denne rangordning ble programfestet av englene på Betlehems marker. De sang først: «Ære være Gud i det høyeste» og deretter «fred på jorden for mennsker av god vilje.» Først: Guds ære, så menneskenes fred og frelse. Leser dere konsildokumentene (fra det annet Vatikankonsil), vil dere legge merke til at dette med Guds ære som liturgiens første mål, går igjen som en rød tråd. - For nå å komme tilbake til mitt tilfelle: Uten tvil ville jeg ha æret og forherliget Gud langt mer ved å utføre mine liturgiske funksjoner som ministrant oppe ved alteret enn ved å oppbygge meg selv nede i kapellets benkerader.
Uten tvil kan også dere ære Gud langt mer ved å ta aktiv del i liturgiens ytre former; dens sang; dens gester; dens svar og akklamasjoner enn under messen å isolere dere fra de andre og pleie deres indre fromhetsliv. En annen sak er at hvis vi under messen gir litt avkall på å dyrke oss selv - for lettere å kunne ære Gud - vil Gud i sin tur sørge for at vi nettopp da får mest utbytte av messen hva nådens frukter angår - selv om vi kanskje ikke føler og opplever det så sterkt. Vi kan nemlig være breddfull av Guds nåde uten å føle noe som helst. Opplevelse har jo noe med våre nerver og sanser å gjøre, og nåden - som er Guds liv i oss - altså noe rent åndelig, kan ikke sanses og oppleves - i hvert fall ikke direkte.
Dette at gudstjenestens primære mål er Guds ære og forherligelse, kan også motivere vår kirkegang bedre. Vi taler så mye om «søndagsplikt». Jeg liker ikke ordet, og det er få norske katolikker som gjør det. Årsakene kan være forskjellige. Personlig liker jeg ikke pliktetiketten, fordi vi først og fremst bør gå i kirken av kjærlighet til Gud. Men jeg innrømmer gladelig at følelsen av å elske Gud kan gå i bølgedaler, og da kommer plikten mer inn i billedet. Det skulle bare mangle at jeg ikke skulle kunne ofre én av ukens hundre og seksi åtte timer helt og holdent på Gud, særlig når jeg tenker på hvilket guddommelig drama som finner sted under messen.
En annen - langt vanligere - innvenig mot ordet søndagsplikt lyder slik: «Jeg går ikke til messe av plikt, jeg går når jeg føler behov for det». I denne innstilling bryter nordisk individualisme frem - kraftig og usminket. Så det skulle altså være gudstjenestens mål - å tilfredsstille mine behov . Og hvordan kan vi våge å fremme slike argumenter og samtidig ta ordet gudstjeneste i vår munn. Sier ikke det ordet at vi skal tjene Gud, ikke at vi skal tjene oss selv. Vi er ikke ekte kristne før det blir en selvfølge for oss at vi først og fremst går i kirken for å tjene og ære Gud .
2. Messen et fellesanliggende
Med fare for å bli offer for den samme overdrevne individualisme jeg kritiserer, våger jeg atter å komme tilbake til mitt tilfelle: Jeg nevnte at jeg begikk to feil. Vi har tatt for oss den ene: Jeg opptrådte subjektivistisk for ikke å si egoistisk ved å sette min oppbyggelse, min indre samling foran dette å tjene og ære Gud ved en liturgisk handling - ved å ministrere. Men jeg var superindividualist også på en annen måte: Jeg husket ikke - eller ville ikke huske - at messen er et fellesanliggende og at dette kommer til uttrykk ved ytre synlige og hørbare handlinger, som vi gjør sammen, samtidig og felles. Som ministrant f. eks. skulle jeg representere menighetens felles anliggender ved alteret - være et bindeledd mellom prest og menighet. Men nei, jeg ville isolere meg, ha fred for de andre, nyte min egen oppbyggelse - altså tjene meg selv.
Kanskje er det noen av retrettdeltagerne som kjenner igjen seg selv på mitt tilfelle. Da de nye liturgiske bestemmelser fra Rom for en del år siden ble gjennomført i våre nordiske kirkedistrikter, lød gjennomgangsklagen slik: «Nå driver presten eksersis med oss. Vårt ønske er å få være i fred under messen - som i gamle dager. Vi får ikke lenger noe personlig ut av gudstjenesten». Hva skal vi svare på en så bitende kritikk?
En ting er at det tar adskillig tid før man kommer inn i nye liturgiske former så de faller lett og naturlig for oss. En annen ting er at de liturgiske reformer, som ble gjennomført før og etter konsilet, tar sikte på å gjøre gudstjenesten til et fellesanliggende, så vi sammen - i intimt fellesskap - trenger inn i messens mysterium, ærer og forherliger Gud - og slik gjør Kristus og hans Kirke nærværende i vårt sogn.
Denne aktive deltagelse i messen er både en rett og en plikt, som springer ut av vår deltagelse i Kristi prestedømme. Jeg nevnte for en stund siden at vi ved dåpen og fermingen fikk del i Kristi profetiske embede. Ved disse to sakramenter får vi også del i hans prestelige embede . En av oppgavene som hører til den prestelige tjeneste, er å legge åndelige offer frem for Gud. Vi leser i 1. Peterbrev 2, 5: «Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus». Siden vi alle er prester har vi alle rett og plikt til å ta del i messeofferet - ikke som passive tilskuere, men som aktive deltagere.
Dere, mine venner, ofrer i kraft av deres allmenne prestedømme, jeg i kraft av mitt ministerielle prestedømme. Det passer ikke inn i rammen av dette foredraget å komme inn på forskjellen. Hovedsaken er at dere legger dere på hjertet at dere er offerprester i ordets egentlige forstand. Under messen skal dere frembære åndelige offergaver: deres liv, deres arbeid, deres sorger og gleder, den vakre naturen som omgir dere, verden dere lever i - med alle dens lykke og lidelse. Ja, endog Jesus Kristus - som under messens forvandling er tilstede på alteret for vår skyld - skal dere oppofre til Faderen.
Ikke bare messeofferet - også den hellige kommunion (nattverden) gjør Kristus og hans Kirke nærværende i vårt sogn. Jeg skal forsøke å forklare dette ved et billede, som nok halter adskillig: Se for dere den runde, konsekrerte hostien som ligger på alteret etter messens forvandling. Det er Jesus Kristus, som er hodet på Kristi mystiske legeme - Kirken. La så blikket gli fra alteret nedover benkeradene. Hver av de kirkebesøkende er et lem på Kirkens mystiske legeme, som har Kristus til hode.
- Hvem er nå offerpresten? Det er den hele Kristus - hodet og lemmene - Kristus og vi.
- Hvem er offergaven? Det er den hele Krisus - hodet og lemmene - Kristus og vi.
Når dere så etter ofringen mottar den hellige kommunion, blir dere i enda høyere grad lemmer på Kristi mystiske legeme. Med andre ord: Når dere tar del i neste messe, vil dere være enda bedre offerprester og en enda verdifullere offergave. Slik blir messen med ofring og kommunion en god sirkel, som i stadig høyere grad ærer Gud og gjør Kristus og hans Kirke nærværende i sognet.
(Av det jeg hittil har sagt om riktig deltagelse i messen, kunne en utenforståendelett få inntrykk av at katolikkers bønn utelukkende består i objektiv deltagelse i liturgien. Det er en misforståelse: I vår forkynnelse legger vi mye vekt på den private, individuelle bønn. Vårt indre liv tørker inn hvis vi ikke regelmessig går inn i vårt «lønnkammer», leser i Bibelen og andre fromme bøker, ber og mediterer privat. Faktisk består det vekselvirkninger mellom privat og liturgisk bønn: Jo mer vi dyrker den private bønn, jo inderligere tar vi del i de liturgiske handlinger. Jo, oftere vi tar del i messens objektive, liturgiske bønn, jo inderligere blir vår private bønn på lønnkammeret. Dette er et emne som krever grundigere utgreiing, men som beveger seg noe ut på sidelinjen hva kveldens tema angår).
3. Ved kjærligheten
La meg til slutt få si noe om kjærlighetens oppgave når det gjelder å gjøre den universelle Kirke nærværende i vårt sogn. Heller ikke dette emnet skal behandles løsrevet fra de andre. For på samme måte som det består en intim forbindelse mellom eukaristien og ordet, slik hersker det også en inderlig sammenheng mellom kjærligheten og eukaristien. Kirkekonstitusjonen sier at det eukaristiske brød symboliserer de kristnes enhet og bevirker den.
Det symboliserende ligger i dette at brødet er sammensatt av mange korn og derfor tjener som et illustrerende billede på enheten mellom de troende. Men sakramentet bevirker også de troendes enhet. For når alle medlemmer av et sogn mottar den hellige kommunion og slik blir ett med Kristus, blir de nødvendigvis også ett med hverandre.
Denne sosiale side ved den hellige kommunion kom mindre frem i lyset i tidligere tider. Det er på tide vi kommer bort fra den oppfatning at kommunionen kun er et privatsak - en kosestund mellom Jesus og meg, det og intet annet! Mottagelsen av dette sakrament stiller også veldige krav til min nestekjærlighet. For dette sakrament gjør meg på en helt spesiell måte til lem på Kristi mystiske legeme i mitt sogn. Og det er avhengig av meg og min kjærlighet om Kristi mystiske legeme - altså hele Kirken - skal inkarneres, bestå og blomstre i mitt sogn. Å leve som en kristen einstøing kan bety at man lever som et passivt og ufruktbart lem på Kirkens legeme.
Det får så være! Langt verre blir det hvis vi bevisst dyrker våre antipatier og slik forverrer motsetningsforhold som eventuelt måtte eksistere i vårt sogn. Gjør vi det, da griper vi operasjonskniven og skjærer bort lem for lem av dette kostbare legeme, så vi til slutt knapt kan tro at Kristus og hans Kirke er nærværende i vårt sogn. - Omvendt: Hvis vi går inn for å elske våre medmennesker, styrker vi båndene som binder lemmene sammen, og vi bevarer den universelle Kirkes nærvær i vår menighet.
Jeg vil ikke i dette fordraget gå i detaljer hva nestekjærligheten betyr i praksis. La meg bare få nevne et ord som gjentas om og om igjen både i de nytestamentlige skrifter og konsildokumentene: Det er «diakoni», som betyr «tjeneste». Vi skal elske hverandre ved å yte hverandre tjenester. Den ydmyke tjeneste er nå i ferd med å avløse herskerprinsippet i alle kirkesamfunn. Kirken stiger ned fra triumfalismens høye trone og går som en ydmyk tjener gjennom verden. De geistlige forstår etterhvert at de ikke skal kommandere de troende som et veltrimmet regiment, men i steden lede ved å tjene dem. De troende skal i sin tur tilby sognepresten sin tjeneste, og de skal innbyrdes tjene hverandre i kjærlighet.
Det er forholdsvist enkelt å elske og tjene hverandre som medlemmer f. eks. av en fotballklubb, hvor ballen - altså en felles jordisk interesse - binder medlemmene sammen og krever samhold. - Kjærlighetsbudet kan ogå være svært så overkommelig i et katolsk strøk av verden, hvor alle er bønder eller industriarbeidere - hvor altså sosiale tilhørigheter og jordiske interesser er temmelig ensartet. Annerledes forholder det seg hos oss i diasporaen, hvor de sosiale strukturer kan være svært så ulike: En rekke nasjonaliteter er representert i våre menigheter. Hvert folk har som bekjent sine sterke og svake sider, som ikke alltid harmonerer med andre nasjoners dyder og udyder. Videre har vi i hver menighet fødte, stort sett likevektige katolikker med sterke - til sine tider litt for sterke - røtter i «gode gamle dager». De harmonerer ikke alltid med de begeistrede, av og til noe ulikevektige konvertitter. Videre har vi i mange menigheter de «intellektuelle», som stiller enorme krav til opplysning og videreutdanning. De kan ha vanskelig for å akseptere oss vanlige «landsbyprester», og finne seg til rette i en menighet som har verken tid eller mulighet til å følge med i alt som sies og skrives om teologiske spørsmål.
Det er denne helt spesielle menighetsstruktur som så mange ganger gjør det vanskelig å tjene de andre. Men selv om vi er forskjellige i «kjødet», så er vi det ikke i «ånden». Alle våre ulikheter til tross er vi barn av den samme familie, lemmer på det samme legeme. Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som vi alle har mottatt. Selv om den urkristne diakoni støter på mange naturlige vanskeligheter i våre nordiske menigheter, skulle den allikevel ikke være umulig. For det mennesket ikke greier ved egen hjelp, makter det i Den Hellige Ånds kraft. «Uten meg kan dere intet gjøre», sier Jesus. Snur vi på skriftstedet, lyder det slik: «I Kristus kan vi alt». Og ærlig talt - alle vanskeligheter og problemer tatt i betraktning - det brenner mye nestekjærlighet i våre nordiske menigheter.
Når vi taler om kristne i sitt sogn, burde vi også ha kommet inn på menighetens oppgaver utad. Hva kan vi gjøre for å få vår menighet ut av ghettoen? Hvordan kan vi nå og påvirke den verden vi lever i? Dette er et så omfattende emne at det krever et eget foredrag. Men prinsippet for apostolatet utad er gitt. Hvis vi blir en «kultmenighet», hvor ordet forkynnes, eukaristien leves og kjærligheten blir tjeneste, gjør vi ikke bare Kristus og hans Kirke present i sognet vårt, vi sørger også for at kristendommen blir «smittefarlig» utad.