Det menneskelige i Kirken

Kjære venner!

Vi har her i Katolsk Forum allerede i flere foredrag tatt for oss Kirkens vesen, dens sanne natur. Den er først og fremst et mysterium - den oppstandene Kristus som lever sitt liv videre i Kirkens mangfoldige lemmer. Det er i denne sammenheng vi kan tale om «én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke».

Kritikk mot Kirken

I kveld skal vi komme inn på Kirkens menneskelige ofte alt for menneskelige side. - Tar en for seg all den polemiske litteratur som i århundrers løp er blitt rettet mot kristendom og Kirke, blir en slått av all den trykksverte som er blitt brukt på personlige angrep. Lettflytende penner maner frem uhyggelige billeder av kjetterbål, som lengst er sluknet, dansende og vindrikkende munker, som har måttet svare for sine synder for Guds «domstol»; utrettelig river man skorpen av det såret som verker mest: Kirkens skandaløse forsømmelse av det sosiale spørsmål på 17- og 1800-tallet. Kort sagt, man gransker de fotspor de kristne har etterlatt seg i tidens sand, og konstaterer triumferende at de er flekket med blod. Slik blir vi veiet og funnet for lett.

Ikke få av disse våpendragerne - som vil avferdige Kirken med et pennestrøk på grunn av dens menneskelig svikt - røper en forbløffende mangel på religiøs og kirkehistorisk innsikt. Den svenske humanist, Alf Ahlberg, har i sin bok Idealen och deras skuggbilleder med adskillig sarkasme imøtegått mye av denne lettbeinte polemikk. Meg bekjent var Ahlberg - da han forfattet boken - orientert mer i retning av en religiøs nøytral humanisme enn bekjennende kristendom. Det er nettopp som nøytral tilskuer denne åndshøvding i svensk kulturliv evner å skjære gjennom menneskelige lag av kjøtt og blod, og bane vei til Kirkens indre regioner hvor susen av den hellige Ånds vingeslag er lettere hørbar. Han lukker ikke øynene for Kirkens svake sider, er allikevel klarsynt nok til å oppdage lyset på fjellet, jordens salt og den kristne surdeig. De humane goder i Vesten - som vi nokså bevisstløst tar for gitt - som en relativ rettferdig fordeling av jordens goder, streikerett, trygder av alle slag, et humant fengselsvesen, demokratiet - egentlig svært forskjellig fra antikkens - retten til arbeid, hus, hjem, et menneskeverdig liv, ville være utenkelig uten kristendommens påvirkning direkte eller indirekte.

Forståelse for kritikken

Nå var det ikke min hensikt i kveld i tråd med Alf Ahlberg å levere et forsvar for Kirkens relative uskyld. Jeg foretrekker heller å stille meg på spotternes side og gi ros for den del av deres kritikk som visselig er berettiget. Samtidig ønsker jeg å vise hvor avgjort uenig jeg er i deres forhastede slutning: at man på grunn av Kirkens synder må fraskrive den og all kristendom livets rett. Jeg vil søke å vise at menneskelig ufullkommenhet er en like vesentlig del av Kirkens vesen som dens overnaturlige, guddommelige side. Ja, uten å overdrive kunne en si at hvis Kirken i sin totusenårige historie ikke hadde gitt husly til syndere, psykopater, religiøse dverger - sammen med de hellige, var den ikke den Kirken som Jesus Kristus stiftet.

Jesu menneskelighet

La oss ta utgangspunkt i et dogme som har møtt adskillig motstand gjennom tidene: «Da Ordet ble kjød, ble Gud menneske». Kristus forener i sin person den guddommelige natur med den menneskelige. Han lurte oss ikke ved å møte oss med et skinnlegeme. Det var ikke noe spøkelsesaktig og uvirkelig ved hans fremtoning. Han var i ordets sanne betydning et menneske som du og jeg. Det nye testamente levner ikke tvil om at det forholdt seg slik. Evangeliene gir oss et levende billede av mennesket Jesus - slik han levde på fra vuggen til graven. Hans barn- og ungdom forløp normalt uten sensasjonelle hendelser. Som voksen tok han del i vanlige menneskelige begivenheter - opplevde gleder og sorger som alle og enhver. Han hadde gode venner som han gjestet på sine lange vandringer. Jødene la merke til at han gråt ved graven til sin venn Lasarus. Fariseerne kalte ham en fråtser og dranker, fordi han spiste og drakk med folk flest - også med tollere, syndere og gatens løse fugler. Reisene i det varme klimaet tæret på kreftene. Han søkte hvile og tok seg igjen på et skyggefullt sted. Menneskelig er han i den måten han led på. Han tømmer ikke giftbegeret i filosofisk ro som en Sokrates, søker ikke krampaktig å bevare sin ytre verdighet i Oljehaven. Svetter blod av angst over forestående lidelse og død. Roper ut sin smerte på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Det er i denne sammenheng interessant å legge merke til at det nettopp er Jesu menneskelighet hans motstandere tar mest anstøt av. De forestilte seg den kommende Messias som en nasjonal helt, som i makt og verdighet var hevet over fattigdom og nød, svakhet og motgang, en kjempende konge som med sverd ved lend seilte på seierens bølgetopper. Men evangelienes Kristus ga avkall på det som virket stort i hans fienders øyne. Han blottstilte seg i all sin menneskelige svakhet, som den fattige, sårbare sønnen av tømmermannen Josef.

Kirkens menneskelighet

Det hersker likheter mellom Kristus og den kirken han stiftet. På samme måte som han selv var blitt menneske, slik ville han stifte en kirke av mennesker og for mennesker. Eller for å uttrykke det annerledes. Fordi Kirken skulle være hans mystiske legeme, fortsettelsen av hans historiske liv, den viderelevende Kristus på jord, måtte den bære preg av den samme menneskelige svakhet som han selv hadde lagt for dagen den gang han levde synlig iblant oss. Og fordi Kristus ville bygge sin Kirke på mennesker - slik de nå en gang var, uten gjennomgripende forandringer av deres natur - måtte den også gi husly for moralsk skrøpelighet og synd. Dette går klart frem av lignelsen om ugresset i åkeren. Hveten og ugresset - de gode og onde - skal leve sammen i Kirken til høstfolkene, det er Guds engler, skiller dem fra hverandre ved verdens ende. En lignende tanke kommer til uttrykk i lignelsen om såkornet som falt i forskjellig jordsmonn. Ordets såkorn vil falle i god jord hos noen, hos andre vil det gå til grunne på hårdtrampede veier, på steingrunn, eller i tornekratt.

En Kirke for syndere

Hvis Kirken virkelig er den viderelevende Kristus på jorden - et hemmelighetsfullt legeme hvor han er hodet og vi lemmene - da er det klart at Kirken vil møte den samme kritikk og motstand som historiens Jesus ble utsatt for. Så hvis menneskene dengang tok anstøt av Frelserens menneskelighet - på tross av at han var uten synd - vil den i enda høyere grad kritisere Kirken for en menneskelighet som også, ja, endog utfolder seg i synd. Den katolske Kirke blir av visse sekter betegnet som skjøgen i Åpenbaringen. Den skal ha forrådt Kristi sak og tilsmusset det rene evangelium. Kraftige saker får en si! Pendelen svinger lett fra det ene ekstrem til det andre. Litteraturhistorikere har beskyldt Dostojewski for ensidig polemikk når han i sin roman Brødrene Karamasoff lar storinkvisitoren, som symboliserer pavekirken, kaste Kristus i fengsel da han på 1400-tallet atter stiger ned på vår jord. Midt på natten får Kristus besøk av storinkvisitoren, som anklager ham for å være kommet for å forstyrre Kirkens ordning. Men han, storinkvisitoren, vil sperre ham inn i det grusomste fengsel og siden kaste ham på bålet. Fangen tier ... .

Drømmen om den «heroiske» urkirken

For mange kristne er Kirkens synder blitt en så uoverkommelig anstøtssten at de drømmer seg tilbake til Urkirken, til de første kristne århundre, da Kirken var - tror de - ung og ufordervet, da de kristne levde et hellig, syndefritt liv, da nestekjærlighet, heroisk offervilje og den hellige Ånds gaver blåste som en frisk vårvind gjennom menighetene. - Objektiv historieforskning og grundig bibellesning kan fort overbevise oss om noe annet. Sant nok: apostlene ble som forvandlet etter at den hellige Ånd kom over dem på pinsedag. Allikevel beholdt de en del av sine karaktersvakheter.

Den sangvinske Peter f. eks. var så inkonsekvent og vankelmodig i sin omgang med hedninger som var gått over til kristendommen at Paulus måtte irettesette ham. Like forbausende er det at den fromme mystikeren Paulus og den like fromme misjonæren Barnabas røk opp i trette med hverandre på grunn av Markus. Barnabas ville ha ham med seg på den andre misjonsreisen. Paulus nektet å ha med Barnabas som tredjemann, fordi han hadde vært feig og forlatt dem i Pamfylia. Barnabas og Paulus skilte lag i fullt sinne av den grunn (Apg 15, 37-39).

Kaster vi et blikk inn i Urkirkens unge menigheter, oppdager vi adskillig menneskelighet der også. Når Paulus skriver til menigheten i den greske havnebyen Korint, er det tydelig å merke at han må ta seg på tak for å beherske skuffelse og vrede. For denne menigheten var splittet i partier. Her hersket et utpreget klikkvesen med røtter i hovmot, og de kristne skandaliserte menigheten ved å trekke sine stridigheter frem for den verdslige domstol. Når de så kom sammen til agape - kjærlighetsmåltidet etter messen - fråtset de rike i mat og drikke, mens de fattige gikk sultne og tørste derfra. Ikke nok med det: I denne menigheten måtte Paulus irettesette en mann som levde seksuelt med sin stemor (1 Kor 5, 1). Han ble ekskommunisert for en tid.

Leser vi i Åpenbaringen, oppdager vi at selv biskopene i de unge menighetene kunne være skrøpelige kar. Til biskopen i Laodikea skriver seeren fra Patmos: «Jeg kjenner ditt verk, og vet at du er verken kold eller varm. Hadde du bare vært kold eller varm! Men du er lunken, og derfor, fordi du verken er kold eller varm, vil jeg spytte deg ut av min munn» (Åp 3,15-16).

I sin glimrende bok Maktmennesket i Menigheten legger Edin Løvås frem hele sin erfaring - etter 40 år som sjelesørger. Her beskriver han hvilke metoder maktmennesket - psykopaten - benytter seg av i sitt spill med andre mennesker: Det ser ut til at psykopaten lett finner innpass i kristne kretser. De kristnes vilje til å ta alt et menneske gjør i beste mening, samt tilgi på røde rappen den verste ondskap, gir grønt lys for psykopatens intrigant streben mot maktens tinder. Vi som lever i dag kan lett tro at maktmennesket i menigheten er et moderne fenomen - typisk for vårt «syke» århundre. Løvås viser at psykopaten drev sitt infame maktspill allerede i Urkirken - gjerne maskert som en lysets engel: Paulus, Johannes, Peter, Jakob, Judas og Jesus selv kjempet med nøyaktig de samme problemer som vi gjør i dag.

I den stressede, multinasjonale og splittede menigheten i Korint har psykopatene oppnådd hva de ville: kontroll, splittelse, makt: «Dere tåler jo at noen gjør dere til slaver, utsuger og fanger dere, behandler dere overlegent, slår dere i ansiktet» (2 Kor 11, 20).
Paulus advarer sin venn og elev Timoteus mot mennesker som «er syk etter diskusjoner og strid, og dette skaper misunnelse, ufred, beskyldninger, onde mistanker og stadig krangel!» (1 Tim 6, 4).
I brevet til galaterne (det kristne frihetsbrev) raser Paulus mot «falske brødre som hadde sneket seg inn (i menigheten) for å lure på den frihet vi har i Kristus, så de kunne gjøre oss til treller.» (Gal 2, 4).
Apostelen Judas polemiserer også mot falske brødre som «mukker og klager ... fører store ord i munnen. Men de smigrer gjerne folk for å oppnå sine mål. ... Det er nettopp disse som trekker opp skiller mellom folk; men selv har de bare sjel og ingen ånd. ... ha medlidenhet også med dem, men vær samtidig på vakt, og sky like til det klesplagg deres kropp har besmittet.» (Jud 16-19). «De er skamflekkene på deres kjærlighetsmåltider, hvor de sitter blant dere og fråtser uten å skjemmes, og sørger så vel for seg selv. Skyer uten regn er de, som driver for vinden, trær som ikke bærer enda det er sent på høst, to ganger er de døde, ingen røtter har de! ... de er villfarne stjerner, som mørkets dyp er rede til å skjule i all evighet.» (Jud 12-13).
Til menigheten i Filippi taler Paulus om «noen som forkynner Kristus, fordi de er misunnelige og vil ha strid ... for å hevde seg og ikke med ærlige motiver, i den tro at de kan gjøre mitt fangenskap tyngre å bære» (Fil 1,17-17).

I de tre første århundre av Kirkens historie var det millioner av kristne som gikk i døden for sin tro - vi taler om den heroiske martyrkirken. Men datidens religiøse forfattere vet også å berette om kristne som for å berge sitt liv falt fra og strødde røkelseskorn på den ilden som brant foran billedet av den romerske keiser. - Kirkefaderen Kyprian av Kartago klager endog over at det var biskoper som i forfølgelsestider flyktet fra sine får av frykt for eget liv. De drog til fremmede provinser, slo seg på handel, ble grepet av pengebegjær, økte sin formue ved å låne ut penger til ågerrenter. -Og jo dypere den antikke verden sank i synd og utskeielser, jo hyppigere måtte den unge kirke registrere tilfeller av utukt i egne rekker.

Disse eksempler skulle vel rekke for å gjøre det klart at vel var det Ur- og Oldkirkens mål å nå frem til hellighet, men at de fleste ikke nådde dette målet under sin jordiske pilegrimsferd. Det er med andre ord virkelighetsfjernt å hevde at de første kristne gjennomgående levde et heroisk fromhetsliv. Mange gjorde det, mange gjorde det ikke. Den gang som nå hadde Kirken en menneskelig side. På tross av all den velsignelse Kirken - direkte eller indirekte - har skjenket menneskeheten ned gjennom århundrene, har de fleste katolikker vært seg bevisst at Kirken er hellig og syndig på en og samme tid.

Uten å miste troen har Kirkens egne barn gang på gang rettet det ene angrep skarpere enn det andre mot slette tilstander i Kirkens liv: som umoral, griskhet etter jordisk gods, maktbegjær og annen styggedom. Kirken lever konstant i en tilstand hvor den må reformeres: - Dante lar i sin Guddommelige komedie tre paver i tur og orden havne i helvetet. (Nikolaus III, Bonifatius VIII, Klemens V.) Dette skjedde i en tid da pave Bonifatius ennå levde. (Dante led ingen overlast av den grunn.) Så sent som på 1800-tallet gir italieneren Antonio Rosmini en kritikk av kirkelige forhold i Italia i boken Kirkens fem sår. Samtidig hudstryker kardinal Manning engelske forhold i boken Hindringene for utbredelsen av Kirken i England. Og tar vi all den katolske kritikk i øyensyn som etter det 2. Vatikankonsil er blitt rettet mot klanderverdige tilstander i den katolske kirke, kan man synes det grenser mot masochisme.

Noen vil klandre Kirkens kritikere for å skite i eget rede, for å underminere Kirkens autoritet, ja, endog for å angripe Guds ære. Ved nærmere ettertanke kommer man til motsatt resultat: Det guddommelige under består jo nettopp i at Kirkens Herre, Jesus Kristus, på tross av Kirkens svakheter bruker den som et redskap i sine hender til å spre det glade budskap over hele verden og hellige den. Vi minnes det Paulus skrev i sitt første brev til korintierne: «Men de som i denne verden går for tåper, dem har Gud utvalgt for å gjøre de vise til skamme, og de som ikke duger til noe etter denne verdens mål, dem har Gud utvalgt for å gjøre de sterke til skamme; og de som man i denne verden akter ringe og ser ned på, dem har Gud utvalgt, - de som ingenting er, for å gjøre til intet dem som er noe, så ingen dødelig skal ha noe å rose seg av overfor Gud» (1 Kor 1,27-28).

Det er i tråd med disse tanker vi må forstå forfattere som Francois Mauriac, Graham Green, Georges Bernanos: I sine bøker skyr de enhver form for lettkjøpt omvendelsesromantikk. Med forkjærlighet legger de vekt på å skildre spenningen mellom det uendelige og det endelige i Kirkens liv. I sitt forfatterskap fører de oss inn i syndens mørke, avgrunnsdype mysterium for at nådens lysstråle fra oven desto sterkere skal oppleves som en overveldende realitet - uten snev av middelmådighetens søtladne sentimentalitet.

En kirke som gir plass for mennesket og positiv menneskelighet.

Kjære venner! Vi har hittil i dette foredraget - når vi talte om det menneskelige i Kirken - utelukkende konsentrert oss om det negative: våre menneskelige feil, svakheter, synder. Men det menneskelige element i Kirken kan vi også betrakte under en motsatt synsvinkel: som noe positivt, som kan berike Kirken. La oss se litt nærmere på det:

Kristus frelser oss gjennom sin menneskelige natur

Da Gud besluttet å frelse verden, ville han gjøre det i de mest tiltalende menneskelige former. Han kunne ha frelst oss på en utelukkende åndelig måte; han kunne ropt «fra skyene» ut over hele menneskeheten: «Nå river jeg i stykker skyldbrevet som er skrevet mot dere og forlater dere alle deres synder.» Isteden valgte Gud å frelse oss på en annen, langt mer gripende måte. Høflig og menneskevennlig som Gud er, ville han komme vår menneskelige natur i møte ved selv å bli menneske og lik oss i alt, unntatt synd. Og ikke nok med det: Han ikledde seg ikke bare den menneskelige natur generelt sett. Han tilpasset seg også det folk han skulle komme til å tilhøre. Gud i mannen Jesus ble en vaskeekte jøde, som underkastet seg Moseloven, ritualskikkene, jødisk-orientalske omgangsformer, skikk og bruk hjemme og ute i samfunnslivet. Når han under sitt offentlige liv ville vitne om sin guddoms kraft, lot han det skje innenfor rammen av symbolske handlinger, som for dens tid jøder virket hjemlige og kjente. For å ta et eksempel: Markus beretter at jødene en gang førte en døvstum mann til Jesus. Han stakk sine fingrer inn i ørene hans, spyttet og rørte ved hans tunge, så opp mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!»- det er: «lukk deg opp!» Hvis Jesus hadde vært nordmann, ville han trolig sløyfet eller forenklet de symbolske handlinger som gikk forut for underet.

Akkomodasjonsprinsippet (tilpasningsprinsippet)

Det er den samme høflige respekt for den menneskelige natur Kristus legger for dagen når han kanaliserer sine nådegaver til oss gjennom sakramentene. Den usynlige nåde skal formidles til oss ved synlige tegn, som er blitt en del av vår hverdag: som vann, brød, vin, olje.

Den unge kirke, som Kristus hadde stiftet og gitt i oppdrag å gå ut i all verden og vinne alle mennesker for troen, fulgte Mesterens eksempel og tilpasset seg de folkeslagene de møtte i misjonslandene.

I Urkirken ser vi det i den måten evangeliene ble skrevet på: Læren er den samme, men valg av innhold og uttrykksmåte er tilpasset lesernes nasjonale og religiøse ståsted. For å ta to av dem:

Evangelisten Matteus skriver for troende jøder. Han legger vekt på å vise at Jesus er den Messias som loven og profetene vitnet om i Det gamle testamente. Mye av det Jesus sa og gjorde, utdyper ikke Matteus nærmere, fordi jødene var kjent med disse tingene gjennom sine skrifter, Moseloven og folkets skikk og bruk.
Johannes gjengir ord fra Jesu forkynnelse som Matteus utelater, fordi han henvender seg til mennesker med vidt forskjellig bakgrunn. Adressen kan ha vært jøder og hedninger som var påvirket av den gnostiske bevegelse. Johannes taler f. eks. i prologen til sitt evangelium om Ordet. Her tilpasser han seg gnostisk religionsfilosofi, bruker et begrep som var vel kjent i hele den hellenistiske verden, men gir begrepet et helt annet innhold: Guds Sønn.

Etter hvert som den unge kirken vokste og bredte seg ut over hele den dengang kjente verden , ble den stilt overfor tilsynelatende uoverkommelige oppgaver: På den ene siden skulle den gjøre den hellenistiske åndseliten kjent med kristent tankegods. På den annen side måtte den forsvare seg mot angrep fra jødisk, hedensk og heretisk hold. I denne åndskampen på fire fronter benyttet Kirken det samme våpen som sine fiender. Den tok filosofien i teologiens tjeneste. I forsvar og angrep tutet kirkefedrene med de ulvene de var sammen med. De møtte sine motstandere på hjemmebane. Platonisme, stoisisme, gnostisisme var tankesystemer de fleste kjente noe til. Når kirkefedrene benyttet seg av disse for å forklare kristendommen, var kontakten straks etablert og fruktbringende dialog mulig.

I middelalderen var det Thomas Aquinas' store fortjeneste å trekke den aristoteliske filosofi inn i religionens tjeneste. Når tidlige professor Per Lønning i sin bok Innfall og utfall skriver: «I kanonisasjonen av tradisjonen Aristoteles-Thomas har (den katolske) Kirken en gang for alle slått fast hvilken måte er riktig å tenke på», viser Lønning så alt for tydelig hvor langt våre i troen adskilte brødre har fjernet seg fra akkomodasjonsprinsippet (tilpasningsprinsippet). Aristoteles - som levde 300 år før Kristus - forkynner selvfølgelig ikke kristendommen i sin filosofi, like lite som platonismen, stoisismen eller den moderne eksistensialismen gjør det. Men det ser ut til at teologer av alle større kirkesamfunn har funnet det svært så menneskelig klokt å uttrykke troens uutgrunnelige mysterier med ord som er hentet fra et eller annet filosofisk system. Filosofiske begreper som natur, vesen, substans, person, relasjon osv. søker bare å beskrive hva dogmene går ut på, hva det dreier seg om, de intenderer selvfølgelig ikke å uttømme troens avgrunnsdype mysterier - «uutsigelige ting, slike som intet menneske har lov å tale om» (2 Kor 12, 4). De filosofiske begreper er - som skolastikken uttrykte det - kun ancilla filosofiae, teologiens tjenestepike. De vil hjelpe oss til å forstå hva dogmenes innhold dreier seg om, de vil aldri uttale seg om hvordan trossannhetenes ufattelige mysterier er mulig.

Den dialog den katolske Kirke etter det 2. Vatikankonsil har etablert med alle store trossamfunn vil etter hvert føre til at vi benytter akkomodasjonsprinsippet også i denne sammenheng. Hvis Jesus hadde bodd i India, ville han vel ha tilpasset sin forkynnelse Østens tankeverden, brukt deres billeder og symboler for å uttrykke de evige, uforanderlige kristne sannheter. Skulle så Kirken ikke ha lov til å gjøre det samme? Skulle vi ikke ha lov til å være menneskelige?

Akkomodasjonsprisippets grunnlag

Den dypeste grunn til at vi katolikker vurderer akkomodasjonsprinsippet positivt, ligger nok i vårt syn på den menneskelige natur. Ved syndefallet ble den stygt skadet, så vi fikk en sterk tilbøyelighet til å gjøre det som ondt er. Men vår menneskelige natur er ikke blitt i bunn og grunn fordervet. Fordi vi er en del av den skapningen som Gud gjentatte ganger kalte for god, må det fortsatt være noe godt i oss. Også etter syndefallet har vi bevart evnen til å søke det sanne, gode og skjønne. Det er i disse gode egenskaper våre teologer søker et tilknytningspunkt. Vår teologi undertrykker ikke naturen, men forutsetter den og bygger videre på den.

Nyplatonikeren Plotin taler om noe han kaller Logoi spermatikoi. Vi kunne oversette det med ordets såkorn. Hos Plotin flyter ordet, eller verdenssjelen, ut i tingene og konstituerer dem. Kirkefedrene tok opp denne tanken og ga den kristent innhold. Logoi spermatikoi var Guds Sønn, som ved inkarnasjonen gjorde seg ett med hele menneskeheten. Alle religioner har bevart bruddstykker av den opprinnelige uråpenbaring. Dessuten: Jesu hellige Ånd arbeider også utenfor Kirkens synlige grenser, og strør noen logoi spermatikoi i alle religioner, kulturer og folkeslag.

«Anima naturaliter christiana» sier kirkefaderen Tertullian. (Sjelen er av naturen kristen.) De som lengter etter sannheten, omfavner i sin lengsel ham som er «Veien, sannheten og livet». Hvis de også etter evne følger den loven som «er skrevet i deres hjerter» (Rom 2,14-16), bor Jesus «anonymt» i dem, selv om de ikke kjenner hans navn.

Også katolske misjonærer praktiserer tilpasningsprinsippet: I Afrika henger en svart Jesus på korset. I India slår noen seg ned som eneboere i stråhytter, lar skjegget vokse, bærer indiske klær og ligner vismannen, som befolkningen ser opp til og søker hjelp hos. Når de taler kristendommens sak, er kontakten allerede etablert på et naturlig, menneskelig grunnlag.

Det er ikke til å legge skjul på at akkomodasjonsprinsippet medfører visse farer. Det er f. eks. ting som tyder på at jesuittiske misjonærer i Kina på 1600-tallet gikk for langt i sin imøtekommenhet da de tillot kristne kinesere å forsette med anekulten (fedredyrkelsen). Kirkens ledelse forstod at dette lett kunne utarte og forbød det. Det er en del av hyrdeansvaret til paver og biskoper å passe på at fremmede tanker ikke sniker seg inn i kristendommen.

Sluttbetraktning

Det menneskelige i Kirken er et vidtfavnende tema. Det kunne være fristende å komme inn på hvordan kristne kirker ble bygget på ruinene av hedenske templer for å gjøre overgangen lettere; hvordan hedenske lunder ble kristne valfartssteder; hvordan bruddstykker av romersk og germansk rett ble tatt inn i kirkeretten. Å behandle alt dette ville føre for langt i kveld. La meg få avslutte med å minne om Jesu lignelse om sennepsfrøet. Selv om frøet er lite når det blir lagt i jorden, blir det større enn alle andre trær. Det må vel også henge sammen med treets evne til å suge næring av den jord det er plantet i. Slik vil også Kirken til alle tider suge åndelig næring av den religiøse, nasjonale og kulturelle grunn den er plantet i.

Kristus lever sitt guddommelige liv videre i Kirken. Gjennom sin hellige Ånd helliger han den. Men denne Jesu Kristi Kirke består samtidig av mennesker; falne mennesker, frelste mennesker, syndige mennesker, hellige mennesker.