Læren om reinkarnasjon uforenlig med kristen tro
Av pater Olav Müller, SS.CC.
"Hei Ola, hva skal du bli i ditt neste liv?" "Flyger. Jeg har alltid drømt om daglig å få se Norge fra lufta. Enn du Kari, hvilke planer har du for ditt neste liv?" "Jeg vil bli skuespillerinne, det og intet mindre."
Noen tar en slik samtale på ramme alvor. Andre småflørter litt med tanken. Men vi kan jo aldri vite! I Vest-Europa tror i dag 20-30 prosent på reinkarnasjonen, eller "sjelevandringen", som vi sier på våre breddegrader. Selv i kristne kretser har denne ukristne lære fått innpass og brer seg som ild i tørt gress. En undersøkelse gjort i England for ti år siden, viste at 27 prosent av landets katolikker var overbeviste tilhengere av denne læren. I dag er det sikkert langt flere. Det kan derfor ikke sies ofte nok: Reinkarnasjonstro er uforenlig med kristentro.
Felles trekk ved all reinkarnasjonslære
Læren om reinkarnasjonen går ut på at den menneskelige sjel etter døden går over i en ny kropp. Det samme gjentar seg når også denne kroppen går støvets gang, og slik fortsetter det om og om igjen inntil sjelen har nådd en tilstand av åndelig fullkommenhet. Tilhengerne av denne læren ser på den åndelige sjel som det egentlige menneske. Kroppen er bare et hylster som sjelen bor i. Når døden inntreffer, kaster mennesket hylsteret av seg og går inn i et nytt hylster, en ny kropp. Hva du vil komme til å oppleve av gleder og lidelser i ditt neste liv er avhengig av hvor godt og ondt du har levd i dette livet. Denne sammenhengen mellom gjerninger og livsskjebne blir kalt "karma". Stort mer har ikke tilhengerne av reinkarnasjonslæren felles. Ut over dette er det store forskjeller.
Reinkarnasjonen i Østen
I hinduismen, som er nokså dominerende i India, ser man på sjelevandringen som en forbannelse. Hinduen tror at mennesket i sitt indre er guddommelig. Så lenge vi ikke har en overbevist erkjennelse av dette, må vi vandre fra kropp til kropp. Har vi levd riktig ondt, må vi i neste liv "brenne vårt karma" i en plante eller en dyrekropp. Når vi så - kanskje gjennom titusener av reinkarnasjoner - har oppnådd full bevissthet om at vi er en del av guddommen, er vi forløst. Karma er utbrent. Lidelsen tar slutt. Motsetningene forsvinner. All tale om "meg og mitt" forstummer. Sjelevandringens fengsel er sprengt. Jeg'ets lille vanndråpe flyter sammen med sitt guddommelige opphav.
Reinkarnasjonen i Vesten
Mens Østens guruer betrakter sjelevandringen som en forbannelse, blir den i Vesten tatt imot med åpne armer - som en velsignelse. Årsaken til denne optimismen skyldes at man hos oss ser på reinkarnasjonen som en forlengelse av fremtidstroen: Verden går fremover.Vi opplever en stadig vekst i produksjon og levestandard. Denne utviklingen kan ikke fortsette i det uendelige. Det skal vi ikke ta så tungt, for veien oppover fortsetter på det åndelige plan. Gjennom stadig nye reinkarnasjoner får menneskene sjanse til å utvikle seg til stadig høyere fullkommenhet. I Vesten står ikke folk som i Calcutta og mater rottene for å slippe å bli reinkarnert i dem. Hos oss går utviklingen - med midlertidige tilbakefall - bare oppover og oppover mot stadig høyere bevissthetstilstander.
Reinkarnasjonen og Bibelen
Reinkarnasjonen står i krass motsetning til den bibelske åpenbaring. Dette kan ikke gjentas ofte nok, siden mange mener de kan finne holdepunkter for sjelevandringslæren i Den Hellige Skrift.
En helt avgjørende setning mot denne teorien finner vi i Hebreerbrevet (9,27): "Og like så visst som det er menneskets lodd å dø en eneste gang og deretter bli dømt, så er også Kristus blitt ofret en gang for alle ..." Teksten levner ingen tvil. På samme måte som Kristus ofret seg en gang for alle, slik skal også mennesket dø en eneste gang. Vi skal altså ikke leve og dø en rekke ganger. Vi har bare dette ene jordiske livet, som vi skal dø fra "en eneste gang."
Dette helt sikre bibelstedet skal være vår norm når vi gir oss i kast med andre skriftsteder, som - hvis de blir misforstått - kan tolkes som et forsvar for reinkarnasjonen. I Matteusevangeliet (17,10-13) spør disiplene Jesus om når profeten Elija skal komme. De lovkyndige snakket vel til stadighet om at før Messias kom, ville Elija stå frem for folket (se Malaki 4,5). Jesus svarer at Elija alt er kommet. Da forstår disiplene at det er døperen Johannes han snakker om. Ville Jesus dermed si at Elija etter hundrevis av reinkarnasjoner hadde gått inn i kroppen til døperen Johannes? Svaret gir seg selv. For det første var Elija allerede i Himmelen (2. Kongebok 2,11). Da kunne han umulig vandre fra kropp på jorden. For det andre svarer Johannes på fariseernes spørsmål om han er Elija at nei, han er slettes ikke Elija. Skal vi forstå det slik at Johannes her motsier Jesus, som jo - myntet på Johannes - uttrykkelig hadde sagt at Elija allerede var kommet? Løsningen på denne tilsynelatende konflikten finner vi hos Lukas (1,17). Her sier engelen Gabriel om Johannes at han skal gå foran Messias "i Elijas ånd og kraft." Det er dette Jesus sikter til når ha sier at Elija allerede er kommet. Johannes er typen på Elija. I all sin ferd ligner han på profeten Elija. Det blir som på en bondegård når guttungen Ola skritter karslig bortover tunet. De voksne peker på ham og sier: "Der går han Gammel-Ola." Han ligner jo så på bestefaren. Slik typologi var svært vanlig i bibelsk tid.
Reinkarnasjonen og ur- og oldkirken
I en ordbok for New Age (en meget utbredt nyreligiøs bevegelse) leser vi at reinkarnasjonslæren var utbredt blant de kristne i ur- og oldkirken. Først på konsilet i Konstantinopel i 553 ble denne læren avvist med knapt flertall.
Det dreier seg her om en vandreløgn som ved gjentagelse blir godtatt som en uimotsigelig sannhet.
Sannheten er tvert imot at ur- og oldkirken aldri gikk god for reinkarnasjonen. De apostoliske fedre - som var de første kristne forfattere etter de bibelske - nevner ikke reinkarnasjonen med et ord. Av det store antall kirkefedre som fulgte, er det bare én som nærer beslektede tanker, og det er Origenes. Men heller ikke han tror på reinkarnasjonen. I sine skrifter mot gnostikerne forkaster han læren om sjelevandringen. Det han derimot forfektet var at sjelen eksisterer i Himmelen før den tar bolig i et menneske. Det var denne sjelens pre-eksistens som ble forkastet på konsilet i Konstantinopel i 553. I virkeligheten har oldkirkens kirkemøter aldri befattet seg med reinkarnasjonen. De fant det ikke nødvendig, nettopp fordi denne lære aldri fikk innpass i kristne kretser.
Forsøk på erfaringsbevis
I dette århundre er det blitt samlet en mengde beretninger om mennesker som angivelig skal ha opplevd ett eller flere av sine "tidligere liv."
Her er selvfølgelig mye humbug ute og går. Folk finner gjerne ut at de har vært svært så betydningsfulle personer i "tidligere liv." Sjelden hører vi om personer som før var mordere, drukkenbolter eller beskjedne arbeidere. Grunn til skepsis gir også de undersøkelser Dunglas Home gjorde. Han fant at 12 personer samtidig gjorde krav på å være den franske dronning Marie Antoinette, likeså at 20 personer samtidig påstod at de var reinkarnasjoner av Alexander den Store. En slik "knoppskyting" virker ikke tilforlatelig.
Nå gies det imidlertid en mengde seriøse beretninger av og om mennesker som har opplevd "tidligere liv." Den engelske historiker Ian Wilson har i sin bok "Mind out of time" (Sinnet hinsides tiden) tatt for seg en rekke av disse tilsynelatende så overbevisende tilfeller, og funnet ut at de fleste har sine helt naturlige forklaringer. Men også han ser seg nødt til å innrømme at enkelte tilfeller lar seg verken forklare eller bortforklare, som når f.eks. en amerikansk jente forteller at hun i et "tidligere liv" bodde i en landsby i Irland, og gir detaljbeskrivelser av steder og personer som viser seg å være riktige. Parapsykologien driver seriøse undersøkelser på dette området. Her er det stor enighet om at reinkarnasjonen ikke lar seg empirisk bevise.
Én ting er uforklarlige fenomener. En annen ting er tolkningen av disse fenomenene. Den vil være avhengig av det livssyn den har som tolker: En person som er kommet inn i dragsuget fra New Age, vil i slike fenomener finne et bevis på sjelevandringsteorien. En kristen vil heller søke årsakene i"genetisk hukommelse", eller i psykologen C.G. Jungs lære om det kollektivt ubevisste, eller i telepatisk forbindelse mellom levende og døde.
Reinkarnasjon og menneskesyn
Sjelevandringslæren hyller et menneskesyn som er svært forskjellig fra det kristne. Det er åndssjelen som er den menneskelige person. Kroppen er bare et hylster som sjelen bor i, men ellers har et svært overflatisk forhold til. I døden kvitter den seg med hylsteret og ikler seg i neste øyeblikk (eller etter noen år i åndeverdenen) et nytt hylster.
Det kristne menneskesyn er langt mer kroppsvennlig. Da Gud skapte sjelen i unnfangelsens øyeblikk, "formet" han den slik at den passet nettopp for denne ene kroppen - som nå er under utvikling - og ingen annen. Mellom sjel og kropp hersker en intim forbindelse. Så lenge sjelen bor i kroppen, kan den verken tenke eller handle uavhengig av den. Mellom sjel og kropp består en vesensforbindelse. Den varer ved også etter døden. Derfor tror og håper vi på kjødets, dvs. kroppens, oppstandelse. Det vil da dreie seg om min egen, helt individuelle kropp med alle de historiske erfaringer, gleder og sorger som har preget den. Et slikt menneskesyn gir ikke rom for sjelevandring.
Reinkarnasjon og frelse
En helt vesentlig forskjell mellom reinkarnasjonslæren og kristendommen ligger i synet på frelsen. Tilhengerne av sjelevandringen tror at mennesket kan frelse seg selv. Gjennom tusener av reinkarnasjoner skal det takle sitt "karma" så virkningsfullt at fullkommenhetens frelse inntrer.
Kristendommen lærer at mennesket aldri formår å frelse seg selv. Mellom det syndige mennesket og den hellige Gud gaper et sluk, som vi med egne krefter ikke makter å bygge bro over. Selv ikke milliarder av reinkarnasjoner ville være i stand til det. Det er Kristus, som ved å gi oss "noe av sitt eget" fører oss i all vår elendighet over til den andre siden.