Den 25. desember feires julens glade budskap: Puer natus est nobis, et filius datus est nobis (Et barn er oss født, en sønn er oss gitt) (Jes 9.6). Et Verbum caro factum est, et habitavit in nobis (Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss) (Joh 1,14): Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, unnfanget ved Den Hellige Ånd, er født i Betlehem av Jomfru Maria.
I de tre første århundrene av Kirkens liv fantes det bare én feiring, nemlig av påskemysteriet, som ble minnet både ved den ukentlige søndagsfeiringen og den årlige feiringen, som vi nå kaller påske. Situasjonen endret seg på begynnelsen av 300-tallet, da den årlige feiringen begynte å å deles opp for å representere ulike aspekter av det historiske frelsesverket, slik at den ene påskevigilien utviklet seg til separate feiringer av Skjærtorsdag, Langfredag, Palmesøndag, Kristi Himmelfartsdag og pinse. Det er derfor ikke overraskende at den første fasen av frelsesmysteriet, Jesu unnfangelse (inkarnasjon) og fødsel, på samme måte skulle bli gjenstand for høytidelige fester, både i øst og vest.
Verken Den hellige skrift eller tradisjonen forteller om Jesu nøyaktige fødselsdag, men fra den salige keiser Konstantin I den stores tid (306-37; enekeiser fra 324), senest år 336 og kanskje allerede fra rett etter konsilet i Nikea i 325, ble 25. desember fastsatt i den romerske kalender som minnedagen for Herrens fødsel. Dette vet vi fra Den Liberianske katalog, som også kalles Den Filokalske kalender og Kronografen av 354, som har en kalender som må ha blitt satt opp i år 336. Der blir 25. desember ikke bare oppgitt som festen for Kristi fødsel, men også som starten på det liturgiske år.
Forskerne deler seg i to skoler når det gjelder årsaken til innføringen av den romerske festen for Kristi fødsel den 25. desember. Ifølge apologetenes og religionshistorikernes hypotese kom impulsene for denne festen fra den hedenske feiringen av Natalis Solis Invicti, «den ubeseirede solgudens fødsel», som ble feiret stort den 25. desember i Roma. Denne festen til ære for solguden var blitt feiret stort fra rundt år 200, da keiser Septimus Severus (193-211) opphøyde solgudkulten til riksreligion. Festen hadde sitt høydepunkt i sin popularitet i 274 da keiser Aurelian (270-75) påbød den over hele imperiet den 25. desember, som da var vintersolverv (lat: bruma). Keiserens håp var at festen skulle forene og styrke hans enorme imperium.
Den andre teorien, den såkalte kalkulasjonshypotesen, starter med det faktum at så tidlig som på 200-tallet prøvde kristne teologer å beregne datoen for Jesu fødsel, som ikke nevnes i evangeliene. Symbolikken med Kristus som sol som var så dypt rotfestet i kristen bevissthet, fikk dem til å vie spesiell oppmerksomhet til jevndøgnspunkt og solverv. En oppfatning var at den hellige Johannes Døperen var unnfanget ved høstjevndøgn og født ved sommersolverv. Men siden Jesus ifølge evangeliet (Luk 1,26) var unnfanget seks måneder etter Johannes, skjedde det ved vårjevndøgn den 25. mars, og følgelig ble han født den 25. desember. Selv om disse anstrengelsene på å kalkulere datoen for Jesu fødsel i dag slår oss som svært aprioristiske (basert på a priori prinsipper) og tvilsomme, sier denne hypotesen at det var disse beregningene og ikke noe hensyn til den hedenske festen for den ubeseirete sol som forklarer feiringen av Jesu fødsel den 25. desember.
Det var lite sentralisering i Kirken på den tiden, men likevel hadde den nye festen spredt seg med forbløffende fart i hele vesten og i mange av de østlige kirkene før 300-tallet var over. Grunnen er trolig at kampen mot det arianske kjetteri satte større fokus på Jesu person enn på bare hans virke. I århundrene etter folkevandringene sto den latinske kristenheten overfor en vanskelig oppgave. Men unntak av frankerne var de innvandrende germanske folkene arianere. De måtte misjoneres og bli katolske, og der hjalp feiringen av julen med sine nikenske tekster. Julefesten ble høytid, og den fikk påskens privilegier som for eksempel dåpsfeiringen.
Dionysius må ganske sikkert ha vært kjent med den hellige Hippolyts (170-235) teori om at Jesus ble født den 25. desember, men i motsetning til Hippolyt underbygde Dionysius samme standpunkt med argumenter. Hans samtidige hevdet at Gud skapte jorden en 25. mars, og siden det var utenkelig at Guds Sønn på noe vis kunne være uferdig, måtte han ha blitt unnfanget den 25. mars. Dionysius konkluderte med at som et perfekt vesen kunne Jesus ikke ha levd et ufullstendig liv, så han må også ha dødd den 25. mars. Fordi Jesu fødsel skjedde ni måneder senere, hevdet Dionysius implisitt, men aldri eksplisitt, at Jesus ble født den 25. desember 1 f.Kr. En uke senere, den 1. januar, begynte Anno Domino Nostri Jesu Christi (A.D.) 1, «år 1 e.Kr.» eller år 1 ab incarnatione Domini – det finnes altså ikke noe «år null» slik populære forestillinger vil ha det til.
Denne tidsregningen ble dominerende i Vest-Europa etter at den ble brukt av den hellige Beda den ærverdige (ca 673-735) for å datere begivenhetene i sin Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, «Den Engelske Kirke og det Engelske Folks Historie» i fem bind (fullført i 731). Vi vet nå at Dionysius’ regnestykke ikke var helt nøyaktig, og dagens forskere mener at Jesus sannsynligvis ble født rundt år fem «før Kristus».
Midt på 200-tallet hadde de kristne begynt å feire en fest til minne om Jesu fødsel og dåp den 6. januar, først i øst. Senere ble også Jesu første mirakel i bryllupet i Kana minnet denne dagen. Mangfoldet i festens innhold tyder på en sammensmelting av forskjellige liturgiske overleveringer. Det finnes en god del bevis på at festen for Epifani gikk inn i den romerske liturgien først etter at festen den 25. desember var blitt etablert, mens Epifani var blitt adoptert i Milano, Gallia og Spania før den romerske julefesten ble overtatt der. Fra Roma bredte feiringen den 25. desember seg ut i verden. Den 20. desember 386, søndag før jul, holdt den hellige Johannes Krysostomos (ca 347-407) i Antiokia en bemerkelsesverdig preken. Han innbød de kristne til gudstjeneste den 25. desember og henviste til Romas eksempel. Der ble listene fra folketellingen under keiser Augustus oppbevart i riksarkivene, så der måtte de vite når Jesus ble født. Derfor argumenterte Johannes for at de sluttet seg Romas fødselsdagsfeiring av Kristus. Faktisk bredte feiringen av 25. desember seg i hele østen. Omkring år 400 var 25. desember blitt festdagen for Jesu fødsel også i øst. Ifølge den kvinnelige pilegrimen Aetherias fortelling ble Jesu fødsel høytidelig feiret den 25. desember også i Jerusalem på midten av 300-tallet.
Med de hellige Bernhard av Clairvaux og Frans av Assisi ble Kristusfromheten knyttet til Frelserens menneskelige side, og det ga julefeiringen et mektig oppsving. Frans introduserte julekrybben i Grecchio i 1223. Fra 1400-tallet fantes det permanente krybber i kirkene i Italia. Fra 1500/1600-tallet ble julekrybber også vanlige utenfor Midt-Italia, og enkelte regioner utviklet egne krybbetradisjoner, spesielt i barokktiden, for eksempel Sicilia, Tyrol, Oberbayern, Provençe og området rundt Kraków. I protestantiske områder var krybbefremstillinger tidligere forbudt, men i dag er de blitt vanlige. Samtidig har katolikkene overtatt juletreet fra protestantene. Den eldste skriftlige henvisningen til et pyntet grantre til jul finnes i Strasbourg i Alsace i år 1606, men treet ble først på 1800-tallet det sentrale julesymbolet det er i dag.
Mer enn 500 millioner kristne i Europa og mer enn 2,2 milliarder i hele verden feirer den 24./25. desember og den 6./7. januar (Østkirkene) festen for Kristi fødsel. Katolikker, anglikanere, protestanter og de fleste ortodokse forenes i feiringen den 24./25. desember, mens russere, serbere, koptere og etiopiere holder fast ved den julianske kalenderen og feirer først den 6. januar.
Kilder: Livingstone, Walsh, Schnitzler, Schauber/Schindler, CE, Kathpress, westarinstitute.org, Artikkelens hovedkilde: Adolf Adam, The Liturgical Year: Its History and Its Meaning after the Reform of the Liturgy (Collegeville, Minnesota: Pueblo/The Liturgical Press 1980/1990; original: Freiburg im Breisgau 1979) - Kompilasjon og oversettelse: Per Einar Odden
Opprettet: 8. desember 1999