Den hellige Josafat Kuncewicz [Kuncevyc] ble trolig født i år 1580 (noen kilder sier 1584) i Wlodzimierz Wolomynski i Volhynia i daværende Polen, i dag Vladimir i det nordvestlige Ukraina. Han ble døpt Ioann (Johannes) i den rutenske ortodokse kirken, og faren var en velstående kjøpmann i byen. Ioann fikk sin utdannelse på hjemstedet, men straks han var gammel nok, ble han sendt som lærling til en kjøpmann i Vilna, i dag Vilnius, hovedstaden i Litauen. Selv om han arbeidet hardt, var han ikke spesielt interessert i handel, og han brukte fritiden til å lære seg kirkeslavisk, språket i den bysantinske liturgien, for å kunne delta mer intelligent i tidebønnene og for å kunne resitere deler av det lange bysantinske officiet hver dag.
Vilnius var et religiøst og intellektuelt senter for rutenerne, som vi i dag kaller hviterussere og ukrainere. Rutenia eller Karpato-Ukraina var den delen av Ukraina som lå i det østerrikske keiserriket. Ioann ble kjent med Peter Arcudius, som da var rektor for det orientalske kollegiet i Vilnius, og to jesuitter, Valentin Fabricius og Gregor Gruzevski, som ga ham all oppmuntring. I begynnelsen var kjøpmannen som var Ioanns mester, usympatisk innstilt til lærlingens interesse for det religiøse. Men den unge mannen var så dyktig til å arbeide at han til slutt tilbød ham partnerskap og ekteskap med en av sine døtre. Men den unge mannen hadde allerede bestemt seg for å bli munk og avslo begge tilbudene.
I oktober 1595, mens Ioann ennå var tenåring, samlet den ortodokse metropolitten av Kiev og fem biskoper, som representerte millioner av rutenere, seg til synode i Brest-Litovsk i Litauen og bestemte seg for å søke enhet med Den hellige Stol. Etter godkjennelse av pave Klemens VIII (1592-1605) ble dermed den unerte eller rutensk-unerte kirke til. Dette førte til lange, bitre og til tider voldelige kontroverser. På den tiden ble det altså tre kirker blant rutenerne: Den latinske kirken i enhet med Roma, den ortodokse greske kirken støttet av Konstantinopel og Moskva, og den greske unerte kirken, foraktet av polakkene for sin lange liturgi og sitt gifte, uvitende presteskap. Men Ioann ble grepet av tanken om union og ble overbevist om at bare munkene, som var asketer og talsmenn for liturgien, kunne forene de ortodokse rutenerne med katolikkene som siden 1300-tallet hadde etablert latinske bispedømmer i det katolske Polen.
Derfor ble Ioann i 1604 basilianermunk (Ordo Basilianus – OBas) (munk etter bysantinsk tradisjon) i Treenighetsklosteret i Vilnius og tok klosternavnet Josafat (Josef). Han overtalte en annen ung mann til å slutte seg til ham der, Josef Benjamin Rutski, en lærd konvertitt fra kalvinismen som mot sine personlige ønsker hadde blitt beordret av pave Klemens VIII å slutte seg til den bysantinske ritus. Sammen begynte de to unge munkene å se på måter å fremme unionen med Roma og reformere det rutenske monastiske liv. Det ble begynnelsen på bevegelsen innen rutensk klostervesen som etter hvert utkrystalliserte seg i den hellige Basilios' orden. Deres medlemmer har siden 1932 vært kjent som Basilianere av den hellige Josafat (Ordo Basilianus Sancti Josaphat eller Ordo Sancti Basilii Magni – OSBM).
Josafat ble først ordinert til diakon og etter private studier med jesuitten Fabricius ble han i 1609 presteviet. Han fikk raskt ry som predikant, særlig når temaet var union med Roma. Han førte et svært strengt personlig liv, og i tillegg til en omhyggelig observans av det østlige munkevesenets askese, praktiserte han slike ekstreme frivillige botsøvelser at selv de mest asketiske ofte protesterte. I mellomtiden hadde abbeden i Treenighetsklosteret utviklet separatistiske synspunkter og Rutski ble utnevnt til ny abbed i hans sted. Det førte til en ny tilstrømming til klosteret, som snart var fullt, så Josafat ble tatt bort fra sine studier av de østlige kirkefedre for å bidra til grunnleggelsen av nye klostre i Polen. I 1613 ble Josafat hegumen, som tilsvarer prior i klosteret. I 1614 ble Rutski utnevnt til metropolitt av Kiev og Josafat etterfulgte ham som arkimandritt i Treenighetsklosteret i Vilnius, tilsvarende abbed i den latinske kirken.
Da den nye metropolitten dro til Kiev for å ta sin katedral i besittelse, fulgte Josafat ham og benyttet anledningen til å besøke det store og berømte Huleklosteret i Kiev. Kommuniteten på to hundre munker var blitt temmelig avslappet, og de truet med å kaste den katolske reformatoren i elven Dnjepr. Han lyktes ikke i å få dem til å gå inn for union med Roma, men hans personlighet og formaninger skapte en noe endret holdning og en klart økende velvilje. I 1617 skrev Josafat en bok hvor han påviste Kirkens enhet ut fra utelukkende slaviske tekster.
Erkebiskop Brolnitsky av Plock i Litauen (nå Polotsk i Hviterussland) var på denne tiden en svært gammel mann og favoriserte dissidentene. I 1617 ble den 38-årige abbed Josafat ordinert til biskop av Vitebsk i Hviterussland og koadjutor med etterfølgelsesrett i Polotsk. Få måneder senere døde den gamle erkebiskopen, og Josafat ble konfrontert med et eparki (bispedømme) som var like stort i utstrekning som livet der var forsimplet. De mer religiøst sinnede menneskene var tilbøyelig til å være tilhengere av skisma av frykt for vilkårlig romersk innblanding i deres gudstjenester og skikker. Kirker lå i ruiner og beneficiene (inntektene) var i hendene på legmenn; munkene var dekadente og mange av sekulargeistligheten hadde vært gift både to og tre ganger. (En gift mann kan ordineres i den bysantinske kirken, men han kan ikke gifte seg igjen hvis hustruen dør. En ugift prest kan heller ikke gifte seg.)
Josafat sendte bud på noen av sine medbrødre fra Vilnius og satte i gang med arbeidet. Han holdt synoder i sentrale byer, ga ut en katekisme og påbød bruken av den. Han ga regler for presteskapets oppførsel, og sanksjonerte mot uverdige prester. Han kjempet mot de lokale godseiernes innblanding i lokalkirkenes saker. Samtidig satte Josafat et personlig eksempel ved iherdig arbeid og prekener, forvaltning av sakramentene og besøk til de fattige, syke, fanger og de fjerneste landsbyer. Innen 1620 hadde orden blitt gjenopprettet og eparkiet var praktisk talt fullstendig katolsk.
Men Josafats arbeid for å bevare og utbre enheten med Roma var til ergrelse for mange annerledes tenkende. Hans anstrengelser møtte voldsom motstand fra den rutenske adelen, som ville miste sin kontroll over kirkelige beneficier; fra middelklassen, som foretrakk sin nasjonale ritus og fryktet innføring av latin; og fra de vanlige troende, som for det meste var likegyldige til juridiske spørsmål, men var mot endringer i liturgien.
Da det nettopp var gjenopprettet orden, ble det satt opp et dissiderende hierarki av biskoper i territoriet som var omfattet av Brest-unionen, side om side med det katolske. I 1621 besøkte den bysantinske patriarken av Jerusalem Ukraina og konsekrerte en metropolitt av Kiev og noen ortodokse biskoper for den rutenske kirken. En Meletius Smotritski ble sendt som erkebiskop til Polotsk, han begynte med stor iver å rive ned den katolske erkebiskopens arbeid. Han spredte en rapport om at Josafat hadde «blitt latinsk», at hele hans flokk måtte gjøre det samme, og at katolisismen ikke var den tradisjonelle kristendommen til det rutenske folk.
Josafat var i Warszawa da dette begynte, og da han kom tilbake, hadde deler av eparkiet begynt å vakle. Selv om selve Polotsk, adelen og mye av folket var sterke tilhengere av unionen, hadde en munk ved navn Sylvester klart å trekke nesten alt folket i Vitebsk, Mogilev og Orcha og i mange landdistrikter over til Smotritskis side. Da det i Vilnius ble lest opp en proklamasjon fra kongen av Polen i hans nærvær at Josafat var den eneste legitime erkebiskop av Polotsk, ble det opptøyer og Josafats liv var i fare.
I den komplekse situasjonen var det et vell av motstridende interesser, påvirket av nasjonalisme, eldgamle skikker og østlig mistenksomhet mot Roma. Josafats motstandere hadde mistolket hans intensjoner, de trodde at han ville latinisere den rutenske ritus, men sannheten er at han aldri ønsket å frata de troende det slaviske språket eller den rutenske liturgien. Han arbeidet for katolsk ortodoksi, noe som ikke nødvendigvis er mer knyttet til latinsk kultur enn gresk eller slavisk.
Men erkebiskopen måtte også tåle misforståelser, feiltolkinger og opposisjon også fra katolikker, og han begynte å miste sine naturlige allierte. De polske biskopene støttet ham ikke så entusiastisk som de kunne, på grunn av hans kompromissløse insistering på at det bysantinske presteskapet, med sine lokale skikker, hadde samme betydning og verdi som presteskapet i Roma. Leo Sapieha, den katolske storkansleren for Litauen, fryktet politiske følger av den generelle uroen, i en tid da Polen var truet av tyrkerne og svenskene og trengte forståelse med sine ortodokse naboer.
Sapieha lånte alt for villig øret til de opphissede anklagene fra dissidenter utenfor Polen om at Josafat hadde forårsaket uroen med sin politikk. Derfor skrev Sapieha til ham i 1622 og anklaget ham for å bruke vold for å opprettholde unionen, for å sette kongeriket i fare for trusselen fra kosakkene ved å skape strid i folket, for med tvang å stenge ikke-katolske kirker og så videre. Disse og andre anklager ble fremsatt i generelle vendinger, og deres urettferdighet ble tydelig demonstrert av vitnemål fra begge sider: Det eneste som stemte var at Josafat påkalte hjelp fra den sivile makt for å få tilbake kirken i Mogilev fra dissidentene.
Men Josafat var like sta og fryktløs. Vitebsk sydet fortsatt av anti-romerske følelser, men han bestemte seg i oktober 1623 for igjen å reise dit personlig. Selv om han skjønte at han satte seg i livsfare, var det umulig å overtale ham, og han avslo også en militær eskorte. I to uker, mens han og hans tilhengere stadig ble truet i gatene, prekte han offentlig og besøkte hjemmene til folk.
Utvilsomt var formålet med Smotritskis agitasjon ikke verre enn å fordrive sin rival fra bispedømmet. Men som det ofte skjer kom hans tilhengere ut av kontroll, og det ble lagt et komplott for å myrde Josafat den 12. november. En prest ved navn Elias ble sendt inn i gårdsrommet på erkebiskopens hus, og der rakket han overfor erkebiskopens tjenere ned på deres herre og deres religion. Etter flere klager fra tjenerne ga Josafat dem tillatelse til å gripe Elias hvis det hendte igjen. Om morgenen den 12. november, da erkebiskopen kom til kirken for å be tidebønnen ved daggry, ble han møtt av Elias, som begynte å skjelle ham ut rett opp i ansiktet. Josafat tillot derfor sin diakon å stenge mannen inne i et rom i huset.
Dette var akkurat det hans fiender ventet på. Som avtalt begynte klokkene i rådhuset å ringe, og en mobb samlet seg utenfor erkebiskopens hus. Folket krevde at Elias skulle løslates og erkebiskopen straffes. Etter tidebønnen vendte Josafat uskadd tilbake til huset og lot Elias gå med en advarsel. Men folkemengden var ikke tilfreds. De brøt seg inn i huset og angrep erkebiskopens tilhengere. Josafat gikk ut til dem og talte til dem i ord som minner om den hellige Thomas Becket: «Mine barn, hva gjør dere med mine tjenere? Hvis dere har noe imot meg, så er jeg her. Man la dem være i fred.» Til folkemengdens rop: «Drep papisten!» ble han slått i hodet med en hellebard og gjennomhullet av en kule. Det lemlestede liket ble dratt ut og kastet i elva Dvina.
Heltene i denne historien var jødene i Vitebsk. Noen av dem risikerte sitt eget liv ved å løpe inn på gårdsplassen og redde Josafats venner og tjenere fra den blodtørstige mobben. Deres mot reddet mange liv. De samme jødene var de eneste som offentlig anklaget morderne og sørget over Josafats død, mens katolikkene i byen gjemte seg av frykt for sine liv.
Dette var søndag den 12. november 1623. Josafat var bare 44 år gammel. Hans legeme ble berget fredagen etter, som fant at det var like friskt til tross for hva det hadde vært gjennom. Legemet ble deretter gravlagt i Biala i Podlesie.
Etter Josafats død var det en reaksjon til fordel for unionen med Roma, men den bitre konflikten fortsatte. Dissidentene fikk sin egen martyr i biskop Athanasius av Brest, som ble drept i 1648. På den andre side ble erkebiskop Smotritski etter hvert forsonet med Roma.
Det skjedde en rekke mirakler på Josafats forbønn, så kong Sigismund, med støtte fra polske og ukrainske kirkelige og sivile myndigheter, ba pave Urban VIII (1623-44) om at han måtte saligkåres. Det ble åpnet en kirkelig prosess, og Josafats grav ble åpnet rundt fem år etter hans død. Legemet ble da funnet fullstendig friskt, selv om klærne var råtnet på grunn av fuktigheten i graven. Etter å ha blitt iført nye gevanter ble legemet satt på bispetronen så alle kunne se. I en emosjonell gest løftet biskop Georg Tishkevick av Milton den døde biskopens høyre hånd og velsignet mengden. Det så ut som om Josafat reagerte på velsignelsen, for det brøt frem dråper av svette på ansiktet som ble samlet i lommetørklær.
Kommisjonen vendte tilbake til kirken St. Sofia igjen i 1637 for en ny identifikasjon av relikviene. Igjen gikk klærne i oppløsning ved den minste berøring. Hår og skjegg falt også av, mens legemet hadde beholdt sin hvithet og sårene i panne og hode var tydelige. Det viste seg også at relikviesamlere hadde stukket av med lillefingrene på begge hender og med en tå på venstre fot.
Som protomartyr for kristenhetens gjenforening ble Josafat saligkåret den 16. mai 1643 av pave Urban VIII og helligkåret den 29. juni 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78). Han var den første helgen fra en østlig unert kirke som ble formelt kanonisert etter en prosess i Rituskongregasjonen. Hans navn står i Martyrologium Romanum, og hans fest ble innskrevet i den romerske kalenderen i 1882. I 1892 utvidet pave Leo XIII (1878-1903) hans fest til hele den vestlige Kirken og la den til 14. november. Men ukrainerne og andre fortsatte å feire ham på dødsdagen 12. november, og dette har også vært hans minnedag i vest siden kalenderreformen i 1969.
Ved saligkåringen ble Josafats legeme lagt i en sølvkiste gitt av prins Leo Kasimir Sapieha. I 1706 flyttet prins Karol Radzwill relikviene til sitt slott i Bila Pidlaska, men i 1712 ble relikviene overført til basilianerkirken i Bila Pidlaska. Martyrens relikvier i Polotsk kom i 1916 midt i krigssonen i Første verdenskrig, og de ble i hemmelighet flyttet til Wien. Den 12. november 1923 hedret pave Pius XI (1922-39) Josafat med en egen encyklika med tittelen «Guds Kirke» i forbindelse med 300-jubileet for martyriet. I desember ble hans relikvier utstilt for venerasjon i Stefansdomen i Wien.
Etter krigen ble Wien okkupert av de fire seiersmaktene, og i 1949 ble Josafats relikvier i hemmelighet flyttet fra den sovjetiske sonen til Peterskirken i Roma. Den 25. november 1953 installerte pave Paul VI (1963-78) Josafats relikvier i Peterskirken, under alteret for Basilios. I anledningen 400-årsjubileet for Josafats fødsel ble relikviene den 17. juli 1982 kledd i nye gevanter og en bronsemaske, donert av den kanadiske provinsen av basilianerordenen.
Den unerte kirken led mye i det tidligere Sovjetunionen, og ble med tvang slått sammen med den ortodokse. I Ukraina, Romania og det tidligere Øst-Polen forsvant den unerte katolske kirke av gresk ritus, og mange vi ikke kjenner navnet på, led martyrdøden. Etter kommunismens fall er de unerte kirkene gjenoppstått, men ennå i dag er det stridigheter, for eksempel om tilbakeleveringen av beslaglagte kirkebygninger.
Josafat avbildes som biskop eller basilianermunk. Hans attributt er en øks eller hellebard.