Den hellige Margareta Bays (fr: Marguerite) ble født den 8. september 1815 i La Pierraz, en landsby i sognet Siviriez i kantonen Fribourg i Sveits. Hun ble døpt dagen etter i sognekirken. Hun var den andre av seks barn (tre gutter og tre jenter) av Joseph Bays fra La Pierraz og Marie-Joséphine Morel fra Vilaraboud, enkle, men fromme bønder. Margareta var intelligent og beskjeden, og hun ble som tre- eller fireåring sendt til den skolen som nylig var åpnet i Chavannes-les-Forts. Men hun fikk bare gå tre på folkeskolen for å lære å lese og skrive.
Hun ble fermet (konfirmert) i sognekirken den 17. august 1823 og mottok sin første kommunion der som 11-åring. Som 15-åring fikk hun utdannelse som sydame og skredder. Deretter reiste hun rundt og sydde for folk. Hun tilbrakte hele livet på hjemstedet. Hun avviste forslaget fra venner om å tre inn i en kongregasjon, hun ville bo hos familien og leve ut sitt kristne kall som sølibatær legkvinne.
I sin menighet var Margareta en eksemplarisk hengiven legkvinne, spesielt viet til barn og unge jenter. Hun ba og lekte sammen med dem og underviste dem i den kristne tro. Hun besøkte de syke og de døende med utrettelig iver. Hun var en sann venn av de fattige, som hun kalte «Guds favoritter». Hun innførte misjonsaktiviteter i menigheten og bidro til finansieringen av den katolske pressen under Kulturkampf. Hver morgen gikk hun halvannen kilometer til fots til kirken, og den daglige messen var høydepunktet i hennes liv.
Hun utviklet tarmkreft i 35-årsalderen, og hun ba da Den hellige Jomfru om å gå i forbønn hos sin Sønn for å gjøre om hennes lidelser til en form for smerte som ville gjøre det mulig for henne å ta mer direkte del i Herrens lidelse. Hun ble mirakuløst helbredet den 8. desember 1854 i det øyeblikk da den salige pave Pius IX (1846-78) proklamerte dogmet om Marias uplettede unnfangelse. Hun var da avmagret til et skjelett.
I stedet fikk hun en mystisk lidelse som lammet henne i en slags ekstatisk tilstand hver fredag, mens hun for sitt indre blikk opplevde de forskjellige stadier av Jesu lidelse fra Getsemane til Golgata. I likhet med den hellige Frans av Assisi ble hun også stigmatisert, noe hun gjorde sitt ytterste for å holde hemmelig. Fra 1854 til 1873 var sårmerkene synlige, mens de fra 1873 til hennes død var usynlige, men enda mer smertefulle. Fra 1873 bar hun også på mystisk vis en tornekrone, som ga henne ulidelige hodesmerter.
Etter at hennes foreldre var døde og hennes to søstre hadde giftet seg, overtok Margareta i 1856 ansvaret for husholdningen. Hennes eldre bror Claude drev gården. I 1860 giftet han seg med tjenestejenta på gården, som dermed ble forfremmet til husfrue på gården. Hun behandlet svigerinnen Margareta ydmykende, kalte henne overfrom som kastet bort tiden med å be, og beskyldte henne for å være lat når hun gikk til sitt rom under påskudd å skulle sy mens hun selv måtte arbeide på markene. Margareta svarte aldri på fornærmelsene og klaget aldri til noen andre over behandlingen hun fikk.
Margareta var svært from og hadde en dyp kjærlighet til Jomfru Maria, som hun æret ved ofte å resitere rosenkransen og besøke Maria-helligdommer. Hun innførte en daglig Maria-andakt i menigheten samt hyppige valfarter til den lille kirken «Vår Frue i skogen» (Notre-Dame du Bois). Hun gikk også elleve ganger til fots de tyve milene til Vår Frue av Einsiedeln, enten alene eller sammen med venner. Hun hadde også en enorm kjærlighet til Kristus i eukaristien og tilbrakte mye tid tilbedelse foran alterets hellige sakrament. Hun spurte stadig: «Hva kan vi gjøre for å elske Gud mer?». Hun var svært ydmyk og følte at hun var den usleste av alle skapninger og en stor synder. Hun skydde oppmerksomhet og søkte alltid å skjule de synlige merkene på den nåde hun hadde mottatt.
Hun identifiserte seg mer og mer med den lidende Kristus på korset. I fasten 1879 ble hennes helsetilstand betydelig verre.. Hun hadde bedt Gud om å få den nåde å dø på Jesu Hjertefest. Hun døde klokken 3 om ettermiddagen fredag den 27. juni 1879 i Siviriez, 63 år gammel, på oktavdagen for Jesu Hjertefest. Hun ble gravlagt den 30. juni.
Den 10. juli 1990 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 23. desember 1993 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 29. oktober 1995 i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 27. juni.
Hun ble helligkåret søndag den 13. oktober 2019 på Petersplassen av pave Frans sammen med fire andre.