Den salige Klemens August von Galen (1878-1946)

Den salige Klemens August von Galen (ty: Clemens) ble født den 16. mars 1878 på slottet Dinklage ved Vechta i bispedømmet Münster i Oldenburg i Tyskland. Han var den ellevte av de tretten barna av grev Ferdinand Heribert von Galen (1831-1906), medlem av Sentrumsfraksjonen i den tyske Riksdagen, og hans hustru Elisabeth, født Reichsgräfin von Spee. Det var en dypt from familie og barna fikk en streng, men vennlig oppdragelse på basis av katolske prinsipper.

Sammen med den to år yngre broren Franz, som sto ham spesielt nært, mottok han sin første kommunion den 27. april 1890 i sognekirken i Dinklage. Den 31. mai samme år begynte de to brødrene på jesuittenes gymnas Stella Matutina i Feldkirch i Østerrike, og den 21. august 1896 avla de eksamen artium i Vechta, ettersom de preussiske myndighetene ikke anerkjente jesuittenes gymnas. I 1897 påbegynte brødrene studier i litteratur, historie og filosofi i Fribourg i Sveits. Men etter at Klemens i oktober 1897 deltok i åndelige øvelser hos benediktinerne i Maria Laach, bestemte han seg for å bli prest. En reise til Roma i februar 1898 og en privataudiens med pave Leo XIII (1878-1903) gjorde dypt inntrykk på ham. Han studerte ved Canisianum i Innsbruck i Østerrike fra 1898 til 1903 og avsluttet studiene ved presteseminaret i Münster.

Den 28. mai 1904 ble den 26-årige Klemens August von Galen presteviet i domkirken i Münster av biskop Dingelstad. Deretter var han i to år Domvikar (underordnet prest ved en domkirke) og sekretær/kapellan for sin onkel Maximilian Gereon von Galen, hjelpebiskop av Münster. Ved å følge onkelen på hans fermingsreiser lærte Klemens det vidstrakte bispedømmet å kjenne. I 1904 reiste han til Roma sammen med onkelen i anledning 50-årsjubileet for kunngjøringen av dogmet om Marias uplettede unnfangelse, og de to pilegrimene ble mottatt i privataudiens hos den hellige pave Pius X (1903-14).

I 1906 ble onkelen pensjonert og Klemens ble utnevnt til kapellan ved kirken St. Matthias i Schöneberg ved Berlin, som ble betjent av prester fra bispedømmet Münster. I 1912 ble han hjelpeprest (Curatus) i den nyopprettede menigheten St. Clemens i Berlin, og han brukte en betydelig del av sin farsarv til byggingen av kirken St. Clemens Maria Hofbauer. Fra 1919 til 1929 var han igjen i St. Matthias i Schöneberg, denne gang som sogneprest. I denne tiden uttrykte han flere ganger skepsis overfor den moderne samfunnsordningen og kritiserte også det parlamentariske demokratiet i Weimarrepublikken. Han var politisk aktiv i den konservative fløyen av det katolske Sentrumspartiet.

I 1929 ble han kalt tilbake til Münster av byens biskop Johannes Poggenburg og utnevnt til sogneprest i Stadt- und Marktkirche St. Lamberti. Etter at biskop Poggenburg døde i januar i skjebneåret 1933, ble von Galen etter 27 år med sjelesørgerisk arbeid den 5. september utnevnt til ny biskop av Münster. Den 28. oktober 1933 ble han bispeviet i Münster av kardinal Karl Josef Schulte, erkebiskop av Köln. Som valgspråk valgte han Nec laudibus, nex timore («Verken gjennom lovprisning eller trusler viker jeg bort fra Guds vei»).

Den adelige biskopen var kjent som en nasjonalistisk patriot, og de nye nasjonalsosialistiske makthaverne hadde håpet å finne en alliert i ham. Men han viste seg straks som en ubønnhørlig motstander av nazismen, og allerede i sitt første fastehyrdebrev i 1934 avslørte han nazismens nyhedenske ideologi. I tiden som fulgte grep han stadig inn for å sikre Kirkens og de kirkelige foreningenes frihet og for å opprettholde religionsundervisningen. Hans offentliggjorte skrifter og hans modige prekener vakte stor oppsikt og gikk inn i historien. I en stor preken i domkirken i Xanten anklaget han åpent nazistene for å diskriminere kristne på grunn av deres tro, kaste dem i fengsel og til og med drepe dem.

Biskop von Galen tilhørte de biskopene som pave Pius XI (1922-39) i 1937 innbød til Vatikanet for å diskutere situasjonen i Tyskland og å forberede encyklikaen Mit brennender Sorge, hvor han anklaget det nazistiske regimet for verdens offentlighet. Uten hensyn til sin egen skjebne fordømte biskop von Galen blant annet beslagleggelsen av kirkelig eiendom, tvangsoppløsning av klostre og eutanasiprogrammet i helseinstitusjonene.

Høydepunktet i biskop von Galens åpne motstand mot nazismen var tre prekener som ble verdensberømte etter krigens slutt. De ble holdt i St. Lamberti den 13. juli og 4. august 1941 og i sognekirken Liebfrauen i Überwasser i Münster den 20. juli 1941. I dem tok han avstand fra statens overgrep og krevde rett til liv og de syke borgernes ukrenkelighet og frihet. Om de nazistiske myndighetene sa han at «Dere er hammeren og vi er ambolten, men ambolten er hardere enn hammeren».

Han fordømte eutanasiprogrammet som var iverksatt for å drepe såkalt uproduktivt «uverdig» liv: «Har dere, har jeg rett til å leve bare så lenge vi er produktive? (…) Hvis det er slik, stakkars våre tapre soldater som kommer tilbake såret og invalidisert, for dette sanksjonerer retten til å drepe alle oss som er gamle, svake og ikke lenger produktive. Hvis det skjer, vil ingen lenger leve i trygghet.» Prekenene sirkulerte i kopier i Tyskland og ble senere også sluppet som flygeblad av de allierte. På grunn av sin modige holdning fikk biskop von Galen tilnavnet «Løven fra Munster». Hele tiden gikk også von Galen inn for en tydeligere holdning mot nazistene fra de tyske biskopenes side.

Myndighetene følte seg truffet av biskopens anklager, og hele tiden hang det en truende anklage for høyforræderi over ham, noe som ville ha ført til en sikker dødsstraff. Nazilederen Walter Tiessler foreslo i et brev til Martin Bormann at de skulle henge biskopen. Han fortalte Bormann at han hadde diskutert saken med Joseph Goebbels, som sa at bare Adolf Hitler selv kunne gi ordre til en slik aksjon. Mange i naziledelsen fryktet en oppstand blant den katolske befolkningen i bispedømmet Münster, noe man ikke tok sjansen på med hæren engasjert både på Vestfronten og på Østfronten. Det naget biskopen at i hans sted ble 24 sekularprester og 18 ordensprester fra bispedømmet sendt til konsentrasjonsleirer, og ti av dem mistet livet.

Krigen fortsatte og Münster ble ikke spart. Befolkningen led under bombingen som ødela en stor del av byen, inkludert katedralen. Etter at bispepalasset hadde blitt bombet og ingen andre lokaler kunne finnes, flyttet biskopen og generalvikarens kontor i oktober 1944 til Sendenhorst. Den 31. mars 1945 marsjerte amerikanske tropper inn i denne byen, som ligger rundt to mil fra Münster. Den 8. mai var krigen over.

Ved oppdelingen av Tyskland i okkupasjonssoner ble Münsterland okkupert av britene, som biskop von Galen ikke var ukjent for. Historier om hans modige aktiviteter og hans prekener mot naziregimet hadde spredt seg over hele verden. De nye makthaverne behandlet biskopen med aktelse og respekt, men de fant snart ut at hans arbeid for rettigheter og rettferdighet på ingen måte var over. I de vanskelige månedene etter krigens slutt var han en av de personlighetene som mange støttet seg til. Med stor frimodighet klaget han over angrep på sivilbefolkningen fra tidligere slavearbeidere og det britiske militærstyrets manglende evne til å gjenskape ro og orden. I en preken han holdt i pilegrimskirken Zur Schmerzhaften Muttergottes i Telgte den 1. juli 1945 raste biskopen mot de nye herskerne, krevde en slutt på plyndringen samt rettigheter og rettferdighet for det tyske folk og gikk bestemt mot den herskende oppfatningen at alle tyskere hadde kollektiv skyld for krigen. Dette brakte ham i opposisjon til den britiske militærforvaltningen.

Den 23. desember 1945 meddelte pave Pius XII (1939-58) at biskop von Galen ville bli utnevnt til kardinal. Den 18. februar 1946 var han en av de 32 som ble kreert til kardinaler i Roma, og den 21. februar 1946 mottok han insigniene som kardinalprest av San Bernardo alle Terme. Blant de andre som ble kreert til kardinaler samtidig var hans kollegaer Joseph Frings av Köln og Konrad von Preysing Lichtenegg-Moos av Berlin og andre kjente navn som erkebiskopene József Mindszenty av Esztergom i Ungarn, Adam Stefan Sapieha av Kraków i Polen, Francis Joseph Spellman av New York i USA og Bernard Griffin av Westminster i England.

Deretter holdt han et triumfaktig inntog i Münster og en storslagen feiring i ruinene av byens domkirke den 16. mars 1946. Men dagen etter ble han svært syk, og legene konstaterte at blindtarmen hadde sprukket. En nødoperasjon mislyktes, og sent om ettermiddagen den 22. mars døde kardinal von Galen på Franziskus-hospitalet i Münster. Den 28. mars ble han gravlagt i kapellet St. Liudger i den krigsskadde domkirken St. Paulus i Münster.

Biskop von Galen var også en dypt from mann, noe hans personlige brev gir et overbevisende bilde av. Betegnende for ham er at en av de første embetshandlingene som biskop var å innføre evig tilbedelse i kirken St. Servatius i Münster.

I oktober 1956 åpnet hans saligkåringsprosess, og den 1. mai 1987 besøkte pave Johannes Paul II (1978-2005) hans grav. Den 20. desember 2003 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2004 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Miraklet skjedde den 16-årige indonesieren Hendrikus Nahal, som i 1995 var livstruende syk med en spesielt farlig form for blindtarmbetennelse. Han ble helbredet etter at hans sykepleier hadde bedt kardinal von Galen om å gå i forbønn for gutten.

Han ble saligkåret den 9. oktober 2005 i Peterskirken i Roma. Seremonien ble ledet av kardinal José Saraiva Martins, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Pave Benedikt XVI har nemlig gjenopplivet tradisjonen med å la en pavelig delegat presidere ved saligkåringsseremoniene i stedet for paven selv. Denne tradisjonen ble avbrutt i 1971 av pave Paul VI (1963-78) ved saligkåringen av Maximilian Kolbe.

Men pave Benedikt kom uventet til slutten av seremonien og ba ved den nye saliges relikvier. Senere snakket han om sin salige landsmann ved sin søndagsangelustale. Det er verdt å notere seg at paven har førstehånds erfaring fra nazistenes eutanasiprogram. En fetter av ham hadde Downs syndrom og var 14 år i 1941, bare noen måneder yngre enn Joseph Ratzinger, da han ble fraktet bort av nazimyndighetene for å gjennomgå «behandling». Ikke lenge etter fikk familien beskjed om at han var død, sannsynligvis var han en av de «uønskede» som ble eliminert i nazistenes eutanasiprogram. Rundt 70.000 tilbakestående og uhelbredelig syke tyskere ble myrdet i dette programmet. Daværende kardinal Ratzinger fortalte om sin fetters skjebne på en konferanse i Vatikanet den 28. november 1996 organisert av Det pavelige råd for pastoral assistanse til helsearbeidere.

Den salige kardinal Klemens August von Galens minnedag er dødsdagen 22. mars.