London (Kathpress) - I den anglikanske kirke er man irritert over en passus i det skriv som Vatikanets Kongregasjon for Troslæren nylig sendte ut som kommentar til det nye pavelige skriv «Ad tuendam Fidem». Der hadde kongregasjonen uttrykkelig bekreftet at de anglikanske prestevielser fra katolsk side betraktes som ugyldige.
Ordrett heter det i denne kommentaren, undertegnet kardinal Joseph Ratzinger:
«Eksempler på sannheter som ikke kan forkynnes som om de var guddommelig åpenbaring, men som ut av historisk nødvendighet er knyttet til åpenbaringen og må holdes fast definitivt, er legimiteten til pavevalg, feiringen av et økumenisk konsil, helligkåringer (dogmatiske fakta) eller erklæringen i Pave Leo XIIIs apostoliske skriv «Apostolicae Curae» om de anglikanske ordinasjoners ugyldighet.»
Den anglikanske primas av England og erkebiskop av Canterbury, George Carey, ga overfor den katolske erkebiskop av Westminster, George Basil Hume, uttrykk for sin forundring og forargelse over denne passasjen. Kardinal Hume bedyret overfor Carey at han selv ikke var blitt informert eller konsultert av Roma om denne saken. Fra britiske kirkekretser forlyder det at Vatikanet med sin fremgangsmåte har bragt kardinal Hume i dyp økumenisk forlegenhet.
Pave Leo XIIIs bulle har siden den kom ut i 1896 blitt fulgt av diskusjoner om hvordan den skulle fortolkes riktig. I de siste tiår hadde det banet seg frem en oppfatning på begge sider om at erklæringen antagelig var berettiget på sin tid, men at den ikke treffer i nioen særlig grad i dag, etter at de økumeniske samtaler mellom katolikker og anglikanere var nådd så langt.
Den økumeniske dialog i den anglikansk/romersk-katolske internasjonale dialogkommisjon (ARCIC I og II) var inntil 1992 kommet ganske langt. Så fikk den en knekk, etter at den anglikanske kirke i England besluttet å åpne presteembedet for kvinner. Et annet problem sørget den anglikansk-lutherske Porvoo-avtalen for, på grunn av dens relativisering av innholdet av uttrykket «apostolisk suksesjon».