(Oversettelsene av tekstutdrag er uoffisielle)
Vatikanet, 15. oktober 1998 (VIS) - Pave Johannes Paul II's 13. encyklikale brev, «Fides et ratio», ble offentliggjort i morges i Den Hellige Stols pressekontor. Det er datert 14. september, festen for Korsets Opphøyelse, og er stilet «til Den katolske kirkes Biskoper om forholdet mellom tro og fornuft».
«Fides et Ratio» består av en innledning, «Kjenn deg selv», og syv kapitler: Kapittel I: Åpenbaringen av Guds visdom; II: «Credo ut intellegam»; III: «Intellego ut credam»; IV: Forholdet mellom tro og fornuft; V: Læreembedets stillingtagender i filosofiske spørsmål; VI: Samspillet mellom teologi og filosofi; VII: Dagens behov og oppgaver.
Det følgende er hele teksten av den syntese av encyklikaen som er blitt utarbeidet av Troskongregasjonen og offentliggjort på italiensk, spansk, fransk og engelsk.
«I ethvert menneskehjerter er det spørsmål som overstiger alle forskjeller i kultur, nasjonalitet, rase og religion: 'Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra og hvor går jeg til? Hvorfor finnes det onde? Hva vil være etter dette liv?' (nr. 1) Mennesker bygger sine liv og gir sin gjerning mening ut fra sin kamp med sisse spørsmål. Johannes Paul IIs trettende encyklika tar utgangspunkt i disse grunnleggende spørsmål og legger frem et svar basert på sannheten i troen i Jesus Kristus.
Mer enn ett hundre år etter Leo XIIIs encyklika 'Aeterni Patris' (4. august 1879), vender 'Fides et Ratio' tilbake til spørsmålet om forholdet mellom tro og fornuft, eller, sagt på en annen måte, mellom teologi og filosofi. Encyklikaen bærer alle preg av å væfe et 'historisk' dokument. Hvorfor skulle troen beskjeftige seg med filosofi, og hvorfor trenger fornuften now troens bidrag? Disse spørsmål som Johannes Paul II stiller, blir ikke stående ubesvart. Heller ikke blir de presentert som blott en teoretisk øvelse, selv om det ved første blikk kan se slik ut. For de er dypt rotfestet i livet, fordi de bestemmer hvordan mennesker handler. «Fides et ratio» sporer utviklingen av en kulturell situasjon som har ført til en adskillelse av tro og fornuft, og som nå viser seg å være uholdbar. Encyklikaen appellerer til alle som er opptatt av sannheten og som er ledere på troens og kulturens områder om at de må fokusere på det som er essensielt, uten å utelukke noe eller sette noen grenser.
Encyklikaen byr på en refleksjon av stor filosofisk og teologisk bredde. Johannes Paul II fordømmer ikke, men presenterer et alvorlig problem som vil føre til bred diskusjon blant intellektuelle og alle som er engasjert i kulturens verden: Hvorfor er det som om fornuften skyr unna sannheten, når det er i fornuftens selve natur å søke sannheten? Fornuften er utstyrt med alt den trenger for å søke uavlatelig etter sannhet, uten å godta noen annen grense enn selve sannheten selv. Likevel er det i dag forskjellige former for filosofi, frukter av en moderne tankegang som er i åpenbar krise, som på en måte glorifiserer fornuftens avsvekkelse. På demn måten forhindres i praksis fornuften fra å være det den er. Dette fører til en visjon av mennesket og av verden som setter viljestyrke og pragmatisme i høysetet (jfr. nr. 5), og sprer en utbredt skeptisisme som 'reduserer alt til meninger' og som 'slår seg til ro med partielle og foreløpige sannheter' (nr. 5).
Helt fra begynnelsen, som gir en syntese av encyklikaens temaer, forsvarer Johannes Paul II i sen 'sannhetens diakonia' (nr. 2) fornuftens storhet. Etter at det som er hendt de siste hundre år kan det synes paradoksalt, men fornuften finner sin mest verdifulle hjelp og støtte i troen, den standhaftige forbundsfelle som tillater fornuften å være det den er. På den annen side vil en dialog mellom kristen tro og en avsvekket fornuft ikke være fruktbar; troen trenger fornuft styrket av sannheten for å begrunne hvorfor den handler med full frihet.
Formålet med 'Fides et Ratio' er å inngi dagens mennesker ny tillit (jfr. nr. 6). I 'Veritatis Splendor' - som denne nye encyklika er en fortsettelse av -pekte Paven på flere moralske sannheter som er blitt glemt eller misforstått. I denne encyklikaen beskjeftiger han seg med sannheten selv, dens fundament i forhold til troen. For Johannes Paul II er ikke dette en rutineoppgave, men en høytidelig plikt.
Kapittel I introduserer temaet Åpenbaringen, som kunnskap som Gud tilbyr mennesket. Åpenbaringen utfolder Mysteriet og utfordrer fornuften til å søke forklaringer som fornuften kan gjøre til sin egen, selv om de aldri kan være uttømmende.
Kapittel II fokuserer på enheten mellom den kunnskap som troen gir, og den kunnskap som fornuften gir. Kapittelet viser hvordan den bibelske tankegang, som, aksepterer denne enhet, er overbevist om at en sikker vei til kunnskap om sannheten kan bli funnet. Det insisterer på at den kunnskap som Gud tilbyr ikke kan ignoreres, dersom man ønsker å finne en vei som fører til svarene på livets grunnleggende spørsmål.
Kapittel III takler mer spesifikke spørsmål. Det viser hvordan mennesket med sin stadig utforskende forstand kan nå frem til sannheten, den som er ifølge selve sitt vesen universell og gyldig for alle tider. Paven tar for seg noen av sannhetens forskjellige 'ansikter', og leder leseren hen til den påstand at 'man kan definere mennesket som et vesen som søker sannheten' (nr. 28). Nr. 33 er et godt sammendrag av kapittelet: 'Det er menneskets natur å søke sannheten. Denne søken ser ikke bare hen til de sannheter som er partielle, empiriske eller vitenskapelige; heller ikke er det i de enkelte beslutninger som menneker fatter at det søker den virkelig gode. Dets søken ser hen mot en underliggende sannhet som kan forklare livets mening. Og det er derfor en søken som kun kan nå sitt mål når den når frem til det absolutte ... Slik en sannhet vinnes ikke kun ved fornuftens hjelp, men også ved tillitsfull tiltro til andre personer som kan garantere sannhetens autentisitet og sikkerhet.'
Kapittel IV byr på et penetrant historisk, filosofisk og teologisk overblikk over hvordan kristendommen møtte antikkens filosofi. Det betrakter som eksempel de første århundrer da kirkefedrene, hjulpet av dyp trosinnsikt, 'lyktes i å forløse alt det som fremdeles på implisitt og uferdig i antikkens store pilosofers tenkning' (nr. 41). Deretter følger den store middelalderske periode med den stadig aktuelle hl. Thomas Aquinas' tenkning, og hans visjon om harmonien mellom tro og fornuft, grunnlagt på prinsippet om at 'hva enn dens kilde, er sannheten av Den Hellige Ånd'.
Den moderne periode avdekker imidlertid en gradvis og 'skjebnesvanger avskillelse' av tro og fornuft (nr, 45), og dette har ført til at filosofiens rolle er blitt forandret til det punkt der den er blitt 'instrumenell fornuft innrettet mot å fremme utilitære mål, mot nytelse eller makt' (nr. 47). Dette førte til en både troens og fornuftens utarmelse, ettersom de 'begge er svekket uten den andre' (nr. 48).
Kapittel V nevner i sitt første del Læreembedets forskjellige stillingtagender, og berører særlig viktige intervensjoner knyttet særlig til fideismen og rasjonalismen. I annen del viser kapittelet hvordan Kirken alltid har oppfordret filosofien til troskap mot sin egentlige oppgave, og viser hvordan dette til tider har beriket moderne filosofisk tenkning.
Kapitlene VI og VII er encyklikaens hjerte. De inneholder den Hellige Fars mest substansielle svar til de spørsmål som han tar opp. I kapittel VI viser 'Fides et Ratio' til de måter som forskjellige grener av teologien trenger filosofien. Her fremhever Paven noen av de aktuelle teologiske problemer. Det finnes de som, for å åpne nye veier innen forskningen, 'rett og slett fornekter den universelle verdi som Kirkens filosofiske arv har' (nr. 69). Johannes Paul II går direkte løs på dette problem, særlig med hensyn til forholdet mellom tro og kultur, et problem som har stått sentralt i nyere katolsk diskusjon, særlig i India. Han presenterer essensielle kriterier for å sikre at dette møte måtte bli fruktbart (jfr. nr. 72).
For Johannes Paul II er forholdet mellom tro og fornuft 'best uttrykt som en sirkel' (nr. 73). Med det mener han at 'teologiens kilde og utgangspunkt alltid må være Guds ord åpenbart i historien, på samme tid som dets ytterste mål må være en forståelse av det ord som øker med hver generasjon som går'. Denne tilnærmelsens fruktbarhet påvises med den lange rekke av tenkere i både Øst og Vest som har utviklet systemer som har sin gyldighet den dag i dag: John Henry Newman, Antonio Rosmini, Jacques Maritain, Etienne Gilson, Edith Stein, Vladimir Solovjev, Pavel Florensky, Petr Chaadaev and Vladimir Lossky (jfr. nr. 74).
Encyklikaen uttrykker det på en genuint ny måte når den hevder at filosofi og teologi finner 'sitt kontaktpunkt og sitt sammenligningspunkt' i Åpenbaringen. Dette er utgangspunktet for det rikeste og mest tungtveiende kapittel av 'Fides et Ratio'-kapittel syv. Det begynner ved å vise den 'visdommens vei' som må følges som den vei som fører til de definitive svar som gir livet mening. Det insisterer på menneskets naturlige evne til å nå frem til sannheten og konkluderer med de metafysiske implikasjoner av viden.
'Mot slutten av dette århundre er en av våre største trusler fristelsen til å fortvile' (nr. 91). Stilt overfor dette drama, er den utfordring som Johannes Paul gir å gå 'fra fenomen til fundament' (nr. 83), og slik 'føre mennesket til å oppdage både sin evne til å kjenne sannheten og sin lengsel etter livets ytterste og definitive (nr. 102). Fra dette utgangspunkt gir encyklikaen en nøktern analyse som viser de håpløse begrensninger som visse av samtidens filosofiske systemer sliter med, nemlig de systemer som avviser det metafysiske krav om en vedvarende åpenhet mot sannheten (jfr. nr. 81). Eklektisme, historisisme, scientisme, pragmatisme og nihilisme er alle former for tenkning som - lukket som de er overfor det fundamentale krav om sannhet - ikke kan benyttes som filosofier som kan bidra til å forklare troen.
'Sannhet og frihet går enten sammen hånd i hånd, eller de vil sammen ynkelig gå til grunne' (nr. 90). Dette kan man si er encyklikaens ytterste budskap. 'Fides et Ratio' er et mektig rop fra Johannes Paul II, med det mål å røre ved samvittighetene hos alle dem som er opptatt av menneskets sanne frihet. Paven insisterer på at denne frihen kun kan finnes og sikres hvis sannhetens reisevei alltid forblir åpen og tilgjengelig for alle, over alt.»