Den 25. september 2002 ble følgende åpne brev fra Norges Katolske Kvinneforbund (NKKF) til biskop Gerhard Schwenzer av Oslo publisert i avisen Vårt Land, i forbindelse med overgrepsanklage mot og anmeldelse av en katolsk prest i Oslo katolske bispedømme:
Lytt til vår motløshet!
Kjære biskop Schwenzer,
Det er med sorg vi leser i dagspressen at en av våre prester er blitt anmeldt for seksuelt overgrep. Vi respekterer selvfølgelig at saken nå er under etterforskning og derfor ikke kan være vårt konkrete anliggende, men vi ønsker allikevel å påpeke noen forhold som vi mener er av stor viktighet rent prinsipielt.
I flere år allerede har man i bispedømmet arbeidet med en beredskapsplan ved seksuelle overgrep. Denne planen ble initiert av NKKF og drevet frem blant annet av styremedlemmer i vårt forbund. Til tross for stor interesse for planen, har det tatt unødig lang tid å få den ferdigbehandlet og godkjent.
De siste dagers oppslag har med all sørgelig tydelighet vist behovet for en beredskapsplan, og kan tjene som en påminnelse om at det er viktig å være i forkant og tidlig ta nødvendige skritt for at ikke mennesker skal måtte lide unødvendig. Med dette i tankene vil vi nok en gang henstille biskopen om å prioritere beredskapsplanen, ta de nødvendige skritt for at den hurtig kan iverksettes og samtidig støtte planen med den nødvendige overbevisning og autoritet.
At Kirkens tjenere blir trukket inn i diverse overgrepssaker rundt om i verden er naturligvis en stor belastning for mange mennesker både for de involverte parter, men også for alle dem som søker støtte og veiledning i Kirken.
Det som allikevel smerter mest, er ikke erkjennelsen av at også prester kan fare vill, men like meget det faktum at man gang på gang har veket fra å konfrontere en kompromitterende avsløring og i stedet søkt å skyve slike saker under teppet eller benekte dem. Når vi i disse dager leser at ovennevnte sak allerede var kjent for noen i mai måned, stiller vi oss svært undrende til at man ikke har grepet tak i den for lenge siden og gjort de nødvendige grep for å komme til bunns i saken og eventuelt stille noen til ansvar.
En overgrepssak uansett bakgrunn eller utfall er en dypt tragisk sak og representerer et moralsk anliggende for kristne og etisk-tenkende mennesker.
Det er viktig for oss som katolske kvinner å kunne ha tillit til at vår kirkes ledere både setter en moralsk standard og samtidig ivaretar alle de menneskelige sidene ved en situasjon der noen er blitt ofre og kanskje må slite med følelsesmessige problemer livet ut. Vi opplever vår kirke som tro mot sitt kall når den går inn i en lidende verden og samtidig engasjerer seg aktivt for å begrense den smerte som mennesker ofte påfører andre.
Det er med dette i tankene at vi ber vår biskop om å lytte til den frustrasjon og motløshet som vi blant flere har følt etter at et oppslag i Vårt Land gjorde oss kjent med forhold som oppleves som tillitsbrudd. Vi etterlyser konkrete tiltak der beredskapsplanen inngår som en viktig brikke, men der man også tar de nødvendige skritt for å sikre at misbruk av avhengighetsforhold eller tillitsforhold ikke bare prøves juridisk, men i lys av katolske presters helt spesielle betrodde tjeneste som sjelesørgere. Dette er en oppgave som kan tenkes å løses gjennom en uavhengig undersøkelseskommisjon hvis mandat må være å komme til bunns i saker der Kirken ikke kan inngå kompromisser uten å miste sin troverdighet.
Norges Katolske Kvinneforbund (NKKF),
samlet til rådsmøte på Katarinahjemmet
i Oslo 14. september 2002
Med vennlig hilsen for NKKFs styre og råd,
Mette Bruusgaard, leder
Norges Katolske Kvinneforbund
25. september 2002