Inntrykk fra Irak i juni 2003
Mange som har bidratt til innsamlingen til sykehuset "St. Raphaël" i Bagdad spør etter nyheter derfra. Vi bringer her utdrag fra et møte som representanter fra Dominikanerordenen hadde med de irakiske søstrene i Roma.
De møtte sr. Nicole og sr. Marie-Ange, og sier at besøket nærmest var for en kondolansevisitt å regne. De ønsket å vise sin solidaritet og medlidelse med dem som har mistet sine nærmeste, og som opplever sorgen og smerten over det som nå skjer i hjemlandet.
"Vi spurte sr. Marie-Ange om hun hadde nyheter om hvordan det går i Irak, og svaret var: "dårlig, dårlig, dårlig." Folk er redde, der er ingen regjering, ingen penger, intet arbeid, ikke elektrisitet, ikke vann, ikke mat, ikke medikamenter, ingen kommunikasjon, ingenting. Folk dør av sult. I et land så rikt på olje, er der ikke en dråpe for befolkningen, der er ikke gass til å koke med, ingen bensin til biler eller andre transportmidler. Vi ser at oljen er kontrollert av koalisjonsstyrkene. Det er helt klart at det var det de ville: kontrollere oljen. Det som skjer med folk angår dem ikke."
Hun forteller videre at det lyktes det to av søstrene som bor i Jordan, sr. Habiba og sr. Sara, å få igjennom to lastebiler med medikamenter til Irak, men ikke uten store vanskeligheter og risiko. "Krigen, det er nå", sier sr. Marie-Ange. Det går nå så dårlig at folk heller vil ha Saddam Hussein tilbake! En dårlig regjering er bedre enn ingen regjering. Irakerne vil ha amerikanerne ut av landet. Enkelte områder er farlige for kristne, for shia-muslimene identifiserer dem med Vesten, følgelig med amerikanerne. I Mossoul hvor flertallet er sunni-muslimer er det fredeligere. Allikevel har priorinnen, sr. Marie-Therese Hanna, av sikkerhetsmessige grunner organisert vakthold om natten. I landsbyene er situasjonen bedre. I tillegg er det etablert en slags lokal regjering i Mossoul, som holder en viss orden, men i Bagdad råder kaos: 5 til 10 personer drepes daglig. De viktigste delene av byen er ødelagt av bomber og der er ingen form for styre eller regjering.
Hun forteller også at Vatikanets ambassade er den eneste som har vært åpen hele tiden og som fortsatt er bemannet. Paven har nettopp sendt en representant som skal besøke de kristne menighetene for å vurdere situasjonen. Sr. Marie-Ange har ringt til nuntiaturet i Amman i Jordan og snakket med den apostoliske nuntius vikar. (Nuntien har både Jordan og Irak som område). Vikaren sa at det var svært vanskelig å kommunisere med Irak, men hadde gitt henne de nye telefon- og fax-numrene til Nuntius i Irak. Et av problemene er å forlate landet. Til det trengs det et irakisk pass, men der er ingen myndigheter som utsteder slike nå. Et annet problem er å få visa. En libanesisk biskop sitter for eksempel fast i Irak og kommer ikke derfra.
(Gruppen som besøkte søstrene i Roma var: sr. Margaret Ormond (DSI), sr. Veronica Rafferty (VDI), fr. João Xerri (Justitia & Pax), fr. Constantine Mamo (IDI) og Lilia Azevedo (Dominikus solidaritetsgruppe, Brasil).
Melding fra Katarinahjemmet
1. juni 2003