I forbindelse med pave Benedikt XVIs apostoliske reise til Polen 25.-28. mai 2006, hadde den tyskfødte paven på eget initiativ lagt inn et besøk til Auschwitz. Her følger et udrag fra hans tale under besøket i konsentrasjonsleiren søndag den 28. mai:
Det er nesten umulig å gripe ordet på dette redselens sted, der forbrytelser uten sidestykke i historien er begått mot Gud og menneskeheten. Det er særlig vanskelig og tyngende for en kristen, for en pave, som kommer fra Tyskland. På et sted som dette blir alle ord borte, det eneste som blir igjen er en bedrøvet taushet, en taushet som er et indre rop til Gud: Hvorfor tiet du, Herre? Hvordan kunne du tillate alt dette? Det er i denne taushet vi bøyer oss dypt i vårt indre innfor den talløse skare av de som her led og ble drept. Men denne taushet blir så til en bønn om tilgivelse og forsoning, et rop til den levende Gud om aldri mer å tillate noe som dette.
For 27 år siden, den 7. juni 1979, var pave Johannes Paul II her. Den gang sa han: "I dag kommer jeg som pilegrim. Jeg har vært her mange ganger. Mange ganger har jeg gått ned i Maximilian Kolbes dødscelle, stoppet foran tilintetgjørelsesmuren og gått forbi ruinene av krematorieovnene i Birkenau. Jeg kunne ikke unnlate å komme hit som pave." Pave Johannes Paul II stod her som sønn av det folk som sammen med det jødiske folk måtte lide mest på dette sted og i det hele tatt under krigen. Han var her som sønn av det polske folk. Jeg er her i dag som sønn av det tyske folk, og nettopp derfor kan jeg og må jeg si som han: Jeg kunne ikke unnlate å komme hit. Jeg måtte komme. Det var og er en plikt overfor sannheten og de som har lidd, en plikt overfor Gud, å være her som Johannes Paul IIs etterfølger og som sønn av det tyske folk - sønn av det folk som en gruppe kriminelle tok makten over ved hjelp av løgnaktige løfter om storhet og om å gjenopprette nasjonens ære og makt, ved å forespeile en fremtidig velstand, og ved hjelp av terror og trusler. Slik kunne vårt folk brukes og misbrukes som redskap for deres destruktive krefter og maktbegjær. Ja, jeg kunne ikke unnlate å komme hit. Den 7. juni 1979 var jeg her som erkebiskop av München blant mange andre som var i pavens følge, og som lyttet til ham og bad med ham. I 1980 kom jeg nok en gang tilbake til dette redselens sted sammen med en delegasjon tyske biskoper. Jeg var rystet av det onde og takknemlig for at forsoningens stjerne hadde steget opp over dette mørke. Og det er igjen grunnen til at jeg er her i dag: for å rette en bønn om forsoningens nåde, først og fremst til Gud, den eneste som kan åpne og rense våre hjerter, og til menneskene som har lidd, og for å be om forsoningens nåde for alle de som i vår time av historien på ny lider under hatets makt og under vold som næres av dette hat.
(...) Vi kan ikke utforske Guds hemmeligheter. Vi ser bare stykkevis, og vi tar feil hvis vi vil dømme Gud og historien. I så tilfelle ville vi ikke forsvare mennesket, men tvert om bidra til dets ødeleggelse. Nei - vi må fortsatt ydmykt men uavlatelig rope til Gud: Våkn opp! Glem ikke din skapning, mennesket! Det er vårt rop til Gud, samtidig som det må være et rop som gjennomborer vårt eget hjerte, for at Guds skjulte nærvær skal våkne i oss, for at den kraft som han har lagt ned i våre hjerter ikke skal dekkes til og kveles i oss av egoismens gjørme, av redsel for mennesker, likegyldighet og opportunisme. Vi roper til Gud, men også til vårt eget hjerte, nettopp i vår tid, da nye ulykker truer og mørke krefter på nytt synes å stige opp fra menneskenes hjerter. På den ene side blir Guds navn misbrukt for å rettferdiggjøre blind vold mot uskyldige mennesker. På den annen side ser vi en kynisme som ikke kjenner Gud, men tvert om håner troen på ham. Vi bønnfaller Gud om å få menneskene til å ta fornuften fangen og å innse at vold ikke skaper fred, men bare fører til mer vold - en destruktivitetens onde sirkel der til sist alle blir tapere. Den Gud vi tror på, er en fornuftens Gud. Det er en fornuft som riktignok ikke er en nøytral matematikk for universet, det er en fornuft som er ett med kjærligheten, med det gode. Vi ber til Gud og roper til menneskene at denne fornuft, kjærlighetens fornuft, skal seire over omgivelsenes irrasjonelle trusler og over en falsk fornuft, løsrevet fra Gud. Vi bønnfaller Gud om at man skal erkjenne den kraft som ligger i forsoning og fred.
Det sted vi nå befinner oss på, er et minnenes sted, et sted for Shoah. Det forgangne er aldri bare tilbakelagt. Det angår oss og viser oss hvilke veier vi skal gå og hvilke vi ikke skal gå. Likesom Johannes Paul II har jeg gått langs de minnestener som minner om ofrene for dette sted. Innskriftene er på hviterussisk, tsjekkisk, tysk, fransk, gresk, hebraisk, kroatisk, italiensk, jiddisch, ungarsk, hollandsk, norsk, polsk, russisk, romani, rumensk, slovakisk, serbisk, ukrainsk, retoromansk, engelsk. Alle disse minnestener vitner om menneskers lidelse og lar oss ane kynismen hos den makt som behandlet mennesker som ting uten å erkjenne dem som personer, som Guds bilde stråler ut fra. Enkelte minnestener innbyr til særlig ettertanke. Det gjelder blant annet den på hebraisk. Det Tredje Rikes makthavere ville tilintetgjøre hele det jødiske folk og utslette det fra listen over jordens folk. Ordene i Salme 44 ble oppfylt på en uhyrlig måte: "Du har overgitt oss som slaktefe". Ved å tilintetgjøre dette folk ville disse forbrytere drepe den Gud som kalte Abraham, som talte på Sinai og gav en rettesnor for menneskeheten, som er gyldig for alltid. Dersom dette folk ved sin blotte eksistens er et vitnesbyrd om den Gud som har talt til mennesket og brydd seg om det, da må denne Gud dø, og makten må bare tilhøre mennesket - til dem selv, de som anså seg å være så sterke at de hadde erobret hele verden. Ved å ødelegge Israel i Shoah ville de til syvende og sist også komme til å rykke opp den rot den kristne tro hadde vokst ut fra. Dermed vil de en gang for alle erstatte den med en hjemmelaget tro, troen på menneskets makt og den sterkes rett.
Vatikanradioen (6. juni 2006)