Kronikk i Aftenposten, 10. april 2013
Siden pave Benedikt 11. februar meddelte at han ville tre tilbake, har norske mediers interesse for Den katolske kirke vært enorm. Mediene har naturlig nok spurt seg hvorfor noe så uvanlig skjedde, og hva som videre ville skje. Oppmerksomhet er positivt, og Den katolske kirke hverken skal eller bør unntas for kritisk iakttagelse og bedømmelse.
Bekymret
Til tross for dette må jeg tilstå at jeg har fulgt medienes dekning av begivenhetene i Roma med bekymring. Kirken befinner seg i en dyp krise, heter det, og denne skyldes først og fremst en forstokket konservatisme, overgrepssaker - som man sies å behandle ubesluttsomt og vilkårlig - og sentraladministrasjonen i Roma.
Min bekymring skyldes at store deler av norske medier tar for lett på sin journalistiske ære. Min forventning til presse og kringkasting er at alvorlige beskyldninger og karakteristikker er presise og bygget på fakta, og at det skilles mellom fortid og nåtid.
Alltid en krise
Vi kan godt leve med refrenget om at Den katolske kirke er i dyp krise. I Kirken er det alltid en krise et eller flere steder verden over. Nå er den i Vesten. Men litt elementær historisk kunnskap blant dem som skal veilede avislesere og TV-publikum, hadde ikke vært å forakte.
Krisen var adskillig dypere ved reformasjonen, ved utgangen av Napoleonskrigene, eller da Kirken ble utradert i Nord-Afrika og underkuet i Midtøsten, for ikke å nevne konfrontasjonen med nasjonalsosialismen og kommunismen i det 20. århundre. Kan en krise føre til renselse og nytt liv, eller må den resultere i marginalisering eller undergang? Dette spørsmål er ikke blitt stilt. Kirken synes uvillig til å ta den medisin mediene foreskriver, og mediene er sikker i sin sak: Den katolske kirke må snarest følge sine liberale protestantiske søstre som aksepterer kvinnelige prester, abort, kunstig prevensjon, gifte prester, likekjønnet ekteskap, ellers er det intet håp. For ordens skyld nevner jeg at mange praktiserende katolikker, geistlige som legfolk, helt eller delvis er enige i slike standpunkter, men de velger å forbli lojale. Dette er et kjennetegn ved katolikker man ikke bør overse.
Diagnosen «krise» er forøvrig stilt uten sammenligning: Er det noen etablert kirke i Vesten som ikke er i krise?
Går til ingenting
Den krise vi - og de fleste andre kirkesamfunn - opplever i vår del av verden, skyldes ikke et exodus av ideologiske eller teologiske grunner. De som marsjerer ut hos oss, ville ha et godt utvalg av liberale kirkesamfunn å gå inn i, men de går ikke dit. Den vestlige kristendoms krise har ikke med teologisk engasjement å gjøre, men med likegyldighet. De som går ut, går nesten alltid ut til ingenting.
Det er skremmende at våre barn og unge må høre at de tilhører en kirke hvor overgrep mot nettopp dem aksepteres
Medienes bruk av overgrepssakene i forbindelse med pavevalget uroer meg sterkt, for det kommenteres gjennomgående som om Kirken ikke hadde foretatt seg noen ting de siste 20 år.
Under pave Benedikts myndige ledelse har Kirken gjort sitt beste for å rydde opp, men det dreier seg om en stor organisasjon, mange år og mange saker. Det gjeldende regelverk er forsvarlig, og selv om vi ikke er blitt fullkomne, tør jeg påstå at det i det store og hele følges. Sanksjonene ved brudd er alvorlige, men det ville ikke overraske meg om det fortsatt er rom for forbedringer.
Prosedyrer som må følges
Det er påtagelig at Kirkens gjeldende forskrifter og prosedyrer ikke har vært kritisert i mediene; jeg har ikke en gang hørt dem nevnt. Den nye paves utfordring blir ikke å rydde opp, men konsekvent å håndheve forskriftene.
Jeg vil utfordre kirker, partier, bedrifter og organisasjoner, som mener å ha bedre retningslinjer og prosedyrer enn vi, til å stå frem og hjelpe oss opp på det nivå de selv befinner seg. En slik lutring er jeg villig til å gjennomgå i full offentlighet.
Det vi ikke kan gjøre, er å gå tilbake i historien og forandre den. Våre forskrifter var ikke tydelige nok, og mange biskoper forholdt seg unnfallende til overgrepsanklager. Om nåtid og fremtid kan vi si at vi ikke skal spare oss for noen anstrengelse for at overgrep ikke skal skje igjen. Kirken skal og må være et trygt sted for barn og unge. Hvis den ikke er det, da er det berettiget grunn til å frykte at den ødelegger seg selv. På dette punkt er kritisk og nærgående journalistikk en hjelp og svært velkommen, men den forutsetter kompetente journalister.
Et utbredt problem
Når det gjelder overgrep, er Den katolske kirke ikke alene i verden. Det ville ha vært forferdelig for oss, men godt for menneskeheten, om overgrepssaker var et særskilt katolsk problem. Slik er det dessverre ikke; fenomenet er utbredt, det berører en rekke kirkesamfunn, religiøse og verdslige organisasjoner. Fordi det ikke er sant, burde vi spares for å bli konfrontert med at dette er en katolsk synd.
Virkningen av denne form for journalistikk er destruktiv. Det er ille nok for voksne katolikker å bli møtt med spørsmål om når Kirken endelig skal begynne å gjøre noe med overgrepene, og det blir de fleste av oss for tiden, men det er skremmende at våre barn og unge må høre at de tilhører en kirke hvor overgrep mot nettopp dem aksepteres. Noen får høre det av sine lærere på skolen, andre av sine venner og venners foreldre.
De unge lider
Vi er en religiøs minoritet og de fleste av våre unge tilhører dessuten en etnisk minoritet, og er derfor ekstra sårbare.
For å være helt presis vil jeg si at vi som katolske sjelesørgere har fått et akutt problem på grunn av medienes insisterende og tankeløse generalisering av overgrepssakene. Mange av våre unge lider under de siste ukers medieoppstyr. Det var neppe medienes hensikt.
Det var vel heller ikke hensikten å formidle et inntrykk av at katolske geistlige er sannsynlige overgrepsmenn, men mange forstår mediene slik. Våre prester føler seg ikke vel ved det inntrykk som skapes av dem. Det foreligger etter hvert en del forskning på dette felt. Den beskriver et stort samfunnsonde. Dessverre har ingen gruppe menn særlig grunn til å glede seg over resultatene.
Kan ikke tolereres
Det er en mager trøst at katolske prester ikke kommer spesielt ille ut av relevante sammenligninger, men det er ingen grunn til å slå seg til ro med det. Overgrep mot barn og unge er et onde som ikke kan tolereres. Dette er den nyvalgte pave forpliktet på; jeg er ikke i tvil om at han konsekvent vil sørge for at regelverket håndheves.
+ Bernt Eidsvig Can.Reg.
Biskop av Oslo