Menneskets hjerte er urolig inntil det finner hvile i Gud, sa Den hellige Augustin. Men alt for mange mennesker av i dag har latt sine hjerter "bedøves", og søker ikke lenger Gud og kjærligheten.
Dette sa pave Frans da han feiret messe med representanter fra augustinerordenen, i anledning Augustins minnedag onsdag. Messen markerte åpningen på augustinerordenens generalkapittel, som skal velge ny generalprior for de neste seks årene. I messen ba pave Frans om at kristne alltid må være rastløse i sin søken etter Gud, etter å formidle evangeliet.
Augustins "rastløshet" var inspirasjonen for pavens preken om tre områder hvor kristne kan lære av biskopen av Hippo: i den åndelige søken, i møtet med Gud, og i kjærligheten overfor medmennesker.
– Jeg vil si til dem som føler seg likegyldig til Gud og troen, til dem som befinner seg langt fra Gud eller føler seg forlatte, sågar oss med vår 'distanse' og 'oppgitthet' i våre daglige liv: se inn i dypet av ditt eget hjerte, dypt inn i deg selv, og spør: Har du et hjerte som søker noe stort, eller et hjerte som dysses i søvn av materielle ting?
Augustins rastløshet var en forutsetning for hans møte med Kristus, sa paven, en rastløshet som imidlertid ikke fikk ham til å stenge seg inn i seg selv.
– Selv ved oppdagelsen av og møtet med Gud, stopper ikke Augustin, hviler ikke, lukker seg ikke inn i seg selv, lik dem som allerede har nådd målet - men fortsetter langs veien. Den rastløse jakten på sannheten, jakten på Gud, blir rastløsheten for alltid å kjenne Ham bedre, å tre ut av seg selv for å gjøre Ham kjent blant andre. Dette er kjærlighetens rastløshet.
Denne pågående rastløsheten blir pastoral, ifølge Frans.
– Augustin lever ut det Paulus forteller Timoteus, og oss alle: Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, forkynn Evangeliet med det storsinnede hjertet til en pastor som er rastløs på vegne av sin flokk. Skatten etter Augustin er nettopp denne holdningen: Alltid gå mot Gud, gå ut i retning av flokken [...] Du bør alltid være på denne reisen, sier Faderen. Alltid rastløs! Og dette er rastløshetens fred.
Men rastløshet er også kjærlighet, en kjærlighet som manifesterer seg ved "alltid å søke det gode for den andre, og for dem vi elsker, med den inderlighet som også fører til tårer". Kjærlighetens rastløshet "motiverer oss til å alltid gå den andre i møte, uten å vente på at den andre uttrykker sitt behov", avsluttet pave Frans.