Den 18. april 2015 feiret sr. Miriam av Kristus Herren OCD sitt sølvjubileum.
Den 20. januar 1990 avla hun sine første løfter i Karmel på Island. Bare noen måneder senere var hun med i gruppen av søstre som grunnla Karmelittklosteret i Tromsø.
Dagen ble feiret med en høymesse, celebrert av p. Sergiusz Nizinski OCD, hvor sr. Miriam fornyet sine ordensløfter i priorinnens hender (bildet). Les prekenen nedenfor.
Etterpå var det kirkekaffe i gjestehusets samtalerom. Det var en stor glede for oss at så mange kunne delta i feiringen, ikke minst at også sr. Miriams mor kunne komme fra Polen for å dele denne dagen med oss.
På vegne av klosteret ber vi dere om fortsatt forbønn for sr. Miriam at hennes liv skal bringe stadig rikere frukt i Kirken.
Karmelittnonnene i Karmel "Totus Tuus", Tromsø
Preken ved sr Miriam av Kristus Herrens løftefornyelse
1. Den 5. februar 251 henrettet romerne en ung kvinne på Sicilia fordi hun ikke ville gifte seg med stattholderen Qunitian. Hun ble torturert, brystene ble skåret av, og hun ble kastet på brennende kull. Men til tross for at hun visste hvilke konsekvenser som ventet henne, ombestemte hun seg ikke.
Hvorfor er en ung kvinne ikke redd for tortur, ja ikke engang redd for døden? Kanskje hun ikke elsket Qunitian, men kan dette gi et menneske evnen til et så stort offer?
2. Også når vi ser på naturen som omgir oss, kan vi tenke at den eneste veien for menneskets fulle utvikling er et nært forhold mellom mann og kvinne. Det finns ikke dyr som streber etter ensomhet selv blant dem som er høyere utviklet. Hvorfor handler da mennesket imot slike alminnelige lover i naturen?
3. Hvorfor kommer man fra et fjerntliggende land, fra et helt annet klima og velger et liv i Nord – ikke på leting etter penger i et rikt Norge, men for å velge et liv i ensomhet lang borte fra sin familie? Og til og med i et felleskap av andre ensomme kvinner, i avsondrethet, på et lite stykke jord, noe som sikkert ikke er lett?
4. På bakgrunn av dette synes sr. Miriams høytid som noe uforståelig. Hvordan kan mennesket velge ensomhet og gi avkall på et intimt emosjonelt bånd med et annet menneske ut av egen og ikke påtvunget vilje? Hva er grunnen til at kan man feire et kvartårhundre av et slikt liv?
5. Svaret på disse spørsmål finner vi i menneskets mysterium. Vi er ikke bare psykofysiske. Vi har ikke bare psykiske og fysiske behov. Mennesket har også en ånd, som er åpen for Gud og som Gud taler til. Det er opp til oss hvilken av disse sfærer som skal dominere vårt liv. Vi kan underkaste oss biologiske lover og tenke bare på å tilfredsstille dem. Vi kan konsentrere oss om våre psykiske behov og godta som det viktigste å tilfredsstille dem. Men dette kan ikke gjøre oss lykkelige. De kristne som ble kastet for løvene i teatrene, tenkte ikke en gang på sine fysiske behov – for de var mishandlet – og ikke på de psykiske – for de levde i angst for sitt eget liv. Men likevel var det ikke mange av dem som fornektet sin tro. Ja, de gav til og med sitt samtykke til en sikker død, til tross for at de kunne velge livet ved å velge bort kristendommen og fornekte Gud. De handlet i strid med selvoppholdelsesinstinktet, for i sitt indre hørte de Guds stemme, som ville at de skulle være tro mot ham; og det var han som gav dem styrke til å påta seg denne oppgaven.
6. La oss komme tilbake til denne kvinnen som romerne henrettet på Sicilia i 251. Det var den hellige Agatha. Det var nettopp hun som hørte i sitt hjerte, la oss si i ånden, at Gud ønsker, at hun skal vie seg til ham og på grunn av ham forbli jomfru resten av sitt liv. Det var derfor hun ikke ville ha en rik og mektig mann. Det var derfor hun ville lide døden heller enn å gi etter for behovet for å ha mann og barn. Hvis hun skulle gi etter for kroppens stemme og sine psykiske behov og samtidig være utro mot hjertets stemme, hvor Gud taler, ville hun ikke være lykkelig og ganske sikkert ville hun føle seg forspilt som menneske og i sitt indre uverdig Guds kjærlighet. Kanskje hun ville føle seg som en forræder.
7. Gud valgte en ung jente for å vise gjennom henne at vi tilhører ham og at det er verd det å vie til ham alt som skulle være mest kjært og mest viktig, at det er han som gir evne til å være tro i kjærlighet til det siste, og også det at allerede her på jorden, i dette liv, lønner han selv oss på en lønndomsfull måte, ja, hver og en på forskjellig måte. Agatha døde ikke som en frustrert kvinne, men som en som bevisst tilhørte Gud, som satte kjærligheten til Gud over alt annet, til og med over sitt eget liv og sin personlige lykke.
8. Først nå er vi i stand å forstå meningen med dagens høytid. I dens sentrum står Gud, som sr. Miriam har vært tro mot sikkert mer enn disse 25 år, for i Karmel trer man inn etter mange år i bønn og åndelig modning. Gud være ære for det, at han lar mennesker få tilhøre ham helt og fullt, og til sr. Miriam heder for at hun var lydhør mot hans kall. La oss tenke over, hvor mye fattigere vi kristne ville vært hvis det ikke fantes sjenerøse hjerter, slik som sr. Miriams, som svarer Guds stemme, for å bekjenne, at det er han som er vår Herre og at det er verdt det å vie alt til ham.
9. Det er Gud som kaller i hjertet. Hvis noen ber og passer på å ha et rent hjerte, da gir Gud til kjenne sin vilje. Og det som er interessant, er at denne Guds vilje ikke er noe som er påtvunget. Gud venter helst ydmykt på at mennesket vil gå etter den. Den kan velges. Men når mennesket gir sitt samtykke, da betaler Gud sjenerøst tilbake. Sr. Miriam vet hvordan, men dette er hennes personlige hemmelighet, og hun kan heller ikke uttrykke det i ord. Men se på søstrenes smilende ansikter. Det er ikke mulig å late som gjennom disse 20 – 30 år. Selv om et liv i ensomhet er en vei i avkall på mange gode ting, blir likevel på en paradoksal måte mennesket mer og mer fritt. Alltid, når vi følger etter Gud, vil han skjenke oss større frihet og glede.
10. I missalet finner vi en setning: ”Vi takker deg, at du har valgt oss for å stå for ditt åsyn og tjene deg”. Jeg kan si ut fra min egen erfaring, at det finnes ingen større lønn enn selve tjeneste for Gud alene. For å kunne tjene Gud er sin egen lønn.
11. Jeg vet ikke hvilke ord som kommer frem i sr. Miriams hjerte nå. Men jeg tror ikke at det er ord som er lang borte fra Marias ord, hun som på hebraisk også bærer navnet Miriam. Maria sier: ”Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud min frelser, for han har sett til sin tjenestekvinne, […] for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige”. Gud har gjort store ting mot sr. Miriam, for han lot henne stå foran seg og tjene ham.
Når sr. Miriam skal gå gjennom dødens port blir alle disse tilsynelatende ”tapte” årene, levd lang borte fra fedrelandet, uten et manns hjerte som elsket henne, uten barn på fanget, år verd som gull, gull som ingen kan ta fra henne.
Av p. Sergiusz Nizinski OCD, oversatt av Heidi Øyma