Mang Van Le (Drammen), Nguyen Thanh Huu (Jessheim) og Patricio Quintana (spansk gruppe og St. Olav domkirkemenighet, Oslo) ble innsatt som lektorer i kveldsmessen i St. Olav domkirke i Oslo 8. oktober. De tre er kandidater til det permanente diakonat i bispedømmet. Katolsk.no bringer her biskop Bernt Eidsvigs preken.
Kjære kandidater til lektoratet, kjære medlemmer av vår kommisjon for det permanente diakonat; jeg hilser kandidatenes familie og venner, kjære brødre og søstre i Kristus.
Vi har i de siste år sett tydelig at våre permanente diakoner er blitt til rik velsignelse for sine menigheter, og vi takker Gud for at han kaller flere til denne tjeneste. Våre tre kandidater nærmer seg raskt diakonvielsen; uten at jeg kan være helt presis når det gjelder ordinasjondato.
Dere mottar idag et fast oppdrag til å lese i messen. Det har dere sikkert allerede gjort med en midlertidig fullmakt fra sognepresten. Denne tjenesten var svært høyt vurdert i den tidlige kirke; den krevde en egen vigsel som biskopen stod for, og det var bare verdige og godt lesekyndige menn som kunne motta den. Det høytidelig oppdrag er ikke bortfalt, men gis i vår tid praktisk talt bare til vordende diakoner og prester. – Rent bortsett fra det, er det en berikelse at også kvinner kan lese i messen i vår tid.
Kjærlighet til Bibelen er en forutsetning for kristen tro – eller et resultat av den. Alle liturgiske tekster inneholder bibelske formuleringer i sitat eller som parafrasering. Vi kan ikke feire gudstjeneste uten å bruke Bibelen, for hvis det ikke er Gud vi vil høre på, hvem er det da som kaller oss sammen?
Hvorfor var det å lese fra Det gamle testamente, Apostlenes gjerninger, Johannes' åpenbaring og brevene i messen ansett som så viktig? Vår aktelse for Den hellige skrift er svaret på det spørsmål. Bare den som tror på Guds ord og vil forkynne det, kan lese det for andre. Guds eget ord er forkynnelse: Det skaper hva det nevner. – Også i den person som leser. Den som leser om Guds kjærlighet til sitt folk i Skriften, må selv vite og erfare at Gud elsker ham. Den som proklamerer Guds løfter til menneskene, må vite at disse løfter også omfatter ham – og dem han leser dem for. Våre lektorer må kjenne, tro på og leve med Bibelen. Når de blir diakoner, blir de også Kristi stemme i sine menigheter, og får i oppdrag å lese evangeliet i messen. Derfor oppfordrer jeg dere idag til å ta dette oppdrag til hjertet, til å bli – og forbli – Guds ords røst.
Kjære kandidater, les de historiske bøker i Det gamle testamente. Teologer fra mange århundrer har tolket dem og tolket dem på ny, og det meste av det de har skrevet om dem, fortjener å bli glemt. Men teksten selv står der i sin skjønnhet og friskhet: Skapelse, syndefall, patriarker, ørkenvandring ... Her er spenning og trøst, materiale for fantasien og eftertanken. Salmene og klagesangenes bevegende poetiske kraft har ikke vært overgått av senere diktere; Jobs bok trenger dypere ned i lidelsens mysterium enn noe annet jeg har lest. Profetenes lengsel efter Gud og deres sorg over adskillelsen mellom Gud og menneske forbereder oss til å gå til Betlehem sammen med hyrder og vise menn for å se evangeliet: Gud som ble menneske. Som varige verdier gir GT dessuten sosiale og politiske verdier; her er naturretten for hånden og budskapet om at det folk og det menneske som forlater Gud, vandrer inn i sorg og elendighet.
Vi leser minst én avgjørende ting til ut av GT: Gud kunne ha gjort det lett for seg selv om han hadde skapt mennesker uten fri vilje, men Guds lengsel efter et vesen som lik ham selv kan foreta valg og vurdere hva han velger, er menneskehetens begynnelse. Så vil Gud bare ha oss, hvis vi velger å komme til ham av egen fri vilje, og søke ham av kjærlighet.
De eldste skrifter i NT er epistlene eller brevene. Nærmere i tid kommer vi ikke Herren Jesus. Her er trosvidnesbyrd som levet i den tidligste kirke, og som er like levende idag, fordi de leses igjen og igjen. Nu er det deres oppdrag å forkynne disse ord. Les det ut fra egen tro, gi stemmen troens klang, vær beveget av deres overbevisning, så skal Guds ord nå nye generasjoner ved deres formidling.
