I sin syvende katekese om barmhjertighet, askeonsdag 10. februar, fortalte pave Frans om de gamle ordningene med jubileum, tiende og førstegrøde som det står om i Det gamle testamentet. Disse og lignende ordninger og lover styrte livet til Guds folk slik at man skulle få erfare Herrens barmhjertighet gjennom menneskenes barmhjertighet. Paven oppfordret oss til modig å åpne oss for å dele: Dette er barmhjertighet!
Katekese 1 | Katekese 2 | Katekese 3 | Katekese 4 | Katekese 5 | Katekese 6
Jubileet i Bibelen. Rettferdighet og deling
Det er fint og også meningsfylt å ha denne audiensen nettopp på askeonsdag. Vi begynner nå fastetidens vandring, og i dag skal vi snakke om den gamle ordningen med jubileum. Det er en gammel tradisjon som vi finner beskrevet i Bibelen, nærmere bestemt i Tredje Mosebok, der jubileet blir presentert som høydepunktet i det religiøse og sosiale livet til Israels folk.
Hvert femtiende år, på soningsdagen (3 Mos 25,9), da Herrens barmhjertighet ble påkalt over hele folket, forkynte lyden av horn den store "frigivelsesbegivenheten". I Tredje Mosebok leser vi: Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt. [...] I dette frigivelsesåret skal dere vende tilbake, hver til sin eiendom (3 Mos 25,10.13). Etter disse bestemmelsene var det slik at hvis noen var blitt nødt til å selge jorda si, eller huset sitt, kunne han nå få dette tilbake; hvis noen hadde satt seg i gjeld og derfor - ettersom han ikke var i stand til å betale tilbake - hadde måttet stille seg til tjeneste for kreditoren, så kunne han nå vende tilbake til familien sin som fri mann og få all sin eiendom tilbake.
Det var en slags "allmenn ettergivelse" som gjorde det mulig for alle å vende tilbake til sine opprinnelige forhold. All gjeld ble ettergitt, alt land ble gitt tilbake, og alle kunne igjen nyte sin frihet som medlemmer av Guds folk. Det var et "hellig" folk der forskrifter som jubileumsforskriftene hadde til hensikt å bekjempe fattigdom og ulikhet og garantere alle et verdig liv og en rettferdig fordeling av jorda, både til å bo på og til å livnære seg av. Hovedideen er at jorda egentlig tilhører Gud, og at den er blitt betrodd menneskene (jf. 1 Mos 1,28-29), og at ingen derfor kan forbeholde seg eneretten til den, og slik skape forhold preget av ulikheter. Vi kan tenke nøye over dette i dag, hver i sitt hjerte, om vi ikke har for mange ting. Hvorfor ikke gi noe til de som ikke har noe? Ti prosent, femti prosent,... Må Den hellige ånd inspirere hver enkelt av dere.
Under jubileet var det slik at de som var blitt fattige igjen fikk nok å leve av, og de som var blitt rike ga de fattige tilbake det som de hadde tatt fra dem. Målet var et samfunn basert på likhet og solidaritet, der friheten, jorda og pengene igjen ble et gode for alle og ikke bare for noen få - slik det skjer nå...
Hvis jeg ikke tar feil - det er ikke nøyaktige tall - er åtti prosent av all rikdommen i verden i hendene på mindre enn tyve prosent av befolkningen. Dette er et jubileum - og dette sier jeg med vår frelseshistorie i tankene - for å få oss til å vende om, for at hjertet vårt skal bli større, mer gavmildt, mer Guds barn, med mer kjærlighet. Jeg skal si dere noe: Hvis dette ønsket - dette jubileet - ikke får oss til å åpne lommeboka, så er det ikke et ordentlig jubileum. Har dere forstått dette? Og dette står i Bibelen! Det er ikke noe som denne paven finner på; det er skrevet i Bibelen.
Målet var, som jeg sa, et samfunn basert på likhet og solidaritet, der friheten, jorda og pengene ble et gode for alle, og ikke bare for noen få. Jubileets funksjon var faktisk å hjelpe folket til å leve som søsken og hjelpe hverandre i praksis. Vi kan si at det bibelske jubileet var et "barmhjertighetsjubileum" fordi det ble levd i en oppriktig streben etter å hjelpe vanskeligstilte søsken.
Også andre ordninger og lover styrte livet til Guds folk slik at man skulle få erfare Herrens barmhjertighet gjennom menneskenes barmhjertighet. I disse normene finner vi anvisninger som fortsatt er gyldige og tankevekkende. For eksempel foreskrev den bibelske loven at folk skulle betale tiende. Tienden var til levittene, som var betrodd ansvaret for gudstjenesten og ikke hadde noen egen jord, og dessuten til de fattige, de foreldreløse og enkene (jf. 5 Mos 14,22-29). Det var altså meningen at en tidel av avlingen eller av avkastningen av annen virksomhet skulle gis til de vergeløse og trengende for dermed å fremme like forhold i et folk der alle måtte leve som søsken.
Det fantes også en lov om førstegrøde. Hva var det? Den første delen av avlingen, som var den mest verdifulle, måtte deles med levittene og innflytterne (jf. 5 Mos 18,4-5; 26,1-11) som ikke hadde noen jordeiendommer slik at også de kunne leve av jorda. Landet er mitt, og dere er fremmede og innflyttere hos meg, sier Herren (3 Mos 25,23). Vi er alle gjester hos Herren (jf. Hebr 11,13-16; 1 Pet 2,11), og mens vi venter på det himmelske hjemlandet er vi kalt til å gjøre denne verdenen, som vi blir mottatt i, beboelig og menneskelig. Og det er ingen mangel på "førstegrøde" som de som er mer heldige kan gi til de som lider nød! Det er ingen mangel på førstegrøde! Ikke bare avkastningen av jorda, men av all slags arbeid, av lønn, av sparepenger, av de mange tingene som vi eier og som vi ofte sløser med. Dette skjer også i dag. Til Kontoret for den pavelige veldedighet kommer det mange brev med noen penger i: "Dette er en del av lønnen min for å hjelpe andre". Det er fint å hjelpe andre: veldedighetsorganisasjoner, sykehus, aldershjem,... Også til fremmede bør man gi, til de som flytter inn og til de som er på gjennomreise. Jesus var på gjennomreise i Egypt.
Og nettopp med hensyn til dette formaner Bibelen ettertrykkelig om at vi skal reagere sjenerøst når noen ber om å få låne penger uten at vi gjør smålige beregninger og uten at vi krever umulige renter: Når din bror blir så fattig at han ikke kan greie seg lenger, skal du ta deg av ham som du gjør med en innflytter og en fremmed, så han kan livberge seg hos deg. Du må ikke kreve rente eller fortjeneste av ham; du skal frykte din Gud, så din bror kan livberge seg hos deg. Du skal ikke låne ham penger mot rente eller låne ham matvarer og kreve mer igjen (3. Mos 25,35-37). Denne læren er stadig aktuell. Det er så mange familier som lever på gata, som ofre for åger! Vær så snill, la oss be om at under dette jubileet må Herren fjerne denne lysten etter stadig mer - ågeren - fra hjertet vårt. Må vi alle igjen bli gavmilde, store. Vi er tvunget til å se så mange tilfeller av utnyttelse, og familiene må bære på så mye lidelse og angst! Det er mange som ender opp med å ta livet av seg i fortvilelse fordi de ikke orker mer og ikke har noe håp; det er ingen som rekker dem en hjelpende hånd; det er bare hånden som krever inn rentene. Ågeren er en alvorlig synd, det er en himmelropende synd. Herren har derimot lovet å velsigne de som åpner hånden for å gi sjenerøst (jf. 5 Mos 15,10). Han vil gi deg dobbelt igjen, kanskje ikke i penger men i andre ting, men Herren vil alltid gi deg det dobbelte.
Kjære brødre og søstre, Bibelens budskap er veldig klart: Vi må modig åpne oss for å dele, og dette er barmhjertighet! Og hvis vi ønsker Herrens barmhjertighet, så bør vi selv vise barmhjertighet. La oss begynne å vise barmhjertighet oss imellom - mellom medborgere, i familien, mellom folkene, mellom kontinentene. Det å bidra til å virkeliggjøre en verden uten fattige innebærer å bygge samfunn uten diskriminering - solidariske samfunn der vi, som søsken, deler rettferdig på det vi har. Takk.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt medt tillatelse