Påskedag holdt pave Frans sin tradisjonelle påsketale «til byen og til verden» (Urbi et Orbi) fra Peterskirkens sentrale balkong. Han forkynte: «Pris Herren, for han er god, evig varer hans miskunn!» (Sal 136,1).
Kjære brødre og søstre, god påske!
Jesus Kristus, inkarnasjonen av Guds barmhjertighet, døde på korset av kjærlighet, og av kjærlighet stod han opp fra de døde. Derfor forkynner vi i dag: Jesus er Herren!
Hans oppstandelse virkeliggjør Salmens profeti fullt ut: Guds barmhjertighet varer evig, hans kjærlighet er for all tid; den dør aldri. Vi kan ha full tillit til ham, og vi takker ham fordi han for oss steg helt ned i avgrunnen.
Bare en uendelig barmhjertighet kan redde oss fra menneskehetens åndelige og moralske avgrunner, fra den tomheten som kløver hjertene og som fremkaller hat og død. Bare Gud med sin kjærlighet kan fylle disse avgrunnene, denne tomheten. Bare Gud kan forhindre at vi synker ned, men i stedet sammen fortsetter å reise mot frihetens og livets rike.
Den gledelige påskenyheten – Jesus, den korsfestede, er ikke her, han er stått opp (jf. Matt 28,5-6) – gir oss trøsterik visshet om at dødens avgrunn er blitt overskredet, og sammen med døden er all sorg, skrik og smerte blitt overvunnet (jf. Åp 21,4). Herren, som led da han ble forlatt av sine disipler, som led under å bli urettferdig dømt og som led en skjendig død, lar oss nå delta i sitt udødelige liv, og han lar oss se med ømme og medfølende øyne på de sultne og de tørste, de fremmede og fangne, de som faller utenfor og de utstøtte, ofrene for undertrykkelse og vold. Verden er full av mennesker som lider i kroppen og i sjelen, og de daglige nyhetene forteller om grusomme forbrytelser som ikke sjelden finner sted i hjemmet, og om væpnede konflikter i stor målestokk der hele folk står overfor ubeskrivelige prøvelser.
Den oppstandne Kristus viser vei til håp for det elskede Syria, et land som er sønderrevet av en lang konflikt med dens triste følger av ødeleggelse, død, forakt for humanitær rett og oppløsning av det sivile samlivet. Til den oppstandne Herrens makt betror vi de pågående samtalene slik at med god vilje og alles samarbeid vil vi kunne høste fredsfrukter og få i gang byggingen av et broderlig samfunn der hver enkelt borgers verdighet og rettigheter blir respektert. Må livets budskap, som lød fra engelens munn ved steinen som var rullet vekk fra graven, overvinne hjertenes hardhet og fremme et fruktbringende møte mellom folk og kulturer i de andre delene av middelhavsområdet og i Midtøsten, spesielt i Irak, Jemen og Libya.
Må det nye menneskets bilde, som lyser i Kristi ansikt, fremme samlivet mellom israelerne og palestinerne i Det hellige land, og den tålmodige beredvilligheten og det daglige engasjementet med å legge grunnen for en rettferdig og varig fred gjennom direkte og oppriktige forhandlinger.
Må Livets herre også følge anstrengelsene for å oppnå en endelig løsning på krigen i Ukraina. Må han også inspirere og støtte den humanitære hjelpen, deriblant løslatelsen av arresterte personer.
Må Herren Jesus, vår Fred (jf. Ef 2,14), som ved sin oppstandelse har overvunnet det onde og synden, på denne påskefesten la oss få føle oss nær ofrene for terrorismen. Denne blinde og grusomme formen for vold fortsetter å utøse blod i ulike deler av verden, som i de siste angrepene i Belgia, Tyrkia, Nigeria, Tsjad, Kamerun, Elfenbenskysten og Irak. Må han hjelpe spiringen av håpet og fredsutsiktene i Afrika – jeg tenker spesielt på Burundi, Mosambik, Den demokratiske republikken Kongo og Sør-Sudan, som er preget av politiske og sosiale spenninger.
Med kjærligheten som våpen har Gud seiret over egoismen og døden; hans sønn Jesus er barmhjertighetens dør som står på vidt gap for alle. Må hans påskebudskap lyse stadig mer over det venezuelanske folket i dets vanskelige leveforhold og over alle de som holder landets fremtid i sine hender, slik at man kan arbeide med henblikk på det felles beste og søke rom for dialog og samarbeid med alle. Må man overalt engasjere seg for møtekulturen, for rettferdigheten og den gjensidige respekten; dette er det eneste som kan garantere den åndelige og materielle velferden for alle.
Den oppstandne Kristus og hans budskap om liv for hele menneskeheten reflekteres gjennom århundrene og oppfordrer oss til ikke å glemme de mennene og kvinnene som søker en bedre framtid, den stadig større skaren av migranter og flyktninger – deriblant mange barn – som flykter fra krig, sult, fattigdom og sosial urettferdighet. Alt for ofte møter disse vår brødre og søstre døden underveis, eller de opplever å bli avvist av dem som kunne ha tatt dem i mot og hjulpet dem. Må det kommende Verdens humanitære toppmøte [Paven nevnte dette møtet også i talen til det diplomatiske korpset i januar] ikke unnlate å sette mennesket med dets verdighet i sentrum og å utarbeide politikk for å bistå og beskytte ofrene for konflikter og andre nødsituasjoner, særlig de mest sårbare og de som blir forfulgt av etniske og religiøse årsaker.
På denne herlige dagen, "må også jorden [...] glede seg i sin nye strålekrans" (jf. Påskelovsangen), selv om den ofte blir mishandlet og nedverdiget av pengebegjærlig utnyttelse som forandrer likevekten i naturen. Jeg tenker spesielt på de områdene som er påvirket av klimaendringene, som ikke sjelden fører til tørke eller voldsomme oversvømmelser med de derpå følgende matvarekriser i forskjellige deler av planeten.
Sammen med våre brødre og søstre som blir forfulgt for sin tro og sin troskap mot Kristi navn, og stilt overfor det onde som later til å få overhånd i livet til så mange mennesker, la oss igjen lytte til Herrens trøstende ord: «Vær frimodige, jeg har seiret over verden» (Joh 16,33). I dag er det denne seierens strålende dag, for Kristus har tråkket døden under sine føtter, og med sin oppstandelse har han ført livet og udødeligheten fram i lyset (jf. 2 Tim 1,10). «Han har ført oss fra slaveriet til friheten, fra tristheten til gleden, fra sorgen til festen, fra mørket til lyset, fra slaveriet til frelsen. Foran ham sier vi derfor: Halleluja!» (Meliton av Sardes, påskepreken).
Til alle de i våre samfunn som har mistet alt håp og livsglede, til eldre, nedtrykte mennesker som føler kreftene svikte i ensomheten, til unge som ikke synes å ha noen framtid, til alle sier jeg nok en gang med den Oppstandnes ord: «Se, jeg gjør alle ting nye. [...] Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave» (Åp 21,5-6). Må dette beroligende budskapet fra Jesus få hver og en av oss til å sette ut på nytt, med større mot og håp, med å bygge forsoningsveier med Gud og med våre søsken. Slike veier trenger vi virkelig!
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse